Arkeologer fastslår funn av klostercellen til hl. Columba på Iona

BBC melder at arkeologer har identifisert levningene av klostercellen til hellige Columba på den skotske øya Iona.

Selve funnet av restene til klostercellen ble gjort allerede i 1957, men det er først nå at arkeologene ved hjelp av radiokarbon-datering, har vært i stand til på en vitenskapelig måte å fastslå dateringen.

Klostercellen - eller skriptoriet - er stedet hvor hellige Columba arbeidet, ba og tilbrakte sine siste dager.

Hellige Columba - som skulle få tilnavnet 'kirkens due' - kom til Iona fra Irland i år 563. Han var en bønnens mann, kjent for sitt nære samfunn med Den Hellige Ånd. Han er også kjent som den som brakte evangeliet til Skottland. Iona skulle senere bli et senter for læring og tilbedelse. Etter Columba's død ble Iona et pilegrimssenter. Omlag 60.000 besøker Iona og dets gjenoppbygde kloster hvert år. Dessverre er fellesskapet på Iona de senere årene blitt et senter for liberal teologi. Det er absolutt nødvendig med en ny Columba!

Illustrasjon: BBC.

Til minne om Jesus

"Å tilhøre fellesskapet av de hellige er å ha bånd til alle mennesker som forvandles av Jesu Ånd. Disse bånd er djupe og inderlige. De som har levd som Jesu brødre og søstre fortsetter å leve i oss selv om de er døde, akkurat som fortsetter å leve i oss.

Vi lever våre liv til minne om Jesus og de hellige, og dette minnet er levende. Jesus og hans hellige finnes med i vår aller djupeste kunnskap om Gud.

De inspirerer oss, viser oss veien og gir oss håp. De er med i den stadige forvandlingen vi lever i. Ja, vi bærer dem i våre hjerter, holder dem levende og lar dem være med i det vi gjør."

Henri Nouwen i boken Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

De hellige i himmel og på jord

I anledning Allehelgensdag stiller Bridget Braybrooks ut sine fantastisk flotte bilder i St.Mary's Church i Penzance i Cornwall. Hennes bilder tar meg med på en reise, som både er jordbundne, men også himmelvendte.

Jeg klarte ikke å få øynene mine vekk fra dette bildet. Teknikken som Bridget Braybrooks benytter er en teknikk hvor man benytter bivoks, harpiks og pigment for å skape et nesten overjordisk bilde.

Døden er fortsatt tabu i Norge. Den skaper frykt. Aller helst snakker vi ikke om den. Jeg er ikke fremmed for at jeg kjenner ubehag rundt det Bibelen omtaler som 'vår siste fiende'. Jeg synes i grunnen det er helt greit at den omtales som det; en fiende. 44 år etter at min far døde og snart 20 år siden min mor døde kjenner jeg fortsatt på vemodet. Jeg har også fulgt andre til graven som jeg kjenner savnet etter.

Det er Henri Nouwen som sier at 'døden og det å stelle for de døende kan bli din djupeste erfaring av kjærlighet'. Han reiser følgende problemstilling: 'Spørsmålet er ikke hvor mye vi fremdeles kan gjøre i årene som ligger foran oss? men: Hvordan kan vi forberede oss for døden på en slik måte at vår død kan være fruktbringende i livene til andre'.

Jeg har et stykke vei å gå før jeg er der at jeg kan si det samme. Jeg holder døden på avstand.

Men på denne dagen er det annerledes. Dette er dagen da himmelen rykker oss nærmere, slik bildet til Bridget Braybrooks gir uttrykk for. Jesu ord, slik det gjengis av apostelen Johannes, i Joh 11,25-26, har fått stadig større betydning:

'Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø'. 

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg som pastor har lest de ordene ved en grav. Det er mange. Men for meg har spesielt de siste årene dette blitt større og større: De som dør i Kristus har aldri vært mer levende! Deres løp er fullført og de er hjemme hos Herren.

Og større og større blir dette: Når jeg tar del i gudstjenestefeiringen så er det med forvissningen om at jeg også feirer sammen med den himmelske festforsamlingen! Jeg omgis av de hellige. Peter Halldorf har sagt ved en anledning: 'Helgenene er de minner oss alle om vår menneskelige verdighet og kall'.

Den samme Halldorf skriver i boken 'De fulgte Jesus':

'Allehelgensfesten er påminnelsen om alle som frambar livene sine som et levende og hellig offer for Herren og seiret. Den levendegjør kirkens kosmiske dimensjon. Alle som er dødd for Kristus, med Kristus og i Kristus, lever med ham. Og ettersom vi er lemmer på Kristi kropp, og de er forherligede lemmer på Herrens forherligede kropp, har vi fellesskap med hverandre. Den bibelske grunnen for at vi hedrer troens vitner er blant annet Paulus' ord om kirkens som Kristi kropp med mange lemmer, og ordene om at de kristne har det samme medborgerskap som de hellige som har hjemmet sitt hos Gud.

Den kirken som består av alle pilegrimer her i tiden, og den store, hvite flokk i himmelen, skildret i Johannes' åpenbaring, er en kropp i Kristus. Sammen er vi sammenføyd til et hellig tempel i Herren. Når røkelsen stiger fra Herrens gudstjeneste, er den også et tegn på vår forening med kirken i himmelen, det himmelske Jerusalem som venter på at Guds barn skal bli fulltallige.

Denne festen helbreder hjertet fra ensomhet og isolasjon: vi minnes om vi at vi ikke er alene, men en del av et fellesskap som er skapt til evig liv'. (Peter Halldorf/Joel Halldorf: De fulgte Jesus. Luther forlag 2015, side 326)

De hellige - mennesker som vi

'Gjennom dåpen får vi tilhøre en slekt som er mye større enn vår biologiske', skriver Henri Nouwen og så legger han til:

'Det er en familie av mennesker som Gud har skilt ut til å være lys i mørket. De kalles de hellige.

Vi tenker oss kanskje de hellige som rene og fromme, med en glorie rundt hodet og med brennende blikk. Men virkelige helgener står oss mye nærmere.                                        

De er menn og kvinner som vi, som lever som vanlige mennesker og kjemper med vanlige problem. Det som gjør dem hellige er at de holder blikket festet på Gud og Guds folk. I blant lever de annerledes liv, men de fleste lever slik som vi andre.

De hellige er brødre og søstre hvis forbilde maner oss til etterfølgelse'.

(Oversatt fra Henri Nouwen: Bread for the Journey)

En kirke som ikke lenger fostrer forbilder

'Vi tilhører en kirke som ikke lenger fostrer helgener', skriver Peter Halldorf i sin bok 'Duften av hellige'. Jeg tror han har rett.

Med helgener mener Halldorf følgende: 'Helgener er de som viser veien gjennom å gi den kropp. Uten sentimentalitet og overdrevne gester. Og som dermed gir oss tilbake evnen til å tilbe Gud.... Helgener har en linse som er gjennomskinnelig. Det menneskelige fremtrer nå noe klarere. Deres liv utsondrer en duft som trekker andre til seg. Og, bør legges til, man kjenner dem igjen på at de ville skratte muntert ved tanken på å bli kalt helgener!'

Vi trenger forbilder. Det er veldig norsk å si: 'Ikke se på meg, se på Jesus'. Men spørsmålet er: Hvordan ser vi Jesus, om vi ikke kan gjenkjenne Ham i andre menneskers liv? Apostelen Paulus var frimodig. Han skrev:

'Bli mine etterfølgere, likesom jeg etterfølger Kristus!' (1.Kor 11,1)

Finnes det noe i meg som gjør at andre ser Jesus?
Er evangeliet blitt kroppsliggjort i mitt liv?
Hvor ser man Jesus når man ser dagens kirke?

Jeg undrer meg også over dette:
Hvorfor har protestantismen så få åndelige forbilder og åndelige veiledere, mens våre ortodokse, koptiske og katolske venner, har så mange? Er det noe med vår måte å leve ut troen på som ikke skaper hellighet?

Søndag trer vi inn i et nytt år - med Jesus

Søndag trer vi inn i et nytt kirkeår. Med årene har vandringen med evangelietekstene blitt mer og mer dyrebar for meg. Advent, jul, åpenbaringstiden, de ulike fastetidene, påsketiden, pinse, Kristi himmelfart, treenighetstiden - de særskilte minnedagene. Alt dette er med på å dra meg nærmere Jesus, og fordjupe mitt forhold til Ham.

Feiringen av de store kristne høytidene under årets gang har sin opprinnelse i Jerusalem helt tilbake til 300-tallet. Han som mer enn noen annen skulle sette sitt preg på det var biskop Kyrillos av Jerusalem. Denne Kyrillios, som var biskop i Den hellige byen i årene 348-386, og var en av de mest innflytelsesrike teologene i sin samtid. På en pedagogisk måte knyttet han gudstjenestefeiringen i Jerusalem til de bibelske hendelsene og de hellige stedene på bestemte dager og tider under årets løp. På den måten gav han liturgien en dramatikk som gjorde den nærværende og levende.

Biskop Kyrillos var en visjonær og djerv fornyer av gudstjenestelivet. Oppstandelseskirken, som Østkirken kaller den - Gravkirken i Vest - ble stadig fylt med lovsang og bønn. Kirkehistorikerne mener at det var i denne kirken man første gang ba en hel tidebønn med både Laudes og Vesper, samt de kortere tidebønnene under dagen og nattlig vigilie.

Etter hvert ble det et felles liturgisk uttrykk innen kristenheten, slik at man kunne kjenne seg igjen fra kirke til kirke.

Annus est Christus - Kirkeåret er Kristus - er et uttrykk fra Middelalderen. Det er en god beskrivelse av hva kirkeåret egentlig handler om. Jesu liv fra fødsel til himmelfart gir kirkeåret dets karakter.

Men til kirkeåret hører også de helliges historie. Kirkeåret har egentlig to temaer om griper inn i hverandre: Kristusfestene og helgenfestene. De hører uløselig sammen. Kristus blir jo kjent i verden gjennom sine vitner, og av dem har vi mye å lære. På min andre blogg - Monastisk - skriver jeg om noen av disse. Det vil jeg også gjøre i det kommende året. Gjennom andres levde liv lærer vi også Kristus å kjenne. Minnedagene for martyrene, kirke- og ørkenfedre (og mødre) og andre hvis liv har hatt betydning for Kirken, har vært feiret siden den tidlige kirkens historie.

Søndag kan vi ønske hverandre et godt nytt år med Jesus - enda en gang! Inntil Han kommer!

Preken en Allehelgens søndag i 2011 - del 3

Her er tredje og siste del av min preken Allehelgens søndag i Toten frikirke:

Noen søndager har dere snakket om Huset med de mange rom. I formiddag taler jeg om huset som rommer alle disse rommene: Himmelen!

I teksten vi leste fra Åpenbaringen får vi et lite innblikk i dette veldige som venter oss. Og vi leser om dem som en dag skal gå gjennom det som Bibelen kaller 'Den store trengsel', og de kommer ut av den seirende. Til festen og gleden i de himmelske boliger. Der hvor de hellige finnes. De som har gått foran og som har fullført løpet her nede.

For meg har det de siste årene blitt så stort å tenke på den himmelske festforsamlingen, og at når vi feirer gudstjeneste, så feirer vi den ikke alene, men vi feirer den sammen med himmelen! På denne Allehelgens søndagen feirer vi minnet om alle som har gått foran oss, og som nå er hjemme hos Gud: Apostlene, martyrene og alle de hellige.

Når noen dør i Den ortodokse kirke, står det ofte i dødsannonsen: Evig ihukommelse! Det har sin bakgrunn i Salme 112,6: "Den rettferdige skal være i evig minne!"

Denne søndagen har vi alle noen å minnes. De tilhører ikke lenger den jordiske forsamlingen. Deres medlemskap er overført den himmelske festforsamlingen. Vi leser om disse som er gått forut, som har fullført løpet og bevart troen:

"Derfor, når vi har så stor en sky av vitner omkring oss..." (Hebr 12,1)

Vi har både forbilder i de som lever iblant oss i dag, og som formes og dannes til mer og mer bli lik Jesus - og i alle dem som har gått foran oss, og som er hjemme hos Gud - den store skyen av vitner. Sammen med dem feirer vi gudstjeneste i formiddag. Èn dag er vi også kommet hjem. Her vil det være mennesker fra alle nasjoner, folk og tungemål. De har alle det til felles at de er kledd i hvitt. Johannes undrer seg over hvem de er. Og han får svaret: 'Det er de som har kommet ut av den store trengsel, de har vasket sine kapper og gjort dem hvite i Lammets blod'. Det er altså ikke på grunn av dem selv at de er blitt hvite, disse kappene. Det er på grunn av Jesus og Hans verk på korset.

Ingen av oss kjenner morgendagen. Men når løpet er fullført, og det settes punktum for levd liv her nede, overføres vårt medlemskap til de himmelske arkivene. Vi er jo allerede innskrevet. Vi har fått navnet vårt i Livets bok. Det er bare datoen for overføring som mangler! Ingen av oss kjenner morgendagen, og vi vet ikke hvilke trengsler vi skal igjennom. Men dette vet vi: Når vi er hjemme i vårt himmelske hjem, så kan vi lese dette om den boligen vi får der:

"han som sitter på tronen, skal reise sin bolig over dem. De skal ikke lenger sulte eller tørste, solen skal ikke falle på dem, og ingen brennende hete. For Lammet som står midt på tronen, skal være gjeter for dem og vise dem vei til kilder med livets vann,og Gud skal tørke bort hver tåre fra deres øyne." (Åp 7,15v-17)

Når jeg leser dette tenker jeg på martyrskaren. På alle disse som har betalt en så høy pris for å følge Jesus. De var tro like til døden. Disse som har sultet og tørstet, kjent den brennende heten og den stikkende solen. I himmelen - der hvor Gud har reist sin bolig over dem, er de fri. Der skal ikke noe ondt ramme dem mer. Og Jesus skal selv lede dem til 'kilder med livets vann, og Gud skal tørke bort hver tåre fra deres øyne'.

Jeg ser dem for meg - disse som bærer Kristi sårmerker på sin kropp. Alle våre etiopiske, eritreiske, iranske, kinesiske, nord-koreanske martyrer, som får hvile ved kildene med livets vann. De er hjemme hos Gud.

I dag feirer vi gudstjeneste her i kirken. Stans et lite øyeblikk og tenk at vi feirer den sammen med alle de som har gått foran oss. Vi tar del med helgenskaren og martyrene i lovsangen og tilbedelsen. I himmelen, leser vi, kastet de seg ned med ansiktet mot jorden og tilba. Og de sa: 'Amen! All lov og pris og visdom, takk og ære, makt og velde tilhører vår Gud i all evighet. Amen!'

La oss gjøre det samme. La oss falle ned og tilbe.

Preken en Allehelgens søndag i 2011 - del 2

Her følger andre del av min preken i Toten frikirke, Allehelgens søndag:

Hos noen merker vi at denne forvandlingsprosessen har kommet lengre enn hos andre. Vi kan av og til merke det når slike mennesker kommer inn i et rom. De bærer med seg en atmosfære som fanger din oppmerksomhet. Vi leser om dette i apostelens andre brev til forsamlingen i Korint:

"Men Gud være takk, som i Kristus alltid fører oss fram i triumftog og gjennom oss sprer duften av kunnskapen om ham overalt. For vi er Kristi vellukt for Gud, blant dem som blir frelst og blant dem som går fortapt: 16 en duft av død til død for dem som går fortapt, en duft av liv til liv for dem som blir frelst." (2.Kor 2,14-16a)

Legg merke til ordlyden: "En duft av liv til liv". Å være i nærheten av og i kontakt med disse som virkelig bærer Kristi vellukt med seg, det berører oss djupt. Gud rører ved noe Han har lagt ned i oss helt fra unnfangelsen av: Gudsbildet i oss. Lengselen vi bærer på etter hellighet.

En av disse var nettopp Serafim av Sarov (bildet). Han satte djupe spor etter seg. Han bar med seg en fred. En av de som opplevde ham, beskriver dette møtet slik:

"Forestill deg at du var i sentrum av solen, i det skrå lyset fra middagshøyden, ansikt til ansikt med en mann som taler til deg. Du kan se leppene som beveger seg, de forandrende uttrykk i hans øyne, du hører hans stemme, du føler at noen holder rundt dine skuldre, men du kan ikke se hans hender, du ser ikke deg selv eller hans skikkelse, men bare et blendende lys som sprer seg rundt deg."

Hvordan blir en slik? Ved å la seg forvandle av Den Hellige Ånd. Ved å omgås Kristus i bønn, tilbedelse, faste, forsakelse, avsondrethet, badet i Gudsordets forvandlende kraft. Man må finne perlen i åkeren: Kristus, og bli fullstendig oppslukt av Ham. Som Edin Holme skrev:

'Den som Han har sett kan intet friste, ringe synes alt han ser. Den som er Ham, kan allting miste, han begjærer intet mer.'

(fortsettes)

Preken en Allehelgens søndag i 2011 - del 1

Her følger første del av prekenen jeg holdt i forbindelse med Allehelgens søndagen i Toten frikirke i formiddag. Teksten er Åp 7,9-14 og jeg anbefaler at du leser den først, før du leser videre.

"Gud har valgt å hvile i mennesket," sier Makarios den store, en av de radikale åndelige lederne som preget det monastiske livets nærmest eksplosive fremgang på 300-tallet. Så la han til: "Mennesket har en kolossal verdi. Se hvor veldig himmelen og jorden er, likesom solen og månen, og likevel har ikke Herren valgt å hvile i dem - men bare i mennesket. Mennesket er altså mer verdt enn alt det skapte, ja jeg våger å si at det ikke bare er et spørsmål om den synlige skapningen, men også den usynlige - altså åndene i Guds tjeneste. Han sa ikke til erkeengelene Mikhael eller Gabriel: 'La oss gjøre dem til vårt avbilde og likhet. Det sa han til menneskets åndelige skikkelse, altså hennes udødelige sjel, for det står skrevet i Salme 34,8: 'Herrens engel slår leir rundt dem som frykter ham. Han frir dem ut.'

Jeg har tenkt mye på disse ordene av Makarios foran denne Allehelgens søndagen. Apostelen Paulus skriver om det samme, bare med andre ord, i det første brevet til den kristne forsamlingen i Korint. I 1.Kor 6,19-20 heter det: "Vet dere ikke at kroppen deres er et tempel for Den Hellige Ånd som bor i dere, og som er fra Gud. Dere tilhører ikke lenger dere selv. Dere er kjøpt, og prisen betalt. Bruk da kroppen til Guds ære." (min uthevelse)

Når den sammen apostelen setter seg ned for å skrive til de nystartede menighetene, så innleder han sine brev med å adressere dem til "de hellige". La meg gi deg et eksempel:

"Jeg hilser alle dere i Roma, dere Guds elskede som er kalt til å være hellige: Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus!" (Rom 1,7)

Når Paulus skriver om innsamlingen til de fattige i menigheten i Jerusalem, skriver han slik i 1.Kor 16,1: "Når det gjelder innsamlingen til de hellige ..."

Slik omtales altså Guds barn: "de hellige".

Serafim av Sarov og "Min glede".

Når Serafim av Sarov, som levde djupt inne i de veldige Sarovskogene i Russland, i sin lille bønnekoie, ble oppsøkr av mennesker som søkte han åndelige veiledning, hilste ham dem med følgende ord: "Min glede!" Så la han til: "Kristus er oppstanden!" Tenk å få en slik hilsen når du ble møtt av noen. Men for Serafim av Sarov var det noe veldig dette, at de menneskene ha møtte var skapt i Guds bilde.

Vi er hellige - alle vi som har gjort Jesus til Frelser og Herre. Vi er blitt vasket rene i Jesu dyrebare blod, og har vendt denne verden ryggen og vandrer på den vei, som er Kristus. I 2.Kor 3,18 heter det: "Og vi, som uten slør for ansiktet ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til dette bildet, fra herlighet til herlighet, og dette skjer ved Herrens Ånd."

(fortsettes)

Allehelgens søndag - en dag for å minnes de som la igjen sin signatur i oss

Dette er den store minnedagen. Søndagen da vi minnes de som har fullendt løpet, og er hjemme hos Gud. Her i tiden har vi vårt navn skrevet i protokollen til den menighet vi er tilsluttet. Når punktum settes for levd liv her på jorden, går vi ut av tiden og overflyttes til våre evige boliger. Da overføres også medlemsskapet til den himmelske festforsamlingen!

Ordene som ofte leses ved graven i forbindelse med en begravelse, er forunderlige:

"Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø." (Joh 11,25-26)

Hvordan er det mulig å leve etter at man er død? Det er mulig, fordi når en kristen dør, trer man inn i den evige tilværelsen hos Gud. Derfor tror vi at de som ikke lever er her i tiden, lever hos Gud. Og for meg personlig er det blitt så stort å tenke på dette: Når vi feirer gudstjeneste så feires den ikke blott alene med de som er tilstede i kirken, men den feires sammen med den himmelske gudstjenesteforsamlingen.

Jord og himmel knyttes sammen i et eneste stort NU.

Hebreerbrevets forfatter skriver:

"Glem ikke lederne deres, de som talte Guds ord til dere. Tenk på deres liv og utgangen det fikk, og ta deres tro til forbilde. Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja, til evig tid." (Hebr 13,7-8)

De som er hjemme hos Gud er våre forbilder. Vi skal minnes deres liv, og særlig avslutningen det fikk. Det viktigste er nemlig ikke hvordan vi begynte vår vandring med Gud - men hvordan vi avslutter.

Vi har alle noen vi i dag tenker på. Skikken med å tenne lys på gravene er det stadig flere som følger. Jeg synes det er en god skikk. Vi trenger slike dager til å minnes, til å snakke om dem som ikke lenger er i blant oss, men som fikk betydning for våre liv. Som etterlot seg noe i oss, som la igjen sin signatur skrevet i andres liv. Jeg tenker at de fortsatt følger med oss. Hebreerbrevets forfatter skriver jo også om den store skyen av vitner som omgir oss. For meg skaper det både glede - og trygghet.