.jpg)
Men de er ikke feilfrie de heller. De lot seg også prege av ulike forhold, og dermed ble også deres måte å lese Bibelen på preget av både deres samtid, og de teologiske og kirkehistoriske brillene de satte på nesen.
Og det bør ikke herske noen som helst tvil om hvem som til syvende og sist har rett, og hvem som er den egentlige autoriteten! Det er Bibelen. Kun den, og intet annet, er hellig, inspirert skrift. Når Skriften tydelig og klart motsier kirkefedrenes ord og teologiske ståsted, så er det ikke kirkefedrene vi må bøye oss for, men de kanoniske skriftene som utgjør vår Bibel. Om det er enn så ubehagelig, og om det enn får store konsekvenser for oss.
Ene og alene Bibelen er Guds evige, uforanderlige, autoritative ord.
Noe er selvinnlysende når vi leser Bibelen. Ordene som står der svart på hvitt har ikke mange tolkningsmulighetene. Når vi så leser kirkefedrene og de sier noe annet enn det som faktisk står skrevet i Bibelen, så må det være det som står i Bibelen vi bøyer oss for, og ikke kirkefedrenes tolkninger.
Andre ting kan være mindre opplagte, vanskelige å forstå. Da kan det være at vi kan hente frem noe av det kirkefedrene har skrevet, og som de hadde lys over og få hjelp til å forstå hvordan de tenkte teologisk om det vi leser.
Renest er vannet når det er nærmest oppkommet eller kilden. Derfor er det ofte mer interessant å lese det som de skrev som levde tettest opp til den apostoliske tiden. Da får vi som oftest et glimt av hvordan urkirken feiret sine gudstjenester og levde ut sin tro,. Etter hvert som vi beveger oss oppover hundreårene fjerner vi oss mer og mer fra aposteltiden, og da snakker vi ikke bare om tidsaspektet. Det er mangt og mye som dukker opp som etter hvert preger kirken, og som gjør at behovet for en reformasjon er til stede. Det har kirkehistorien vist oss til fulle.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar