Justin martyr og nattverdfeiringen i den tidlige kirken

Idet morgengryet tar til og natten må gi slipp og junidagen bryter fram, minnes vi Justin med tilnavnet 'martyr'. Vi skriver tidlig 100-tall. Justin ble født år 100, omtrent på den tiden apostelen Johannes sovnet inn, og han ble 65 år gammel. Det er fra Justin vi har den eldste bevarte beskrivelsen av hvordan søndagens gudstjeneste ble feiret i den tidlige kirken. Av skildringen hans fremgår det hvordan Herrens måltid ble feiret hver søndag.

Nattverdliturgi som Justin Martyr beskriver er interessant av flere årsaker: Først og fremst selvsagt fordi den er en så tidlig beskrivelse av hvordan de første kristne feiret nattverden. For det andre fordi vi finner igjen en del av de samme elementene i ulike nattverdliturgier i dag, også i dem som brukes i frikirkelige sammenhenger. Justin Martyr fremsetter en betingelse for å ta del i nattverden, og det er at man er døpt. Dåpen er inngangsporten til menigheten, og det er de døpte som tar del i det hellige måltidet: ""Etter at vi (i dåpen) har renset den som er kommet til troen, og som har sluttet seg til oss, fører vi ham til dem som kalles 'brødre', til det sted hvor de er forsamlet".

1. Forbønn:

Det første vi legger merke til i denne liturgien er at det er avsatt tid for å be. Hva bes det for? Justin Martyr nevner tre ting: 1) For oss selv, det vil si de som er kommet sammen for å feire gudstjeneste. 2) For de som nettopp er blitt døpt. 3) For alle andre. Så viser Justin Martyr til noe interessant. Han skriver dette i forbindelse med forbønnshandlingen: "slik at vi, som har lært sannheten å kjenne, også i gjerning må være gode og lovlydige borgere og dermed få del i den evige frelse".

Dette er jo helt i tråd med det apostelen Paulus skriver om menighetens forbønnsoppdrag, slik det er gjengitt i 1.Tim 2,1-4: "Jeg formaner dere framfor alt til å bære fram bønn og påkallelse, forbønn og takk for alle mennesker. Be for konger og alle i ledende stillinger, så vi kan leve et stille og fredelig liv med gudsfrykt og verdighet i alt. Dette er godt og noe Gud, vår frelser, gleder seg over, han som vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne".

2. Hilsen

Etter forbønnshandlingen hilser så de forsamlede hverandre med et kyss.

Apostelen Paulus skriver en rekke steder om det han kaller "et hellig kyss" (1.Kor 16,20;2.Kor 13,12;1.Tess 5,26 og apostelen Peter gjør det samme i 1.Pet 5,14. Dette kysset var en hilsningsform som symboliserte kjærlighet, tilgivelse og enhet, og er tydelig brukt under nattverdfeiringen.

3. Brød, vin og vann bæres fram

Det neste som skjer er at brød, vin og vann bæres frem til menighetens forstander. Det er med andre ord forstanderen (tilsynsmannen, biskopen) som deler ut nattverden. Og det er ikke ham selv som bærer dette frem, men det gjøres av andre. Hvem som gjør dette sier ikke Justin Martyr noe om. Det er likevel naturlig å tro at dette er en oppgave som menighetens diakoner gjør, siden de nevnes senere i forbindelse med nattverden. Vi merker oss også at det er et brød som bæres frem. Ikke en spesiell oblat. Det kom senere.

Det menighetens forstander så gjør er at han frembærer "en lang takksigelse". Det er jo en av årsakene til at nattverden nettopp kaller "eukaristi", det er en takksigelse. Menigheten gir så sitt gjensvar på denne takksigelsen med "amen".

Sammen med seks andre troende, som var hans mest trofaste disipler, ble Justin henrettet i Roma ved halshugging i år 165 e.Kr. Han er mest kjent som trosforsvarer eller apologet.

Justin Martyr - apologeten

'Jeg ble kjær i profetene og disse menn som hadde elsket Kristus. Jeg grunnet på alle deres ord og fant ut at denne lære alene var sann og nyttig'.

Ordene tilhører Justin Martyr (100-165 e.Kr), hvis minnedag det er i dag.

Når Justin ble arrestert for sin tro, ba den romerske prefekten ham om å fornekte sin tro ved å ofre til avgudene. Da svarte Justin: 'Ingen som er ved sine fulle fem vil vende seg fra sann tro til falskhet'.

På bloggen Monastisk kan du lese mer, blant annet en god beskrivelse av de første kristnes gudstjenester. Se http://www.monastisk.blogspot.com

Erstatningsteologiens opprinnelse, del 2

Jødene ble tidlig beskyldt for å være 'Kristus-mordere'. Men Det nye testamente gjør det klinkende klart at også hedningene er ansvarlige og medskyldige i korsfestelsen av Kristus. Jeg anbefaler deg å ta frem Bibelen din og lese Matt 20,18-19 og Apg 4,26-28, så vil du se dette.

Men flere av de såkalte kirkefedrene mente noe annet: Justin Martyr (100-165) skrev følgende: "Det er rettferdig at trengslene er kommet over dere, for dere har myrdet Den rettferdige'. (Edward Flannery: The Anguish of the Jews, Paulist Press, New York, 1985, side 40)

Kristne teologer i det tredje århundre fulgte så dette opp, blant annet ble teorien behandlet av Origenes og Hippolyt, og fra det fjerde århundre var dette den dominerende tanken i Kirken.

Men den som virkelig brukte de store og sterke ordene, var han som ble kalt for 'Gullmunn', Johannes Chrysostomos. Han lærte at det var en kristenplikt å hate jødene. Hør på dette:

'«Synagogen er verre enn et bordell…Den er slyngelens hule…demonenes tempel, innviet til avguderiets kulter…et møtested for Kristi mordere…et hus, verre enn en drikkebule…et tyvenes reir, et vanryens hus, et skammens hvilested, djevelens tilfluktsted, fortapelsens svelg og avgrunn…Av den grunn hater jeg synagogen…jeg hater jødene av samme grunn» (Malcolm Hay, The Roots of Christian Anti.Semittism, New York: Liberty Press, 1981, side 27-28)

Så djupt stakk altså jødehatet i den tidlige kirken. Tenk hvor mye ødeleggelse disse tragiske og ondskapsfulle uttalelsene førte til.

Den katolske kirkehistorikeren, Malcom Hay, har sikkert rett når han sier:

'I mange århundrer lyttet jødene til ekkoet  av disse tre ordene fra Johannes Chrysostomos, mannen med gull-munnen: Gud hater dere. Og på den måten har den populære kristne læren lært at hvem som helst, hedning eller kristen, som på noe tidspunkt har forfulgt, torturert eller massarkrert jøder, har handlet som et redskap for guddommelig vrede' (For kilde, se samme som ovenfor)

 (fortsettes)

Bloggen Monastisk er oppdatert

Bloggen Monastisk er i dag oppdatert med to artikler. Den ene er skrevet av Øystein Lid med tittelen: 'Falsk og ekte pinsekristendom', og den andre handler om Justin Martyr, en av de tidlige kristne apologetene, som gav sitt liv for Jesus.

Bloggen Monastisk finner du her:

http://www.monastisk.blogspot.com

Fastetidens dåpsforberedelser

I den tidlige kirken var 1.påskedag den store dåpssøndagen. Følgelig var fastetiden en tid for dåpsundervisning. Slik er det ikke lenger - dessverre!

Jeg har selv forrettet dåp 1.påskedag, og noen sterkere symbolikk finnes vel knapt. Dagen til minne om at Jesus stod opp igjen fra de døde. Om den kristne dåp heter det i den apostoliske undervisningen:

'Vi ble altså begravet med ham ved dåpen til døden, for at likesom Kristus ble oppreist fra de døde ved Faderens herlighet, så skal også vi vandre i et nytt liv. For er vi forenet med ham ved en død som er lik hans død, så skal vi også bli det ved en oppstandelse som er lik hans oppstandelse'. (Rom 6,4-5)

Trengs det dåpsundervisning?

Den tidlige kirken mente det. I Apg 8 leser vi om den etiopiske hoffmannen, som leser profeten Jesaja. Og Filip som spør: 'Skjønner du det du leser?' (v.30) Og så leser vi i vers 35: 'Da tok Filip til orde, og idet han gikk ut fra dette skriftstedet, forkynte han evangeliet om Jesus for ham'. I den evangelieforkynnelsen Filip formidler må han også ha snakket med hoffmannen om dåp. For rett etter at Filip er ferdig med å forkynne evangeliet for hoffmannen, leser vi:

'Mens de nå kjørte fram langs veien, kom de til et sted hvor det var vann, og hoffmannen sa: Se, her er vann, hva er til hinder for at jeg blir døpt?' (v.36)

Filip underviser ham da om dåpens betingelser: 'Filip sa: Tror du av hele ditt hjerte, så kan det skje. Men han svarte og sa: Jeg tror at Jesus Kristus er Guds Sønn!' (v.37)

Og på denne bekjennelsen døper Filip mannen: 'Så bød han å stanse vognen, og de steg begge ned i vannet, både Filip og hoffmannen, og han døpte ham'. (v.38)

I Didache eller De 12 apostlers lære ser vi at dåpsundervisningen hørte med:

'Når det gjelder dåpen, skal dere utføre den på følgende måte: Etter at dere først har gjennomgått alt det som her er nevnt ...' og det forfatteren sikter til med de ordene er kort innføring i den kristne tro.

I sin Apologi skriver Justin Martyr (103-165):

'Alle som lar seg overbevise og tror det som er lært og talt av oss for å være sant og som erklærer at de vil leve på denne måten, blir opplært i å be, og, mens de faster innfor Gud, å bønnfalle om tilgivelse for sine tidligere synder, og i dette ber og faster vi sammen med dem. Så føres de av oss til et sted hvor det er vann ...'

Tenk om fastetiden igjen kunne bli en tid for dåpsundervisning! Da trenger vi å be om at mennesker kommer til tro. La oss gjøre det! Det er i alle fall en tid hvor vi kan minnes vår egen dåp, og tenke på hva den betyr for oss.

Nattverden i kirkehistorisk og teologisk lys, del 10

Her følger den videre gang i det som Justin Martyr gjengir av nattverdliturgien som ble feiret på hans tid. Vi skriver midten av 100-tallet., og vi er så tett opp til aposteltiden som mulig. Vi merker oss at nattverden feires et sted, hvor hele menigheten er samlet: 'Og på den dag som kalles 'solens dag' (søndag) samles alle som bor både i byen og på landet på ett sted':

4. Eukaristibønnen

Det fjerde leddet i den nattverdliturgien som Justin Martyr gjengir er det vi kan kalle eukaristibønnen. Og det er flere ting vi kan merke oss med denne:

a) Det er en fri bønn. Urkirken var ikke fremmed for skrevne bønner. Nattverdliturgien som er beskrevet i Didache er et tidlig eksempel på dette. Men her hos Justin Martyr er det snakk om en fri bønn.

b) Det er en bønn og lovprisning til Treenigheten: "Han tar imot dem (brødet, vinen og vannet) og oppsender lov og pris til alle tings Far ved Sønnen og Den Hellige Ånds navn og fremsier en lang takksigelse (eukaristi) for at vi er blitt funnet verdige til å motta alt dette fra ham."

c) Det er en lang takksigelse. Siden det er en fri bønn, så kjenner vi ikke innholdet, annet enn at det er en takksigelse.

5. Evangelielesninger

Etter eukaristibønnen er det lesning fra evangeliene, og det er tekstene relatert til innstiftelsen av nattverden om leses. Det leses også fra 'apostlenes erindringer og profetenes skrifter, så lenge tiden tillater det'.

6. Preken

7. Bønn

Alle reiser seg etter prekenen og 'oppsender bønner'. Det er tydelig at hele menigheten deltar i disse bønnene. 'Forstanderen fremsier også bønner og takksigelser, som best han kan, og menigheten svarer med sitt bifallende amen'.

8. Utdelingen av nattverden.

Det er diakonene som gjør dette. De bærer også nattverden ut til de som er syke og ikke kan delta under selve gudstjenesten. I forbindelse med nattverdutdelingen samles det også inn frivillige gaver. Disse gavene gis til forstanderen som så sørger for å gi dem til 'foreldreløse og enker, syke som er i nød, fanger og fremmede på gjennomreise.

(fortsettes)

Nattverden i kirkehistorisk og teologisk lys, del 9

I artikkel nr 5 i denne serien, publisert 8. september i år, gjengir jeg det Justin Martyr (100-165), skrev om nattverden. I denne artikkelen skal vi se nærmere på selve strukturen i den nattverdliturgi som Justin Martyr beskriver. Den er interessant av flere årsaker. Først og fremst selvsagt fordi den er en så tidlig beskrivelse av hvordan de første kristne feiret nattverden. For det andre fordi vi finner igjen en del av de samme elementene i ulike nattverdliturgier i dag, også i dem som brukes i frikirkelige sammenhenger. Justin Martyr fremsetter en betingelse for å ta del i nattverden, og det er at man er døpt. Dåpen er inngangsporten til menigheten, og det er de døpte som tar del i det hellige måltidet: ""Etter at vi (i dåpen) har renset den som er kommet til troen, og som har sluttet seg til oss, fører vi ham til dem som kalles 'brødre', til det sted hvor de er forsamlet".

1. Forbønn:

Det første vi legger merke til i denne liturgien er at det er avsatt tid for å be. Hva bes det for? Justin Martyr nevner tre ting: 1) For oss selv, det vil si de som er kommet sammen for å feire gudstjeneste. 2) For de som nettopp er blitt døpt. 3) For alle andre. Så viser Justin Martyr til noe interessant. Han skriver dette i forbindelse med forbønnshandlingen: "slik at vi, som har lært sannheten å kjenne, også i gjerning må være gode og lovlydige borgere og dermed få del i den evige frelse".

Dette er jo helt i tråd med det apostelen Paulus skriver om menighetens forbønnsoppdrag, slik det er gjengitt i 1.Tim 2,1-4: "Jeg formaner dere framfor alt til å bære fram bønn og påkallelse, forbønn og takk for alle mennesker. Be for konger og alle i ledende stillinger, så vi kan leve et stille og fredelig liv med gudsfrykt og verdighet i alt. Dette er godt og noe Gud, vår frelser, gleder seg over, han som vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne".

2. Hilsen

Etter forbønnshandlingen hilser så de forsamlede hverandre med et kyss.

Apostelen Paulus skriver en rekke steder om det han kaller "et hellig kyss" (1.Kor 16,20;2.Kor 13,12;1.Tess 5,26 og apostelen Peter gjør det samme i 1.Pet 5,14. Dette kysset var en hilsningsform som symboliserte kjærlighet, tilgivelse og enhet, og er tydelig brukt under nattverdfeiringen.

3. Brød, vin og vann bæres fram

Det neste som skjer er at brød, vin og vann bæres frem til menighetens forstander. Det er med andre ord forstanderen (tilsynsmannen, biskopen) som deler ut nattverden. Og det er ikke ham selv som bærer dette frem, men det gjøres av andre. Hvem som gjør dette sier ikke Justin Martyr noe om. Det er likevel naturlig å tro at dette er en oppgave som menighetens diakoner gjør, siden de nevnes senere i forbindelse med nattverden. Vi merker oss også at det er et brød som bæres frem. Ikke en spesiell oblat. Det kom senere.

Det menighetens forstander så gjør er at han frembærer "en lang takksigelse". Det er jo en av årsakene til at nattverden nettopp kaller "eukaristi", det er en takksigelse. Menigheten gir så sitt gjensvar på denne takksigelsen med "amen".

(fortsettelse)

Nattverden i kirkehistorisk og teologisk lys, del 5

Ved siden av Det nye testamente og Didache, eller De 12 apostlers lære, har vi også andre tidlige nedtegnelser som viser hvordan nattverden ble feiret i urkirken. En av disse nedtegnelsene er gjort av han som skulle få navnet Justin Martyr (103-165). Jeg har skrevet om Justin Martyr på bloggen før, så her skal vi kun gjengi det Justin selv har skrevet om dette:

"Etter at vi (i dåpen) har renset den som er kommet til troen, og som har sluttet seg til oss, fører vi ham til dem som kalles 'brødre', til det sted hvor de er forsamlet. Der frembærer vi sammen bønner for oss selv, for den som nettopp er blitt opplyst (dvs døpt), og for alle andre hvor de nå enn måtte befinne seg, slik at vi, som har lært sannheten å kjenne, også i gjerning må være gode og lovlydige borgere og dermed få del i den evige frelse. Etter å ha avsluttet bønnene, hilser vi hverandre med et kyss.

Deretter næres det frem brød og et beger vann og vin til brødrenes forstander. Han tar imot dem og oppsender lov og pris til alle tings Far ved Sønnen og Den Hellige Ånds navn og fremsier en lang takksigelse (eukaristi) for at vi er blitt funnet verdige til å motta alt dette fra ham. Etter at han er blitt ferdig med bønnene og takksigelsen, gir det tilstedeværende folk sitt bifall med ordet: 'Amen'. 'Amen' betyr på hebraisk: 'Det skjer'. Etter at forstanderen har avsluttet takkebønnen og folket har gitt uttrykk for sitt bifall, utdeler de som vi kaller 'diakoner', det velsignede brødet og vinen og vannet til alle tilstedeværende og bærer det ut til dem som ikke er til stede.

Dette måltidet kaller vi 'eukaristi'. Ingen annen har lov til å ta del i det enn den som tror at det vi lærer, er sant, som er blitt renset i det bad som gir syndsforlatelse og gjenfødelse, og som lever slik Kristus har lært oss. For vi tar ikke imot dette som alminnelig brød eller alminnelig drikk, men på samme måte som Jesus Kristus, vår Frelser, ble menneske av kjøtt og blod ved Guds ord for vår frelses skyld, slik har vi også lært at den mat som er velsignet ved de bønnens ord vi har fra ham, og som vårt kjøtt og blod næres ved når den omdannes, den er Jesu kjøtt og blod, han som ble menneske av kjøtt blod.

For apostlene har i de erindringer de har nedtegnet og som kalles 'Evangelier', fortalt at det var blitt befalt dem, nemlig at Jesus tok brødet, takket og sa: 'Gjør dette til minne om meg, - dette er mitt legeme'. På samme måte tok han begeret, takket og sa: 'Dette er mitt blod' - og at det bare var dem han gav det til. - De onde ånder har lært og etterligne dette i Mithras mysterier. For enten vet dere det allerede, eller dere kan få vite, at det i deres initiasjonsriter blir båret frem brød og et beger vann, ledsaget av visse ord. Etterpå minner vi alltid hverandre om alt dette og velstående bistår de trengende med hjelp, og vi holder alltid sammen. Vi velsigner alle tings Skaper gjennom hans Sønn Jesus Kristus og gjennom Den Hellige Ånd for alt det vi bærer frem. Og på den dag som kalles 'solens dag' (søndag) samles alle som bor både i byen og på landet på ett sted. Da blir apostlenes erindringer og profetenes skrifter lest høyt, så lenge tiden tillater det.

Deretter, etter at lesningene er avsluttet, holder forstanderen en tale hvor han oppfordrer til å etterleve denne gode lære. Deretter reiser vi oss og oppsender bønn. Etter at bønnene er avsluttet, blir det, som før fortalt, frembåret brød og vinn og vann, og forstanderen fremsier også bønner og takksigelser som best han kan, og folket svarer sitt bifallende 'amen'. Deretter blir de velsignende elementer fordelt og fortært av alle og sendt med diakonene til de fraværende. De velstående og de som ønsker det, yter frivillig hvert sitt bidrag. De innsamlede midler blir overlatt forstanderen, og han bistår foreldreløse og enker, dem som av sykdom eller andre grunner er i nød, fanger og fremmede på gjennomreise - kort sagt, han er alle nødlidendes forsørger. Vi holder våre fellesskapsforsamlinger på solens dag fordi den er den er den første dag, den dag da Gud forvandlet mørket og materien og skapte verden, og fordi Jesus Kristus, vår Frelser, på den samme dag stod opp fra de døde. For det var dagen før Saturns dag (lørdag) de korsfestet Ham, og dagen etter Saturns dag, det vil vil si på solens dag, at Han viste seg for sine apostler og disipler og underviste dem i det som vi har fremlagt også til deres overveielse."

Bloggen Monastisk oppdatert med artikkel om Justin Martyr og nattverden

Bloggen Monastisk er oppdatert med en artikkel om Justin Martyr og hans beskrivelse av den tidlige kirkens nattverdfeiring.

Du finner bloggen her:

http://www.monastisk.blogspot.com

De første kristnes nattverdpraksis, del 2

Det finnes en skildring av Justin Martyr (bildet), fra midten av det andre århundre, som forteller oss hvordan nattverden ble feiret i den tidlige kirken:

"På den dagen som kalles søndag ble en samling holdt på et sted hvor alle i byen og landområdene omkring kunne være, og apostlenes beretninger og profetens skrifter ble lest så lenge tiden tillot. Så, når leseren har sluttet, holder presbyteren en tale hvor han formaner og oppmuntrer oss til å etterfølge det vi har hørt. Så står vi alle opp og oppsender bønner, og som vi har sagt tidligere, når vi har fullført våre bønner, frembringes brød, vin og vann, så frembringer presbyteren bønner og takksigelser som best han kan, og de tilstedeværende svarer med "Amen", og elementene som takksigelsen er sagt over deles ut, og alle tar del. Diakonene bringer det hjem til de som ikke er tilstede. Og de rike som ønsker å gi gir slik han selv velger, og det som er samlet inn oppbevares hos presbyteren. Han hjelper foreldreløse og enker, og de som er syke eller av annen grunn er trengende, de som er i fengsel eller som er på gjenomreise, han tar hånd om alle som har behov."

Det er mye spennende å legge merke til her, men først og fremst kan en merke seg at nattverdmåltidet allerede nå er løsrevet fra måltidsfellesskapet. Justin Maryr er født ca år 100 i Flavia Neapolis, nåværende Nablus. Han dør 65 år senere, i Rom. Vi vet at han ble en kristen i 30 års alderen etter å ha lest Bibelen og etter å ha blitt inspirert av de kristne martyrenes historie.

Denne beskrivelsen av den kristne nattverdfeiringen er derfor en av de tidligste beskrivelsene vi har, ved siden av det som vi finner hos Didache, eller De apostlers lære. Vi skal se litt nærmere på dette i neste artikkel.

Inkarnasjonstanken i den tidlige kristne kirke, del 2

Finnes det noe større under enn dette at Gud blir menneske? "Og Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss. Og vi så hans herlighet, en herlighet som den en enbåren Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet."


Jeg finner samtalen mellom Justin Martyr og jøden Tryfon særdeles interessant. Justin Martyr fører skriftbevis for inkarnasjonen, for kristologiens reelle anstøt ligger jo nettopp i inkarnasjonens mysterium. Han tar utgangspunkt at Det gamle testamente kjenner til en størrelse som både kalles Gud og Herre, men som likevel er forskjellig fra Faderen. Justin Martyr tenker her på Kyrios, og dessuten Visdom og Herlighet, og en rekke andre navn som benyttes i den gammeltestamentlige tekst. (For dem som er interessert i videre studier av dette kan man lese Dialogen sidene 51-61 og 126-129)


Det neste Justin Martyr vil forsøke å gjøre er å påvise at denne størrelsen som både kalles Gud og Herre, men som altså er forskjellig fra Faderen, ble menneske i Jesus. Nå har ikke Tryfon noe problem med å akseptere det første. Tvert imot roser han Justin Martyr for hans store kunnskap i Den Hellige Skrift. Men når Justin Martyr begynner å snakke om at Gud blir menneske i Jesus, da blir det vanskelig. Han sier: "Du prøver å bevise en utrolig og umulig ting, nemlig at Gud skulle kunne bli født og bli et menneske." (Dialogen 68,1)


Her er vi selve kjernen av problemet. Og den er like aktuell i dag, både i møte med dagens jøder og hos enkelte andre. Dette at Gud trer inn i tiden i menneskelig skikkelse. Han lar seg føde som et lite barn.
En av de som tydelig og klart forsvarte det bibelske synet på Guds menneskebliven var Antiokias biskop, Ignatios. I sitt brev til trallerne skriver han:


"Dere må være døve når noen taler til dere uten Jesus Kristus, som er av Davids ætt,
Marias sønn,
som ble virkelig født,
og som spiste og drakk,
som virkelig ble forfulgt under Pontius Pilatus,
som virkelig ble korsfestet og døde,
som virkelig ble reist opp fra de døde da hans Far reise ham opp." (Trall 9,1)


Til Efeserne skriver den samme Ignatios:
"Det finnes èn lege,
som både er kjød og ånd,
født og ikke født,
Gud i et menneske,
sant liv i døden,
både av Maria og av Gud,
først lidende, så hevet over lidelse,
Jesus Kristus, vår Herre." (Ef 7,2)