Erfaringsbasert tro

Her om dagen dumpet en bokpakke ned i postkassen min. Jeg hadde bestilt Avril Pyman's biografi om bederen Anthony Bloom, og jeg gleder meg veldig til å ta fatt på den. Bøkene den russisk-ortodokse metropolitten har skrevet om bønn, har betydd mye for meg og vært med på å forme mitt eget bønneliv. Det begynte med en svensk oversettelse: Ärkebiskopens böneskola. Jeg kom over den tidlig på 1980-tallet, og det var en av aller første bøkene skrevet av en ortodoks teolog jeg leste.

Jeg har så vidt begynt på denne biografien, men merker meg allerede noe som sies om denne bønnens mann i bokens forord, her i min oversettelse:

"Han hadde selv gjenoppdaget den gamle troen ved lesning - i den hensikt å avsløre en gang for alle dens falskhet - Evangeliet etter Markus. I det han leste, ble han overbevist om nærværet til den oppstandne Kristus, og fant en tro han aldri senere forlot. Han hadde liten tid for akademisk teologi... Troen vokste ut av erfaring og denne erfaringen ble funnet og fikk sin næring gjennom bønn."

Det er all grunn til å lese videre.

Troen på Jesus er nemlig ingen teori, men en erfaring av den oppstandne Kristus!

Anthony Bloom - den bedende erkebiskopen

Jeg står i stor takknemlighetsgjeld til Anthony Bloom, eller bederen av Sourozh (bildet). Hans lille, men dog så innholdsmettede bok: ¨School of Prayer" betydde svært mye for meg i en viktig fase av mitt liv. I dag er det hans minnedag. Anthony Bloom døde 4. august 2003.

Det er kanskje hans bønne-veiledning som har gjort ham mest kjent, og det er to ting jeg i denne forbindelse har merket meg spesielt:

"Først og fremst er det viktig å huske på," skriver han i denne boken: "at bønn er et møte og en relasjon... Det faktum at Gud kan gjøre seg selv nærværende eller kan etterlate oss med en følelse av sitt fravær er en del av denne levende og virkelige relasjonen. Om vi mekanisk kunne dra inn Herren i et møte, tvinge Ham til å møte oss, kan det ikke eksistere noen relasjon eller møte... En relasjon må begynne og utvikles i en gjensidig frihet."

Det andre jeg merket meg var dette:

"Det er viktig å huske et et møte ansikt til ansikt med Gud alltid innebærer et moment av dom over oss. Vi kan ikke møte Gud i bønn eller i meditasjon eller i kontemplasjon uten enten å bli frelst eller fordømt. Jeg sier ikke dette som om det gjaldt den evige fordømmelse eller evig frelse, her allerede gitt og mottatt, men det finnes et kritisk øyeblikk, en krise. Ordet 'krise' kommer fra gresk og betyr 'dom'. Å møte Gud ansikt til ansikt innebærer en kritisk tid i våre liv."

Metropolitt Bloom, som døde i 2003, skrev en rekke bøker om bønn og var selv en beder. Han forteller i denne boken - Courage to pray (Mot til å be) om en russisk starets. En starets er en åndelig veileder med karismatiske gaver i funksjon. Denne staretsen ble spurt om hvorfor arbeiderne som han hadde arbeidsansvar for arbeidet så hardt og samvittighetsfullt, uten at han hadde tilsyn med dem. De som spurte hadde ansvar for arbeidere som bare sluntret unna i det samme øyeblikk de ble etterlatt uten tilsyn.

Staretsen bemerket:

"Når de kommer til meg om morgenen og jeg gir dem dagens arbeidsoppgaver, overveldes jeg av at jeg synes så synd på dem. De har forlatt landsbyen de bor i tidlig om morgenen og deres familie for en liten lønn. Hvor fattige de må være! Og når jeg har gitt dem dagens oppgaver går jeg tilbake i lønnkammeret mitt og ber for hver eneste en av dem, i det jeg sier:

'Herre, husk på Nicholas, han er så ung, han har måttet gå fra sitt lille, nyfødte barn for å finne arbeid fordi de er så fattige at han ikke har noen annen mulighet til å brødfø dem. Tenk på ham, og beskytt ham fra onde tanker. Tenk på hans kone og vær deres forsvarer.'

Slik ber jeg og jeg føler Guds nærvær sterkere og sterkere. Så når jeg det punkt da jeg ikke lenger legger merke til noe av det som skjer rundt meg. Jorden forsvinner, Gud er den eneste som forblir. Så glemmer jeg Nicolaus, kona hans, barnet, landsbyen, deres fattigdom og jeg bæres bort av Gud. Så - mens jeg er omsluttet av Gud finner jeg guddommelig kjærlighet som omfatter Nicholas, hans kone, deres barn, deres fattigdom, deres behov og denne guddommelige kjærlighet er et kildevell som bringer meg tilbake til jorden og til å be for dem. Og det samme skjer om igjen og om igjen. Guds nærvær blir sterkere og sterkere - jeg blir båret inn i slike dybder hvor jeg finner den verden som Gud elsker."

Jeg leser dette og tenker: dette er hva forbønn virkelig handler om: så totalt å identifisere seg med den man ber for. Ikke rart de som ble gjenstand for denne staretsens forbønnen gjorde jobben sin så godt.

Å bli funnet

Det er noen ord av metropolitt Anthony Bloom (bildet), som har talt så stille, og samtidig så sterkt, til meg de siste dagene:

'Jeg fant ikke Jesus. Jeg ble funnet!'

Ordene minner meg om det apostelen Johannes skriver: 'Ja, dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder'. (1.Joh 4,10)

Å bli funnet av Gud, omfavnet i kjærlighet, og holdt i Hans armer - kan det være noe større enn det?

Jeg ser ofte for meg faren i Jesu lignelse om den bortkomne sønnen. Han som speider etter sønnen sin. Det er spesielt en setning som taler til meg disse dagene: 'Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han fikk inderlig medfølelse med ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham'. (Luk 15,20)

Det er spesielt disse ordene som griper meg: 'Han løp sønnen i møte ...'

En Gud som løper oss i møte. En Gud som kysser.

I et av sine dikt skriver den norske lyrikeren Arnold Eidslott at Gud er 'eit kjærtegn, ja, berre eit kjærtegn'. Det første og det siste et menneske opplever er et kyss. Og bruden i Høysangen lengter etter dette:

'Å, om han ville kysse meg med kyss av sin munn'. (Høy 1,1)

Dette er vår djupeste lengsel: Guds kyss.

Guds kraft fullendes i svakhet

I går leste jeg noe metropolitt Anthony Bloom har skrevet, som jeg håper kan bli til velsignelse for flere enn meg. Det er oversatt til svensk, og det burde ikke by på for store problemer:

"Du komer säkert ihåg de två ställen hos den helige Paulus, där han säger: 'Min kraft uppenbaras i svaghet.' Den svagheter det här är fråga om är inte den sorts svaghet som vi ger prov på då vi syndar och glömmer Gud, uten det som här är tala om är den svaghet som innebär att man är helt följsam, helt genomskinlig, att man överlämnar sig helt och fullt i Guds händer. Men vanligtvis försöker vi vara starka, och så hindrar vi Gud från att uppenbåra sin kraft.

Du minns nog hur du fick lära dig att skriva när du var liten. Din mor satte en penna i handen på dig och tok sedan din hand i sin och började fa en fram och tillbaka. Eftersom du inte hade en aning om vad hon ville göra, lät du henne göra precis vad hon ville med din hand. Det är just detta som jag menar med att Guds kraft uppenbaras i svaghed.

En av de ting som Gud hela tiden försöker få oss att inse är alltså; att vi måste byta ut vår inbillade och miimala styrka, som endast är ett hinder för oss, mot den svaghet som består i att ge upp allr motstånd och överlämna sig i Guds hender."

En gripende historie om sann forbønn

Jeg ble så grepet av en historie jeg leste i går i en bok om bønn, skrevet av metropolitt Anthony Bloom (bildet). Metropolitt Bloom, som døde i 2003, skrev en rekke bøker om bønn og var selv en beder. Han forteller i denne boken - Courage to pray (Mot til å be) om en russisk starets. En starets er en åndelig veileder med karismatiske gaver i funksjon. Denne staretsen ble spurt om hvorfor arbeiderne som han hadde arbeidsansvar for arbeidet så hardt og samvittighetsfullt, uten at han hadde tilsyn med dem. De som spurte hadde ansvar for arbeidere som bare sluntret unna i det samme øyeblikk de ble etterlatt uten tilsyn.

Staretsen bemerket:

"Når de kommer til meg om morgenen og jeg gir dem dagens arbeidsoppgaver, overveldes jeg av at jeg synes så synd på dem. De har forlatt landsbyen de bor i tidlig om morgenen og deres familie for en liten lønn. Hvor fattige de må være! Og når jeg har gitt dem dagens oppgaver går jeg tilbake i lønnkammeret mitt og ber for hver eneste en av dem, i det jeg sier:

'Herre, husk på Nicholas, han er så ung, han har måttet gå fra sitt lille, nyfødte barn for å finne arbeid fordi de er så fattige at han ikke har noen annen mulighet til å brødfø dem. Tenk på ham, og beskytt ham fra onde tanker. Tenk på hans kone og vær deres forsvarer.'

Slik ber jeg og jeg føler Guds nærvær sterkere og sterkere. Så når jeg det punkt da jeg ikke lenger legger merke til noe av det som skjer rundt meg. Jorden forsvinner, Gud er den eneste som forblir. Så glemmer jeg Nicolaus, kona hans, barnet, landsbyen, deres fattigdom og jeg bæres bort av Gud. Så - mens jeg er omsluttet av Gud finner jeg guddommelig kjærlighet som omfatter Nicholas, hans kone, deres barn, deres fattigdom, deres behov og denne guddommelige kjærlighet er et kildevell som bringer meg tilbake til jorden og til å be for dem. Og det samme skjer om igjen og om igjen. Guds nærvær blir sterkere og sterkere - jeg blir båret inn i slike dybder hvor jeg finner den verden som Gud elsker."

Jeg leser dette og tenker: dette er hva forbønn virkelig handler om: så totalt å identifisere seg med den man ber for. Ikke rart de som ble gjenstand for denne staretsens forbønnen gjorde jobben sin så godt.

Offentlig syndsbekjennelse i den tidlige kirken

Jakob skriver i sitt brev om syndsbekjennelsen:

"Bekjenn derfor deres synder for hverandre og be for hverandre, for at dere kan bli helbredet." (Jak 5,16)

I dag leste jeg noe metropolitt Anthony Bloom (tegningen) har skrevet i den forbindelse, og som jeg synes vi gjør vel i å tenke nøye igjennom. Fader Anthony Bloom (1914-2003), biskop for Diocese of Sourozh, Den russisk ortodokse kirke i Storbritania og Irland, var kjent som en bønnens mann og skrev flere bøker over dette tema.

Fader Bloom forteller at den tidlige kirken ikke kjente til den private syndsbekjennelsen som er så vanlig i vår tid. Han skriver:

"Folk kom for å bekjenne sin synd for hele fellesskapet, til sine brødre og søstre i Kristus fordi man opplevde det slik at når et medlem av kroppen syndet såret det hele kroppen. Slik skulle vi også oppleve det."

Fader Bloom understreker den sterke følelsen av fellesskap som bandt de første kristne sammen. "Når synd ble begått var det som å korsfeste Kristus på nytt, og det ble bekjent for hele fellesskapet.

Anthony Bloom som var født og oppvokst i Russland forteller at han kjente til to fellesskap som før den russiske revolusjonen praktiserte en slik åpen syndsbekjennelse. Når noen ønsket å bekjenne sine synder, kalte de hele fellesskapet sammen. Høyt, så alle kunne høre det, bekjente man så sine synder. Når syndene var bekjent leste man fra Matteus 18:

"Sannelig, sier jeg dere: Alt dere binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og alt dere løser på jorden, skal være løst i himmelen." (v.18)

Så vendte presten seg til fellesskapet og sa:

"Dere har nå hørt vår bror eller søsters bekjennelse. Er dere villig til å bære tyngden av deres synd, er dere forberedt på å ta ham eller henne som deres høyt elskede bror eller søster helhjertet, fullstendig og uten reservasjoner i Kristi navn, så kan jeg tilsi ham eller henne deres synders forlatelse? Hvis dere avstår så kan jeg ikke det. Men da vil også dere stå ansvarlige innfor Gud for å ha avist en som Kristus har gitt sitt liv for."

Det kan hende at det ikke var så lett å synde om dagens menigheter hadde denne praksis!

Hvordan en 2000 år gammel kirke kan møte mennesker i dag, del 2

Apostelen Paulus skriver til menigheten i Korint om at vi "er Kristi vellukt for Gud ..." (2.Kor 2,15) Vi merker vel alle at mennesker som lever i bønn drar noe av Guds nærvær med seg. Av og til er det nesten til å ta og føle på. Det er en hellighet som følger dem, og man dras mot dem fordi de utstråler noe vi alle lengter etter.

En slik mann var metropolitt Anthony Bloom (bildet). Derfor kunne han også kommunisere med mennesker. De lyttet ikke bare til hans ord, men hans liv var i seg selv et vitnesbyrd om Gud.

Dette kom frem i mange av de ulike innleggene i forbindelse med minnekonferansen om Metropolitt Anthony, som jeg skrev om i går, og som ble holdt i juli i år.

Fader Anthony som han ble kalt av mange, var en glad mann. Han var fylt av glede, og hans gledeskilde var bønnen, og da i særlig grad Jesusbønnen.

"Ikke tenk så mye på det å gjøre Guds vilje, som det å fryde seg i Hans tilstedeværelse," kunne han si til mennesker som kom til han for å få hans råd.

"Hvis vi ønsker å motta gleden som en gave, så må vi praktisere den som en dyd."

Evigheten var for fader Anthony ikke noe som kom, men som var, og den var "en Person, den Herre Jesus Kristus, som står ved tidens porter og åpner dem, og lar tiden øses inn i Ham."

Kristen tro var for fader Anthony oppstandelsestro.

Jesus Kristus levende i blant oss. Ikke bare en moral, en lære, men i aller høyeste grad en levende person. "I Ham er det vi lever, rører oss og er til."

Når troen leves slik blir den attraktiv for andre. Da er den evangeliserende i seg selv.

Hvordan en 2000 år gammmel kirke kan møte mennesker i dag, del 1

21. juli i år ble den første minnekonferansen etter Metropolitt Anthony Bloom (bildet) holdt i den serbisk-ortodokse St.Sava i London med stor deltagelse. Konferansen ble tilrettelagt av den nystartede Metropolitan Anthony Foundation, en organisasjon som skal ivareta hans store litterære og åndelige arv. Deltagerne fikk høre foredragsholdere fra Libanon, Europa og USA. Konferansen ble et eneste stort vitnesbyrd om den store innflytelsen fader Anthony hadde på kirken såvel som manges liv.

Professor Amal Dibo fra Beirut stilte i sitt foredrag det viktige spørsmålet som opptar mange kristne i dag: "Hvordan kan en 2000 år gammel kirke spre evangeliets gode nyheter i en verden som stadig går raskere og er likegyldig til Gud."

Hun svarte med å bruke metropolitt Anthony som eksempel: "Han hadde funnet svaret. Det ligger i menneskets hjerte. Det evige i oss forandrer seg ikke."

Professor Dibo identifiserte i fader Anthony to kvaliteter som gjorde det mulig for ham å kommunisere med dagens mennesker. Uansett hvilke mennesker han møtte, det være seg kristne eller ikke, så møtte han alle med åpenhet, med dyp følsomhet og medfølelse. Han strakk seg ut til alle han møtte, og brakte dem og verden et levende vitnesbyrd om Gud.

For å nå ut benyttet fader Anthony ofte et enkelt språk, og gjorde bruk av anekdoter og historier for å illustrere det han ville ha frem.

"Han hadde en egen evne til å gjøre den kristne tro lett, men han krevde også det umulige av sine lyttere, ved å få det til å se mulig ut og ved å lede mennesker skritt for skritt slik at de klarte å gjennomføre det," fortalte professor Dibo.

Professor Dibo avsluttet sitt innlegg ved å understreke betydningen av at metropolitt Anthony ikke var fjern og utilnærmelig, men alltid tilgjengelig for alle. Sin høye stilling til tross kunne alle til enhver tid få snakke med ham.

"Han tok imot alle mennesker med et åpent hjerte, han så den enkelte og han forstod hva som lå bak de ordene de brukte. Fader Anthony slo gjerne folk på skuldren, og i sin dype medfølelse satte han menneskelige hensyn først. Men han blandet alltid alt dette sammen med det evige. Og ved å gjøre dette hjalp han de som kom til ham til å møte Den Evige."

(fortsetter)