Gud som mysterium, del 2

Her forsetter artikkelserien om Gud som mysterium. Den første ble publisert onsdag 12.november:

Den som vandrer troens vei gjør en oppdagelse etter hvert som man modnes: jo lenger vi går, jo, tydeligere blir to ting for oss: Den evige Gud er den som er totalt annerledes, samtidig nær. Mer og mer forstår man at man ikke forstår så mye som man trodde man forsto, og mer og mer erkjenner man at Gud er et mysterium.

Vi kan ikke fange Ham med våre ord.

Kirkefedrene insisterte: 'Den Gud som er forståelig, er ikke Gud'.

Vi passe oss så vi ikke skaper Gud i vårt eget bilde.

Etter hvert som vi vandrer på troens vei finner vi to motpoler: Vi finner at Gud mer og mer blir intim, og på samme tid, mer på avstand - vel kjent, likevel ukjent. Vel kjent for et lite barn, uforståelig for den mest briljante teologen.

For å gjenta apostelens ord fra forrige artikkel:

'... han som alene har udødelighet og som bor i et lys dit ingen kan komme ...' (1.Tim 6,16).

Likevel: mennesket kan stå i Hans nærhet og bli kalt Guds venn!

Nicolas Cabasilas, bysantinsk teolog og Kristusmystiker, død i 1391, har sagt det slik:

'Han er både gjestehuset hvor vi hviler for natten og det endelige mål for vår reise'.

Det minner meg om Salme 91,1 i den nye oversettelsen: 'Den som sitter i skjul hos Den Høyeste, og finner nattely i skyggen av Den veldige'.

(fortsettes)

Gud som mysterium, del 1

Av og til opplever jeg at vi protestanter forklarer troen ihjel. Troen skal tilpasses et system, og vi må ha orden på alt. Forklaringer. Dermed blir forundringen borte. Gud passer inn i en boks - som vi har bestemt størrelsen på. Og det er trygt når Han holder seg der i boksen - og i forklaringene.

Men Gud lar seg jo ikke fange. Han er alltid større for Han er Gud.

I møte med Østkirken har jeg også møtt Mysteriet. Det uutgrunnelige med Gud, og dermed kom også forundringen tilbake. Den gode forundringen.

'Det skjulte hører Herren vår Gud til, men det åpenbare er for oss og for våre barn til evig tid ...' (5.Mos 29,29)

I sitt første brev til den kristne forsamlingen i Korint, beskriver apostelen Paulus Helligåndens gjerning slik:

'Men, som det står skrevet: Det som intet øye har sett og intet øre hørt, og det som ikke kom opp i noe menneskes hjerte, det har Gud beredt for dem som elsker ham. Men for oss har Gud åpenbart det ved sin Ånd. For Ånden utforsker alle ting, også dybdene i Gud'. (1.Kor 2,9-10)

Legg merke til uttrykket: dybdene i Gud.

Evagrios av Pontos (346-399), en av ørkenens store åndelige veiledere, sa ved en anledning:

'Vi kan ikke forstå Gud med vårt sinn. Hvis Han kunne forstås, ville Han ikke være Gud'. (Oversatt fra Kallistos Ware: The Orthodox Way, Mowbray 1979, side 12)

Teologi innebar under kirkens første årtusen en erkjennelse av åndelige innsikter som bare kan oppnås gjennom bønn og åndelig trening. På denne tiden hadde ikke teologien noe å gjøre med akademiske poeng eller doktorgrader. Teologen var en bønnens mann, en Åndens mann som var fostret i ødemarken alene med Gud.

Kun tre personer har fått hedersnavnet 'teologen' i Østkirken: Evangelisten Johannes, Gregorios av Nazians på 300-tallet og Symeon den nye teologen på 900-tallet. Denne Symeon skriver:

'Som en venn som taler med en venn, taler mennesket med Gud, og trer frem i tillit når han står foran ansiktet til Den Ene som bor i et lys dit ingen kan komme'.

Det er tydelig at den hellige Symeon her sikter til det apostelen Paulus skriver til sin unge medarbeider Timoteus:

'... som den Salige og alene Mektige skal vise oss i sin tid, han som er kongenes konge og herrenes herre, han som alene har udødelighet og som bor i et lys dit ingen kan komme, han som ikke noe menneske har sett og heller ikke kan se. Ham tilhører ære og evig makt. Amen.' (1.Tim 6,15-16)

(fortsettes)

Sammenhengen mellom Inkarnasjonen og Eukaristien

Jeg har skrevet om Efraim Syreren (306-373) på bloggen tidligere. Han levde under Den udelte kirkens tid og tilhører vår felles kristne arv.

Efraim er representant for en tidlig ikke-vestlig kristen tro, og han formulerer sin teologi i poetisk form. Til tross for en avstand på 1700 år har han fortsatt mye å si oss - ikke minst fordi hans teologi er farget av noe annet enn vår vestlige tankegang. Johannes Chrysostomos kalte Efraim Syreren for 'Den Hellige Ånds harpe'.

I forbindelse med årets juleforberedelser har jeg studert hva han skrev om inkarnasjonen, om julens mysterium.

Inkarnasjon og eukaristi
Efraim hører med blant de teologene som holder fram forbindelsen mellom inkarnasjonen og eukaristien, og han gjør det på mange ulike måter. I en av sine hymner løfter han frem sammenhengen mellom dem ved å peke på den guddommelige ilden som finnes i begge:

Ild og Ånd bor i den som fødte deg,
Ild og Ånd finnes i den flod du ble døpt i,
Ild og Ånd finnes i vår dåpskilde,
i brødet og kalken finnes ild og Hellig Ånd.

I en annen hymne taler Efraim om hvordan Kristus har tatt på seg eukaristiens brød:

Hvilket under at du forandret din kledning!
Kroppen skjulte din utstrålning, din forferdelige guddomsnatur,
brødet har skjult den ild som flammer i det.

Om Maria dikter han:

Maria har gitt oss hvilens brød
i stedet for det slitets brød som Eva gav oss.

I en annen hymne beskriver han sammenhengen mellom Inkarnasjonen og Eukaristien på denne måten:

Barmhjertighetens ild
steg ned 
og tok sin bolig i brødet.

Det er mange flere eksempler, men disse hjelper oss til å se en sammenheng som er så tydelig i den østlige tradisjonen, hvor alt  ikke bare handler om ord, men om ord som materialiseres i brød.

Inkarnasjonen og kristologien hos de første kristne, del 1

Et av de vakreste ordene Kirken har gitt oss er ordet inkarnasjonen. Dette at Gud blir menneske. Apostelen Paulus uttrykker dette slik i brevet til den kristne forsamlingen i Kolossæ:

'Han er den usynlige Guds bilde, den førstefødte før alt det skapte. For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, troner og herskere, makter og åndskrefter - alt er skapt ved ham og til ham. Han er før alt, og i ham blir alt holdt sammen. Han er hodet for kroppen, som er kirken. Han er opphavet, den førstefødte fra de døde, så han i ett og alt kan være en fremste. For i ham ville Gud la hele sin fylde ta bolig, og ved ham ville Gud forsone alt med seg selv, det som er på jorden, og det som er i himmelen, da han skapte fred ved hans blod på korset'. (Kol 1,15-20)

I denne nye artikkelserien skal vi se nærmere på hvordan de første kristne så på inkarnasjonen. Vi kommer for det meste til å holde oss i det andre århundre, og vi skal også se på kristologien slik den formes både i Øst og Vest.

Monoteismen og inkarnasjonen
Hvordan skulle man forene den jødiske og gammeltestamentlige monoteismen og troen på Guds Sønn? Det er verd å merke seg at ikke noe sted i Det nye testamente er monoteismen - altså troen på èn Gud - tematisert som problem i forhold til utsagnene om Kristus som Gud.

Men det gjelder ikke bare de nytestamentlige forfatterne.  Det gjelder også hos de første kristne forfatterne etter nytestamentlig tid, dem vi gjerne kaller De apostoliske fedre. Ignatios, for eksempel, og da skriver vi år 110 e.Kr, kalte Kristus Gud, uten å problematisere det. For Ignatios representerte ikke dette noe problem vis-a-vis den jødiske monoteismen.

Og et annet interessant trekk er dette: Når monoteismeproblemet endelig settes på dagsorden, så er det ikke - som man skulle ha forventet - forholdet mellom Faderen og Sønnen som behandles, men forholdet mellom Gud og avgudene. Problemstillingen reises i de såkalte 'Apologetene' fra ca 150-180 e.Kr.

Ignatios og Inkarnasjonen
La oss se litt nærmere på hvordan inkarnasjonstanken formuleres hos en av de første kristne lederne etter apostlene. Omkring år 70, bare få år etter at Paulus har lidd martyrdøden, får menigheten i det syriske Antiokia, en ny menighetsleder. Biskop Ignatios ble senere arrestert og eskortert til Rom gjennom Lille-Asia ca år 110 e.Kr. Under denne reisen skriver han en rekke brev. Det er brev adressert til fem menigheter i Lille-Asia, dessuten er det et brev til menigheten i Rom, og ett til biskop Polykarp.

I brevet til Magnesierne finner vi dette:

'De (profetene) var inspirert av hans (Kristi) nåde, for at de vantro skulle bli fullt overbevist om at det finnes bare èn Gud, Han som har åpenbart seg gjennom sin Sønn. Han (Sønnen) er det ord (logos) som gikk ut fra stillheten, og Han var i alle ting til behag for Ham som sendte Ham'. (Brevet til Magnesierne 8,2)

En mer utførlig kristologisk tanke finner vi i brevet til Efeserne:

'Marias jomfrustand og hennes nedkomst var skjult for denne verdens fyrste; Herrens død likeså. Dette er de tre ropets hemmeligheter som er satt i verk i Guds taushet'. (Brevet til Efeserne 19,1)

Her trengs det en forklaring på hva biskop Ignatios sikter til når han skriver om 'ropets hemmeligheter' og 'Guds taushet'. Dette er nok noe han har hentet fra et for oss apokryft skift, men som finnes i det jødiske skrift: 4.Esra:

'Herre! ved skapelsens begynnelse talte du på den første dag og sa: Himmel og jord bli til! Og ditt ord skapte verket. Da svevde Ånden, og der ruget mørket og tausheten overalt ...' (4.Esra 6,38 flg)

I brevet til Trallerne finner vi noe som kan tyde på et slags Credo, en trosbekjennelse, som ligner på den vi finner i 1.Kor 15,1 flg:

'Dere må være døve når noen taler til dere uten Jesus Kristus, som er av Davids ætt, Marias sønn, som virkelig ble født. og som både spiste og drakk, som virkelig ble forfulgt under Pontius Pilatus, som virkelig ble korsfestet og døde ... som virkelig ble reist opp fra de døde da Hans Far reiste Ham opp ...' (Brevet til Trallerne 9,1)

Og i brevet til Efesere blir inkarnasjonstanken enda tydeligere:

'Det finnes èn lege, som både er kjød og ånd, født og ikke født, Gud i et menneske, sant liv i døden, både av Maria og av Gud, først lidende, så hevet over lidelse, Jesus Kristus, vår Herre'. (Brevet til Efeserne 7,2)

(fortsettes)

Den keltiske kristenarven er vår

Kristenarven vår er keltisk. Det var uredde irske munker som brakte evangeliet til Norges kyster. De lot Ånden blåse dem hit i små skrøpelige farkoster som bar dem over opprørt hav.

Lenge før det store skismaet som splittet kristenheten blomstret den keltiske kirke. Allerede i år 40-50 e.Kr ble kelterne nådd med evangeliet gjennom apostelen Paulus og hans misjonsarbeid i Galatia. Da romerne okkuperte den sørlige delen av Britannia i år 43, etableres den keltiske kirken ved at noen få biskoper vigsles til tjeneste.

Misjonens århundre
Da keiser Konstantin gjør kristendommen til offisiell religion i år 313, glir deler av Kirken inn i umoral og åndelig forfall. Men Kristi kirke finner nye utøp. En motbevegelse av kristne trekker ut i ørkenen hvor de søker Gud i bønn. Selve livene deres blir en stille protest mot forfall og frafall og de blir forbilder for et hellig liv.

I år 390 danner Martin av Tours og hans disippel Ninian misjonerende kommuniteter i Gallia (Sør Frankrike) og Whithorn, som ligger sør i Skottland. De er begge inspirert av de egyptiske og syriske ørkenfedre.

20 år senere, ærmere bestemt i år 410, opplever de keltiske kristne vanskelige tider. De inntreffer da de siste romerske troppene forlater Britannia. Da ødelegger anglosaksiske intrengere de fleste gjenværende kirkene, med unntak i de vestlige områdene. Men så i år 435 begynner en lysende tid for den keltiske kirke. Vi kaller det for misjonens århundre: Patrick, Brigid, Brendan og Columba drar ut fra 'et land av hellige' som de keltiske områdene nå kalles. I Wales og Cornwall opplever man nå et århundre der troen brer seg gjennom misjonerende klosterkommuniteter, inspirert som de er av ørkenfedrene og av menn som Germanus, Illtyd, Samson, Petroc og David.

Iona og Europa
I år 560 etablerer Columba sin klosterkommunitet på Iona. Denne kommuniteten blir en base for misjon i Skottland. Så - i år 591 - etablerer Columbanus og andre misjonerende klosterkommuniteter over hele Europa. Det er en fantastisk vårtid for misjon og evangelisering, for bønn og vekkelse.

Men for den keltiske kirken blåser det opp til storm. I år 597 sender paven i Rom en misjonsdelegasjon til De britiske øyer. Etter hvert utvikler det seg en nasjonal organisasjon og en spiritualitet som kommer til å virke undertrykkende på de keltiske kirkene.

I år 635 blir Aidan sendt fra Iona til Lindisfarne for å begynne sin misjonsvirksomhet blant engelskmennene. Sammen med en kommunitet for kvinner i Whitby, ledet av Hilda, sender klosteret på Lindisfarne misjonærer til de østlige områdene, Midt-England og videre sørover.

Synoden i Whitby
I år 664 skjer det en ulykksalig hendelse. Da avholdes det en synode i Whitby som skulle få store konsekvenser for hele den keltiske kirken. Synoden løser den økende motsetningen mellom romerkse og keltiske skikker ved å tvangsinnføre romerske regler, som for eksempel dateringen av påsken. Sentrale skikkelser som Cuthbert og Hilda aksepterer dette motvillig for enhetens skyld, men de bevarer heldigvis den keltiske spiritualiteten. De romerske reglene blir så vedtatt og akseptert i 696 i Nord-Irland, 716 i Skottland og 755 i Wales.

År 690 blir et merkeår for keltisk kristentro. De illustrerte Lindisfarne-evangeliene blir skrevet, og senere Book of Kells.

År 793 innleder et århundre med vikingetokter som legger det ene klosteret etter det andre i ruiner.

Keltisk spiritualitet
I dag er det stadig flere som oppdager rikdommen i den keltiske kristenarven. Den hører med til Den udelte kirkens arv. Som også er norsk kristenarv.

Aposteldagen

I går avsluttet vi Apostelfasten, i dag feirer vi Aposteldagen. Og det er mange gode grunner til å feire apostlene Peter og Paulus. For hva ville vel Kirken vært uten dem? Deres liv, gjerning og ikke minst deres epistler har vært med på å forme Kirken og vernet den mot heresien. For Kirken er dette en stor festdag.

Du kan lese mer her:

http://www.monastisk.blogspot.com

Fredsstifteren som ble troens forsvarer

I dag feirer vi minnet om Irenaeus av Lyon. Da er vi veldig nært aposteltiden. Irenaeus var disippel av Polykarp, som igjen var disippel av apostelen Johannes. I en tid hvor den gnostiske vranglæren forsøkte å vinne innpass i den tidlige kirken, stod Irenaeus frem som en ivrig forsvarer av apostolisk kristen tro. Han er den første til å påpeke at det kun finnes fire evangelier, og den første til å snakke om apostolisk suksesjon som et bevis og vilkår for sannheten.

Se http://www.monastisk.blogspot.com for mer.

Kampen for den overleverte troen

Fra første stund har det vært en kamp for den overleverte troen fra apostlene. En av de som kjempet en avgjørende kamp for at den skulle bli bevart er Hl.Kyrillos av Aleksandria. Kyrillos holdt fast ved at Jesus er sann Gud og sant menneske. Kampen kulminerte på kirkemøtet i Efesos i 431, som slo fast at Maria er 'theotokos' - Gudfødersken. Dette handlet ikke så mye om Maria, som det handler om hvem Kristus er.

På bloggen Monastisk kan du lese mer. Den finner du her:
http://www.monastisk.blogspot.com

Kommet til solnedgangen skuer vi aftenlyset

Phos Hilaron er den eldste kristne hymnen vi kjenner utenfor Bibelen, som fremdeles er i bruk i dag. Hymnen er først skrevet ned av ukjent forfatter og gjengitt i De apostoliske konstiusjoner, skrevet så tidlig som i det tredje eller fjerde århundre.

Kirkens liturgiske døgn preges særlig av tre gudstjenester: aften (vesper), morgen (matutin) og middag (liturgien). I forbindelse med Det store fredslitaniet synges det er Lite litani, og der hører en del av Phos Hilaron til. Jeg vil gjerne dele det med bloggens lesere. I går kveld fikk det en spesiell betydning for meg, uten at jeg skal berette hva det var. Det hører med til det private. Men her er linjene jeg tenker på fra Phos Hilaron:

'Milde lys fra den hellige, salige, udødelige og himmelske Faderens herlighet:
Jesus Kristus.
Kommet til solnedgangen skuer vi aftenlyset
og lovpriser vår Gud:
Fader, Sønn og Hellig Ånd.
Deg tilkommer alltid fromme røsters lovsang,
o Guds Sønn som gir oss liv,
derfor ærer også verden Deg!'

For meg blir det bare større og større at vi kan leve med i en kontinuitet med den første kristne tid, som f.eks Phos Hilaron, representerer.

Bildet er tatt i Taize.

Bønn fra 200-300 tallet: Gi oss en ung tro!

Hellig, hellig er Du som bor i lyset, Abrahams, Isaks og Jakobs Gud, Enoks, Davids, Elias', Moses og Josvas Gud og alle de andre profetenes Gud, de som forkynte Din vilje!

Apostlenes Gud, som leder alt etter Din egen bestemmelse, Du som velsignet alle som i kjærlighet satte sin lit til Deg! Min sjel lovsynger Deg i Den Hellige Ånds kraft, mitt hjerte lovsynger Deg, Herre, det lovsynger Din makt, alltid, for jeg tilhører Deg, og det er Din vilje at jeg skal gjøre det.

De fattiges Gud, de minstes hjelper, Du ser til de ydmyke og er de svakes kraft; kom og hjelp meg Du som i Din nåde har latt meg forstå at Du elsker meg; jeg står i Din tjeneste, Du har gitt meg det opphøyde navnet 'kristen'. Du har gjort meg fri til å tjene Deg, til å synge Din pris, Du som ser alt og holder verden i Din hånd.

Gjør meg hel, Herre Gud, og styrk hjertet mitt, la meg nå frem til modenhet og fullkommenhet i Din Hellige Ånd.

Gi oss en ung tro, så vi kan bygge Din hellige kirke, å Guds Sønn, Faderens Ord og Tanke, å Kristus, som kom for å frelse menneskeslekten, som led, ble begravet og stod opp igjen; Du som har Din herlighet fra Ham som sendte Deg.

Se, til oss, Herre, og kom oss til hjelp; Herre, gi våre tanker klarhet gjennom en tro som styrkes av Ånden. Herliggjør oss i Ditt navn, for i Din Far, og i Deg og i Den Hellige Ånd har vi vårt håp nå og i all evighet.

Hvordan ba de første kristne?

Er du interessert i å vite hvordan de første kristne ba? Hvordan man ba i Oldkirken?

Patristisk Forum inviterer til samling lørdag 11. februar kl.10.00-14.00

Foredragsholder: Bjørn Olav Hansen.

Foredraget holdes i Halden frikirke. Møtet er åpent for alle interesserte. Samtale etter foredraget.

Nattverden i kirkehistorisk og teologisk lys, del 11

Her fortsetter serien om nattverden - i kirkehistorisk og teologisk lys. Har du ikke lest de andre artiklene, finner du dem ved å klikke på 'etiketter':

På 200-tallet finner vi en beskrivelse av en nattverdliturgi hos presbyteren Hippolyt av Roma, i hans verk 'Den apostoliske tradisjon'. Denne Hippolyt var enten av gresk eller aleksandrinsk opprinnelse, og nokså kontroversiell i sin samtid. Vi vet lite om hans liv og hans litterære produksjon.

Det lille skriftet 'Den apostoliske tradisjon' er blitt tilskrevet Hippolyt. Muligens hadde dette skriftet en annen tittel: 'Den apostoliske tradisjon angående nådegavene'. Det er sannsynligvis skrevet før 235, og gjengir liturgiske skikker fra ca år 200 og fremover. Da snakker vi om en relativt kort tid etter Justin Martyr. 'Den apostoliske tradisjon' inneholder beskrivelser av en rekke forhold i den tidlige kirken: her finnes fasteforskrifter, beskrivelser av hvordan biskoper og presbytere innsettes, og her finnes også beskrivelser av hvordan man feiret dåp og nattverd.

Det er i forbindelse med innsettelsen av en biskop at vi finner av nattverden og en gjengivelse av en eukaristibønn:

Etter at han er blitt gjort til biskop, skal alle hilse ham med fredskysset, for må er han blitt verdig. Diakonene skal bære frem offergaven til ham, og han skal legge hendene på den sammen med hele presbyteriet og fremsi denne takksigelsen:

'Herren være med dere!'
Og alle svarer: 'Og med din ånd'.
'Løft deres hjerter'.
'Vi løfter våre hjerter til Herren'.
'La oss takke Herren'.
'Det er verdig og rett'.

Og han skal fortsette slik:

'Vi takker Deg, Gud, ved Din elskede Sønn, Jesus Kristus, som Du sendte oss i de siste tider som Frelser og Gjenløser og Budbringer for Din vilje, Han som er Ditt uadskillelige Ord ved hvem Du skapte alt, og som er Deg til behag. Du sendte Ham fra himmelen inn i jomfruens skjød, og da Han var blitt unnfanget, ble Han menneske og viste seg som Din Sønn, født av Den Hellige Ånd og av en jomfru. Da Han gjorde Din vilje og skaffet Deg et hellig folk, strakte Han ut sine hender da Han led, for å fri fra lidelsen dem som skulle komme til tro på Deg. Da Han overgav seg frivillig til lidelsen for å utslette døden, bryte djevelens lenker, trå helvetet under fot, opplyse de rettferdige, opprette sin pakt og åpenbare oppstandelsen, tok Han brød, takket Deg og sa:

'Ta, et, dette er min kropp som blir brutt for dere'. På samme måte kalken, idet Han sa: 'Dette er mitt blod som blir utøst for dere. Når dere gjør dette, gjør det til minne om meg'.

Derfor minnes vi Hans død og oppstandelse og ofrer Deg brødet og kalken og takker Deg som holdt oss verdige til å stå for Ditt åsyn og tjene Deg.

Og vi ber Deg at Du vil sende Din Hellige Ånd inn i Din hellige kirkes offergave og dermed samle til ett alle de hellige som mottar den, fylle oss med Den Hellige Ånd , befeste vår tro i sannhet, slik at vi kan love og prise Deg ved Din Sønn Jesus Kristus. Ved Ham er Deg ære og herlighet - Deg, Fader, Sønn og Hellige Ånd i Den hellige kirke, nå og i all evighet. Amen'.

Nattverden i kirkehistorisk og teologisk lys, del 10

Her følger den videre gang i det som Justin Martyr gjengir av nattverdliturgien som ble feiret på hans tid. Vi skriver midten av 100-tallet., og vi er så tett opp til aposteltiden som mulig. Vi merker oss at nattverden feires et sted, hvor hele menigheten er samlet: 'Og på den dag som kalles 'solens dag' (søndag) samles alle som bor både i byen og på landet på ett sted':

4. Eukaristibønnen

Det fjerde leddet i den nattverdliturgien som Justin Martyr gjengir er det vi kan kalle eukaristibønnen. Og det er flere ting vi kan merke oss med denne:

a) Det er en fri bønn. Urkirken var ikke fremmed for skrevne bønner. Nattverdliturgien som er beskrevet i Didache er et tidlig eksempel på dette. Men her hos Justin Martyr er det snakk om en fri bønn.

b) Det er en bønn og lovprisning til Treenigheten: "Han tar imot dem (brødet, vinen og vannet) og oppsender lov og pris til alle tings Far ved Sønnen og Den Hellige Ånds navn og fremsier en lang takksigelse (eukaristi) for at vi er blitt funnet verdige til å motta alt dette fra ham."

c) Det er en lang takksigelse. Siden det er en fri bønn, så kjenner vi ikke innholdet, annet enn at det er en takksigelse.

5. Evangelielesninger

Etter eukaristibønnen er det lesning fra evangeliene, og det er tekstene relatert til innstiftelsen av nattverden om leses. Det leses også fra 'apostlenes erindringer og profetenes skrifter, så lenge tiden tillater det'.

6. Preken

7. Bønn

Alle reiser seg etter prekenen og 'oppsender bønner'. Det er tydelig at hele menigheten deltar i disse bønnene. 'Forstanderen fremsier også bønner og takksigelser, som best han kan, og menigheten svarer med sitt bifallende amen'.

8. Utdelingen av nattverden.

Det er diakonene som gjør dette. De bærer også nattverden ut til de som er syke og ikke kan delta under selve gudstjenesten. I forbindelse med nattverdutdelingen samles det også inn frivillige gaver. Disse gavene gis til forstanderen som så sørger for å gi dem til 'foreldreløse og enker, syke som er i nød, fanger og fremmede på gjennomreise.

(fortsettes)

Nattverden i kirkehistorisk og teologisk lys, del 9

I artikkel nr 5 i denne serien, publisert 8. september i år, gjengir jeg det Justin Martyr (100-165), skrev om nattverden. I denne artikkelen skal vi se nærmere på selve strukturen i den nattverdliturgi som Justin Martyr beskriver. Den er interessant av flere årsaker. Først og fremst selvsagt fordi den er en så tidlig beskrivelse av hvordan de første kristne feiret nattverden. For det andre fordi vi finner igjen en del av de samme elementene i ulike nattverdliturgier i dag, også i dem som brukes i frikirkelige sammenhenger. Justin Martyr fremsetter en betingelse for å ta del i nattverden, og det er at man er døpt. Dåpen er inngangsporten til menigheten, og det er de døpte som tar del i det hellige måltidet: ""Etter at vi (i dåpen) har renset den som er kommet til troen, og som har sluttet seg til oss, fører vi ham til dem som kalles 'brødre', til det sted hvor de er forsamlet".

1. Forbønn:

Det første vi legger merke til i denne liturgien er at det er avsatt tid for å be. Hva bes det for? Justin Martyr nevner tre ting: 1) For oss selv, det vil si de som er kommet sammen for å feire gudstjeneste. 2) For de som nettopp er blitt døpt. 3) For alle andre. Så viser Justin Martyr til noe interessant. Han skriver dette i forbindelse med forbønnshandlingen: "slik at vi, som har lært sannheten å kjenne, også i gjerning må være gode og lovlydige borgere og dermed få del i den evige frelse".

Dette er jo helt i tråd med det apostelen Paulus skriver om menighetens forbønnsoppdrag, slik det er gjengitt i 1.Tim 2,1-4: "Jeg formaner dere framfor alt til å bære fram bønn og påkallelse, forbønn og takk for alle mennesker. Be for konger og alle i ledende stillinger, så vi kan leve et stille og fredelig liv med gudsfrykt og verdighet i alt. Dette er godt og noe Gud, vår frelser, gleder seg over, han som vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne".

2. Hilsen

Etter forbønnshandlingen hilser så de forsamlede hverandre med et kyss.

Apostelen Paulus skriver en rekke steder om det han kaller "et hellig kyss" (1.Kor 16,20;2.Kor 13,12;1.Tess 5,26 og apostelen Peter gjør det samme i 1.Pet 5,14. Dette kysset var en hilsningsform som symboliserte kjærlighet, tilgivelse og enhet, og er tydelig brukt under nattverdfeiringen.

3. Brød, vin og vann bæres fram

Det neste som skjer er at brød, vin og vann bæres frem til menighetens forstander. Det er med andre ord forstanderen (tilsynsmannen, biskopen) som deler ut nattverden. Og det er ikke ham selv som bærer dette frem, men det gjøres av andre. Hvem som gjør dette sier ikke Justin Martyr noe om. Det er likevel naturlig å tro at dette er en oppgave som menighetens diakoner gjør, siden de nevnes senere i forbindelse med nattverden. Vi merker oss også at det er et brød som bæres frem. Ikke en spesiell oblat. Det kom senere.

Det menighetens forstander så gjør er at han frembærer "en lang takksigelse". Det er jo en av årsakene til at nattverden nettopp kaller "eukaristi", det er en takksigelse. Menigheten gir så sitt gjensvar på denne takksigelsen med "amen".

(fortsettelse)

Nattverden i kirkehistorisk og teologisk lys, del 8

Det er viktig å få med seg at mellom Ignatios' brev og de siste av de nytestamentlige skriftene har det bare gått et titalls år. Vi er altså så nær aposteltiden som det er mulig å komme. Biskop Ignatios navngir flere av menighetslederne han skriver til. Disse første menighetslederne må ha vært opptatt av å ta vare på det de var betrodd av apostlene selv, og deres direkte etterkommere. På den måten garanterer de kontinuiteten med den første generasjonen av kristne. Det blir derfor altfor lettvint å argumentere med at frafallet allerede var kommet, slik enkelte gjør. De argumenterer med at deres syn på realpresensen ikke stemmer med NT, men kildematerialet vi har tyder altså på det motsatte. Vi må være redelige med det materialet som finnes.

De første menighetene var frittstående, men for å bevare det innbyrdes fellesskapet mellom dem, vokste det frem en praksis i forbindelse med innsettelsen av tilsynsmenn eller biskoper. Prinsippet var at en ny biskop i en menighet skulle godkjennes av minst tre andre biskoper, og disse måtte delta ved selve innvielsen. Det har vært flere grunner for dette.

Når apostlene nå var døde krevdes det et tydeligere lederskap. Så lenge apostlene levde utgjorde de en udiskuterbar autoritet i den samlede kristenheten. En uklar fordeling av ansvar gjorde menighetene sårbare for den voksende gruppen av omreisende predikanter og profeter, som plutselig kunne dukke opp på et sted og ta over ledelsen av en menighet. Både Didache og Ignatios skriver om disse:

"Jeg har fått vite at noen kom til dere på gjennomreise og førte med seg en dårlig lære," skriver Ignatios i sitt brev til menigheten i Efesos.

Det at menighetene samarbeidet om valg av biskop ble en garanti for samholdet mellom menighetene, og enkeltmenigheter ble forskånet fra ledere om holdt dem unna et større kristent fellesskap. Det hindret isolasjon. Det er Ignatios som bruker begrepet "kristianismos" - kristenhet - for første gang. Kirken skulle være èn, ikke bare på ett sted, men over alt - og biskopen var selve symbolet på denne enheten.

I brevet til menigheten i Magnesia - en by som ikke lå så langt unna Efesos - navngir Ignatos både biskopen, presbyteren (eldste) og diakonen, og vi ser hvordan disse tjenestene fungerer seg imellom:

"Jeg har jo den ære å se dere gjennom deres biskop Damas, som er verdig Gud, de verdige presbyterne Bassos og Apollon og min medtjener, diakonen Zotion. Jeg håper å få glede av ham, for han underordner seg biskopen som Guds nåde og presbyteriet som Jesu Kristi lov".

Når det kommer til nattverden så lærer biskop Ignatios altså at brødet og vinen er virkelig Jesu kropp og Hans blod. I sitt brev til menigheten i Smyrna, skriver han:

"Gi akt på dem, som farer med en annerledes lære om Jesu Kristi nåde om er kommet til oss, - hvordan de står imot Guds tanke. De bryr seg ikke om kjærligheten (agape), ikke om enker og foreldreløse, ikke om den nødlidende, den som sitter i fengel eller er blitt løslatt, heller ikke den som sulter eller tørster. De holder seg borte fra eukaristien og bønnen fordi de ikke bekjenner at eukaristien er vår Frelser Jesu Kristi kropp som led for våre synders skyld, og som Faderen ved sin godhet reiste opp". (6,2-7,1)

(fortsettes)

Nattverden i kirkehistorisk og teologisk lys, del 7

Jeg fortsetter her serien som jeg har kalt "Nattverden i kirkehistorisk og teologisk lys". Om du klikker på ordet "nattverd", hvor det står "etiketter" under arikkelen, så finner du de foregående artiklene i serien. Den siste ble publisert 11.september i år. De øvrige den 8,7,6,5 og 4. september:

En av de tidligste kildene vi har som omtaler eukaristien eller nattverden, er Ignatios, biskopen av Antiokia. Han er ingen hvem som helst. Vi skriver år 70. Det er bare noen få år siden apostelen Paulus hadde lidd martyrdøden. Nå får Antiokia, hovedstaden i provinsen Syria, ny menighetsleder. Heller ikke Antiokia er et hvilket som helst sted. Det var her - i følge Apg 11,26 - at disiplene først ble kalt "kristne". Ved siden av Roma og Aleksandria holdt Antiokia seg i flere hundre år som et sentrum for den blomstrende kristenheten i det daværende Syria, Iran og Irak, og som en av kristenhetens hovedbyer.

Ignatios - med tilnavnet Theoforos (den som bærer Gud i sitt indre) er en av de viktigste skikkelsene i den gruppen som kalles 'de apostoliske fedre' - generasjonen etter apostlene. Og det er jo dette som gjør Ignatios så veldig spennende. Vi er så tett opp til aposteltiden som det er mulig å komme, og vi befinner oss i en menighet som ble sentrum for den tidlige kristne kirke. Om vi skal forstå hvordan de første kristne så på eukaristien og hvordan den ble feiret, så kommer vi ikke utenom Ignatios.

Ignatios av Antiokia skrev syv brev. I disse brevene nevner han eukaristien flere ganger. Og det er spesielt to ting man legger merke til:

1) Det skal feires kun èn eukaristi som alle troende skal samles til, og den skal feires under ledelse av biskopen, eller i det minste med hans godkjennelse.

2) Brødet og vinen er virkelig Jesu kropp og blod.

Det første understreker han i det brevet han skriver til menigheten i Filadelfia:

"Legg vinn på å gå til èn eukaristi. Ett er nemlig vår Herres Jesu Kristi legeme, og ett er begeret som forener med Hans blod, ett alter på samme måte som det er èn biskop sammen med presbyteriet (eldsterådet) og diakonene, mine medslaver, slik at dere, hva dere enn gjør, gjør det i samsvar med Gud."

Det samme synet gir han uttrykk for i brevet til menigheten i Smyrna:

"Dere må alle følge biskopen slik Jesus Kristus følger Faderen, og presbyteriet som om de var apostlene. Gi akt på diakonene som på Guds bud. Uten biskopen må ingen gjøre noe som angår kirken. Den eukaristi skal holdes for gyldig som finner sted under biskopens ledelse eller en som har fått et i oppdrag fra ham. Der hvor biskopen er, der skal folket være, slik som der hvor Jesus Kristus er, der er den katolske kirke. Uten biskopen er det ikke tillatt å døpe eller holde kjærlighetsmåltid (agape). Men det som han godkjenner, det er også Gud velbehagelig, slik at alt det dere gjør, kan være pålitelig og sikkert". (8,1-2)

(fortsettes)

Søndag trer vi inn i et nytt år - med Jesus

Søndag trer vi inn i et nytt kirkeår. Med årene har vandringen med evangelietekstene blitt mer og mer dyrebar for meg. Advent, jul, åpenbaringstiden, de ulike fastetidene, påsketiden, pinse, Kristi himmelfart, treenighetstiden - de særskilte minnedagene. Alt dette er med på å dra meg nærmere Jesus, og fordjupe mitt forhold til Ham.

Feiringen av de store kristne høytidene under årets gang har sin opprinnelse i Jerusalem helt tilbake til 300-tallet. Han som mer enn noen annen skulle sette sitt preg på det var biskop Kyrillos av Jerusalem. Denne Kyrillios, som var biskop i Den hellige byen i årene 348-386, og var en av de mest innflytelsesrike teologene i sin samtid. På en pedagogisk måte knyttet han gudstjenestefeiringen i Jerusalem til de bibelske hendelsene og de hellige stedene på bestemte dager og tider under årets løp. På den måten gav han liturgien en dramatikk som gjorde den nærværende og levende.

Biskop Kyrillos var en visjonær og djerv fornyer av gudstjenestelivet. Oppstandelseskirken, som Østkirken kaller den - Gravkirken i Vest - ble stadig fylt med lovsang og bønn. Kirkehistorikerne mener at det var i denne kirken man første gang ba en hel tidebønn med både Laudes og Vesper, samt de kortere tidebønnene under dagen og nattlig vigilie.

Etter hvert ble det et felles liturgisk uttrykk innen kristenheten, slik at man kunne kjenne seg igjen fra kirke til kirke.

Annus est Christus - Kirkeåret er Kristus - er et uttrykk fra Middelalderen. Det er en god beskrivelse av hva kirkeåret egentlig handler om. Jesu liv fra fødsel til himmelfart gir kirkeåret dets karakter.

Men til kirkeåret hører også de helliges historie. Kirkeåret har egentlig to temaer om griper inn i hverandre: Kristusfestene og helgenfestene. De hører uløselig sammen. Kristus blir jo kjent i verden gjennom sine vitner, og av dem har vi mye å lære. På min andre blogg - Monastisk - skriver jeg om noen av disse. Det vil jeg også gjøre i det kommende året. Gjennom andres levde liv lærer vi også Kristus å kjenne. Minnedagene for martyrene, kirke- og ørkenfedre (og mødre) og andre hvis liv har hatt betydning for Kirken, har vært feiret siden den tidlige kirkens historie.

Søndag kan vi ønske hverandre et godt nytt år med Jesus - enda en gang! Inntil Han kommer!

Columba og den profetiske tjenesten, del 2

Her følger andre artikkel om Columba, Den keltiske duen:

Et irsk barn av kongelig byrd skulle oppfostres av fosterforeldre. I Columba's tilfelle ar det presten Cruithnechan, og O'Firghils. Hans barndom ble tilbrakt med dem i Doire Ethne. Mens han var under Cruithnechans omsorg vokste hans åndelige lengsel. Han fikk tilnavnet Colum-Kill, som betyr Colum av Kill eller cellen. Det var fordi folk så ham ofte komme ut av den munkecellen han tilbrakte så mye tid i. Her ba og leste han Salmene.

Etter å ha flyttet fra Cruithnechan ble Columba elev ved en skole i Moville, County Down, grunnlagt av Finnian i år 540 e.Kr. Finnian var en legendarisk irsk misjonær, født i 495 og død i 589. Her ble Columba etter hvert ordinert til diakon. Senere ble Columba en del av en kommunitet grunnlagt av Finnian i 520. 12 av Finnians disipler skulle bli kjent som De 12 apostlene av Erin. Den dagen da Columba ankom Erin og kommuniteten der, spurte han Finnian, som var abbed for klosterkommuniteten, hvor han skulle bygge sin hytte.

"Ved siden av døra til kirken," lød svaret.

Men Columba bygget sin hytte et lite stykke unna.

"Du har ikke fulgt min ordre," sa Finnian.

"Det er sant at jeg ikke har gjort som jeg ble bedt om," svarte Columba. "Men døren vil i fremtiden være her."

Og etter som klosteret vokste i størrelse og innflytelse, ble også døren flyttet dit hvor Columba hadde sagt. Han ble ordinert til prest av biskop Etchen. Etter presteordinasjonen dro han sammen med tre venner til Glasnevinm, nær Dubin, hvor Mobbi, en av hans medstudenter, hadde en skole. Her brøt den såkalte Gulepesten ut, som var et virus som forårsaket høy feber og stor dødelighet. Skolen ble derfor oppløst, og Columba vendte tilbake til sin hjemmeprovins, Ulster. I det han krysset elva Bio ba han om at pesten måtte stanse, og det gjorde den.

(fortsettes)

Columba og den profetiske tjenesten, del 1

Det er spennende å lese beretninger om menn og kvinner som Gud har brukt, og som har opplevd at Gud har stadfestet sitt ord gjennom tegn og under. Gjennom årenes løp har jeg lest mange slike historier, og kirkehistorien er full av dem.

I dag begynner en helt ny serie her på bloggen, om "Den keltiske duen", Hl. Columba av Iona (521-597). I denne serien kommer jeg til å legge vekt på hans profetiske tjeneste, og jeg tror mange vil finne den både inspirerende, oppbyggelig og kanskje også utfordrende. Men før jeg gir eksempler på dette, la oss skifte bekjentskap med Columba selv. Han var den første kristne misjonæren til de hedenske stammene i det nordlige Britannia og grunnleggeren av klosteret på Iona.

Columba var født i Gartan (Little Field) på den natten hvor Buite, grunnleggeren av Monasterboise døde, 7. desember år 521. Hans far var Fedhlimidh, høvding over klanen O'Donnell. Hans oldefar var Nial Naighiallach, som var konge i Irland mellom år 379-405. Columbas mor het Ethne, og var ætling av Cathair Mor, kongen av Leinster. Så på begge sider av familien, var Colomba av kongelig byrd. Planen var at han skulle tilbys kongedømmet over Eriu, i følge familietradisjonen. Men Columba oppgav det. Han ville gå Guds vei.

Garten, hans fødested, ligger på en åskam, og ved foten av denne ligger det tre sjøer. Cruithnechan, presten, døpte han ved Tulach Dubbglaise (Temple Douglas) og han fikk to navn: Dolum (due) og Chrimthain (ulv). På tiden da Columba var født var Justitian keiser av Konstantinopel, og Benedikt hadde grunnlagt sin monastiske orden ved Monte Cassino.

De romerske legionene hadde dratt seg tilbake fra Britannia og hordene av anglerne, jutene og sakserne invaderte øya i bølger, og drev det kristnede Britannia vestover. I Irland hadde den kristne tro allerede vært etabert i mange år.

(fortsettes)

Nattverden i kirkehistorisk og teologisk lys, del 3

Leser vi evangelietekstene som omhandler nattverden, kan det som skjer på Øvresalen i Jerusalem, sammenfattes i syv momenter:

1) Jesus tar et brød.
2) Han velsigner det
3) Han bryter det
4) Han gir det til de som er samlet
5) Han tar kalken
6) Han velsigner den
7) Han gir kalken til de som er samlet

Ser man så på hvordan nattverdliturgien er utformet i mange kristne tradisjoner, så er den formet rundt disse syv punktene. Og hver av dem taler sitt tydelige språk.

Agapemåltidet

Det fremgår også tydelig av evangeliene at rammen rundt nattverden er et måltid: "Mens de holdt måltid ..." (Matt 26,26) Det er mens de holder dette måltidet at Jesus "tok et brød, takket og brøt det ..."

Går vi til den eldste nattverdberetningen, den fra 1.Kor 11, er det tydelig at de første kristne kom sammen til et måltid, og at de brøt brødet i forbindelse med måltidet. Det er altså snakk om et fellesskapsmåltid hvor velsignelsen av brødet og vinen inntar den sentrale plassen. Dette måltidet er blitt kalt Agapemåltid, eller Kjærlighetsmåltid.

Didache eller Apostlenes lære

Av de oldkirkelige skriftene som kalles Apostlenes lære eller Didache fremgår det også der at nattverden feires innenfor rammen av et måltid. Skildringen av nattverden, slik den fremstilles i Didache, er den eldste vi har, utenom de som finnes i Det nye testamente. Didache dateres til henimot slutten av det første århundre, mellom år 80-100. Da er det viktig å huske at dette er samtidig med f.eks apostelen Johannes.

Her er teksten fra Didache:

Hva eukaristin angår, skal dere fremsi den slik: Først over kalken: 'Vi takker Deg, Du vår Far, for Davids, Din tjeners hellige vintre som du har lært oss kjenne gjennom Din tjener Jesus. Ære være Deg i evighet.' Over brødet: 'Vi takker Deg, Du vår Far, for livet og kunnskapen som Du har lært oss å kjenne gjennom Din tjener Jesus. Ære være Deg i evighet. Som dette brød var spredt på åsene og er blitt samlet til ett, slik må Du la Din kirke samles fra alle jordens ender inn i Ditt rike. For Din er æren og makten gjennom Jesus Kristus i evighet.'

La ingen spise eller drikke av deres eukaristi som ikke er blitt døpt i Herrens navn. For om dette har Herren sagt: 'Gi ikke hundene det hellige'. (Matt 7,6)

Etter at dere er blitt mette, skal dere takke slik: 'Vi takker Deg, hellige Far, for Ditt hellige navn som Du har latt bo i våre hjerter, og for kunnskapen og troen og udødeligheten sin Du har lært oss å kjenne gjennom Din tjener Jesus. Ære være Deg i evighet. Du, Allherskeren, skapte alt for Ditt navns skyld, Du gav mat og drikke til glede for menneskene for at de skal takke Deg. Til oss har Du i nåde gitt en åndelig mat og drikk til evig tid, gjennom Din tjener Jesus. Fremfor alt takker vi Deg fordi Du er mektig, Deg være ære i evighet. Kom Du i hu Din kirke, Herre, så Du frir den fra alt ondt og gjør den fullkommen i Din kjærlighet. Samle den herliggjort fra de fire verdenshjørner inn i Ditt rike som Du har gjort i stand for den. For Din er æren og makten i evighet. La nåden komme og denne verden gå til grunne. Hosianna, Davids Gud, Hvis noen er hellig, la ham da komme; hvis han ikke kan det, la ham omvende seg. Maranata, Amen."

(fortsettes)