Under opplæring

 Hva er det som gjør at vi tror at det er annerledes for oss enn for disiplene? At vi ikke trenger opplæring, fordi vi har Bibelen. Jeg kom til å tenke på dette når jeg leste kommentarfeltet til en artikkel om Bønn for Oslo, som hadde arrangert en bønneskole. Vedkommende mente at man ikke trengte noe slikt. Så lenge man hadde Bibelen kunne man lære seg å be på egenhånd.

Disiplene gikk i lære i tre år hos Jesus. De levde sammen med ham, lyttet til hans undervisning og lærte hva de så i praksis. En dag, etter å sett disiplene til døperen Johannes be, spurte de Jesus: "Herre, lær oss å be!" Trenger ikke vi det samme? Er vi ferdig utlært? Trenger vi ikke å lære å be av andre som har bedt før oss?

Selv om jeg har vært en kristen siden 1972 har jeg fremdeles mye å lære. Jeg oppdager stadig noe nytt i bønnens verden. Jeg ønsker meg et slikt skilt, som man av og til ser i butikkene på butikkmedarbeiderne: Under opplæring! Det er hovmodig å tro at man ikke har mer å lære. "Men for oss har Gud åpenbart det ved sin Ånd. For Ånden utforsker alle ting, også dybdene i Gud." (1.Kor 2,10)

I Marias bønneskole

 Ved bryllupet i Kana (Joh 2,11) opptrer Maria som Jesu oppmerksomme og diskre hjelper. Det er hun som først legger merke til at det er tomt for vin. I Johannes' skildring av det Maria gjør, finner vi en grunnleggende undervisning om bønn.

maria lærer oss hvordan vi skal be. Hun sier ikke til Jesus hva han skal gjøre. Hun gir ham ingen instruksjoner, slik vi ofte gjør når vi ber. Maria snur seg bare til Jesus og peker på de andres nød: 'De har ikke mer vin.' 

Slik kan du be for andre. Du legger dine venners nød og behov fram for Guds ansikt. Det er ikke din oppgave å si til Gud hvordan han skal løse problemene. Det vet han bedre enn du, og han kommer ofte med helt uventede løsninger.

I Marias bønneskole lærer du også å ikke gi opp. Jesus ser ut til å avvise henne: 'Kvinne, hva har du med mitt å gjøre?' Maria diskuterer ikke med Jesus. Hun er så sikker på ham at hun straks snur seg til tjenerne og sier: 'Det han sier dere, skal dere gjøre.'

Å be til Gud i sin nød uten å gjøre det han vil, det er ikke noen bra måte å be på. Bønn og liv henger sammen. Hvis livet ditt ikke samsvarer med bønnen din, er den ikke helt oppriktig, og du kan ikke vente å få svar. 

'Det han sier dere, skal dere gjøre.' For et godt råd! Hvis du følger det rådet og venter tålmodig, kan du være sikker på at bønnen din blir oppfylt.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid. Verbum 1994, side 305

I bønnens skole

"Og det var en profetinne der, Anna ... Hun forlot aldri templet, men tjente Gud i faste og bønn dag og natt." (Luk 2,36-37)

Det er ved å be vi lærer å be. Jo mer og jo oftere vi ber, jo bedre lærer vi bønn. Den som ber sjelden, lærer neppe noen gang å be den effektive og brennende bønn som oppnår mye.

Det er innen rekkevidde å få stor kraft i bønnen, men vi må arbeide for å oppnå det. Vi må ikke innbille oss at Abraham hadde vært i stand til å be med slik kraft for Sodoma hvis han ikke hele sitt liv hadde øvet seg i å leve i samfunn med Gud.

Jakobs bønnestund ved Pniel var ikke en førstegangsopplevelse med Gud. Legg også metke til den innholdlsrike bønnen Herren bad med sine disipler før han gikk inn i lidelsen. Den er som en frukt av mange netters tilbedelse og timer i bønn lenge før dagen grydde.

Den som drømmer om at han uten videre kan bli en bønnens kjempe, tar grundig feil. Elias' bønn lukket først himmelen og åpnet så slusene. Det var resultat av en lang og intens bønnekamp med Gud. Dette må vi huske: Det kreves utholdenhet om vi skal vinne seier i bønn.

De store forbederne får nok ikke den samme oppmerksomhet som troshelter og martyrer, men de har vært menighetens største velgjørere. De har oppholdt seg ved nådestolen og er blitt kanaler for Guds velsignelse. Skal vi lære å be, må vi være utholdende.

- Charles Haddon Spurgeon (bildet),  gjengitt i Mrs Charles Cowman: Strømmer i ørkenen. Rex forlag 1989, side 452.

Øvresalens bønneskole

Det var her - på Øvresalen i Jerusalem - de var samlet, de 120, ventende på det Jesus hadde omtalt som 'Faderens løfte'. Vi leser i Apg 1,14 at 'alle disse holdt seg samstemmig til bønnen og påkallelsen'. Det er kraft i det å bli enige om hva man skal be om. Da skal det gis oss, sa Jesus.

Dagene mellom Kristi himmelfart og pinse var en bønneskole. Ikke det at ikke disiplene hadde bedt før, for det hadde de. De hadde sett Mesteren be. De hadde selv bedt Ham om å lære dem å be. Men nå måtte de sette ut i livet det de hadde lært de tre årene de hadde gått i lære hos Jesus. Nå ba de ut fra et bestemt løfte. Noe av det aller siste Jesus sa til dem før himmelfarten var dette:

'Og se, jeg sender over dere det som min Far har lovet. Men dere skal bli i byen til dere blir utrustet med kraft fra det høye'. (Luk 24,49)


Det er noe spesielt å be over et løfte man har fått. Og Giveren kjente de. Nå skulle de vente på Ånden, Talsmannen som jesus kalte Ham, Han som skulle bli hos dem for alltid, og ikke forlate dem. Mens Jesus var begrenset av tid og rom mens Han vandret her på jord, er ikke Den Hellige Ånd det. Etter at Ånden var sendt er Ånden alle steds nærværende. Han er ikke bundet til Jerusalem, eller Antiokia, eller Korint, men er der hvor Kristi kropp er. 


'For med én Ånd ble vi alle døpt til å være én kropp, enten vi er jøder eller grekere, slaver eller frie, og alle fikk vi én Ånd å drikke'. (1.Kor 12,13)

Akkurat det er mitt store takkeemne dagen før 1.pinsedag. 

Bønneskole med fader Anthony av Sourozh, del 3

Her fortsetter bønneskolen til metropollitt Anthony av Sourozh:

2. Det er viktig å huske at et møte ansikt til ansikt med Gud alltid innebærer et øyeblikk av dom over oss.

Vi kan ikke møte Gud i bønn eller i meditasjon eller i kontemplasjon uten enten å bli frelst, eller fordømt. Jeg snakker ikke her om evig fordømmelse eller evig frelse, her allerede gitt og motatt, men det finnes et kritisk øyeblikk, en krise. Ordet "krise" kommer fra gresk og betyr "dom".

Å møte Gud ansikt til ansikt i bønn innebærer en kritisk stund i våre liv.

Gud være takk for at Han ikke alltid åpenbarer seg for oss når vi ønsker å møte Ham, ettersom vi ikke kunne utholde et slikt møte! Tenk på alle de bibelsteder der det tales o0m hvor ille det var å befinne seg ansikt til ansikt med Gud, ettersom Gud er makt, Gud er sannhet, Gud er renhet! Derfor skulle vår første tanke være takknemlighetens, når vi ikke påtagelig opplever guddommelig nærvær. Gud er barmhjertig. Han kommer ikke ulempelig. Han gir oss mulighet til å dømme oss selv, for å forstå og for ikke å komme inn i Hans nærvær i en fase da det ville bety fordømmelse.

Bildet viser metropolitt Anthony i samtale med en gruppe kvinner.

Bønneskole med fader Anthony av Sourozh, del 2

Her følger første del av metropolitt Anthony Bloms (bildet) undervisning om bønn. Jeg gjør oppmerksom på at dette kun er utdrag av undervisningen som finnes i hans bønneskole, ut utvalg jeg selv har gjort. Ta deg god tid til å lese og grunne på det fader Anthony har å lære oss. Han var virkelig det vi kan kalle en "beder", en mann som kjente Gud, fordi han selv tilbrakte så mye tid i bønn. I det første kapitlet av sin bok om bønn er han opptatt av Guds fravær. Jeg vil tro at det er noe vi alle har opplevd en eller flere ganger i vårt liv, og kanskje har vi merket det i stunder da vi satte oss ned for å be? Her er hva fader Anthony skriver:

1. Først og fremst er det viktig å huske, at bønn er et møte og en relasjon.

Et slikt forhold eller relasjon, som er dyptgående, kan ikke påtvinges være seg oss eller Gud. Det faktum at Gud kan gjøre seg selv nærværende eller kan etterlate oss med en følelse av sitt fravær er en del av denne levende og virkelige relasjonen. Om vi mekanisk skulle dra inn Ham i et møte, tvinge Ham til å møte oss, skulle det ikke eksistere noe forhold eller noe møte.

En relasjon, et forhold, må begynne og utvikle seg i en gjensidig frihet.

Om vi oppfatter relasjonen som et gjensidig forhold, oppdager vi at Gud har større anledning til å klage på oss enn vi over Ham. Vi klager over at han ikke selv gjør seg nærværende under de korte minuttene vi reserverer for Ham. Men hva tenker vi om de tyvetre og en halv time hvor Gud står og banker på vår dør og vi svarer: 'beklager, men jeg har ikke tid!' Eller når vi ikke svarer i det hele tatt, fordi vi ikke hører bankingen på vår hjertedør, til vårt sinn eller vår samvittighet? Altså finnes det en situasjon i hvilken vi ikke eier noen rett til å klage over Guds fravær fordi vi selv er veldig mye mer fraværende enn Han er.

(fortsettes)

Bønneskole med fader Anthony av Sourozh, del 1

I noen artikler fremover vil jeg presentere utdrag av metropolititt Anthony av Sourozh (bildet) undervisning om bønn. Selv ble jeg kjent med denne undervisningen tidlig på 1980-tallet, og den har da også preget mitt eget syn på bønn og vennskapsrelasjonen til Far. Noe av det som særpreget metropolititt Anthony var hans enkelhet, men samtidig dybde. Han var en mann som var kjent for å "omgås Gud".

Fader Anthony var født i 1914, og døde 4. augist i 2003, 89 år gammel. Han var født i Lausanne i Sveits, og tilbrakte sin tidlige barndom i Paris og Persia. Hans far var nemlig en del av det russiske imperiets diplomat korps. Den russiske revolusjonen tvang dem til å forlate Persia, hvor faren var stasjonert, og de kom til Paris i 1923. Her utdannet Anthony seg innen fysikk, kjemi og biologi ved universitetet i Paris.

I 1939, før han skulle sendes til fronten som lege i den franske hæren, avla han hemmlig et monastisk løfte. Under okkupasjonen av Frankrike arbeidet han som lege i den anti-fascistiske bevegelsen. Han praktiserte som lege frem til 1948. Da ble han ordinert og tjente som prest ved Fellowship of St. Alban and St. Sergius i England. I 1950 ble han utpekt som vikar ved det russisk patriarkiske stiftet i London, ble biskop i 1957, erkebiskop i 1962, for så å bli metropolitt i 1966.

I 1974 ba han om å bli løst fra noen av sine mange plikter, for å hengi seg til pastoralt arbeid som sjelesørger og åndelig veileder. I denne tjenesen fikk han bety mye for mange.

Før jeg starter på selve serien med utdrag av hans bønneundervisning, la meg presentere et kort, men dog svært innholdsrikt vitnesbyrd av fader Anthony:

"Jeg møtte Kristus som en person ved en anledning jeg trengte Ham for å kunne leve, og ved en anledning jeg ikke søkte Ham, ble jeg funnet av Ham."

(fortsettes)