Noen tanker om etterfølgelse i praksis

 Det er en setning i dagens evangelietekst som ikke vil slippe taket i meg, og det er denne: "Bort fra meg, alle dere som gjør urett." 

Deler av gårsdagen grunnet jeg på ordet 'urett'. Hva betyr det? I følge norsk Akademis Ordbok er dette substantivet ensbetydende med følgende: "lovløshet, det som rettslig og moralsk ikke er rett, for eksempel sosial urettferdighet, undertrykkelse eller urimelig, urettferdig behandling av noen."

Denne definisjonen av urett underbygges av en av denne søndagens lesetekster, Jesaja 55,5-7 hvor det heter i vers 7: "Den urettferdige skal vende seg bort fra sin vei, ugjerningsmennene fra sine tanker..."

Troen er ikke bare en bekjennelse. Den får bein å gå på. Den må leves ut i praksis, og leppenes bekjennelse må omsettes i nestekjærlighet, ellers er troen død. Vi bekjenner troen like mye med våre liv, som med munnen. Jakob, Jesu bror, sier det rett ut: Troen er død uten gjerninger! Og apostelen Johannes er inne på det samme i 1.Joh 4, 20-21: "Den som sier: Jeg elsker Gud, men likevel hater sin bror, er en løgner. For den som ikke elsker sin bror som han har sett, kan ikke elske Gud som han ikke har sett. Og dette er budet vi har fra ham: Den som elsker Gud, må også elske sin bror."

At tro og gjerninger hører sammen kommer tydelig fram i dagens evangelietekst, som er hentet fra Luk 13, 22-30. Jeg anbefaler deg å finne fram Bibelen din og lese denne teksten nå før du leser videre.

Jesus snakker om de som har hatt måltidsfellesskap med ham, og som har lyttet til hans undervisning. Rimelig nært, spør du meg! Likevel. Jesus svarer at han ikke kjenner dem! Det er sjokkerende, hadde det ikke vært fordi Jesus gir en grunn for dette: dette er mennesker som begår urett! 

Gud har et spesiielt for de marginaliserte, de fremmede, for enker og foreldreløse. Hvordan behandler vi dem? Hva gjør vi for dem? Det hjelper lite å sitte til bords med Jesus, om vi behandler mennesker urettferdig. Da vedkjenner han oss ikke. Det er en kamp å kjempe, sier Jesus: "Kjemp for å komme inn gjennom den trange døren! For jeg sier dere: Mange skal forsøke å komme inn, men ikke klare det. Når husherren først har reist seg og dere blir stående utenfor og banker på og sier: Herre, lukk opp for oss, da skal han svare: Jeg vet ikke hvor dere er fra..."

Etterfølgelse i undringens lys

 "...Lær av meg!" (Matt 11,29)

Jeg har fremdeles noe å lære. Rettelse: jeg har fremdeles mye å lære. Jeg er ikke ferdig . Med årene har undringen kommet sterkere enn før. Skråsikkerheten slipper gradvis taket. Den hørte mest ungdommen til.

Jeg går i lære hos Jesus. Jeg er lærling. Derfor forsøker jeg å tilbringe mest mulig hverdager med Ham, Mesteren Jeg har mange spørsmål, flere enn før. Så mye jeg lurer på. Hvordan ting hører sammen. Hva som er meningen? Hensikten?

Det er så mye som er gåtefullt, men i Kristus finner vi svaret. I Kolosserne 1,17 skriver apostelen Paulus: "Han er før alt, og i ham blir alt holdt sammen."

Stanley Jones, metodisten, evangelisten og retreatlederen har sagt noe lignende, noe jeg stadig vender tilbake til og lar meg utfordre av: "I Kristus er alt sammenbindende. Uten Jesus Kristus går alt i stykker." 

I Kristus får alle gåter et svar.

Under opplæring

 Hva er det som gjør at vi tror at det er annerledes for oss enn for disiplene? At vi ikke trenger opplæring, fordi vi har Bibelen. Jeg kom til å tenke på dette når jeg leste kommentarfeltet til en artikkel om Bønn for Oslo, som hadde arrangert en bønneskole. Vedkommende mente at man ikke trengte noe slikt. Så lenge man hadde Bibelen kunne man lære seg å be på egenhånd.

Disiplene gikk i lære i tre år hos Jesus. De levde sammen med ham, lyttet til hans undervisning og lærte hva de så i praksis. En dag, etter å sett disiplene til døperen Johannes be, spurte de Jesus: "Herre, lær oss å be!" Trenger ikke vi det samme? Er vi ferdig utlært? Trenger vi ikke å lære å be av andre som har bedt før oss?

Selv om jeg har vært en kristen siden 1972 har jeg fremdeles mye å lære. Jeg oppdager stadig noe nytt i bønnens verden. Jeg ønsker meg et slikt skilt, som man av og til ser i butikkene på butikkmedarbeiderne: Under opplæring! Det er hovmodig å tro at man ikke har mer å lære. "Men for oss har Gud åpenbart det ved sin Ånd. For Ånden utforsker alle ting, også dybdene i Gud." (1.Kor 2,10)

Å velge Kristus er å velge alt

 Du kan få følge Jesus Kristus. Du kan få vie livet ditt til det eneste som er vesentlig. Du trenger ikke fordele din kjærlighet på ulike objekter, du kan få rette den bare mot ham. Hvilken befrielse og hvilken lettelse! 

Mange, ja dypest sett alle mennesker, drømmer om et helstøpt liv, og om en kjærlighet som er så total at den krever alle deres krefter. Vi vil ikke leve så splittet som vi faktisk gjør, vi vet godt at vi ikke har godt av det. Vi skulle ønske at livet vårt ble en bred og mektig elv der alt går mot ett eneste mål, der ingenting stritter imot.

Vi er skapt for en slik enhet og helhet. Vi har rett til å rette oss så totalt inn mot Kristus at alt annet kommer i skyggen. "For hans skyld har jeg tapt alt, jeg ser det som skrap for at jeg kan vinne Kristus," sier Paulus (Fil 3,8). 

Men svikter vi ikke våre medmennesker og samfunnet når vi satser så ensidig på Kristus? 

Hvordan skulle vi kunne svikte menneskeheten når vi gjør alt vi kan for stadig mer å forene oss med ham som er selve menneskekjærligheten? Å utlevere seg selv til Kristus er å utlevere seg til kjærlighetens ild og bli tent av den. Når Kristus blir alt for deg, blir du gitt ut til frelse for menneskene, akkurat som han. 

Vær ikke redd for at verden skal gå glipp av noe fordi du helhjertet gir deg til Kristus! Velger du ham, så velger du alt på en gang. Han er jo til for alle.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 248

Etterfølgelsens mange spørsmål

 Jeg lar meg utfordre av noen spørsmål for tiden. Jeg må være ærlig å si at jeg har ikke noe godt svar på noen av dem. Jo, jeg kan gi et standardsvar, men jeg vil gå djupere og nullstille meg. Et av disse spørsmålene er:

Hva innebærer det å følge Jesus i dag? I denne fasen av livet mitt?

Og hva koster det?

Noen ganger er det svært viktig å stille så grunnleggende spørsmål. Det er det for meg nå. For jeg vil leve helt for Jesus, at Han skal være Herre og sentrum i livet mitt. Hvor tar veien meg? Parkinson tar stadig større deler av kroppen min, men den er ikke herren i livet mitt. Den skal ikke få lov å bestemme. Men hva innebærer det å følge Jesus når kroppen svikter?

Se det, det skal jeg finne ut av i tiden framover. Hva med deg? Hva innebærer det for deg å følge Jesus?

Lang lydighet

 "Denne verden er ingen venn av nåden. Den som velger å følge Jesus Kristus som Herre og Frelser vil verken bli møtt av jublende folkemassers applaus eller gamle venners spontane gratulasjoner og gode råd på veien. Vanligvis møter man ikke åpenlys fiendtlighet, men summen av forundret avvisning og apatisk likegyldighet oppleves unektelig, kanskje noe overraskende, som formidabel motstand...Vi vet at vi lever i et åndelig klima som undergraver tro, motarbeider håp og forurenser kjærligheten, men det er vanskelig å sette fingeren på hva som er galt...

En av verdens fristelser som jeg har klart å merke meg, og som må karakteriseres som spesielt skadelig for kristne, er oppfatningen av at verdifulle ting kan erverves raskt. Vi antar at dersom noe først er mulig, kan det også gjøres raskt og effektivt. Vår konsentrasjonsevne er tuftet på 30 sekunders reklamesnutter. Vår oppfatning av virkeligheten er redusert til 30 siders forenklede sammendrag. I en slik verden er det ikke vanskelig å vekke interessen for evangeliets budskap; det er derimot særdeles krevende å nære interessen over tid. I vårt samfunn er millioner av mennesker tatt imot en frelsesinnbydelse, men svinnet er stort over tid. Mange hevder å ha blitt født på ny, likevel er sporene etter modent, kristent disippelskap få."

- Eugene H.Peterson i boken: Lang lydighet - disippelliv i en øyeblikkskultur. Luther Forlag 2010, side 12-13

Ta opp ditt kors!

 Det finnes ingen ekte glede, hvis du ikke bærer ditt kors. Vil du bli lykkelig? Bær korset ditt først! Glede er målet, og korset, veien til det. Vil du ha det første, begjær det andre.

-Hellige Theophanes, fangen. Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)

Om gleden av å høre Kristus til

I forgårs, før jeg la meg, ba jeg Herren om å gi meg noe jeg kunne glede meg over! Det var da et merkelig bønneemne, sier du kanskje. Men det er ikke så underlig som det høres ut for. Ikke det at jeg ikke har mye å glede meg over allerede, men når dagene dine handler mye om å utholde smerte, ustøhet og stadige tap på grunn av Parkinson, trenger du av og til å få en innsprøytning av en overnaturlig glede. 

I går, etter at jeg hadde vært hos fysioterapeuten min, fylles jeg av et forunderlig Gudsnærvær og en inderlg glede, og jeg hører disse ordene i mitt indre: "... men dere hører Kristus til." (1.Kor 3,23)

Si meg, finnes det noe større?

Noen investerte i livet mitt og fundamentet for resten av livet mitt ble lagt

Etter å ha skrevet gårsdagens artikkel om "Min beste investering min generasjon kan gjøre", ble jeg sittende stille. Noen har investert i mitt liv også! Noen hadde tro på en ung gutt som nettopp hadde blitt en kristen. Vi skriver tidlig 1970-tall. Jeg dro på min første 'lederskole' i regi av Norges kristelige student- og skoleungdomslag - nå Laget.

Stedet var Sagavoll Folkehøgskole i Gvarv i Telemark. 'Lederskolen' la et grunnlag som har fulgt meg hele livet siden. Der traff jeg lagspresten Anders Moen Kvalsnes. Han holdt bibeltime over temaet: 'Betydningen av en stille stund'. For aller første gang lært jeg om betydningen av et personlig bønne- og andaktsliv. Sette av tid hver dag alene med Jesus. Jeg skulle så gjerne ha fått takke ham personlig for den undervisningen, men kjenner ikke hans adresse eller om han lever. Undervisningen til Moen Kvalsnes førte senere til mitt engasjement i nasjonalt og internasjonal bønnebevegelse. 

På Sagavoll traff jeg også for første gang Anders Aanje, legen som skulle bli en nær personlig venn. Jeg husker fremdeles tema for hans bibeltime: 'Han skal vokse. Jeg skal avta'. Det gjorde et sterkt inntrykk på meg, og budskapet Anders ga den gangen har jeg båret med meg siden. Det har også vært helt grunnleggende for mitt liv.

Men det var altså noen som så betydningen av å sende en ung gutt på lederskole! Det var lagsekretær Øystein Reinsberg. Takket være ham fikk jeg del i noe som har fulgt meg hver eneste dag siden. Her er jeg i en alder en 63 år, og det jeg fikk med meg fra 'lederskolen' i regi av Laget, har vært og er et fundament jeg har bygget mitt liv på.

Nå er det min tid til å investere i en ung mann eller en ung kvinne og gi dem de samme mulighetene jeg fikk, fordi en voksen så mulighetene i den tidens unge. 

"Gi det videre!"

Den beste investering vi kan gjøre

Hva er den beste investering min generasjon kan gjøre? Det er å disippelgjøre neste generasjon! Det er å gi videre det vi har lært av å tilbringe tid i Guds nærvær, det vi har erfart av Guds ledelse, bønnesvar. Det vi har lært i prøvelser og tunge tider, av Herrens tukt og korrigering, det vi har erfart i sårbare tider. Av feil vi har gjort. 

Mitt kallsbrev i den fasen av livet jeg nå befinner meg i inneholder disse ordene: "... gjør alle folkeslag til disipler... og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere." (Matt 28,18-20)

Alle burde ha en 'ektefødt sønn' eller en 'ektefødt datter' i troen, som man kan investere i. Gi videre det man har fått, fostre den nye generasjonen. 

Jeg vil være en som heier på den nye generasjonens forbedere, derfor ber jeg Herren gi meg noen unge mennesker som vil ha del i det jeg har fått. 

Hvem investerer du i?

Kanskje du kan bli en åndelig far eller mor for noen? Betale for at et barn eller en ungdom slik at de kan reise på leir, bibelskole, til Israel? Stille opp som barnevakt for et ungt ektepar eller en enslig mor? Mulighetene er mange. La oss gjøre gode investeringer for evigheten!

Etterfølgelsens spiritualitet, del 2

Saligprisningene oppsummerer livets velsignelse under Guds styre. Grunnleggende for spiritualiteten til det messianske fellesskapet, antar de et delt liv i fellesskapet av Guds styre i stedet for heroiske anstrengelser for å leve dem ut som ensomme individer. Åndeligheten til saligprisningene er "gode nyheter" i den grunnleggende betydningen av ordet evangelium - de fullstendige gode nyhetene om sosial, politisk og økonomisk velvære. De åtte saligprisningene som er oppført i Matteus 5 er derfor ikke bare isolerte åndelige dyder som tilbys Jesu disipler som alternativer som kan velges eller ignoreres i henhold til personlige preferanser. Snarere beskriver de en virkelig messiansk spiritualitet i global forstand. Alle sammen, beskriver en fullt integrert spiritualitet som kjennetegner livet under Guds styre.

1. "Salige er de fattige i ånden ..." En holdning av åndelig fattigdom er grunnleggende for all kristen spiritualitet. Åndelig fattigdom består i å fritt anta den åndelige tilstanden å være et barn i Faderens familie. Det er både holdningen og praksisen med absolutt avhengighet av Gud, å stole på Guds forsyn så vel som Guds beskyttelse. Det er det intime forholdet av fullstendig tillit til Gud som Jesus selv viste så tydelig da han våget å kalle Gud Abba og lærte disiplene sine å gjøre det samme.                          

Men evangeliene tillater ikke en abstrakt eller åndelig forståelse av denne fattigdommen. Å dele livet sammen i det nye Messias-fellesskapet og leve i radikal avhengighet av Guds forsyn, avskjærer alle våre avgudsdyrkende og materialistiske holdninger og praksiser fra selve røttene. «Å velge å være fattig» (som oversettelsen av Nueva Biblia Española lyder) i en verden orientert i motsatt retning innebærer solidaritet med Jesus – med fattigdommens ånd og praksis som han antok fritt og konkret i sin misjon i verden.

2. "Salige er de som sørger ..." Å leve ut verdiene til Guds styre midt i verden forutsetter nødvendigvis solidaritet med menneskelig lidelse. Det innebærer å leve i sympati (bokstavelig talt "å lide sammen med") med de som lider - ja, fritt påta seg lidelse på vegne av andre. Denne uskyldige og stedfortredende lidelsen er helt sentral i en autentisk kristen spiritualitet.

De gamle testamentets profeter snakket om den frelsende dyden som finnes i uskyldig lidelse som fritt antas på vegne av andre. Men i Jesus møter vi det fulleste uttrykk for denne virkeligheten. Vår identifikasjon med Kristus og vår solidaritet med medmennesker som lider av alle de ulike konsekvensene av ondskap i verden, kaller oss til å ta opp korset, selv på vegne av våre undertrykkere, med full tillit til det Jesu Kristi oppstandelse lover oss – nemlig at vår uskyldige lidelse for andres skyld ikke vil gå tapt i Guds frelsesplan for å gjenopprette skaperverket.

3. "Salige er de saktmodige ..." Saktmodigheten til den tredje saligprisningen er nært knyttet til åndens fattigdom som ble notert i den første saligprisningen. Det inkluderer den indre styrken som gjør oss i stand til standhaftig å motstå syndens press uten å gi etter for dens påstander. Det er evnen til å hardnakket motstå ondskap uten å gjøre vold mot ugjerningsmannen. Denne typen saktmodighet er forankret i vårt håp og vår tillit til Gud. Den saktmodige personen er en som virkelig tror at det onde kan overvinnes med det gode. Det kaller oss til å avvise fristelsen til å hevne oss med enhver form for vold eller gjengjeldelse – å gi avkall på all vold i søken etter rettferdighet og å kjempe mot det onde med «rene hender» og et «rent hjerte». Langt fra å være en ineffektiv strategi, er dette faktisk korsets strategi, unikt og kraftfullt inkarnert av Jesus fra Nasaret.

4. “Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdighet …” Bibelsk rettferdighet består av sunne relasjoner til Gud og med våre medmennesker i sammenheng med et fellesskap som er helt avhengig av Guds frelsende handlinger, både for sitt liv sammen og for selve dens overlevelse. Bibelsk rettferdighet inkluderer hele spekteret av mellommenneskelige relasjoner og er forankret i Guds trofasthet som gjenspeiles i det felles livet til det menneskelige fellesskapet som bærer hans navn. Denne rettferdigheten er kun synlig i sammenheng med Guds rettferdige (eller rettferdige) styre.

Bibelsk rettferdighet, i motsetning til det som vanligvis kalles gjengjeldende rettferdighet, består i å gi mennesker det de trenger i stedet for det de kanskje fortjener, enten det er belønning eller straff. Av denne grunn leser vi om og om igjen i Skriften om Guds rettferdighet for enker og foreldreløse, for de fremmede i landet og for de fattige og undertrykte. Autentisk kristen spiritualitet uttrykker seg gjennom vår deltakelse i Guds frelsende aktivitet som fører til gjenoppretting av rettferdige forhold mellom mennesker. Det er innenfor dette frelsens fellesskap at "hungeren og tørsten etter rettferdighet" - rettferdige forhold mellom alle - vil bli tilfredsstilt.

5. "Salige er de barmhjertige ..." Det er ved å vise barmhjertighet at vi blir mest lik Gud. Historien om den barmhjertige samaritan gir oss et klart og konkret eksempel på en spiritualitet preget av barmhjertighet. I den grad vi er i stand til å vise barmhjertighet, vil vi være i stand til å motta Guds barmhjertighet for oss selv.

Barmhjertighet i evangeliene betyr for det første å tilgi helhjertet på samme måte som Gud tilgir oss (Matt 18,35). For det andre er å være barmhjertig å uselvisk komme de plagede og trengende til unnsetning. Grensene for denne barmhjertigheten finnes ikke i den som utfører barmhjertighetshandlinger, men i evnen til "nasten" til å motta barmhjertighet. Det Jesus har lært oss om barmhjertighetens natur, understreker ganske enkelt det faktum at en sann kristen spiritualitet er preget av vår villighet til fritt å samle tilgivelse på våre fiender og dele overdådig med de trengende.

6. "Salige er de rene av hjertet ..." "Hjertets renhet" som er tydelig i all autentisk kristen spiritualitet kan sannsynligvis best forstås i lys av Salme 24:3–5:

"Hvem skal bestige Herrens fjell? … De som har rene hender og rene hjerter, som ikke løfter sin sjel til det som er falskt, og som ikke sverger svikefullt. De vil motta velsignelse fra Herren."

Denne hjertets renhet uttrykker seg i handlinger av integritet og i forhold preget av trofasthet. Bibelsk spiritualitet er preget av et nært forhold mellom våre indre holdninger (“hjertets renhet”) og vår ytre praksis (“rene hender”). Å kjenne og oppleve Gud er å adlyde og følge Gud i hans frelsende handlinger, uten delte lojaliteter.

7. "Salige er de som skaper fred." De som arbeider for fred er Guds barn, spesielt i den forstand at de ved å gjøre det er som sin Far, som er fredsstifteren, par excellence. Bibelens Gud hviler ikke i sine anstrengelser for å gjenopprette helhet, eller shalom, til alle områder av brudd i skaperverket. Jesus var fullt ut forpliktet til å gjenopprette fred - forsoning med fiender opptok hans oppmerksomhet gjennom hele hans levetid så vel som i hans død. Aktiviteter orientert mot gjenopprettelse av shalom vil karakterisere alle autentisk kristne spiritualiteter.

8. "Salige er de som blir forfulgt for rettferdighetens skyld..." Saligprisningene avsluttes med Guds folks uskyldige lidelse. Åndeligheten som de reflekterer var motkulturell, da så vel som nå. Forfølgelse for trofasthet mot Guds rike av rettferdighet og fred var profetenes lodd, den markerte Jesu skjebne, og den fortsetter å karakterisere samfunnet som er trofast mot sitt messianske kall. Bibelsk sett går vitne og martyrium hånd i hånd (marturía er det greske ordet for vitne).                                                              

Når vi husker at det har vært flere martyrer i vår levetid enn i noen annen periode av kristen historie, anerkjenner vi den moderne relevansen til saligprisningene og deres betydning for vår forståelse og praksis av autentisk spiritualitet. Dette gjelder for hele kirken, ikke bare for kirken i det globale sør. Dødens krefter – oppstilt som de er mot Gud og hans intensjon om å gjenopprette rettferdighet, fred, frelse og liv i vår verden – minner oss om at åndeligheten til Guds folk er iboende motkulturell.

Åndeligheten til saligprisningene er ikke et uoppnåelig ideal, men snarere en realistisk og synlig gjenspeiling av Ånden og ordene og gjerningene til Jesus fra Nasaret. Saligprisningene uttrykker de sentrale verdiene som preget livet til det messianske samfunnet i det første århundre.

Å følge Jesus er ikke en rent åndelig sak i betydningen å være en indre eller usynlig realitet i disippelens liv. Snarere er disippelskap en synlig og konkret virkelighet som uttrykker seg gjennom holdningene og handlingene beskrevet i saligprisningene.

John Driver (1924 - 2022) jobbet i mange år som misjonær i Puerto Rico, Uruguay, Argentina og Spania og reiste regelmessig til Latin-Amerika, Karibien og Spania for undervisningsoppdrag. Driver var professor ved flere seminarer og anabaptistiske institusjoner i Latin-Amerika. Artikkelen er gjengitt i The Plough som er utgitt av Bruderhof. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Hvor mange disipler har du?

 "Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler!" (Matt 28,19) Hvem har du investert i? Hva gir du videre av det du har lært og fått? Hva blir igjen etter deg?

Dette er de ransakende spørsmålene jeg stiller meg i dag.

"For ved dette blir min Far æret, at dere bærer mye frukt og blir mine disipler." (Joh 15,8)

Svaret på dette spørsmålet er nok for de flestes vedkommende lik null, Vi har forsømt denne delen av misjonsbefalingen.

Kristen dannelse: Hvordan bli mer lik Kristus

 Hver person, må på et tidspunkt i livet, bestemme seg for om de vil motta Jesus Kristus som sin personlige Herre og frelser. Men det er bare utgangspunktet for en livslang reise i disippelskap som en etterfølger av Jesus. Som apostelen Paulus sier, skal vi bli modne i Kristus. Vi vokser opp til kroppens hode, som er Kristus (Ef 4:15). En slik "oppvekst" er prosessen med åndelig dannelse.

Åndelig dannelse betyr å engasjere seg i spesifikke praksiser og disipliner med ett klart mål: å nærme seg Gud i Kristus og så fokusere mindre og mindre på selvet. Richard av Chichester, en engelsk biskop fra det 13. århundre, reflekterte en gang over slik praksis. "Dag for dag ber jeg om tre ting: å se deg tydeligere, å elske deg dyrere og å følge deg nærmere." Åndelig dannelse er en prosess som skjerper vår oppmerksomhet overfor Gud og hjelper oss til å bli mer og mer som Jesus, i Den hellige ånds kraft. Disse praksisene er formet av vårt temperament og vår personlighetstype.

Til slutt, i all åndelig dannelse og utvikling, er det viktig å huske at åndelig dannelse ikke driver oss på en reise. En reise er en utforskning uten mål. Reisenes glede er i utforskningen og oppdagelsen underveis. Det er virkelig en sekulær og postmoderne forståelse av "åndelighet". I åndelig dannelse er vi på pilegrimsreise med et klart reisemål. Når Jesus definerer sin tjeneste, er vi bestemt for Guds rike. Vi er "under opplæring" for livet i evigheten, i Guds nærvær. På denne jorden deltar vi i denne jordiske pilegrimsreisen dag for dag.

De fem fasettene til åndelig dannelse er altså: reflekterende lesing, aktiv omvendelse, total forvaltning, gjennomtrengende bønn og samfunns ansvar. Når vi vurderer spesifikke fremgangsmåter som hjelper til med dannelsen, er det viktig å være forberedt på å overgi tiden. Åndelig dannelse kan ikke bli funnet i et "Five Minutes to Improved Spirituality" -produkt. Vær forberedt på å endre mønsteret i livet ditt for å praktisere Guds hensikter.

Reflekterende lesing: For nye troende og erfarne disipler er bibellesing en viktig del av den daglige aktiviteten. Det er forskjellige tilnærminger for å engasjere seg i Skriftene for åndelig dannelse og vekst. En mer "venstrehjernet", faktisk metode er det vi tradisjonelt kaller bibelstudium. Med en ærbødig tilnærming til Guds Ord reflekterer vi over de faktiske dimensjonene i en skrift: dens kontekst, originalspråk og lenker til andre skriftsteder. Ofte kan bibelstudieveiledninger eller bøker hjelpe oss med å få en større forståelse av innstillingen av teksten og måter å anvende læren på i dag.

En mer "høyrehjernet" tilnærming er å lese en tekst for å høre hvordan den "resonerer" med vårt indre liv og personlige opplevelse. Det er induktive studier og refleksjonsverktøy som stiller spørsmål som hjelper oss å åpne opp for å oppleve Guds Ånd i Skriftens ord. Mange verktøy er tilgjengelige, i forskjellige kirkesamfunn og ikke-kirkesamfunn, vanligvis i hefteform. De daglige andaktene er provoserende og emosjonelle i tonen, og gir vanligvis spørsmål til refleksjon etter meditasjonen.

La oss ta Matteus 19:24 som et eksempel på de to metodene. Jesus sa, "Igjen sier jeg deg: Det er lettere for en kamel å gå gjennom nåløyet enn for en som er rik å komme inn i Guds rike." En mer deduktiv studie vil peke på sammenhengen: lignelsen om den rike unge mannen som søker Gud men forbrukes av hans rikdom. (Merk: "Nåløyet" kan referere til en smal åpning i muren rundt Jerusalem som knapt noe eller noen, inkludert en kamel, kunne presse seg gjennom.) Den meditative eller reflekterende tilnærmingen stiller spørsmål: Hva er øyets øye? nål som i dagens verden? Hva er vanskeligst med å selge alt jeg har og gi til de fattige? Daglig meditativ lesing gir næring til det åndelige livet og hjelper oss med å komme inn i bibelsk skriftsteder slik at de blir en del av oss.

Andaktslesing kan være et annet personlig åndelig formasjonsverktøy. Thomas à Kempis, en fransk munk fra 1400-tallet, foreslo at kristne lekmenn trener lectio divina. Han sier, "Den gode hengivne mannen gjør først indre forberedelser for de handlingene han senere må utføre. Hans ytre handlinger drar ham ikke til lyst og ubehag; det er snarere han som bøyer dem i form av fornuft og riktig dom. Hvem har en hardere kamp å kjempe enn mannen som prøver å erobre seg selv? " Andaktsbøker kan omfatte A. W. Tozer's 'The Pursuit of God' eller Annie Dillards 'Pilgrim at Tinker's Creek', eller poetiske verk av John Donne, George Herbert og T. S. Eliot. (Det finnes mange gode norske alternativer, oversetterens tillegg).                                                                                                                            

Aktiv omvendelse: Reflekterende lesing er grunnlaget for et åndelig liv, for Guds ord hjelper oss til å vokse i Kristus i hjerte, sinn og ånd. Når vi vokser djupere i Kristus, blir en del av oss tryggere på å ta på seg hans karakter. Samtidig blir vi i vår menneskelighet mer bevisste på hvor ulik Jesus vi er. Han ble tross alt «fristet på alle måter, akkurat som vi er - likevel syndet han ikke» (Hebr. 4:15). Når vi beveger oss gjennom åndelig dannelse, blir vi klar over vårt behov for å bekjenne våre synder for Gud.

Noen ganger kan denne bekjennelseshandlingen skje privat, i en periode med personlig bønn. Under tilbedelse, som vi sier er en generell tilståelse, kan vi presentere våre hjerter for Gud og erkjenne vår egen synd. Eller som Jesus befalte, må vi kanskje gå til den vi fornærmet (Matt 5: 23-24). Andre ganger kan det hende vi trenger å finne en gudfryktig tredjepart, for eksempel en pastor, for å høre vår bekjennelse. Denne personen kan tilsi oss våre synders nådige tilgivelse fra Gud, og gi oss råd om hvordan vi kan endre livene våre og sette kristne praksiser ut i livet.

Total forvaltning: Et viktig element i dannelsen er forvaltning av Guds tilbud til oss. Når vi vokser i modenhet og forstår at alt vi har og alt vi er er betrodd oss under Kristi herredømme, fokuserer vi mindre på personlig behov og mangler og mer på det vi er kalt til å dele i tid, talent og skatter. Vi vil bli utfordret til å gi tiende av hver av disse tre delene av våre liv. Mange av oss er ikke på det stadiet, så vi må be for at troen omorganiserer livene våre slik at det å gi tilbake til Gud kommer først. Et dannelsestrinn er å fullføre en "pengebiografi" for tydelig å se våre mønstre og praksis. En ærlig oversikt over vår bruk av tid og prioriteringene som blir avslørt ved denne øvelsen kan også føre til at vi omorganiserer vårt daglige liv. En talentbeholdning kan gi innsikt i lite brukte evner som kan tilbys til ære for Gud.

Gjennomtrengende bønn:  Personlig bønn er viktigst i åndelig dannelse. Vi presenterer hele oss selv for Gud gjennom Jesus Kristus i Den hellige ånds kraft, og fokuserer mye mer på å åpne oss selv for Guds kall og mye mindre på våre behov. Bønn kan gjøres i stillhet og i refleksjon over Guds ord. Vi kan be gjennom sang av salmer, sanger og åndelige viser. Som Augustin, biskop av Hippo, sa i det fjerde århundre: "Den som synger, ber to ganger." Vi kan bruke The Book of Common Prayer eller andre hellige tekster som er tilgjengelige for tilbedelse og privat bønn. Vi vil kanskje bruke et mønster for bønn. En kjent tilnærming er ACTS-metoden: Tilbedelse, bekjennelse, takksigelse og helliggjørelse.

Bønn må være den primære samtalen i våre liv. Apostelen Paulus ba tessalonikerne - og de kristne i dag - være fullstendig åpne til enhver tid for Guds nåde: "Gled deg alltid, be kontinuerlig, takk under alle omstendigheter; for dette er Guds vilje for deg i Kristus Jesus" (1. Tess. 5: 17-19).

En åndelig moden person kan veilede deg gjennom øvelser og fremgangsmåter for bønn for å bidra til å fordjupe din vandring med Gud. Denne personen kan være en åndelig følgesvenn, en "sjelevenn" som lytter og hjelper til med å tolke bønn, eller en åndelig leder som har mer autoritet. Å bli en del av en bønnegruppe (ledet av en moden kristen) kan også være en måte å øve på bønnefagene på.

Samfunnsansvar: Til slutt handler ikke åndelig dannelse om vår personlige vekst i Kristus. Snarere handler det om å vokse i troen på de troendes samfunn. Å ha en ledsager eller leder er starten på ansvarlighet i disiplinen bønn og vekst i Kristus. Frukten av åndelig dannelse er oppdagelsen og bruken av åndelige gaver som vil tillate oss å delta mer fullstendig i kirkens totale tjeneste. Gjennom åndelig dannelse blir vi dynamiske disipler som vil påvirke en verden som trenger Kristus.

- John R. Throop, prest ved Trinity Episcopal Church, Portsmouth, Virginia/Christianity Today. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Guds oppdragelse

"Jeg vil aldri glemme den dagen da jeg forstod at både Gud og djevelen ønsket at jeg skulle dø, men av to ulike årsaker. Satan ønsket å ødelegge meg gjennom bakvaskelse mens Gud ville bruke de samme løgnene til å korsfeste min egen trang til selv å ha kontrollen.

Herren visste at tiden ville komme da bøkene mine ville velsigne mange mennesker. Det Han gjorde var at Han begynte å behandle meg mot smiger fra mennesker, på den måten at Han døpte meg med menneskers kritikk til jeg døde bort fra menneskers meninger. Ja, jeg står til ansvar, men nå lever jeg primært for Guds tilfredsstillelse. Om jeg behager eller fornærmer mennesker, får Gud bestemme, det er ikke opp til meg ..."

- Francis Frangipane (bildet) i boken 'The Shelter of the Most High'.
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Etterfølgelse, del 1

Det kjennes så riktig for meg å starte det nye kirkeåret, med å minnes broder Charles de Foucauld eller broder Charles av Jejsus. Han har vært som en åndelig veileder for meg i mange år. Broder Charles av Jesus led martyrdøden 1.desember 1916 i Tamanrasset i Algerie. Jeg har skrevet om hans liv en rekke ganger, så jeg skal ikke gjenta det nå, men for aller første gang på norsk skal jeg gjengi hans første nedtegnelser i det som var tenkt å bli ordenfellesskapet 'Jesu lillebrødre'. I sin levetid så ikke broder Charles dette ordensfellesskapet realisert. Ordensfellesskapet ble grunnlagt av Rene Voillaume i 1936.

Her er de første notatene fra retreaten broder Charles av Jesus holdt i Beni Abbes, her i min oversettelse:

"Følge Jesus gjennom å la vår livsgjerning bli så lik Jesus med å redde mennesker at ordet Jesus, Frelseren, helt og holdent sier hva vi er, likesom det helt og holdent sier hvem Han er. For å kunne gjøre dette; Være alt for alle, besjelet med et eneste ønske: å gi Jesus til menneskene.

'Om noen vil bli min etterfølger, må han fornekte seg selv, ta sitt kors opp og følge meg.'  La oss gå inn gjennom den smale og trange porten: Det er Korset som vi skal etterstrebe, vi som vil følge vår korsfestede brudgom, og få dele Hans kors og Hans torner. Kors og offer, la oss gjøre det til noe vi etterstreber, noe som vi hengir oss til, akkurat som verdslige mennesker hengir seg til fornøyelser. Tar vi ikke på oss vårt kors er vi ikke Jesus verdige.

'Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg.' 'Vær ikke bekymret for deres liv og for hva dere skal spise, eller for deres kropp og for hva dere skal kle dere med.' Vi skal fryde oss av hele vårt hjerte hver eneste gang vi savner noe.

fortsettes

Lærlinger anno 2019

De siste dagene har jeg tenkt mye på hvordan det var å følge Jesus, de første omtumlende dagene og månedene. Det første året.

All undringen. Alle spørsmålene. Alle utfordringene. Tvilen. Spenningen. Samtalene. Alle undergjerningene.

Hvordan ville det sett ut i dag? Det er jo disipler - lærlinger - vi skal være. 'Kristen' er jo er navn som disiplene til Jesus ble gitt av andre. Undres på hvordan trosutøvelsen ville ha sett ut i dag om vi levde som disipler.

Er du en som følger etter Jesus?

'Mine venner som kjenner mennonitenes historie godt har fortalt meg at anabaptistene ikke stilte spørsmålet: 'Er du frelst?' Det spørsmålet kom mye senere med protestantismen.

Spørsmålet var heller: 'Følger du etter Jesus?'

Hvilket spørsmål stiller vi?

Hvis vi kunne oppdage Jesu budskap og bli et levende Jesus-nærvær i vår verden, ville verden og alle som er i den bli mer lik den Gud hadde i tankene for hele menneskeheten.'

- Don Blosser, pensjonert professor i Bibelen ved Goshen College i Indiana, USA og pensjonert pastor. Medlem av Micgiana Voices for Middle East Peace. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen.

Hvordan vinne muslimer for Jesus

"Kristne over hele verden vet at for å følge Jesus trenger man bare å omvende seg fra syndene og si at man tror at Jesus døde for å ta soningsstraffen for disse syndene. Det er her de fleste kristne organisasjoner begynner arbeidet med de ufrelste: Når de omvender seg. Etter at de har omvendt seg, blir nye troende oppmuntret til å bli Jesu disipler, la seg døpe i vann og finne en bibeltroende menighet som tilbyr et kurs i disippelskap. Derfra er det stort sett opp til den nye kristne å fortsette å vokse i Herren.

Men Jesus viste oss en annen tilnærming til å vinne disipler - han gjorde det omtrent stikk motsatt! Jesus plukket ut noen vanlige menn og ba dem følge ham mens han åpenbarte sannheter om Gud. Han ba dem om å leve etter de verdiene han viste dem. Etter hvert begynte de å gjøre som ham, og de begynte også å oppleve Guds kraft og velsignelse i sitt eget liv. Deretter nådde de et punkt der de forsto at en beslutning om å følge Jesus Kristus ville koste dem alt. Elleve av dem sa ja, og de forandret verden. Denne type disippelgjøringsmodell - som begynner med disippelskap og beveger seg mot omvendelse - brukes til å gjøre mange muslimer til Jesu disipler.

Det var et tragisk valg av kunnskap framfor lydighet som førte Eva ut i synden, og den samme tilbedelsen av kunnskap bukter seg gjennom århundrer av menneskelig erfaring. Kanskje det er derfor Jesu lignelser ofte handler om hvor dumt det er å kjenne Guds vilje, men likevel ignorere den.

Noen av oss sang barnesangen om mannen som bygde huset på fjell da vi vokste opp, uten å forstå at 'fjellet' ikke bare er Guds ord, men også det å følge Guds ord. Datamaskinene våre kan være fulle av bibelske verktøy for å kunne analysere og studere bibelen på dypet, bare noen tastetrykk unna, men disippelskap krever at vi daglig velger å gjøre Guds vilje, bevisst og konsekvent."

- Jerry Trousdale: Utrolige hendelser. Hvordan hundretusener av muslimer tar imot Jesus. Prokla-Media 2014, side 41-42.

Francis Chan - et forbilde i radikal etterfølgelse av Kristus, del 2

Francis Chan (bildet), mener kirken lider av et kjærlighetsproblem. Hvis det første troens steg er å elske Gud av hele vårt hjerte, av hele vår sjel og av all vår forstand, faller de fleste kristne paddeflate på startstreken. Chan mener at det er ganske opplagt ut fra det faktum at kristne i liten grad lengter etter Jesu gjenkomst.

Alt dette i følge portrettintervjuet Charisma Magazine har hatt med Chan.

"Jeg tror dette er en indikasjon på vår hengivne kjærlighet til Ham," sier Chan og legger til: "Hvis jeg er på reise og barna mine ikke bryr seg om jeg kommer hjem eller ikke, sier det sitt. Hvis jeg kommer inn døra etter en lang reise og de har nesa si nedi I-padene sine og ignorerer meg, sier det også sitt. Vi har disse bygningene fullpakket med folk, men du skal virkelig slite for å finne noen som gjennom uka sier: 'Å, jeg lengter bare etter mer av Ham, jeg skulle ønske Du var her, jeg kan ikke vente på at Du kommer tilbake' - det må virkelig gjøre Den Hellige Ånd sorg."

Så Francis Chan startet med seg selv. Han fokuserte på å komme nærmere Gud, vokse i kjærlighet. Men dette skjedde ikke natta over.

Noen mennesker føler naturlig på en overflod av kjærlighet, men for folk flest, sier Chan, vil det å utvikle slike følelser være et målrettet arbeid. Men så er kjærlighet ikke bare en følelse.

For Francis Chan handlet dette om disiplin og praksis, ikke ord. En måte Chan gjorde dette på var ved å utøve selvkontroll edru årvåkenhet i små ting. Som for eksempel ved å avstå fra søppelmat og se filmer på Netflix. Selvkontroll, mener Chan, produserer et sterkt bønneliv, og bønn produserer en intim relasjon med Gud, og intimitet produserer kjærlighet til Gud.

"Herre, jeg ønsker Deg," ba Chan. Jeg vet at Du er viktigere enn noe annet, så la meg utøve selvkontroll og disiplin så jeg kan ha et årvåkent sinn når jeg ber."

(fortsettes)

Francis Chan - et forbilde i radikal etterfølgelse av Kristus, del 1

For meg personlig er Francis Chan (bildet) et forbilde. Forestill deg følgende: Du er pastor for en av Amerikas megakirker med 4.000 medlemmer. Alt lykkes tilsynelatende for deg. Likevel: du velger å forlate alt. Menighet, lønn, huset ditt. For å følge Kristus mer radikalt og overgitt, elske Ham mer.

Det er historien om Francis Chan i et nøtteskall. Her skal du få kortversjonen:

51 åringen sa opp pastorstillingen i Cornerstone Community Church i Simi Valley i California i 2010. Da hadde menigheten 4000 medlemmer og var fremdeles i vekst.

"Det var en slik unik tid," sier Francis Chan til Charisma Magazine.

Men så kom sosiale medier på banen. Med alle skriveriene for- og imot. Francis Chan er ærlig nok til å si at han ble opphengt i hva som ble skrevet om ham. Så mye at det etter hvert førte til at ble hemmet i å formidle det han hadde på hjertet. Han begynte å bry seg for mye om folks respons. Så han sa opp. Solgte huset sitt og flyttet til Asia sammen med kona.

Der skulle det skje noe som fullstendig forandret hans liv.

Han skulle møte undergrunnskirken i Kina.

Ydmykheten som preget den ble en veldig utfordring for Chan, og den sto i skarp kontrast til megakirkene og kjendispastorene i USA.

Chan minnes hva en av de kinesiske troende sa til ham: "De mest innflytelsesrike menneskene i undergrunnskirken er de som er mest skjult for andre. Ingen vet hvem de egentlig er." Så legger han til: "I Amerika, føler du at du må bli berømt om du skal ha innflytelse. Men i Kina, er det stikk motsatt. Det beste er at ingen kjenner deg, ellers vil du få problemer. Herren trenger ikke vår popularitet eller en plattform," sier Francis Chan til Charisma Magazine.

Når Chan kom hjem fra Kina, reflekterte han over hva det vil si å stå i en tjeneste. Glem avtalene om å skrive bøker. Glem overskriftene. Glem alt det han visste om menighetsliv. Hvis han skulle starte om igjen en gang til - bare med Bibelen som guide - hva ville han da gjøre?

Francis Chan konkluderer overfor Charisma Magazine:

"Jeg tror jeg bare ville ha gått ut på gatene og møtt mennesker og be og trygle Gud om å bringe disipler til meg, akkurat slik Jesus gjorde."

Og det var det Chan gjorde.

Men hvordan skulle han klare å elske Gud over alt?

Mer om det i neste artikkel.

(fortsettes)