Hvordan en 2000 år gammel kirke kan møte mennesker i dag, del 2

Apostelen Paulus skriver til menigheten i Korint om at vi "er Kristi vellukt for Gud ..." (2.Kor 2,15) Vi merker vel alle at mennesker som lever i bønn drar noe av Guds nærvær med seg. Av og til er det nesten til å ta og føle på. Det er en hellighet som følger dem, og man dras mot dem fordi de utstråler noe vi alle lengter etter.

En slik mann var metropolitt Anthony Bloom (bildet). Derfor kunne han også kommunisere med mennesker. De lyttet ikke bare til hans ord, men hans liv var i seg selv et vitnesbyrd om Gud.

Dette kom frem i mange av de ulike innleggene i forbindelse med minnekonferansen om Metropolitt Anthony, som jeg skrev om i går, og som ble holdt i juli i år.

Fader Anthony som han ble kalt av mange, var en glad mann. Han var fylt av glede, og hans gledeskilde var bønnen, og da i særlig grad Jesusbønnen.

"Ikke tenk så mye på det å gjøre Guds vilje, som det å fryde seg i Hans tilstedeværelse," kunne han si til mennesker som kom til han for å få hans råd.

"Hvis vi ønsker å motta gleden som en gave, så må vi praktisere den som en dyd."

Evigheten var for fader Anthony ikke noe som kom, men som var, og den var "en Person, den Herre Jesus Kristus, som står ved tidens porter og åpner dem, og lar tiden øses inn i Ham."

Kristen tro var for fader Anthony oppstandelsestro.

Jesus Kristus levende i blant oss. Ikke bare en moral, en lære, men i aller høyeste grad en levende person. "I Ham er det vi lever, rører oss og er til."

Når troen leves slik blir den attraktiv for andre. Da er den evangeliserende i seg selv.

Hvordan en 2000 år gammmel kirke kan møte mennesker i dag, del 1

21. juli i år ble den første minnekonferansen etter Metropolitt Anthony Bloom (bildet) holdt i den serbisk-ortodokse St.Sava i London med stor deltagelse. Konferansen ble tilrettelagt av den nystartede Metropolitan Anthony Foundation, en organisasjon som skal ivareta hans store litterære og åndelige arv. Deltagerne fikk høre foredragsholdere fra Libanon, Europa og USA. Konferansen ble et eneste stort vitnesbyrd om den store innflytelsen fader Anthony hadde på kirken såvel som manges liv.

Professor Amal Dibo fra Beirut stilte i sitt foredrag det viktige spørsmålet som opptar mange kristne i dag: "Hvordan kan en 2000 år gammel kirke spre evangeliets gode nyheter i en verden som stadig går raskere og er likegyldig til Gud."

Hun svarte med å bruke metropolitt Anthony som eksempel: "Han hadde funnet svaret. Det ligger i menneskets hjerte. Det evige i oss forandrer seg ikke."

Professor Dibo identifiserte i fader Anthony to kvaliteter som gjorde det mulig for ham å kommunisere med dagens mennesker. Uansett hvilke mennesker han møtte, det være seg kristne eller ikke, så møtte han alle med åpenhet, med dyp følsomhet og medfølelse. Han strakk seg ut til alle han møtte, og brakte dem og verden et levende vitnesbyrd om Gud.

For å nå ut benyttet fader Anthony ofte et enkelt språk, og gjorde bruk av anekdoter og historier for å illustrere det han ville ha frem.

"Han hadde en egen evne til å gjøre den kristne tro lett, men han krevde også det umulige av sine lyttere, ved å få det til å se mulig ut og ved å lede mennesker skritt for skritt slik at de klarte å gjennomføre det," fortalte professor Dibo.

Professor Dibo avsluttet sitt innlegg ved å understreke betydningen av at metropolitt Anthony ikke var fjern og utilnærmelig, men alltid tilgjengelig for alle. Sin høye stilling til tross kunne alle til enhver tid få snakke med ham.

"Han tok imot alle mennesker med et åpent hjerte, han så den enkelte og han forstod hva som lå bak de ordene de brukte. Fader Anthony slo gjerne folk på skuldren, og i sin dype medfølelse satte han menneskelige hensyn først. Men han blandet alltid alt dette sammen med det evige. Og ved å gjøre dette hjalp han de som kom til ham til å møte Den Evige."

(fortsetter)

Bønneskole med fader Anthony av Sourozh, del 3

Her fortsetter bønneskolen til metropollitt Anthony av Sourozh:

2. Det er viktig å huske at et møte ansikt til ansikt med Gud alltid innebærer et øyeblikk av dom over oss.

Vi kan ikke møte Gud i bønn eller i meditasjon eller i kontemplasjon uten enten å bli frelst, eller fordømt. Jeg snakker ikke her om evig fordømmelse eller evig frelse, her allerede gitt og motatt, men det finnes et kritisk øyeblikk, en krise. Ordet "krise" kommer fra gresk og betyr "dom".

Å møte Gud ansikt til ansikt i bønn innebærer en kritisk stund i våre liv.

Gud være takk for at Han ikke alltid åpenbarer seg for oss når vi ønsker å møte Ham, ettersom vi ikke kunne utholde et slikt møte! Tenk på alle de bibelsteder der det tales o0m hvor ille det var å befinne seg ansikt til ansikt med Gud, ettersom Gud er makt, Gud er sannhet, Gud er renhet! Derfor skulle vår første tanke være takknemlighetens, når vi ikke påtagelig opplever guddommelig nærvær. Gud er barmhjertig. Han kommer ikke ulempelig. Han gir oss mulighet til å dømme oss selv, for å forstå og for ikke å komme inn i Hans nærvær i en fase da det ville bety fordømmelse.

Bildet viser metropolitt Anthony i samtale med en gruppe kvinner.

Metropolitt Anthony Blom om lidelsen og dens betydning

Metropolitt Anthony Blom samtaler med en BBC journalist om lidelse. Her er det mye å lære for de fleste av oss, vil jeg tro. Intervjuet er i tre deler. Du finner resten på You Tube.

Bønneskole med fader Anthony av Sourozh, del 2

Her følger første del av metropolitt Anthony Bloms (bildet) undervisning om bønn. Jeg gjør oppmerksom på at dette kun er utdrag av undervisningen som finnes i hans bønneskole, ut utvalg jeg selv har gjort. Ta deg god tid til å lese og grunne på det fader Anthony har å lære oss. Han var virkelig det vi kan kalle en "beder", en mann som kjente Gud, fordi han selv tilbrakte så mye tid i bønn. I det første kapitlet av sin bok om bønn er han opptatt av Guds fravær. Jeg vil tro at det er noe vi alle har opplevd en eller flere ganger i vårt liv, og kanskje har vi merket det i stunder da vi satte oss ned for å be? Her er hva fader Anthony skriver:

1. Først og fremst er det viktig å huske, at bønn er et møte og en relasjon.

Et slikt forhold eller relasjon, som er dyptgående, kan ikke påtvinges være seg oss eller Gud. Det faktum at Gud kan gjøre seg selv nærværende eller kan etterlate oss med en følelse av sitt fravær er en del av denne levende og virkelige relasjonen. Om vi mekanisk skulle dra inn Ham i et møte, tvinge Ham til å møte oss, skulle det ikke eksistere noe forhold eller noe møte.

En relasjon, et forhold, må begynne og utvikle seg i en gjensidig frihet.

Om vi oppfatter relasjonen som et gjensidig forhold, oppdager vi at Gud har større anledning til å klage på oss enn vi over Ham. Vi klager over at han ikke selv gjør seg nærværende under de korte minuttene vi reserverer for Ham. Men hva tenker vi om de tyvetre og en halv time hvor Gud står og banker på vår dør og vi svarer: 'beklager, men jeg har ikke tid!' Eller når vi ikke svarer i det hele tatt, fordi vi ikke hører bankingen på vår hjertedør, til vårt sinn eller vår samvittighet? Altså finnes det en situasjon i hvilken vi ikke eier noen rett til å klage over Guds fravær fordi vi selv er veldig mye mer fraværende enn Han er.

(fortsettes)

Bønneskole med fader Anthony av Sourozh, del 1

I noen artikler fremover vil jeg presentere utdrag av metropolititt Anthony av Sourozh (bildet) undervisning om bønn. Selv ble jeg kjent med denne undervisningen tidlig på 1980-tallet, og den har da også preget mitt eget syn på bønn og vennskapsrelasjonen til Far. Noe av det som særpreget metropolititt Anthony var hans enkelhet, men samtidig dybde. Han var en mann som var kjent for å "omgås Gud".

Fader Anthony var født i 1914, og døde 4. augist i 2003, 89 år gammel. Han var født i Lausanne i Sveits, og tilbrakte sin tidlige barndom i Paris og Persia. Hans far var nemlig en del av det russiske imperiets diplomat korps. Den russiske revolusjonen tvang dem til å forlate Persia, hvor faren var stasjonert, og de kom til Paris i 1923. Her utdannet Anthony seg innen fysikk, kjemi og biologi ved universitetet i Paris.

I 1939, før han skulle sendes til fronten som lege i den franske hæren, avla han hemmlig et monastisk løfte. Under okkupasjonen av Frankrike arbeidet han som lege i den anti-fascistiske bevegelsen. Han praktiserte som lege frem til 1948. Da ble han ordinert og tjente som prest ved Fellowship of St. Alban and St. Sergius i England. I 1950 ble han utpekt som vikar ved det russisk patriarkiske stiftet i London, ble biskop i 1957, erkebiskop i 1962, for så å bli metropolitt i 1966.

I 1974 ba han om å bli løst fra noen av sine mange plikter, for å hengi seg til pastoralt arbeid som sjelesørger og åndelig veileder. I denne tjenesen fikk han bety mye for mange.

Før jeg starter på selve serien med utdrag av hans bønneundervisning, la meg presentere et kort, men dog svært innholdsrikt vitnesbyrd av fader Anthony:

"Jeg møtte Kristus som en person ved en anledning jeg trengte Ham for å kunne leve, og ved en anledning jeg ikke søkte Ham, ble jeg funnet av Ham."

(fortsettes)