John Stott's jordiske paradis og siste hvilested

Det var her i Dale - navnet har sine røtter tilbake til norske vikinger som kom hit - i Wales at John Stott fant sitt jordiske paradis. På kirkegården her har han også fått sitt siste hvilested.

I går skrev jeg om minnedagen for John Stott, en av de mest markante skikkelsene den evangelikale verden har fostret. Du finner en link til denne artikkelen nederst.

Med en spektakulær utsikt fra arbeidsværelset skrev han flesteparten av bøkene skulle bli så kjent for, fra dette skrivebordet. 51 skulle det bli. Jeg forstår godt at et walisisk landskap som dette kunne gi inspirasjon til å skrive. På bordet ligger hans burgunderrøde Bibel, som han var så glad i.

Som navnet tilsier er Dale et lite dalføre mellom havet i vest og Milford Haven i øst. Her finnes landsbyen Pembrokeshire, helt på selve tuppen av sørvestlige Wales. Stott kom over gården - The Hookses - i 1954 og kjøpte den. Han skulle tilbringe mye tid her - i stillhet, bønn og bibelstudier og med god tid til å drive med sin lidenskapelige hobby - fugletitting. Han skulle også bli et høyt elsket medlem av lokalsamfunnet. Han kunne oppholde seg her i ukesvis for å skrive.

Det var John Stotts ønske at etterat begravelsesseremonien i All Sauls Church var over og etter kremasjonen i London, skulle asken begraves i Dale. Og slik var det at søndag 4.september 2011 ble en minnegudstjeneste holdt i kirken St.Jacob the Great. Kirken var fylt til randen. 80 personer var kommet fra fjern og nær for å ta farvel.

Noen var medlemmer av forsamlinger i landsbyen: St.Brides and Marloes, kirker som John Stott regelmessig besøkte når han var på gårdbruket sitt. Andre var pastorer fra området. Noen av dem tilhørte en uformell gruppe med pastorer fra Pembrokeshire som møttes på The Hookses to ganger i året for fellesskap.

Men folk fra lokalsamfunnet var også der. Som Sharon, kona til gårdbrukeren som eide jorda og sauene som beiter rundt The Hookses. Her var Keith, landsby-rørleggeren som sto for matlagingen på The Hookses i mange år, og som fremdeles gjør det. Han stod med bøyd hode ved graven i lang tid etterpå. I djup respekt. Og mange andre. Som Francis Whitehead, som var sekretæren til John Stott i mer enn 50 år.

Det var taler og sist, men ikke minst, sang man de gamle Kristussentrerte salmene til walisiske melodier: 'Jesus, lover of my soul', How sweet the name of Jesus sounds', og 'Oh the deep, deep love of Jesus'.

http://www.monastisk.blogspot.no/2015/07/john-stott-en-av-de-mest-markante.html