Da påskevennene ble pinsevenner

"Som solen skinner over alt, og du dog føler den varmer, som var du den eneste, slik kommer Helligånden til deg, som du var den eneste i verden'.

Slik uttrykte Basileios av Cæsarea seg på 300-tallet.

Jesus hadde bedt disiplene sine om å vente i Jerusalem: 'Og se, jeg sender over dere det som min Far har lovet. Men dere skal bli i byen til dere blir utrustet med kraft fra det høye'. (Luk 24,49)

Løftet ble innfridd - men først etter våkemøter på Øvresalen. Innfrielsesdagen kom med kraft:

"Da pinsedagen var kommet, var de alle samlet på samme sted med samstemt sinn. Og plutselig kom det en lyd fra himmelen, som av en stormende, mektig vind, og den fylte hele huset der de satt. Så viste det seg delte tunger for dem, som av ild, og de satte seg på hver enkelt av dem. Og de ble alle fylt med Den Hellige Ånd og begynte å tale i andre tunger, alt etter som Ånden gav dem å tale'. (Apg 2,1-4)

Jeg liker dette ordet 'plutselig'. Har vi med Gud å gjøre må vi alltid forvente at noe 'plutselig' inntreffer!

Gud griper inn! Inn i tiden, inn i historien. Fryktsomme påskevenner blir til djerve pinsevenner!

Gud holder det Han lover. Alltid! Løftet var gitt, disiplene hadde oppfylt sin del, og så øser Gud ut sin Helligånd! Som en stormende, mektig vind.

Med Gud skjer ting i stillhet, men også med bulder og brak!

Vi trenger pinseilden mer enn noensinne. En ild som brenner opp alt som ikke er av Herren, en ild som flammer og fyller og gjør oss til 'bærere av Den Hellige Ånd'. Tenk det!

Velsignet pinse!