* Jødenes stilling som Guds eiendomsfolk ble opphevet da de forkastet Jesus. Ødeleggelsen av Jerusalem var et tegn på Guds dom. Riket er tatt fra dem og gitt til hedningene. Landløftet Gud gav til jødene er opphevet, og løftene som spesifikt omtaler Israel i Den gamle pakt gjelder nå kirken.
* Bare gjennom å døpes og forenes med kirken kan jødene få tilgivelse og bli frelst.
* Etter at jødene ble forkastet, var jødenes historiske oppgave å presentere et negativt vitnesbyrd for hele verden: Se hvordan Gud handler med et folk som er forkastet.
Røttene
Når vi skal lete etter opprinnelsen til denne teologien må vi søke til noen av de såkalte 'kirkefedrene'. I den vesterlandske delen av kristenheten er det i første rekke Tertullian (død 220) og Augustin (354-430) som utformer polemikken mot jødene. I den øst-romerske delen av kristenheten er det Justitian (ca år 150) og Origenes som fører den teologiske kampen, men det er Vestkirken som står for de groveste anklagene mot jødene.
Men etter hvert som tiden gikk fulgte også Østkirken opp, ikke minst gjennom kirkehistorikeren Eusebios av Cæsarea (265-340) og Johannes Chrysostomos (354-407). Disse to ble de fremste eksponentene for det som ikke bare er et teologisk standpunkt, men de gir også uttrykk for et hat mot jødene.
Origenes og keiser Konstantin
Når apostelen Paulus skriver om Israels og de hedningekristnes stilling, så advarer han mot arroganse og overmot blant hedninger som er kommet til tro på Jesus: "Vær ikke overmodige', skriver han i Rom 11,18-20. Men det er det de kristne blir.
På den tiden Origenes levde, rundt midten av det tredje århundre, var det en alminnelig akseptert mening blant mange kristne at ødeleggelsen av Tempelet i Jerusalem og jødenes adspredelse var Guds dom over dem, og et bevis på at han var ferdig med dem:
'De vil aldri mer komme tilbake til sin tidligere tilstand. For de har begått en forbrytelse av det mest ugudelige slag ved sammensvergelsen mot menneskehetens frelser', skrev Origenes i skriftet 'Mot Celsus'.
Det er interessant å merke seg at når keiser Konstantin sammenkaller til kirkemøtet i Nikea i år 325 er det ikke bare for å avklare læremessige spørsmål, men det er også for å forsikre seg om at kirken en gang for alle tar avstand fra jødene, eller det han kaller 'disse forurensede uslingene som hadde skiftet til sine hender med en skjendig forbrytelse'. (Dan Gruber: The Church and the Jews. Hannover. Elijah Publishing, 1997, side 35)
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar