Apostelen Paulus skriver til menigheten i Korint om at vi "er Kristi vellukt for Gud ..." (2.Kor 2,15) Vi merker vel alle at mennesker som lever i bønn drar noe av Guds nærvær med seg. Av og til er det nesten til å ta og føle på. Det er en hellighet som følger dem, og man dras mot dem fordi de utstråler noe vi alle lengter etter.
En slik mann var metropolitt Anthony Bloom (bildet). Derfor kunne han også kommunisere med mennesker. De lyttet ikke bare til hans ord, men hans liv var i seg selv et vitnesbyrd om Gud.
Dette kom frem i mange av de ulike innleggene i forbindelse med minnekonferansen om Metropolitt Anthony, som jeg skrev om i går, og som ble holdt i juli i år.
Fader Anthony som han ble kalt av mange, var en glad mann. Han var fylt av glede, og hans gledeskilde var bønnen, og da i særlig grad Jesusbønnen.
"Ikke tenk så mye på det å gjøre Guds vilje, som det å fryde seg i Hans tilstedeværelse," kunne han si til mennesker som kom til han for å få hans råd.
"Hvis vi ønsker å motta gleden som en gave, så må vi praktisere den som en dyd."
Evigheten var for fader Anthony ikke noe som kom, men som var, og den var "en Person, den Herre Jesus Kristus, som står ved tidens porter og åpner dem, og lar tiden øses inn i Ham."
Kristen tro var for fader Anthony oppstandelsestro.
Jesus Kristus levende i blant oss. Ikke bare en moral, en lære, men i aller høyeste grad en levende person. "I Ham er det vi lever, rører oss og er til."
Når troen leves slik blir den attraktiv for andre. Da er den evangeliserende i seg selv.
1 kommentar:
"Når troen leves slik blir den attraktiv for andre. Da er den evangeliserende i seg selv."
Ja, nettopp! Man blir et Jesu vitne, livet blir et vitnesbyrd. For vi skal være verdens lys, vi skal elske våre fiender, vi skal ikke dømme vår neste men veilede hverandre. Jesu ord i f.eks. Bergprekenen er kraftig kost, men strålende!
Tenkte litt om dette i forbindelse med det at vi skal forkynne evangeliet som det er skrevet noen artikler om tidligere i bloggen. Man kan forkynne evangeliet på mange måter og Jesu hjertelag er alltid en vinner! Men det var denne balansen da! Det er lett å bruke denne måten å være vitne på som et påskudd til ikke fortelle andre om evangeliet med ord. Alle kan være vitner med sin livsførsel, nesten alle kan i tillegg bruke ord, men ikke så veldig mange kan stå fram som "klassiske forkynnere". Men de som føler de har et kall som "forkynnere", enten "liten" eller "større" forkynner, bør la dette ta tak og la det utfolde seg i praksis, da lyder vi Herrens Ånd!
Hilsen
Thomas i S.
Legg inn en kommentar