Befriende ord fra erkebiskopen av Canterbury

 I dag har jeg brukt noe av dagen min til å lytte til en samtale mellom erkebiskopen av Canterbury, Justin Welby (bildet) og professor David Frost, som samtalte om de velkente ordene fra Joh 14,1-6.  I løpet av samtalen sier erkebiskop Welby noe som ble så godt for meg:

"Jesus er på begge sider av døden!"

Det tar jeg til meg!

Til alle trette bedere

Her om dagen fikk jeg 'Tomas-nytt' i postkassen. rundbrevet fra Tomasgården ved Kornsjø. Det gleder meg meg til å lese hver gang det  kommer. Denne gangen fikk jeg også stor åndelig hjelp ved å lese en artikkel de gjengir fra en bok Edin Løvås (bildet) skrev, som het 'Oppmuntringer', utgitt på Ansgar forlag i 1990. Det er som om Edin skriver direkte til meg, jeg, som venter på en bypass-operasjon:

"En pasient med hjerteinfarkt lå på overvåkningen på sykehuset. Han tenkte på døden og kjempet med Gud. Var han beredt? Var all synden tilgitt? Han begynte å be. Intenst. Da kom sykesøsteren springende. 'Hva holder du på med?' sa hun. 'Jeg ser på skjermen at du maser med noe. Det tåler ikke ditt hjerte. Du må ligge aldeles stille. Tenk ikke på noe! Slapp helt av!.'

Pasienten som var et Guds barn, slapp seg ned i Fuds favn og falt hel til ro. Etter hvert fikk han små meldinger fra sin kone. 'Alle dine venner ber for deg.' 'Fint,' tenkte han, 'da slipper jeg å be og kjempe.'

Dette er Guds barns situasjon når de har døden for øynene. For, sier Paulus i 1.Kor 15,55: Døden er oppslukt, seieren vunnet!' Denne seieren vant Jesus for oss da han døde på korset. Han kjempet og seiret, for at vi skulle slippe oss ned i vår himmelske Fars favn og falle til ro hos ham. Denne seieren ble demonstrert på påskedagen. Da gikk Kristus ut av graven fordi døden ikke kunne holde på ham. Han har banet veien for alle sine."

Billedtekst: Dette vakre og karakteristiske bildet av Edin Løvås, er tatt av Ragnhild Helena Aadland Høen. Brukt med velvillig tillatelse.

Når himmel og jord møtes

Denne dagen, Allehelgensdag, ser jeg fram til med stor glede hvert år, for ingen dag i kirkeåret kobler meg slik til evigheten som denne. Jeg lever med bevisstheten om at de som har gått foran, og er hjemme hos Gud, lever i Guds nærhet. Jesus sa jo at ' den som tror på meg, skal leve om han enn dør.' (Joh.11,25) De har brutt målsnoren, fullendt løpet og bevart troen og er mer levende enn noensinne. Hver eneste dag omgis jeg av denne 'skaren med vitner', som Hebreerbrevets forfatter taler om. Vi er ikke alene.

I dagene før Allehelgens dag er jeg blitt så sterkt minnet om det apostelen Paulus skriver til den kristne forsamlingen i Filippi:

'Å leve er for meg Kristus, og å dø en vinning. Men hvis jeg får bli i live, kan jeg gjøre et arbeid som bærer frukt, og da vet jeg ikke hva jeg skal velge. Jeg kjenner meg trukket til begge sider: Jeg lengter etter å bryte opp og være sammen med Kristus, for det er så mye, mye bedre.' (Fil.1,21-23)

Døden, får apostelen Paulus, er ensbetydende med dette: 'Og være sammen med Kristus.' Det stemmer godt overens med Jesu egne ord: 'Den som tror på meg, skal leve om han enn dør.'

Men Paulus omtaler også døden som 'den siste fiende.' Så, for en kristen er døden både venn og fiende, og vi lever i spenningen mellom disse.

Jeg er glad i Ole Brum, som sier: 'Vi skal alle dø en dag, men alle de andre dagen skal vi ikke gjøre det.' Det er et godt livsmotto, og god teologi.

Men i dag minnes vi de som har gått foran. Vi er takknemlige for deres liv og deres eksempel. Allehelgens søndag er en dag hvor vi feirer sammen med hele den himmelske festforsamling. På en dag som denne er hinnen mellom himmel og jord flortynn.

Kristi offer

Det du er i ferd med å lese er noe av det beste - og det viktigste jeg har lest på lenge:

Menneskeheten dømte Gud til døden, men ved sin oppstandelse dømte Gud menneskeheten til udødelighet. I gjengjeldelse for et slag, ga Han en omfavnelse, for mishandling, en velsignelse, for døden, udødeligheten. Menneskeheten viste aldri ett større hat mot Gud enn da de korsfestet Ham, mens Gud derimot viste aldri menneskeheten en større kjærlighet enn da Han gjenoppstod. Menneskeheten ville til og med gjøre Gud til en dødelig, mens Gud ved sin gjenoppstandelse gjorde mennesket udødelig. Den korsfestede Gud er oppstanden og har drept døden. Døden er ikke mer. Udødeligheten har omfavnet menneskeheten og hele den skapte verden.

Hl. Justin Popovic (1894-1979)

Gjengitt med velvillig tillatelse fra Kjell Moen.

Erfaringsbasert tro

Her om dagen dumpet en bokpakke ned i postkassen min. Jeg hadde bestilt Avril Pyman's biografi om bederen Anthony Bloom, og jeg gleder meg veldig til å ta fatt på den. Bøkene den russisk-ortodokse metropolitten har skrevet om bønn, har betydd mye for meg og vært med på å forme mitt eget bønneliv. Det begynte med en svensk oversettelse: Ärkebiskopens böneskola. Jeg kom over den tidlig på 1980-tallet, og det var en av aller første bøkene skrevet av en ortodoks teolog jeg leste.

Jeg har så vidt begynt på denne biografien, men merker meg allerede noe som sies om denne bønnens mann i bokens forord, her i min oversettelse:

"Han hadde selv gjenoppdaget den gamle troen ved lesning - i den hensikt å avsløre en gang for alle dens falskhet - Evangeliet etter Markus. I det han leste, ble han overbevist om nærværet til den oppstandne Kristus, og fant en tro han aldri senere forlot. Han hadde liten tid for akademisk teologi... Troen vokste ut av erfaring og denne erfaringen ble funnet og fikk sin næring gjennom bønn."

Det er all grunn til å lese videre.

Troen på Jesus er nemlig ingen teori, men en erfaring av den oppstandne Kristus!

Døden og det evige liv

Vi lever i en tid hvor det meste er jordvendt. Livet vårt dreier seg om det dennesidige. Men i dag - om noen dag - er mange av oss himmelvendte. På Allehelgensdag får vi et litt annet perspektiv. Vi blir minnet om at det finnes noe hinsides død og grav - et evig liv.

Før snakket man mye om himmelen, så mye at man kunne bli livsfjerne. I dag er det motsatt. Det snakkes ikke mye om himmelen. Vi lever her og nå, og det er noe som en gang kommer. Helst lenge til.

Dessverre.

For da går vi glipp av himmelgleden og perspektiv over livet.

For det evige liv begynner nå!

I Joh 17,3 sier Jesus: "Dette er det evige livet, at de kjenner Deg, den eneste sanne Gud, og Jesus Kristus, Ham som Du har utsendt."

Det gir mening. Det evige livet er å kjenne Faderen, og Sønnen og Den Hellige Ånd.

Jeg er blitt så glad i ordene fra Peters pinsepreken i Apg 2,24: "Men Gud løste ham fra dødens rier. Døden var ikke sterk nok til å holde ham fast."

Tenk det! Dødens makt er brutt. Jesus vant og jeg har vunnet.

For å si det med våre ortodokse venner: Med døden trampet Han ned døden!

Døden er ikke den samme etter Kristi seierrike oppstandelse fra de døde. Hver dag burde vi leve i oppstandelsens lys.

De dødes selskap - og å dø med takknemlighet

Denne Allehelgens søndagen vil jeg gjerne få dele med bloggens lesere noe Henri Nouwen har skrevet, og som jeg har oversatt:

Når vi blir eldre får stadig flere å minnes - de som har dødd før oss. Det er svært viktig å minnes de som har elsket oss og dem som vi elsker.

Å minnes dem er å la deres personlighet inspirere oss i hverdagen. De kan finnes der i bakgrunnen når vi fatter våre beslutninger underveis. Foreldre, ektefeller, barn og venner kan være medvandrere selv etter døden. Iblant kan de føles nærmere etter døden enn mens de levde.

Å minnes de døde er å beholde deres vennskap.

Når vi tenker på døden, tenker vi ofte på hva som kommer til å skje når vi er døde. Men det er viktigere å tenke på hva som kommer til å skje med dem vi etterlater oss. Vår måte å dø på har en djuptgående og varig innvirkning på dem som lever videre. Det blir lettere for slett og venner om de minnes oss med glede og fred ved at vi tar avskjed med takknemlighet enn om vi bør med bitterhet og skuffelse i hjertet.

Den fremste gave vi kan gi familie og venner er takknemlighetens gave. Takknemligheten befrir dem slik at de kan fortsette livet uten bitterhet og selvbebreidelser.

Alt står og faller med Kristi oppstandelse fra de døde

Alt står eller faller med dette: Kristi oppstandelse!

Ikke Jesu lidelse og død på korset. Men på oppstandelsen. Om Jesus forble død var den kristne tro kun en religion på linje med alle andre religioner. En ren morallære. Like død, like lite til hjelp den dagen jeg selv dør.

Men Kristus steg ut av graven. Han overvant selv døden. Den klarte ikke å holde Ham igjen!

Den kristne tro er derfor en oppstandelsestro. Det er troen på at Jesus Kristus er ikke lenger i gravnattens mørke, 'hvor bleknet i døden han lå', men Han overvant døden, og er lys levende og kan aldri dø igjen. Om Jesus heter det at Han har 'nøklene til døden og til dødsriket.

Derfor - fordi Han selv sto opp igjen fra de døde, gjelder dette: '... for at han ved døden skulle gjøre til intet den som hadde dødens velde, det er djevelen og fri alle dem som av frykt for døden var i trelldom hele sin livstid'. (Hebr 2.14-15)

Sammen med hele den kristne kirke kan vi i dag rope høyt:

KRISTUS ER OPPSTANDEN!

Og sammen med den, svarer vi:

JA, HAN ER SANNELIG OPPSTANDEN!

På dette faktum bygger jeg hele mitt liv.

Allehelgens søndag - en dag for å minnes de som la igjen sin signatur i oss

Dette er den store minnedagen. Søndagen da vi minnes de som har fullendt løpet, og er hjemme hos Gud. Her i tiden har vi vårt navn skrevet i protokollen til den menighet vi er tilsluttet. Når punktum settes for levd liv her på jorden, går vi ut av tiden og overflyttes til våre evige boliger. Da overføres også medlemsskapet til den himmelske festforsamlingen!

Ordene som ofte leses ved graven i forbindelse med en begravelse, er forunderlige:

"Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø." (Joh 11,25-26)

Hvordan er det mulig å leve etter at man er død? Det er mulig, fordi når en kristen dør, trer man inn i den evige tilværelsen hos Gud. Derfor tror vi at de som ikke lever er her i tiden, lever hos Gud. Og for meg personlig er det blitt så stort å tenke på dette: Når vi feirer gudstjeneste så feires den ikke blott alene med de som er tilstede i kirken, men den feires sammen med den himmelske gudstjenesteforsamlingen.

Jord og himmel knyttes sammen i et eneste stort NU.

Hebreerbrevets forfatter skriver:

"Glem ikke lederne deres, de som talte Guds ord til dere. Tenk på deres liv og utgangen det fikk, og ta deres tro til forbilde. Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja, til evig tid." (Hebr 13,7-8)

De som er hjemme hos Gud er våre forbilder. Vi skal minnes deres liv, og særlig avslutningen det fikk. Det viktigste er nemlig ikke hvordan vi begynte vår vandring med Gud - men hvordan vi avslutter.

Vi har alle noen vi i dag tenker på. Skikken med å tenne lys på gravene er det stadig flere som følger. Jeg synes det er en god skikk. Vi trenger slike dager til å minnes, til å snakke om dem som ikke lenger er i blant oss, men som fikk betydning for våre liv. Som etterlot seg noe i oss, som la igjen sin signatur skrevet i andres liv. Jeg tenker at de fortsatt følger med oss. Hebreerbrevets forfatter skriver jo også om den store skyen av vitner som omgir oss. For meg skaper det både glede - og trygghet.

Lasarus og oppstandelsen, del 2

I en viss forstand er vi alle en Lasarus!

"Dere var en gang døde på grunn av misgjerningene og syndene deres. Dere levde i dem på den nåværende verdens vis og lot dere lede av herskeren i himmelrommet, den ånd som nå er virksom i de ulydige. Ja, vi levde alle en gang som de. Vi fulgte lystene i vårt eget kjøtt og blod og lot oss lede av det og av våre egne tanker. Vi var av naturen vredens barn, vi som de andre." (Ef 2,1-3)

Det er viktig å huske dette. Og det er viktig å ikke glemme at dette er tilstanden til et menneske som ikke er født på ny. Mennesket - uten Kristus - er "døde på grunn av misgjerningene og syndene" deres. Av naturen er de "vredens barn". Dette er ikke populær tale, og det er heller ikke noe man hører så ofte fra en talerstol. I dag tales det oftest mye og vel om Guds kjærlighet.

Men så lyder evangeliet!

"Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere". (Rom 5,8)

Dette er de gode nyhetene! Mens vi ennå var i denne tilstanden som "vredens barn", dør Kristus for våre synder. Vi blir gjenstand for Guds uendelige nåde på grunn av Jesu død på Golgata kors. Vi som var døde på grunn av våre synder, og tar imot Jesus som vår Frelser og Herre, "har han født oss på ny til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde, til en arv som aldri forgår, aldri skitnes til og aldri visner." (1.Pet 1,3-4)

Lasarus døde, og ble vekket opp igjen av Jesus.
Vi er døde på grunn av våre synder, og gis nytt liv av Jesus.

(fortsettes)

Lasarus og oppstandelsen, del 1

De siste månedene har jeg vært opptatt av Det nye testamentes beretninger om Lasarus, bror til Marta og Maria. I går var jeg på Grimerud på et ledersemiar, og der lyttet jeg til en mann fra Australia, som talte om Lasarus! Det var for meg et underlig guddommelig sammentreff. Jeg skal fortelle hvorfor jeg har vært og er opptatt av denne bibelske skikkelsen, men la meg først få presentere ham:

Lasarus, på gresk Làzaros, er en forkortelse av det hebraiske Eleazar, som betyr: Gud hjelper eller Gud har hjulpet. Det nye testamente beskriver to personer med dette navnet:

1) En fattig mann som Jesus forteller om: Luk 16,20-25
2) En mann fra Betania, bror til Marta og Maria, som Jesus vekker opp igjen fra de døde: Joh 11,1

Det er ikke mye vi vet om verken den fattige Lasarus, eller Jesu gode venn fra Betania. Hjemmet til de tre søsknene i Betania, som ligger 2,5 kilometer øst for Jerusalem, i den sørøstlige bakkehellingen av Oljeberget, var et godt sted for Jesus å være. Her kunne Han trekke seg tilbake uten hele tiden å ta hensyn til alle som presset seg inn på Ham. Dette hjemmet var et fristed for Jesus, her var Han elsket, verdsatt. Og mellom de tre søskene og Jesus må det ha utviklet seg et djupt og inderlig vennskap. Vi ser et tydelig eksempel på dette når Lasarus dør:

"Da Jesus så at både hun og alle jødene som fulgte henne, gråt, ble han opprørt og rystet i sitt innerste, og han sa: 'Hvor har dere lagt ham?' 'Herre, kom og se', sa de. Jesus gråt. 'Se, hvor glad han var i ham', sa jødene." (Joh 11,33-36)

Vennskap er noe vidunderlig vakkert. Og spesielt må det ha vært å være bestevenn med Jesus!

(fortsettes)

Hva er apostlenes lære? Del 6

Vi fortsetter serien om hva som er "apostlenes lære", slik den benevnes i Apg 2,42

I den siste artikkelen henviste jeg til Hebr 6 hvor det nevnes en rekke ting som hører med til det Hebreerbrevetes forfatter kaller "den grunnleggende læren om Kristus". Det nest siste som nevnes er:

"de dødes oppstandelse" (v.2)

Faktisk står alt og faller med dette! Hele troen vår bygger på det faktum at Kristus sto opp igjen fra de døde.

Apostelen Paulus er krystallklar:

"Og hvis ikke Kristus er oppstått, da er vår forkynnelse uten innhold, og troen deres er også uten innhold. Ja, og da blir vi regnet som falske vitner om Gud, fordi vi har vitnet om Gud at Han har oppreist Kristus, som Han ikke har oppreist - hvis det altså er slik at de døde ikke oppstår. For hvis de døde ikke oppstår, da er ikke Kristus oppstått. Og hvis Kristus ikke er oppstått, er troen deres til ingen nytte. Dere er fortsatt i deres synder. Da er også de som er sovnet inn i Kristus, gått fortapt. Hvis det bare er i dette livet vi har satt vårt håp til Kristus, da er vi de ynkeligste av alle mennesker." (1.Kor 15,14-19)

Legg merke til de sterke uttrykkene i denne teksten. Om Kristus ikke er oppstått, da er:

1. Forkynnelsen uten innhold.
2. Troen uten innhold.
3. Vi er falske vitner
4. Troen til ingen nytte. Alt er bortkastet
5. Vi er fortsatt i våre synder, med andre ord redningsløst fortapt.
6. Vi er de ynkeligste av alle mennesker.

Så sentral er troen på oppstandelsen, slik vi bekjenner den med alle sanne troende: "Jeg forventer de dødes oppstandelse og livet i den kommende verden." (Trosbekjennelsen fra Nikea 325/Konstantinopel 381)

Uten Kristi oppstandelse er troen vår kun moral. Intet annet. Men nå er Kristus oppstanden fra de døde, og den seier Han vant over døden og dødsriket gjør at det også venter en oppstandelse for den som hører Kristus til.

I det samme kapitlet hvor apostelen Paulus så sterkt understreker Kristi oppstandelses betydning, skriver han:

"Men nå er Kristus oppstått fra de døde, og Han er blitt førstegrøden av dem som er sovnet inn. For siden døden kom ved et menneske, kom også oppstandelsen fra de døde ved et Menneske. For slik som vi alle dør i Adam, slik skal alle bli gjort levende i Kristus. Men hver i sin avdeling: Kristus er førstegrøden, deretter levendegjøres de som tilhører Kristus, ved Hans komme. Så kommer enden, når Han overlater riket til Gud Fader, når Han gjør slutt på all makt, all myndighet og alt velde. For Han må herske til Han har lagt alle fiendene under sine føtter. Den siste fienden som skal bli utslettet er døden." (v.20-25)

Oppstandelsen skjer altså i tre omganger:

1. Kristus oppstår først.
2. De som hører Kristus til oppstår ved Hans komme.
3. Så oppstår de som skal for dommen.

Til menigheten i Tessaloniki skriver Paulus:

"Men jeg vil ike at dere skal være uvitende, søsken, om dem som har sovnet inn, så dere ikke sørger som de andre som ikke har noe håp. For dersom vi tror at Jesus døde og sto opp igjen, så skal Gud føre dem som er sovnet inn i Jesus, sammen med Ham. For dette sier vi til dere med et Herrens Ord, at vi som lever og som blir igjen til Herrens gjenkomst, skal på ingen måte komme i forveien for dem somer innsovnet. For Herren selv skal med et rop, med en overengels røst og med Guds basun stige ned fra Himmelen. Og de døde i Kristus skal stå opp først. Deretter skal vi som lever og er igjen, bli rykket opp i skyer sammen med dem, for å møte Herren i luften. Og så skal vi alltid være med Herren. Derfor skal dere trøste hverandre med disse ord." (1.Tess 4,13-18)

Her ser vi hva som skal skje ved menighetens bortrykkelse. Alle de som er døde i Kristus oppstår før vi som lever også rykkes bort, og sammen skal vi være hos Herren for alltid.

(fortsettes)