Kaster vi bort tiden vår?

En av grunnleggerne av en felles klosterpraksis er Basilios den store, som var teolog og biskop av Cæsarea i Kappadokia. I går, 2. januar, var det festdagen hans.

Jeg synes Basilios er en inspirerende karakter fordi han var en fantastisk formidler og pedagog, men også en djupt medfølende person som brydde seg om de fattige og trengende. Han kom fra en svært vellykket og rik familie, men valgte en annen livsstil. Han skrev:

«Jeg hadde kastet bort mye tid på dårskap og brukt nesten hele min ungdom på forgjeves arbeid og hengivenhet til læren om en visdom som Gud hadde gjort til dårskap. Plutselig våknet jeg som ut av en djup søvn. Jeg så det vidunderlige lyset i evangeliets sannhet, og jeg erkjente intetheten i visdommen til denne verdens fyrster.»

Kanskje når vi går inn i 2025, kan vi oppleve en lignende oppvåkning!

(bildet er ikonet til de tre hellige hierarkene: Basil den store (til venstre), John Chrysostom (midten) og Gregory the Theologian (til høyre) – fra Lipie, Historic Museum i Sanok, Polen.)

- Scott Brennan, Lindisfarne. Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

I stor takknemlighet

Jeg våknet klokken 05.30 i natt med spasmer og store smerter. Det var umulig å få sove igjen. Etter at de verste smertene hadde sluppet taket, ble jeg liggende stille i djup takknemlighet for noe jeg hadde lest kvelden før. Jeg takket Gud for de troens menn søm kjempet for den
tro de hadde fått overlevert fra apostlene!

For det er ingen selvfølge at den kristne tro er blitt bevart. Uten kirkefedrene kunne det ha gått riktig ille. Som for eksempel i Edessa.

Edessa var en av de store universitetsbyene. En smeltedigel mellom Persia og Bysants. Vi befinner oss på 500-tallet. Det var en markant påvirkning ved byens mange universiteter fra både persisk og indisk tenkning, også innen teologien. I dette kosmopolitiske miljøet fantes det en mann ved navn Bardesane, som påvirket de kommende teologene ved bruk av både hinduistiske og buddhistiske tekster.

Edessa ble et arnested for merkelige lærdomsvær, ikke minst eksotiske gnostiske doktriner. En slik sekt var elkesaittene. De trodde at to kjempestore engler hadde vist seg for deres grunnlegger Elkesaios, og de kunne fortelle at Jesus ble reinkarnert århundre etter århundre, og at han hver gag ble født av en jomfru. Elkeaittene fulgte de 5.Mosebøkene og var svært nøye med å holde sabbatten.

En annen gruppe i Edessa var markionittene. De trodde, som enkelre gjør også i dag, at den Gud vi møter i Det gamle testamente er annen Gud enn den vi møter i Det nye testamente. Den Gud vi møter i GT er nd, mens den Gud vi møter i NT er bare kjærllighet. I alle markionittenes kirker i Edessa lød det lovsanger til Kain, sodomittene, Nebukadnesar og ikke minst til slangen i Paradis.

Kristen lære var et flytende begrep. Den kunne i grunnen være hva som helst, bare den var åndelig.

I den tidlige kristne kirkes historie kunne det ha gått helt galt:

Vi kunne ha endt opp med Evangeliet etter Filip, som legger vekt på Jesu sterke følelseer for Maria Magdalena, og som lovpriser slangen i Paradis. Kirkene kunne blitt viet til mnikeiske småguder. Reinkarnasjonslæren ville blitt akseptert, Treenighetslæren forkastet sammen meed jomfrufødselen og messaliansk slimeksorsisme ville vært helt naturlig etter kveldsgudstjenesten.

Hadde det ikke vært for Den Hellige Ånd og kampen som kirkefedrene utkjempet.

Derfor takket jeg Gud i natt og jeg fortsetter i dag.

Kampen mot vranglæren

Enkelte 'moderne' kristne, som forsøker å leve løsrevet fra kirkens historie, som om ingen ting av betydning har skjedd før vår egen tid, snakker foraktelig om kirkefedrene, om om vi godt hadde klart oss uten dem.

Men hadde vi klart oss uten Athanasios av Alexandria (297-373)? Neppe. Da hadde den kristne tro sett annerledes ut, da  hadde heretikerne vunnet. Gud reiste ham opp, for at den apostoliske troen skulle bli bevart.

For på 320-tallet ble kirken truet av spilttelse omkring spørsmålet om Kristi natur: var Sønnen av samme natur som Faderen eller bare lik Faderen?

Spiller det noen rolle, sier du kanskje?  Er ikke dette bare teologiske spissfindigheter? Men ville Kristus være Guds Sønn om Han bare var 'lik Faderen'? Og om Han bare var lik Faderen, ville Han da være i stand til å frelse noen? Ser du, spørsmålet er av evighetsbetydning!

I dag feirer vi minnedagen om Athanasios av Alexandria, og det med rette!

I år 325 sammenkalte keiser Konstantin til et kirkemøte i Nikea i Lilleasia hvor dette spørsmålet skulle drøftes. Samtlige biskoper i kristenheten deltok. En som vakte oppsikt på dette møtet var en ung prest fra Alexandria som deltok i egenskap åå være sekretær for biskopen sin. Det var Athanasios.

Den kristne tro er blitt statsreligion. De grusomme forfølgelsene mot Kirken er opphørt. Nå truer en annen fiende. Den kommer innenfra, fra egne rekker. Fra prester og kirkelærere som ville tilpasse den kristne tro til omgivelsenes hedenske kultur og ikke minst krav på intellektuell forståelse.

Midt oppe i denne striden står en ung mann. 23 år gammel skriver han en oppsiktsvekkende bok som handler om inkarnasjonen. Athanasios, som den unge mannen heter, hevder i denne at Sønnen er Gud, kommet i menneskelig skikkelse når Han blir født av jomfru Maria. For visse prester hevdet at Jesus bare var et vanlig menneske, som hadde blitt usedvanlig velsignet av Gud. Athanasios hevdet - med rette - at om ikke Jesus er identisk med Gud ville Han ikke vært i stand til å tilveiebringe vår frelse. Disse prestene hevdet at Jesus var skapt på samme måte som englene, og de fornektet menneskenes synd og behovet for forsoningen.

Konflikten ledet frem til det berømte kirkemøtet i Nikea i 325, og munnet ut i en trosbekjennelse som ble formulert og antatt av vel 300 prester og biskoper som var tilstede. Mange av disse hadde overlevd grusom tortur i tiden før keiser Konstantin. Noen av dem hadde fått stukket ut øynene eller fått kroppsdeler avhugget. De bar preg av fattigdom og forsakelser. Hvordan skulle disse som hadde overlevd så mye nå fornekte den tro som hadde blitt overgitt Herrens hellige apostler?

Fem år senere er Athanasios blitt valgt og viet til biskop for menighetene i Egypt og Libya. Selv har han egyptisk bakgrunn. Han angripes av den tapende part fra kirkemøtet i Nikea. De planlegger sin hevn. En biskop ved navn Arsenus fant ut at han skulle gjemme seg i et kloster i ørkenen, og så skulle hans medhjelpere sette ut et rykte om at Athanasius hadde myrdet Arsenus. Athanasios blir arrestert, anklaget for mord. Et bevis på at Arsenios var blitt myrdet var en avhuggen hånd som ble lagt frem i rettssaken! Ingen tvil om at motstanderne til biskop Athanasios var villig til å gå langt for å få innflytelse over Kirken!

Komplottet mot Athanasios ble avslørt, biskop Arsenus ble hentet i ørkenklosteret, og stilt for retten. Men konflikten varte ved. Tilhengerne av arianismen gjorde hva de kunne får å få Kirken til å endre synet på hvem Jesus var.

Biskop Athanasios døde 77 år gammel, og fikk oppleve at bibeltro kristen tro seiret over villfarelsen. Senere skulle Muhammed ta opp tråden til arianismen, og grunnlegge en religion der Jesus ansees bare å være en profet. I dagens Sverige finnes det en "messiansk" forening som også tar opp tråden til arianismen, og påstår at Jesus ikke er Gud. Hvem har sagt at det er nytt at Kirken står overfor?

Gud er helt nær

"En ortodoks teolog fra Bukuresti, fader Staniloae (bildet), som har sittet i fengsel for sine politiske synspunkter, skrev en gang noen ord som er så viktige at man gjerne skulle kunne dem utenat:

Jeg søkte Gud i menneskene i min egen landsby, senere i bøker og ideer. Men dette ga meg verken fred eller kjærlighet. En dag oppdaget jeg, mens jeg leste fra kirkefedrene, at det faktisk var mullig å møte Gud i bønnen. Litt etter litt forsto jeg at Gud var helt nær, at han elsker meg, og at mitt hjerte åpner seg for andre når jeg er fylt av hans kjærlighet. Jeg forsto at kjærligheten er fellesskap, med Gud og med andre. Og uten dette fellesskapet er alt bare sorg og forlatthet."

Hellige Ånd, nærværets mysterium
du overstrømmer oss med en godhet som aldri tar slutt.
Denne godheten lar et liv få blomstre inni oss,
et liv i ydmyk tillit ... Og vårt hjerte blir lettere.

- Bror Roger av Taize i boken: I alle ting en stille glede. Verbum/Norges kristne råd, side 21.

Helt avgjørende for vår frelse

I en overfladisk tid som vår hvor mange ikke synes å bry seg særlig om viktige lærespørsmål, synes kanskje en type som Kyrillos av Alexandria å være nokså utdatert. Men om jeg sier at det faktisk handler om vår frelse og evige salighet burde vi stanse opp et øyeblikk. Det handler om synet på hvem Kristus er. Vi er tilbake til 400-tallet:

I år 412 etterfølger Kyrillos sin morbror Theofilos som biskop av Alexandria. Det går et rykte om den nye biskopen i Konstantinopel, Nestorios. Denne Nestorios, hadde visstnok begynt å forkynne at Maria bare fødte Jesu menneskelige natur. Biskop Kyrillos bestemmer seg for å skrive brev til biskopen av Konstantinopel. Dette ble innledningen til en brevveksling av stor betydning. Biskop Nestorios kunne ikke akseptere at Maria ble kalt: Theotokos, som betyr Gudfødersken. Nestorios ville ha det til at Maria kun var Kristotokos, hun som fødte Kristus. Det store spørsmålet var da: Hvem er Kristus? Er han ikke Gud kommet i kjød? Hvis han ikke er Gud kommet i kjød er jo Kristus bare et menneske, og et menneske kan ikke frelse noen. Biskop Kyrillos mente at Det evige Ordet har steget ned fra himmelen, uten å gi slipp på sin guddommelighet. For han var Kristus sann Gud og sant menneske,

Spenningene mellom de to biskopene ledet til en krise i hele kristenheten. Det hele kulminerte i kirkemøtet i Efesos i 431. Der man besluttet å bruke navnet Theotokos om Maria. Dette handler ikke så mye om Maria, men om hvem den sønnen hun hadde født, var: Gud av Gud, av samme vesen som Faderen.

Kyrillos av Alexandria er blitt kalt " Troens søyle." Ikke uten grunn. Han døde i Alexandria 27. Juni år 444.

Biskop Hilarius kjempet for den overleverte apostoliske troen

I dag feirer vi minnet om en av de mest betydningsfulle kirkefedrene fra 300-tallet: Hilarius av Poitiers (317-367).

Hilarius vokste opp i et hjem hvor man ikke bekjente den kristne troen. Vi kjenner lite til hans barndom, men det er tydelig at han bar på en inderlig søken etter sannheten. Han kom til tro ved å lese Bibelen og ble døpt på bekjennelsen av sin tro sammen med sin kone og sin datter.

I år 353 blir han viet til biskop av Poitiers i Frankrike. Det skjer i en opprivende tid for kirken. Kampen mot arianismen var hard. Arianismen var en teologisk lære som har sin bakgrunn fra den aleksandrinske presten Arius, som levde ca 260-336. Ifølge arianismen er Sønnen et skapt vesen, den første og høyeste av alle skapte vesener, men ikke guddommelig.

Hilarius var motstander av denne vranglæren, og gav tydelig uttrykk for det. Det førte til at keiseren forviste ham fra Poitiers i perioden 356-359. I eksil i landskapet Frygia skrev Hilarius sitt mest betydningsfulle verk. En bok om Treenigheten.

Biskop Hilarius var en tydelig forsvarer av den overleverte apostoliske troen. Gjennom sin bibelkunnskap og forståelse for de brytningene som oppstod i forbindelse med det nikenske kirkemøtet, spilte Hilarius en helt avgjørende rolle i formingen av den teologiske tenkningen i vest. En av hans elever, og som skulle lære mye av biskop Hilarius, var Martin av Tours. Før sin død oppmuntret Hilarius Martin, som senere skulle bli biskop av Tours i Frankrike, til å grunnlegge et kloster i stiftet Ligugé. Martin av Tours skulle bli en av de største inspiratorene til den monastiske bevegelsen blant kelterne, hvorfra vi har vår norske kristenarv.

Mot slutten av sitt liv skrev biskop Hilarius en kommentar til Salmenes bok.

Hans minnedag er 13. januar

Når den moderne kirke lærer noe annet enn urkirken

Av og til - og kanskje oftere enn vi liker - burde vi stanse opp og spørre oss om det vi tror på er i overensstemmelse med det apostoliske vitnesbyrdet slik det finnes nedfelt i Det nye testamente. Jeg holder for tiden på med å lese en ganske utfordrende bok: "Empire baptized" med den svært så talende undertittelen: "How the Church Embracaed What Jesus Rejected" (Wes Howard-Brook) - hvordan kirken omfavnet det Jesus avviste - i det 2 til det 5 århundre.

Men det er en annen bok jeg gjerne vil løfte frem i dag, nemlig: The Early Church on Killing, av Ronald J. Sider. Jeg skal komme tilbake til den førstnevnte når jeg har lest den ferdig.

Sider har gjort jobben sin. Og det han har funnet burde uroe alle som tar lettvint på spørsmålet om kristne og krigstjeneste. Det er nærmest tabu å berøre i mange av dagens evangeliske menigheter. Det som før var selvsagt - helt fra begynnelsen av - at kristne ikke kan drepe eller ta del i militærtjeneste - er blitt tvert om i vår tid.

Med alt det materialet vi sitter på i dag - både de apostoliske skriftene i Det nye testamente og den tidlige kristne litteraturen - er det ikke til å ta feil av. Likevel fristiller vi oss fra dette og hevder med stor selvfølge det motsatte enn det dette materialet viser oss:

1. Det finnes ikke et eneste kirkelig dokument som sier at kristne kan drepe eller ta del i militærtjeneste før år 313.

Det skal altså gå hele 313 år siden menighetens grunnleggelse før dette synet endres! Hva endres i år 313? Jo, det er året da menigheten endres fra å være et fellesskap av mennesker som samles rundt et kjærlighetsmåltid til å bli å bli en herskende politisk stormakt.

2. Det finnes 28 før-konstantinske lærere som i 57 dokumenter sier at kristne "ikke må drepe" eller "bli en del av militæret". 

Ni av disse forfatterne skriver at det å ta liv er feil. Dette er gjengitt i 16 av disse dokumentene. Fire av forfatterne skriver at det å ta del i militæret er galt. Dette er gjengitt i 5 av disse dokumentene. Fem av forfatterne gjengir Jesaja 2,4: "De skal smi sine sverd om til hakker og sine spyd til vingårdskniver. Et folk skal ikke lenger løfte sverd mot et annet, og de skal ikke lenger lære å føre krig". Dette finnes gjengitt i åtte av dokumentene. 10 av forfatterne refererer til Kristi undervisning om å elske sine fiender. Dette er gjengitt i 28 av skriftene. Og 10 av forfatterne skriver at kristne skal være fredelige, ukjente med krig og angrep på andre. Dette er gjengitt i ni av dokumentene.

3. Alle former for drap avvises i disse kirkelige dokumentene

I sine skrifter avviste Origenes alle former for drap. Tertullian avviste "en hver form for drap på mennesker" og Lactanius skrev at det "ikke er tillatt å drepe på noen måte".

Etter å ha gått gjennom dette materialet konkluderer Ronald Sider: "Den omfattende avvisningen av drap, omfatter abort, dødsstraff, gladiator konkurranser (selv det å se på dem), barnemord og krigføring.

4. Hovedargumentet for de tidlige menighetens avvisning av militærtjeneste handlet ikke om avgudsdyrkelse

Dette argumentet er nemlig ofte brukt for å rettferdiggjøre militærtjeneste og for å tone ned Jesu undervisning om ikke-vold. Både Jesus og de nytestamentlige forfatterne trodde alle på budskapet om å elske sine fiender var den eneste etikken for de som ville være Jesu disipler.

Når det gjelder avgudsdyrkelse:

Tertullian skrev ofte om avgudsdyrkelse. Han gav også andre grunner enn avgudsdyrkelse for å avvise militærtjeneste. For eksempel skrev han at Kristus "løste beltet av hver soldat". De fleste som leser Tertullian tolker dette som at Tertullian avvæpnet hver voldelig person hans kamputstyr. Bokstavelig talt: Jesus fjernet våpenbeltet fra hver soldat.

Origenes lærte at alle kristne må avvise militærtjeneste av tre grunner:

1) Disipler må elske sine fiender
2) Disipler må avvise enhver for for hevn
3) Disipler må ikke utøse blod

Kristne i det første århundre forkastet militærtjeneste. De gjorde det fordi Jesus avviste drap av mennesker. Avgudsdyrkelse var altså ikke den primære grunnen til at kristne valgte å avvise militærtjeneste.

5. Den tidlige kirken var ikke delt og tvetydig når det gjaldt spørsmålet om drap og militærtjeneste

Det er få om noen beviser for argumentet om at den tidlige kirken var delt og uklar når det gjaldt disse spørsmålene.

Til dette skriver Sider: "Ingen av disse forfatterne hevder at det å drepe eller ta del i militærtjeneste er tillatt for kristne. I disse spørsmålene tar hver forfatter som nevner dem det samme standpunkt."

6. Augustins teori om "rettferdig krig" kom ikke fra de før-konstantinske kirkelederne

Mange tidlige kristne teologer gir uttrykk for at de verdsetter freden under det romerske styret. Men, "Origenes er helt klar på at den nye loven som Kristus underviser eksplisitt forbyr drap og krigføring for kristne."

Det er også et faktum at soldater ikke kunne bli medlem av de første kristne menighetene. Var de soldat kunne de ikke ta del i Herrens måltid. Det er først i det fjerde århundre at kristne begynner å bære sverdet, og den kirken som nå skapes blir en kirke som forfølger kristne som mener noe annet enn den.
-----
Disse notatene bygger delvis på en bloggartikkel skrevet av Darnell Barkmann, og delvis på mine egne notater. Jeg har redegjort og dokumentert den tidlige kirkens syn på militærtjeneste i boken: En tro verd å dø for, som jeg skrev i 2012 og som er utgitt på Frihet forlag.

Hvordan fikk vi Bibelen? Del 5

Allerede tidlig i urkirkens historie ser vi at menighetene allerede hadde begynt å kopiere kristne skriver, og sørget for å sende dem rundt til de ulike lokale forsamlingene:

Klement av Roma skriver et brev til den kristne forsamlingen i Korint i år 95 etter Kristus, og i dette brevet siterer han eller refererer til evangeliene etter Matteus og Lukas, fra Romerbrevet, Korinterbrevene, Hebreerbrevet, fra 1. Tim og 1. Petersbrev. Martyren Polykarp, i sitt brev til menigheten i Filippi, skrevet ca år 110 e.Kr, siterer fra Filipperbrevet og benytter seg av uttrykk vi finner igjen i ni av brevene til apostelen Paulus og fra det første brevet til apostelen Peter.

Polykarp skriver: "Jeg har brev fra dere og fra Ignatios. Jeg skal sende deres til Syria, som dere ber om, og jeg sender Ignatios' brev til dere, sammen med andre og dette jeg selv har skrever."

Ignatios, som gjerne kalles den første av kirkefedrene, er på mange måter den viktigste skikkelsen i den gruppen som skulle gå under denne benevnelsen, og utgjør den umiddelbare forbindelsen med apostlene. I år 70 blir han presbyter, eller forsamlingsleder for menigheten i Antiokia. I syv av de brevene han skriver på sin reise fra Antiokia til Rom for å lide martyrdøden der, siterer han fra Evangeliet etter Matteus, fra 1. Petersbrev og fra 1.Johannesbrev. Han siterer ni av Paulus-brevene, og brevene hans bærer sterkt preg av at han har lest de andre evangeliene.

Papias (70-155 e.Kr), som var en disippel av apostelen Johannes skrev "Utlegning av Herrens ord". og i denne siterer han fra Johannes og beskriver samtidig tradisjoner som forteller om opprinnelsen til både evangeliene etter Matteus og Markus.

Så har vi Didache, en av de viktigste håndbøkene som regulerte de kirkelige ordningene i den østlige kristenheten. Dette skriftet var godt kjent i Oldkirken og blir omtalt i den velkjente kirkehistorien til Eusebios (ca 325) og var benyttet av flere av kirkefedrene, blant annet Klemens av Aleksandria (ca 200) og Athanasios (ca 367). Didache er en meget viktig kilde for å forstå urkristendommens historie. Skriftet er sannsynligvis skrevet mellom år 80-120 e.Kr of har hele 22 sitater fra Evangeliet etter Matteus, og med henvisninger til Lukas, Johannes, Apostlenes gjerninger, Romerbrevet, de to brevene til menigheten i Tessaloniki og 1.Peterbrev. Noe som er veldig interessant er at Didache omtaler "Evangeliet" som et skrevet dokument.

Barnabas' brev, skrevet mellom år 90.120 e.Kr, siterer fra Evangeliet etter Matteus, Evangeliet etter Johannes, Apostlenes gjerninger og fra 2.Petersbrev. Her finner vi også noe annet som er svært interessant, nemlig uttrykket: "Det er skrevet", en formulering som vanligvis ble benyttet om Skriften.

Det finnes også et annet interessant skrift fra denne tiden, nemlig Hermas' Hyrden. Den er skrevet ca år 100 eller 140 e.Kristus og er på mange måter forløperen til John Bunyan's "Pilgrims vandring". Hermas gjør seg bruk av Jakobs brev men vi finner også tydelige spor etter andre nytestamentlige skrifter.

Så har vi Justin Martyr, som ble født omkring det året apostelen Johannes døde. Han nevner i sine apologier, skrevet omlag 140 e.Kr, Åpenbaringen, og røper også kjennskap til Apostlenes gjerninger og åtte brev. Han kaller evangeliene "Apostlenes memoarer", og kan fortelle oss at de ble lest i de kristne menighetene vekselsvis med profetene.

(fortsettes)

Del 1 av denne serien ble publisert tirsdag 11.oktober, del 2: lørdag 15.oktober, del 3: mandag 17.oktober, del 4: mandag 26.oktober.

Hvordan ba den tidlige kirken Salmene? Del 3

Her følger del tre og avsluttende del av serien om hvordan den tidlige kirken ba Salmene:

For Hl.Athanasios - og det gjelder også for de øvrige kirkefedrene - innebar det å be Salmene et gjentagende møte og samtale med Herren Jesus Kristus. De fant seg selv stadig påkallende 'Hans navns herlighet!' (Salme 66,2) bedende om at Hans ansikt skulle lyse over dem.

Ber vi Salmene på denne måten, som en samtale mellom oss og Kristus, vil vi finne oss selv bedende sammen med Kristus på vegne av menneskeheten, slik Han alltid ber til Faderen, eller vi kaller på Ham for å få del i Hans nåde, Hans frelse, Hans utfrielse.

Salmene gir oss ordene, når vi ikke finner egne ord for de prosessene vi befinner oss i. Visste du at hele 57 av de 150 salmene i Salmenes bok er såkalte 'klagesalmer'. Det vi si salmer som setter ord på alt det onde, alt det vanskelige et menneske kan komme til å stå ansikt til ansikt overfor. Med disse salmene kan vi klage vår nød til Gud, med et språk som setter ord på det vi kjenner i våre egne hjerter. Vi ber Guds ord tilbake til Gud.

For meg selv har denne måten å be Salmene på vært en stor befrielse. Salmene gir meg et bønnespråk, et hjertespråk, når jeg selv ikke finner ord som jeg kan formulere med mine lepper som bønn. Finnes det noe bedre enn å bruke de ordene som er 'innblåst av Gud'?

Når vi ber Salmene på denne måten ber vi også sammen med hele Guds kirke på jord. Og vi ber slik kirken alltid har gjort. Vi står dermed i en kontinuerlig strøm fra den tidlige kirkens dager, opp gjennom historien, som en eneste stor bønn som bæres inn for Nådens trone. Det er godt dokumentert at en av Kanonene fra det økumeniske kirkemøtet i Nikea i år 325 handlet om å be de troende om å be Salmene hver dag.

Med djup takknemlighet for den overleverte troen

I dag kjenner jeg nok en gang på en djup takknemlighet overfor de som har kjempet for 'den tro som de hellige èn gang for alle har fått overlevert'. (Jud v.3)

I den kristne kirkes tidlige historie ble det kjempet mang en kamp om forståelsen av Kristi natur, om Treenigheten - bare for å nevne noe. I dag pågår noen av de samme diskusjonene som den gangen, med noenlunde de samme argumentene. Da er det godt å hvile i at disse kampene ble utkjempet for lenge siden, og kirkens lære ble fastsatt. Så slipper man å øde krefter på å kjempe dem på nytt.                    

Når spørsmålet om Kristus er Gud melder seg, så hviler jeg i trosbekjennelsen som sier: 'Og på èn Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen før alle tider, Lys av Lys, sann Gud av sann Gud, født og ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved Ham er alt blitt til. For oss mennesker og for vår frelses skyld kom Han ned fra himlene og ble kjød av Den Hellige Ånd og jomfru Maria og ble menneske ...'

Dette stemmer veldig godt med den apostoliske undervisningen som gis oss i evangeliene.

'I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud'.

Slik lyder den innledende prologen til Evangeliet etter Johannes.

Der leser vi også: 'Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til. Det som ble til i ham, var liv og livet var menneskenes lys... Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne, som er Gud, og som er i Fars fang, han har vist oss hvem han er'. (v3,4,18)

For meg er ikke dette noe diskusjonstema. Dette er den overleverte troen. Så får liberale teologer eller de med hjemmesnekret teologi fortsette diskusjonene sine. Diskusjoner som bidrar til å svekke troen hos enkelte, og føre andre vill.

I en tid som vår trenger vi mer enn noensinne å kjempe for den overleverte troen. En tro som skapes for vår tid, tilpasset vårt eget, er ingen apostolisk tro. Troen defineres ikke på nytt for hver ny generasjon. Den ble en gang for alle gitt til de hellige.

Det hjelper ikke om man smykker seg med doktorgrader i teologi, om den troen man forfekter, ikke er i samsvar med den troen apostlene hadde. I de syv økumeniske kirkemøtene ble grunnlaget for vår felles tro lagt.

Å tilbe en ikke-jødisk Jesus er å tilbe en falsk Jesus

En anglikansk prest, Rev.Simon Ponsonby, ber kirken om å omvende seg fra antisemittismen, som han beskriver som en synd mot Den Hellige Ånd.

Rev Simon Ponsonby, er forfatter og teolog knyttet til St Aldate's Church i Oxford. Han sier:

'Apostlene ville ikke gjenkjenne mye i dagens kirke. En kirke som har skilt seg fra sine jødiske røtter har åpnet seg selv for antisemittismens demoniske åndsmakter'.

Han sa dette i forbindelse med en årlig konferanse i Storbritannia om Den anglikanske kirkes tjeneste overfor det jødiske folk. Konferansen ble nylig holdt i Swanwick i Derbyshire.

Det var etter å ha studert nok en gang kirkens historie at han måtte konkludere med at han skammet seg over å være en kristen. Spiren til antisemittismen som ledet til Holocaust mener Rev Ponsonby er å finne blant kirkefedrene i tidlige århundrene av den kristne æra. Og at Martin Luther har spilt en nøkkelrolle i de fryktelige angrepene på jødene. Luther mente at navnet på jødenes Gud var å finne på innsiden av en gris - et uttrykk Hitler lånte. Nazismen, mener Ponsonby, er en arv etter Luther, som mante til en nødvendig fordrivelse av jødene fra Tyskland i sin siste preken. Istedet for å gjøre jødene sjalu med å vise dem Kristi kjærlighet har kirken gjentatte ganger vist sin arroganse ved å proklamere at den har erstattet Israel som Guds utvalgte folk.

Den jødiske Jesus
Rev Simon Ponsonby hevdet i sin tale at kirken har gått svært langt i å fremstille Jesus som ikke-jødisk. Han satte det hele på spissen da han at 'Gud kom til verden som jøde og kirken har forsøkt å omgjøre omskjærelsen'.

Den anglikanske presten mener Jesus var en hengitt observant jøde som helt og fullt oppfylte Loven:

'Du kan ikke forstå den djupere meningen med korset om du ikke forstår den jødiske påsken', sa Ponsonby blant annet, og la til:

'Å tilbe en ikke-jødisk er å tilbe en falsk Jesus!'

Men Bibelen hadde og har fortsatt rett

Det er interessant å lese kirkefedrene, og det er nyttig, på mange måter. Ikke bare lærer de oss noe om sin samtid, men de gir oss også lys over Guds ord. Jeg lærer stadig noe nytt av dem.

Men de er ikke feilfrie de heller. De lot seg også prege av ulike forhold, og dermed ble også deres måte å lese Bibelen på preget av både deres samtid, og de teologiske og kirkehistoriske brillene de satte på nesen.

Og det bør ikke herske noen som helst tvil om hvem som til syvende og sist har rett, og hvem som er den egentlige autoriteten! Det er Bibelen. Kun den, og intet annet, er hellig, inspirert skrift. Når Skriften tydelig og klart motsier kirkefedrenes ord og teologiske ståsted, så er det ikke kirkefedrene vi må bøye oss for, men de kanoniske skriftene som utgjør vår Bibel. Om det er enn så ubehagelig, og om det enn får store konsekvenser for oss.

Ene og alene Bibelen er Guds evige, uforanderlige, autoritative ord.

Noe er selvinnlysende når vi leser Bibelen. Ordene som står der svart på hvitt har ikke mange tolkningsmulighetene. Når vi så leser kirkefedrene og de sier noe annet enn det som faktisk står skrevet i Bibelen, så må det være det som står i Bibelen vi bøyer oss for, og ikke kirkefedrenes tolkninger.

Andre ting kan være mindre opplagte, vanskelige å forstå. Da kan det være at vi kan hente frem noe av det kirkefedrene har skrevet, og som de hadde lys over og få hjelp til å forstå hvordan de tenkte teologisk om det vi leser.

Renest er vannet når det er nærmest oppkommet eller kilden. Derfor er det ofte mer interessant å lese det som de skrev som levde tettest opp til den apostoliske tiden. Da får vi som oftest et glimt av hvordan urkirken feiret sine gudstjenester og levde ut sin tro,. Etter hvert som vi beveger oss oppover hundreårene fjerner vi oss mer og mer fra aposteltiden, og da snakker vi ikke bare om tidsaspektet. Det er mangt og mye som dukker opp som etter hvert preger kirken, og som gjør at behovet for en reformasjon er til stede. Det har kirkehistorien vist oss til fulle.

Når uhellet er ute er det verd å gå bønneveien

Jeg begynner å lure på om ikke dette møtet i Patristisk forum i Halden i dag må være viktig. Forrige gang jeg skulle hit havnet jeg på intensiv avdelingen på sykehuset. I går skulle jeg skrive den siste delen til manus med tittelen: Bønn i Oldkirken, da et eller annet skjedde med datamaskinen min, og jeg klarte å slette alt jeg hadde skrevet! Joda, jeg hadde lagret, men den lagrede kopien forsvant, og lot seg ikke gjenfinne.

Så sto jeg der - bare noen timer igjen før jeg skulle krype til køys, uten manus! Og jeg som hadde arbeidet med dette manuset en hel uke, funnet kildehenvisninger, lett opp opplysninger fra ulike kilder. Dessuten følte jeg meg fullstendig tom. Det har vært en tøff uke på grunn av at vår datter ble innlagt på sykehuset, og med mye strev for at sykehuset skulle gi henne en sårt tiltrengt plass. Når jeg satte meg ned for å forsøke å skrive manus på nytt stanset absolutt alt opp. Jeg husket ingenting av hva jeg hadde skrevet, forsøkte å lete gjennom kildematerialet, og måtte helt enkelt gi opp.

Men skulle jeg ikke skrive om bønn, hva var vel da mer naturlig enn å be. Men jeg følte meg fullstendig tom. Heldigvis har jeg en veldig snill kone. Hun ba, sammen med en god venninne av familien i Bergen, og plutselig løsnet det. Jeg klarte å finne tråden igjen og kildematerialet åpnet seg opp på nytt. Fem på 12 fikk jeg min sønn til å printe det ut.

Nå skal jeg ha fem timers søvn, før jeg setter meg i bilen.

Bloggen blir dermed ikke oppdatert før lørdag kveld.

Ikonet viser kirkefedrene.

Noen tanker om Augustin og vår kristne tro

Denne artikkelen, skrevet av biskop Kyrillos (bildet), er en gullgruve for alle som er glad i Guds ord og interessert i kirkefedrene og den tidlige kirkens teologi. Biskop Kyrillos er biskop for Den apostolisk ortodokse kirken i Sverige. Artikkelen er på svensk, og den er litt lengre enn de som vanligvis publiseres her på bloggen. Det burde ikke hindre noen fra å lese den! Dette er godt lesestoff i helgen:

Inom den Östliga delen av den Allmänna Kyrkan anses inte Augustinus (354-430) som ett helgon i vanlig mening, man kallar honom ”salig”. Men ändå har den Ortodoxa kyrkan en troparion till Augustinus.

Anledningen till denna inställning och uppfattning kan man diskutera eftersom Augustinus är helgonförklarad av den Västliga delen av den Allmänna Kyrkan och detta innan den stora schismen 1054, alltså under den odelade Kyrkans tid.

Augustinus dog den 28 augusti år 430, och den 28 augusti är hans helgondag enligt den Gregorianska kalendern.

Det kan möjligen vara så, att den Östliga Kyrkan ”dröjer på steget” på grund av Augustinus predestinationslära och hans djupgående kunskap om det mänskliga syndafördärvet, som inte ger något större utrymme för den fria mänskliga viljan, vid sidan av, eller frånkopplad från Guds nåd. Men Augustinus talar klart och tydligt om den ”Gudsgnista” som fortfarande finns kvar i den från Gud avfallna människan.

Samma Gudsgnista ges inte samma utrymme hos reformatorerna, Luther, Calvin och Zvingli, som också har en mörkare människosyn än vad Augustinus hade.

Den konflikt som uppstod mellan Augustinus och Cassianus ( 360-430) kan möjligen också var en delorsak till de östligas ”oginhet” emot Augustinus.

Cassianus och han munkbroder Germanus tog ställning för Origenes (185-254) och hans läror vilket drev dem bort från öknens munkgemenskap. I Konstantinopel blev Germanus prästvigd, och Cassianus diakonvigd av patriarken Johannes Chrysostomos, som beklagligt nog, kan man säga, själv intog en positiv hållning till Origenes teologi, och som därför också blev landsförvisad.

Cassianus vågade sig på att kritisera Augustinus bland annat för predestinationsläran, vilken lära enligt Cassianus, gjorde människan till ett ”passivt objekt” för Guds handlande.

Cassianus blev inte helgonförklarad, förmodligen därför att han bl.a. hade kritiserat den store Augustinus, vilkens lära blev allmänt godkänd inom den odelade Kyrkan.

Även om Cassianus inte blev officiellt helgonförklarad har dock många östliga hierarkier ansett honom som ett helgon utifrån hans otvetydiga fromhet, och hans ortopraxi om ”det rena hjärtat”.

Augustinus tar avstånd från Origenes av flera orsaker. Bland annat för den platonismen som påverkat Origenes teologi, att själen får en annan kropp än den egna kroppen vid uppståndelsen från det döda. Enligt Augustinus skall människan återuppstå i sin lekamen, ( grek. soma pneumatika) men i en förvandlad och andlig lekamen, dock densamma som en gång dog, men nödvändigtvis inte med samma skavanker vi hade i vårt jordiska liv. Så menade inte Origenes, som mer lutade åt en form av superspiritualismen med bl.a. reinkarnationstro.

Origenes hade förnekat att det skulle finnas en evig förtappelse, och ansåg att allting till sist skulle bli återupprättat genom den så kallade apokatastasis (det grekiska ordet för återupprättande).

Mot denna uppfattning ställer Augustinus det bibliska vittnesbördet, och anför i sin argumentation att det här är tal om ett ”missförstått framhållande av Guds barmhärtighet på bekostnad av Hans rättfärdighet”.

Dessa båda uppfattningar serverade av Origenes sväljer Cassianus, och Germanus och många fler med dem. Man kan undra varför? Möjligt är att ”öknens hetta och stillhet” i förening med isolering, utan annat ”studiematerial” än vad själen själv producerade, inte gav erforderlig teologisk kunskap.

Utan att förringa Cassianus och många andra munkars och nunnors andliga fromhet, kan just isolering utan kontakt med det ”övriga människosläktet” leda till en övertro på själens egen förmåga att betrakta och behandla vad som själen mottar från de ”andliga makterna”.

I en sådan andlig livssituation ligger det snubblande nära, att man förringar det mänskliga syndafördärvet. Man tar inte djupare hänsyn till att djävulen är med och spelar på samma plan som Guds Ande i människans själ. Att där sedan finns munkar och nunnor som lyckats med konststycket, att bevara den Allmänna Kyrkans tro under olika boendeförhållanden, får anses som ett andligt mästerverk, bl.a. den helige Antonius gjorde detta

Den judiske religionsfilosofen Martin Buber talar klokt om, att Gudsgemenskapen förverkligas i den mänskliga gemenskapen.

Östkyrkan har inte fullt ut accepterat Augustinus predestinationslära, eller rättare sagt, så har denna lära inte fått så stort gehör inom Östkyrkan, även om läran i sig självså småningom blev accepterad av den stora Allmänna Kyrkan.

Den som först på allvar började ställa frågan, i polemik med Augustinus, var munken Pelagius från Britanien, som hade anlänt till Rom vid ungefär samma tid som Augustinus reste till Italien.

Pelagius beger sig därefter till Karthago där hans idéer orsakar stort rabalder. Ryktet når den åldrade Augustinus, som reagerar häftigt: ”en optimistisk teolog utan insikt om syndens allvar” hade dykt upp.

Den så kallade pelagianska striden, om den fria viljans roll för människans frälsning ledde till en av de allvarligaste kriserna i den tidiga Kyrkan i väst och pågick i över ett hundra år.

Det handlade om två radikalt olika sätt att se på förhållandet mellan Gud och människan.

För Augustinus var människan i grund så fördärvad av synden att hon inte förmådde något gott utan Guds hjälp.

Pelagius krävde självbehärskning. Det låg i människans egen makt, menade han, att förändras till det bättre – om hon bara bestämde sig tillräckligt mycket.

Detta är en uppfattning som man kan känna igen också i vår tid inom olika religiösa kretsar

Men även ”medelsvensson” finns med i bilden med sin ”fria vilja”, där hon menar sig själv kunna bestämma om hon skall bli en kristen eller inte. Därmed kan hon dröja med sitt beslut till det behagar henne själv.

Men så fungerar det inte i den andliga verkligheten!

När Pelagius under sin tid predikade ”drog ett stråk av kyla genom åhörarna” ty de lämnades med det förödande beskedet att ”allt beror på dig själv”. En uppfattning som fortfarande lever kvar bland väckelsekristna i vår tid.

Pelagius lade lika liten vikt vid nåden som vid bönen och sakramenten. Och i förlängningen av Pelagius lära spreds en efterföljande ”halvpelagianism" (semipelagianism) som gjorde gällande att utgångspunkten för frälsningen var människans tro, och att det helt berodde på människan själv om hon skulle tro eller ej.

För Augustinus innebär denna uppfattning en förnekelse av frälsningen genom Guds nåd i Kristus, och han gör nu en bearbetning av syndens betydelse och omfattning och av nådens avgörande betydelse som frälsningens grund där bönen och sakramenten får en avgörande ställning inom den kristna Kyrkan

Nåden upphäver inte den fria viljan, utan återupprättar den.

Och genom Guds nåd kan människan tro av fri vilja, bli helbrägdagjord och utföra kärlekens förtjänstfulla gärningar i uthållighet.

Denna teologi utgör skillnaden mellan Augustinus och Luther och hela det protestantiska tänkande.

Under mina studier i Augustinus ”Guds Stad” och just de ämnesområden jag här har tagit upp kom följande personliga ”tes” till mig under läsningen: ”Predestinationen visar sig i, att människan svarar ja på Guds kallelse, ty var gång någon kommer till tro så är detta förutbestämt”.

Jesu Kristi vår Guds Ord i Joh.15: 16 ”Ni har inte utvalt mig, utan jag har utvalt er” äger sin tillämpning också när det gäller Augustinus predestinationslära.

Något lite fostrad inom Frälsningsarmén med sin ”helgelselära” kan jag dra mig till minnes, att mycket av trosarbetet i kampen för att bli en ”bättre” människa inför Gud just bestod i den personliga kraften och viljeansträngningen. För mig höll detta inte i längden då min natur ofta bjöd motstånd och inte lät sig kuvas så lätt.

Övergången till den Evangelisk Lutherska Kyrkan gick sedan via studiet av Carl O. Rosenius som hade en helt annan syn på människans trosarbete.

Hans kände sång, och psalm ”Korta minuter känslan åtnjuter vad vi i sanning dock äga alltid” blev en vägledning för mig som sökare på den kristna trosvägen.

Rosenius var influerad av Luther, och Luther var influerad av Augustinus. Jag vågar påstå att såväl Augustinus som Rosenius inte hade den mörka människosyn och ”tåredalssyn” som man belastar Luther för. Vad vi vet, vilket kan vara en förklaring till Luthers människosyn, var att han var hårt uppfostrad av en mycket sträng fader.

Augustinus och Rosenius hade inte denna barndomsbakgrund att brottas med. Augustinus hade en underbart omsorgsfull moder i den heliga Monnica, och Augustinus fader Patricius månade mycket om sin sons välbefinnande.

Man kan ingalunda belasta den helige Augustinus för en negativ människosyn trots hans teologiska uppfattning om det mänskliga syndafördärvet. Augustinus var mycket älskad under de 30 år som han var biskop i Hippo Regius ( Annaba i det nuvarande Algeriet).

Och personligen är jag av den uppfattningen, att ju mer man är orienterad om den mänskliga svagheten och synden, dess mer kan man älska människan i hennes livssituation.

Jag erinrar mig att även den ortodoxe Fjodor Dostojevskij hade en sådan människosyn i sin bok ”Bröderna Karamazov”. Utgångsläget är i detta avseende, att där synden överflödar där överflödar Guds nåd ännu mer.

”Den som har fått mycket förlåtet älskar också mer.” Så var det säkert för Augustinus som verkligen hade fått mycket förlåtet, vilket hans ”Bekännelser” bär stort vittnesbörd om.

Augustinus predestinationslära har, som vi vet, just den bakgrund som kommer till uttryck i hans djupa syn på det mänskliga fördärvet, människans totala bortvändhet från Gud genom Adams och Evas syndafall. Även om Augustinus, som vi redan sagt ger utrymme för en ”Gudsgnista” i den fallna naturen ger han inte utrymme för den fria viljan om den inte beledsagas av Guds nåd. Man kan då säga, att Augustinus predestinationslära mer än något annat andligt ”stoff” verifierar ”Guds förekommande, ständigt uppsökande och alltid omslutande nåd”.

Augustinus ser människans fördömelse utifrån det syndafall, som människan själv är skyldig till, eftersom hon av egen fri vilja valde att säga nej till Gud för att själv vara gud. Syndafallet skedde därför inte för att Gud ville det.

Slutord

Det är möjligt är där finns troende kristna som aldrig kommer till samma ”bottennoteringar” i det mänskliga syndafördärvet som den helige Augustinus. Deras liv är kanske som vår svenske poet och diktare Nils Ferlin säger: ”av inga silverne tårar vätt, i purpur kanske och glans de gick”. Det må vara att det är så! Men detta utesluter inte en Biblisk teologi som förmedlar en annan uppfattning, den uppfattning som Augustinus gör sig till tolk för.

Jag menar att Augustinus tolkning, både när det gäller predestinationsläran och den fria viljan, är den kristna teologi, som i såväl själavårdsarbetet som i den egna troskampen bär, välsignar och uppmuntrar till levande ortopraxi.

Augustinus förmedlade teologiska kunskap utesluter inte det faktum, att vi genom den Ortodoxa trosläran lär oss, att vi kan älska Gud. Tvärtom förstärker och fördjupar Augustinus förmedlade kunskap denna ortodoxa sanning, vilket är min egen erfarenhet.

Viktigheten av å lyde Gud med det samme

I dagens meditasjonstekst leste jeg Apgj 3,19:

"Fatt da et annet sinn og omvend dere, så deres synder skal bli utslettet, for at husvalelsens tider kan komme fra Herrens åsyn."

Om dette verset skriver Johannes Crysostomos (ikonet):

"Slik er den lydighet som Kristus hos oss, at vi ikke utsetter det et eneste øyeblikk."

Det er spennende å lese Skriften med Kirkefedrenes veiledning. Vår tids hovmod er at vi tror at vi er så veldig opplyste, og har en slik åpenbaring, som tidligere tiders kristne ikke har. Vi er jo så skolerte, har tilgang på så mye informasjon, det er jo så mange lærde i blant oss.

Mon tro det. Kunnskap er en ting, erfaring kan være noe ganske annet. Ikke det at ikke dagens kristne også har gjort seg erfaringer i sin vandring med Gud. Men vi må ikke glemme at noen har gjort erfaringer også i Kirkens tidlige historie, og noe av dette de skriver om vitner om en langt djupere erfaring enn svært mye av det overfladiske vi er vitne til i dag. Jeg vil mye heller ta del i dette enn det vi tilbys fra mange kristne sammenhenger i dag. Noe av det vi tilbys i dag er faktisk til å bli kvalm av.

Bønn om å få del i Guds løfter

Fra mine koptiske venner har jeg mottatt denne hilsen fra Profeten Jes 43,1:

"Og nå, så sier Herren, han som skapte deg, Jakob, og formet deg, Israel: Frykt ikke, jeg har løst deg ut: jeg har kalt deg ved navn, du er min."

Og disse ordene av den hellige Clement av Rom:

"La oss derfor trofast samles i harmoni, rope ut til Ham med ærlighet, som om det var med èn munn, at vi må få del i Hans store og herlige løfter."

Den hellige Clement av Rom var den andre eller tredje biskop av Rom, og regnes som en av kirkefedrene. Få detaljer er kjent om hans liv.

En bekjennelse av hvem Jesus er

Ignatios var en av de første biskopene over menigheten i Antiokia i Syria. I sitt brev til trallerne skriver han om Jesu fødsel og liv på denne måten:

"Så må dere bare være døve når noen taler til dere uten Jesus Kristus, Han som er av Davids ætt. Han er Marias sønn, Han som virkelig ble født og både spiste og drakk. Han ble virkelig forfulgt på den tid Pontius Pilatus var landshøvding, Han ble virkelig korsfestet og Han døde, mens de i i himmelen, og på jorden og under jorden så på. Han ble virkelig også reist opp fra de døde da Hans Far reiste Ham opp. På samme måte skal Faderen oppreise oss i Kristus Jesus, vi som tror på Ham. Uten Ham eier vi ikke det virkelige liv."

Biskop Ignatios tar her et kraftig oppgjør med datidens vranglærere som påstod at dette med Jesus bare var noe åndelig. At Han ikke fysisk hadde vært her, men åndelig. Biskop Ignatios river i filler slike påstander og understreker at historien om Jesus er virkelig. Han ble født av Maria, og Han levde her på jorden og Han overvant døden og lever. Dette er autentisk kristen tro.

Jeg synes det er så interessant å lese disse første kristne lederes egne beskrivelser. Det gir oss innblikk i den tidlige kirkens tro, og Ignatios er en av de som bidrar sterkt til dette gjennom flere av de brevene han skrev.

Måtte vi alle vende tilbake til den sanne kristne tro slik den "èn gang for alle ble overgitt til de hellige" (Jud v.3) Mer enn noensinne i tiden etter Jesu oppstandelse er dette nødvendig. Aldri før har det vel vært så mye "hjemmesnekret" tro, hvor man tar litt her og litt der, og setter sammen det som man selv vil tro. Da skaper man en gud i sitt eget bilde. Det har man ikke med Gud å gjøre lenger. Troen er gitt - èn gang for alle.

Håpet om å se Gud

Jeg holder på å lese en bok av den hellige Gregorios av Nyssa, om livet til Moses. Denne Gregor av Nyssa (359-394) var en åndelig veileder som satte djupe stor etter seg. Han spilte også en viktig rolle ved det økumeniske kirkemøtet i Konstantinopel i 381 da treenighetslæren ble formulert. Broren hans, Basilios, overtalte Gregorios til å bli biskop av Nyssia i Kapadokia. Men det var først og fremst på den åndelige erfaringens område at Gregorios hadde sin store styrke.

Om det å se Gud skriver han:

"Å se betyr i Skriften det samme som å eie. Å 'få se Jerusalems lykke' er det samme som 'å eie det gode i Jerusalem'. Når profeten sier: 'Må den onde dø og ikke se Herrens herlighet', betyr det 'Må han ikke ga del i Herrens herlighet.'

Den som ser Gud, har i virkeligheten vunnet alt det som anses for å være godt: evig liv, varig frihet fra forgjengelighet, udødelig lykksalighet, et evig rike, varig glede, en stemme som full av behag synger i ånden, evig fryd, kort sagt: alt godt.

Dette er det håp som saligprisningene rekker oss. Villkåret for å se Gud er hjertets renhet, og mitt sinn er igjen i villrede som om det var utsatt for bedrag. Er ikke hjertets renhet uoppnåelig, noe som overstiger vår menneskelige naturs evne?

Nå er sant og visst de som lærte at det å be Gud er hinsides vår evne, selv salige. På den annen side, saligheten er å se Gud og skjenkes dem som har et rent hjerte. Således må hjertets renhet. som fører oss til saligheten, tydeligvis ikke være noe uoppnåelig. Derfor kan vi si at de som med Paulus lærer at det å se Gud overstiger vår evne, har rett, og at Gud ikke motsier dem når de lover at de som har et rent hjerte skal se Gud."

Ikonet fremstiller Gregorios av Nyssa.

Sjelens apotek

Hvilken del av Skriften du enn velger, så er den inspirert av Gud. Den Hellige Ånd har komponert Skriften slik at vi i den, som i et apotek åpnet for alle sjeler, kan finne nettopp den medisinen som er egnet for vår spesielle plage. Derfor er profetenes undervisning èn ting og de historiske bøkene en annen. Loven har èn betydning og de råd vi får i Ordspråkene igjen en annen. Men Salmenes Bok inneholder alt det nyttige som er å finne i de andre bøkene til sammen. Den ututsier fremtiden, den ser tilbake på det som har vært, den veileder i livet, den gir råd om hva vi skal gjøre. Den er faktisk et skattkammer der all tenkelig undervisning er samlet på en slik måte at mennesker kan finne helbredelse for nettopp sine tilfeller. Den leger sjelens sår og skjenker sinnet lettelse. Den helbreder sykdom og bevarer sjelens helse. Hver salme gir fred, lindrer indre spenninger, stiller de vanskelige tankers frådende bølger, mildner vreden, korrigerer og hindrer utsvevelser. Hver salme bevarer vennskap og forsoner dem som er splittet. For hvem kan vel synge lovsanger ved en annens side og samtidig se på ham som en fiende? Hver salme forutser nattens angst og skjenker hvile etter dagens strev. Den gir spedbarn ly, de unge skjønnhet, de aldrende trøst og kvinnene pryd. Hver salme er menighetens røst. (Basilios, biskop av Caesarea, 330-379)

Menigheten på jorden - og menigheten i himmelen

Etter noen travle og litt slitsomme dager, har det vært rom for stillhet og ettertanke i dag - og jeg har hatt muligheten til å lese litt. Studiet av Kirkens historie gir meg fortsatt like mye, og det er det jeg "kobler" av med. Egentlig er det vel mer riktig og si: "tilkoblet", for det er det jeg opplever at jeg blir. Det er så interessant å se sammenhengene og linjene, og kunne følge kontinuiteten. De siste dagene har ordene fra Hebr 12,1 talt til meg personlig: "Derfor, når vi har så stor en sky av vitner omkring oss, så la oss legge av alt som tynger, og synden som så lett fanger oss inn, og med utholdenhet fullføre det løpet som ligger foran oss..." Når en leser om apostler og profeter, kirkefedre, biskoper og eneboere, ørkenfedre og ørkenmødre, om Russlands staretser og i tanken kan besøke både Jerusalem, Konstantinopel, Kappadokia eller Egypts ørken, Russlands dype skoger eller den hellige øya Athos eller Lindisfarne så kjenner jeg en usigelig glede av å stå i en sammenheng - en kontinuitet. Jeg tenker på både den himmelske og den jordiske menigheten. Vi må ikke glemme de som allerede har gått foran oss. I dag kjennes mange av disse hellige menn og kvinner så nær. Som om de skulle se ned fra himmelen og si: Fullfør løpet!

Leser vi videre i det samme kapitlet i Hebreerbrevet kan vi lese følgende:

"Men dere er kommet til Sions berg og til den levende Guds stad, det Himmelske Jerusalem, til en talløs skare av engler, til festforsamlingen og menigheten av de førstefødte som er oppskrevet i himlene, til Gud, alles Dommer, og til de fullendte rettferdiges ånder, til Jesus..." (Hebr 12,22-24a. Bibelen Guds Ord 2007)

Over dette fryder jeg meg i dag: Nærværet av Jesus og alle de hellige.

I huset vi bor i finnes det en del ikoner. De anskueliggjør at vi ikke er alene. De hellige som har gått foran oss, er med oss. Når vi feirer gudstjeneste så er det slik at både menigheten i himmelen og menigheten på jorden trer i nær og inderlig forbindelse med hverandre.