Åndelig veiledning i en overfladisk tid, del 4

I dag spørres det etter hvor relevant du er. Om det budskapet du formidler har gjennomslagskraft, og når ut. Det har lite eller ingen ting med kristen tro å gjøre, om korset mangler.

Kristen tro kan aldri løsrives fra korset. Sann kristen tro handler om en Mellommann, som er sann Gud og sant menneske, naglet fast til et kors. Det handler om blod og smerte, lidelse og død Den eneste veien til Gud går gjennom Kristi korsdød, og et budskap hvor dette mangler, kan gjerne begeistre mange, men det har ingen frelsende kraft.

'Vi blir aldri ferdig med korset', skriver Lyder Engh i sin gode bok: 'Korset - universets sentrum', og legger til: 'Vi gjør ikke en engangserfaring, en første berøring med det og så går bort. Korset danner både utgangspunktet, fortsettelsen og fullendelsen for vårt liv'.

Når vi presenteres for et budskap om kjærlighet, om nåde og om aksept, som ikke har sitt utgangspunkt i Jesu Kristi kors, i Hans død og i Hans oppstandelse, så er det et annet evangelium vi får presentert. Det er sukret for en tid som vår. Det passer godt inn i de flestes liv, fordi man trenger ingen omvendelse, ingen syndserkjennelse, bare gode følelser og opplevelser. Men det er ikke en kristen tro.

Går vi til åndelige veiledere som forteller oss at det ikke er noen synd å bekjenne lenger, ikke noe oppgjør som må tas, ikke noe behov for å snu deg 180 grader og gå en annen vei, så er det forførende ånder du lytter til, og ikke kristen tro.

Kristen tro taler sant om livet, om døden og evigheten, om himmel og om en evig fortapelse. Den forteller deg at det er bare en vei til Gud, og den veien går gjennom Jesus Kristus. Ikke noe annet og ingen annen enn Jesus, og bare Jesus, kan frelse deg.

Er det kristen tro du blir presentert så vil en åndelig veileder, som lever sant med Gud, fortelle deg at denne troen ikke endres eller tilpasses med årene eller situasjonen. Han eller hun vil fortelle deg at denne troen er overlevert - en gang for alle. Denne overleverte troen bekjenner seg til Guds ord som absolutt autoritet hva angår liv og lære, og den har ikke gått ut på dato. Den vil ikke være i strid med Guds ord på noe punkt. Den følger ikke tidsånden og strømningene i tiden.

Det kan være at du hører noe annet: at vi lever i en annen tid, og må forstå Guds ord på en annen måte, enn det apostlene forstod. De visste ikke så mye som vi vet i dag. Tro ikke på dem, og skygg unna slike mennesker. Det kan være at de forteller deg at det er kristen tro de presenterer for deg, men det er langt fra sannheten. De er ikke veiledere, men villedere! Bibelens ord står fast.

En rød lampe bør lyse når det står frem mennesker i vår tid og lærer noe helt annet enn det kirken har lært i 2000 år, om frelse, evig liv, evig fortapelse, nåde, ekteskap, moral - bare for å nevne noe. Vår tid er full av overmodige mennesker som mener seg å vite bedre enn apostlene, og Herren Jesus selv. Det gjør de ikke. En teolog skrev i et innlegg forleden dag dette: 'Undrer meg på om Jesus forutså at dette ville skje'. Da har man med et pennestrøk fratatt Jesus Hans guddommelighet.

Bibelens budskap om Jesu Kristi kors er både et horisontalt og et vertikalt budskap. Jesus sa nemlig følgende:

'Så sa han TIL ALLE: Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv OG HVER DAG ta sitt kors opp og følge meg'. (Luk 9,23)

Sann kristen tro handler ikke om jeg føler det godt eller ikke, men om dette:

Å fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp for å følge Jesus!

Jeg vil si med apostelen Paulus:

'Men jeg vil aldri være stolt av noe annet enn vår Herre Jesu Kristi kors. Ved det er verden blitt korsfestet for meg og jeg for verden'. (Gal 6,14)

'For ordet om korset er en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft'. (1.Kor 1,18)

'Jeg vil ikke vite noe annet iblant dere enn Jesus Kristus, og ham korsfestet'. (1.Kor 2,2)

(fortsettes)

Åndelig veiledning i en overfladisk tid, del 3

Her fortsetter serien om åndelig veiledning og behovet for åndelige veiledere. Del to av denne artikkelen ble publisert lørdag 4.juli, og del en, fredag 3.juli.

Å lese åndelige bøker er et gode, især om de er skrevet av mennesker som ikke presenterer er teori, men som lever hva de skriver. I flere år har jeg kjent en tretthet overfor lettvint forkynnelse pakket inn i glanset papir. Det er store ord og bekjennelser, men så fjernt, så fjernt, fra livet flesteparten av oss lever.

Jeg leser derfor bøker kun av prøvede mennesker. Av mennesker som har gått i Herrens skole. Gjerne de som har oppholdt seg i ødemarken og har vært stille en stund. Jeg har funnet større visdom hos mennesker, som i verdens øyne ikke er lærde, men som lever hellige liv. Dem vil jeg lære av. Derfor omgås jeg med dem. Virkelig visdom viser seg i et liv som har integritet. Den vise er den som blir et speilbilde av Jesus. I deres liv ser man Hans ansikt, og merker velduften fra Ham.

Slike mennesker har tatt sitt kors opp og fulgt Jesus. De vet hva selvfornektelse er. I dag er det få som snakker om korset, i hvert fall ikke i betydningen av vårt eget selvlivs død. Det er heller et spørsmål om selvrealisering og hva Gud kan velsigne meg med.

Derfor vil jeg ikke betro min sjel til hvem som helst. Når det handler om evigheten, har jeg ikke råd til annet.

I de to foregående artiklene har jeg fortalt om staretsen Varnava. Han sparte seg ikke. Det ble så som så med mat og søvn. Mennesker sto ofte i lange køer for å komme til ham og lette sitt hjerte. I tillegg hadde han svært mange brev han måtte svare på. Folk kom til ham av ulike årsaker. Her er et eksempel fra en som møtte ham, en fransk katolsk kvinne, ved navn Mary Magdalene Gamel:

'Jeg møtte staretsen Varnava første gang i forbindelse med at jeg besøkte en venn av meg. I lang tid hadde jeg hørt historier fulle av hengivenhet om denne åndelige far, og jeg var nysgjerrig på å møte denne personen som ble behandlet med sin ærbødighet. Slik jeg hadde forstilt meg så han ut som en av våre katolske prester - elegant og veltalende, med vakre håndbevegelser gjort av parfymerte hender. Til min store overraskelse så jeg bare en liten, gråhåret og forunderlig enkel munk. Ingenting ved ham var slik jeg hadde forestilt meg det. Ansiktet hans derimot, det skinte, med en slik kjærlighet og vennlighet at hjertet mitt ble så berørt av sterke følelser. Men jeg forsøkte å riste av meg førsteinntrykket! Jeg sa til meg selv: Gode Gud, det kan da ikke forventes av meg at jeg kysser denne gamle munkens hånd, slik som de gjør her! Nei, du vil ikke se meg gjøre noe slikt. Og så sprang jeg på dør.

Rett etter dette møtet ble jeg svært syk av en betennelse og jeg ble lagt inn på et sykehus. Situasjonen var så alvorlig at de to legene som behandlet meg, mente at det måtte sendes et telegram til min søster, som da befant seg i Afrika, at hun måtte komme for å se meg før jeg ble operert. De kunne nemlig ikke garantere at jeg ville overleve. Jeg hadde høy feber, og jeg lå skrikende i sengen i timevis. I fem dager klarte jeg ikke å sove, selv om jeg var ekstremt utmattet.

Legene samtalte om mitt tilfelle da en slektning til min venn ankom. Han kom fra Hl.Sergius Treenighetskloster, og hans første spørsmål var: Hvordan går det med henne?

'Dårlig'.

'Hun må være fryktelig dårlig, for staretsen Varnava ba meg om å gå til dere med et samme og bringe med meg et ikon av Guds mor".

Ikonet ble brakt over til meg og jeg kysset i ærbødighet Guds mor. Ikonet ble lagt under hodeputen min, og for første gang under denne sykdomstiden var jeg i stand til å sove. Når legene så til meg en time senere, fant de ut at tilstanden min hadde bedret seg så mye at operasjonen ikke synes å være nødvendig. Dagen etter var faren tilsynelatende over. Legene var forundret over å se den raske tilfriskningen fra denne farlige sykdommen. Jeg er mer enn sikker på at det var de inderlige bønnene til staretsen Varnava som reddet meg'.

Dette høres sikkert underlig ut for oss protestanter. Jeg har likevel valgt å oversette denne beretningen slik den er skrevet ned. Men jeg er sikker på at den franske kvinnen har helt rett når hun sier at det var 'de inderlige bønnene til staretsen Varnava som reddet meg'.

Jeg er blitt mer skeptisk med årene til mennesker som påberoper seg å ha helbredelsens nådegave, men jeg har erfart at Gud gir den til mennesker som ikke fremhever seg selv, men gir Jesus all æren. Dette er gjerne 'sårede helbredere', mennesker som selv har erfart hva sykdom og lidelse gjør med et menneske.

(fortsettes)

Billedtekst: Måtte Gud reise opp åndelige fedre og mødre, modne kristne som lever hva de preker. Slike blir til velsignelse for Kristi kropp.

Åndelig veiledning i en overfladisk tid, del 2

18 år skulle Vasilij tilbringe som novise før han avla sitt første monastiske løfte. Når han var 30 år avslørte hans åndelige far hva som Herren hadde sagt til ham, om Vasilij. Herren hadde sagt til Gheronty at Vasilij var en startets og at hans kall var 'å tjene den lidende menneskehet med kjærlighet'.

I det han hadde sagt dette gav han to biter av et nattverdbrød til Vasilij og sa: 'Gi de sultne mat med disse, for det er Guds vilje å mate dem med Ordet og Brødet'. Å gi folk Ordet betydde at han skulle gi dem Jesus, gi åndelige råd som var prøvd på Guds ord og i levd liv. Å gi folk Brødet handlet også om å gi dem Jesus, i synlig brøds skikkelse, men også hjelpe dem i deres materielle nød.

Vasilij syntes ikke noe særlig om dette. Han ville leve som eneboer, og han visste alt for godt hva det innebar å være en starets. Så han søkte sin åndelige far og ba ham inderlig om ikke å legge denne byrden på ham. Men hans åndelige far kunne ikke nulle ut Guds kall og endre Guds vilje. Det kan intet menneske. Han velsignet derimot Vasilij og gav ham tillatelse til at han kunne vende tilbake til sitt eneboersted for en tid.

Dagen etter fant den unge munken sin åndelig far lammet. Han hadde mistet sin taleevne og to dager deretter sovnet han stille inn.

Vasilij satte nå sitt håp til hans andre åndelige far, broder Daniel, og håpet at denne kunne frita ham fra det kall Gud hadde gitt. Men broder Daniel forsikret ham at hans kall var å ta sitt kors opp og følge Jesus ved å veilede andre mennesker. Han pekte også på dagen da Guds vilje ville bli satt ut i livet, nemlig den dagen da broder Daniel døde.

Og det skjedde nøyaktig slik han hadde forutsagt. I 1885 minnet Daniel igjen Vasilij om den oppgaven som lå foran ham. Når Vasilij igjen med tårer ba broder Daniel om å frita ham fra dette store ansvaret med å være sjelesørger, begynte Daniel plutselig å blø fra munnen. Vasilij tok ham i sine armer, og slik døde broder Daniel, i armene på sin disippel.

Året etter avla Vasilij nok et monastisk løfte, og han tok navnet Varnava. Det er hebraisk og betyr: trøstens sønn. Fra da av trådte han inn i sitt kall som starets. Herren gav han samtidig helbredelsens og klarsynets eller profetiens gave.

Nå begynte de lidende undertrykte å strømme til Varnava fra alle kanter. En av de som besøkte ham var også en professor ved navn Vvedenskij fra det teologiske fakultetet i Moskva. Han beskrev dette møtet slik:

'Det var en munkecelle i bedrøvelig forfatning, og var full av så mange elendige og miserable folk som noe barmhjertighetshus kunne motta. Fra tidlig om morgenen til sene kvelden kom folk hit av alle samfunnslag - øvrighetspersoner, lærde, kontorfolk og ordinære pilegrimer - de flokket seg sammen for å snakke med staretsen. Denne gudfryktige mannen med øyne som så tvers gjennom deg, litt krumbøyd, og kledd i en shabby munkedrakt, tok imot alle med et kjærlig smil. Alle kommer de til staretsen Varnava for å få sjelefred og varme'.

Han kalte sine besøkende 'lille sønner' eller 'lille døtre', uansett hva slags posisjon de enn måtte ha i samfunnet. Blant disse 'lille sønnene' var også Russlands siste tsar, Nikolai II, som kom til staretsen i 1905 for å bekjenne sine synder.

(fortsettes)

Billedtekst: Staretsen Varnava med sitt bønnereip som han brukte når han ba Jesusbønnen.

Åndelig veiledning i en overfladisk tid, del 1

Vi lever i en svært overfladisk tid - også hva åndelighet angår. Jeg er sliten av alle trendene, bølgene, den opphausede stilen og tivoliseringen av gudstjenesten. Derfor har jeg i mer enn 30 år - siden jeg først stiftet bekjentskap med ørkenfedrene og ørkenmødrene - lengtet etter det rene vannet, et uskapte lyset, det levende brødet. Etter stillheten, Guds nærværet.

I denne tiden har jeg stiftet bekjentskap med mennesker som har levd et djupere liv med Gud. Som staretsen Varnava (bildet). En starets er et menneske, som Gud på en spesiell måte har gitt en gave til å veilede andre i deres vandring med Gud. De er ikke nødvendigvis en prest eller en munk, men kan gjerne være en lekmann. De har evnen til å skille ånder, og har som oftest en profetisk gave. Alle har det til felles at de bærer med seg Guds nærvær.

Varnava, som jeg her skal skrive om, hvis borgerlige navn var Vassilij Merkulov, var født 1831 i en gudfryktig bondefamilie hvor faren var leiledning. De bodde i en landsby nær Tula, en by 200 kilometer sør for Moskva. Hans mor øvet en sterk innflytelse på den unge Vassilij. Moren, som senere skulle bli nonne, lærte ham å be og gå regelmessig til gudstjeneste.

Når Vassilij var ni år gammel flyttet familien Merkulov nærmere Moskva. Det skulle bli helt avgjørende for den unge guttens vandring med Gud. Like i nærheten av klosteret Hl.Sergius kloster av den hl.Treenigheten, fantes det et eneboersted som kaltes Getsemane. Her bodde munken og staretsen Gheronty. Denne munken, som levde så nær Gud, skulle komme til å bety svært mye for Vassilij.

Når han ble 20 trådte han inn i Hl.Sergius klosteret som novise. Rett etter dette flyttet staretsen Gheronty etter, som ble en åndelig far for ham. Hos Vassilij ble det skapt en djup lengsel etter å leve i Guds nærhet. Det gikk ikke en måned uten at han gav uttrykk for at han ville gjøre som sin læremester, trekke seg tilbake for å leve i stillhet og bønn. Han fikk lov å prøve seg i Getsemane sketen. Hans åndelige far overlot ansvaret for Vassilij til broder Daniel, en annen munk som levde alene i skogene i nærheten.

Åndelig veiledning og disippelskap 
Jeg merker meg dette: en kristen som ønsker å trekke seg tilbake for å leve i stillhet og bønn, trenger en åndelig veileder. Selvfølgelig er dette spesielt for en som er munk og er tilknyttet et kloster. Men ingen burde vandre alene. Alle burde ha privilegiet av å ha en åndelig veileder. En skriftefar. Etterlatt til oss selv, står vi i fare for å utvikle en sterk individualisme, og uten noen som ser oss og som vi kan være transparante overfor, står vi i fare for å bli åndelig hovmodige og et lett bytte for vår sjelefiende. Jeg har forundret meg mye over hvor lettvint vi tar dette med at Jesus kaller oss til 'å gjøre disipler'. I dag blir man kristen ved å rekke opp en hånd, og så fremsi en 'frelsesbønn', og så skal man stå på egne bein. I det sekulære liv kurses vi i alle ting, men når vi blir kristne synes det som om det er opp til oss om hvordan vi best mulig skal klare oss selv. Ikke minst gjelder dette vårt bønneliv, hvor det nærmest forutsettes at vi skal ha forstått bønnens innside med det samme!

Men modne, trygge veiledere er ikke lett å finne. Ikke menn eller kvinner som lever hva de lærer. Som ikke bare formidler teorier, men som er medvandrere. Du kan forsøke å finne en så skal du se hvor vanskelig det kan være.

Derfor er det en stor nød hos meg etter å be fram åndelige fedre og mødre - staretser, om du vil. Mennesker som er prøvd i livets skole. Som vet hva kamp og lidelse er for noe. Og som har gjort seg djupe erfaringer med Gud.

(fortsettes)