Bønnen er alltid Den Hellige Ånds initiativ

Jeg har tenkt mye på følgende den siste tiden: Når vi kjenner på en lengsel eller trang etter å be er det Helligåndens genuine verk i våre liv. Det er Ånden som skaper lengselen etter å be. Bønn er alltid Åndens initiativ. Det handler ikke om at vi tar oss sammen, og bestemmer oss for å be. Den Hellige Ånd er alltid først. 

Dette er så befriende!

Og det stemmer godt overens med noe Origenes (d.254), kjent for sin fremragende bibelkunnskap, skrev om bønnen, her i min oversettelse:

"Vår fornuft kan ikke be om ikke Ånden ber, og likesom staver, og det kan heller ikke lovsynge Faderen gjennom Kristus med strengespill, melodisk, rytmisk og harmonisk, om ikke Ånden, som utforsker alt, også Guds dybder, først priser og lovsynger. den utforsker Guds dybder og kjenner dem likesom Han formår."

Billedtekst. Origenes.

Hellige kyss

'Å, om han vil kysse meg med kyss av sin munn!' (Høys 1,2)

Før hun selv kunne forstå Guds ords rene og faste undervisning, fikk hun ta imot kyss, det vil si utlegningen, fra lærerens munn. Men siden hun selv har begynt skjelne det skjulte, nøste opp det flokete, låse opp det innelukkede og med sin åndelige evne tolke visdomslærernes lignelser, gåter og ordtak, da kan hun være sikker på at hun får smake Guds ords egne kyss.

Det tales om mange kyss for at vi skal forstå at hver forklaring av en skjult betydning er et kyss fra Guds ord, gitt til hver sjel som har nådd modenhet.

Det er kanskje derfor den profetiske og fullkomne stemmen utbrøt: 'Begjærlig åpner jeg munnen, for jeg lengter etter dine bud.' (Sal 119,131)

Med brudgommens munn bør vi forstå den kraft som hun opplyser sinnet med, og som en kjærlighetserklæring til henne, om det blir henne forunt å erfare nærværet av denne kraft, gjøres det som er uforståelig og skjult, klart for henne.

Dette er det sannere, mer intime og helligere kyss som skjenkes bruden, den rene og fullkomne sjel. Det kyss som vi i menigheten gir hverandre før sakramentet, er et speilbilde på dette kysset.

Hver gang vi i vårt hjerte uten veiledning lengter etter å forstå noe av de guddommelige ordene og deres betydning, kan vi være sikre på at vi har fått kyss av Guds ord.

- Origenes i: Peter Halldorf: Kysse spor. Luther Forlag 2002, side 202.

Hvordan lese en hellig tekst?

Etter hvilke prinsipper bør de hellige Skrifter leses og tolkes? Det er åpenbart at en rekke misforståelser er oppstått på grunn av manglende evne til rett å forstå en hellig tekst.

For eksempel har mange jøder ikke trodd på vår Frelser fordi de har festet seg ved en ordrett tolkning av de profetier som er uttalt om ham, og ikke synes å ha sett at disse er blitt oppfylt bokstavelig. De har ikke sett frigjøring for dem som er i lenker, eller Guds by bygget opp slik som de hadde forestilt seg eller vognene i Efraim utryddet og stridsbuen fra Jerusalem brutt i stykker.

Mange misforståelser om Gud har derfor sin opprinnelse utelukkende i mangelen på evne til å tolke skriften åndelig.

Selv de mest bokstavtro blant dem som tar imot Ordet vet at visse sannheter som er blitt åpenbart i de hellige Skrifter, er fulle av hemmeligheter. De forstandige og ydmyke innser at de ikke kan forklare dem. Hva sier vi for eksempel om profetiene? De er fylt til randen av dunkle ord. Og hvem har ikke blitt slått av de uutsigelige mysterier som Johannes åpenbaring inneholder?

Den bokstavtro finner oppbyggelse i de hellige Skrifter. Han finner så og si Skriftenes nakne ben. Den som har kommet noe lenger, når inn til Skriftens sjel. Den fullkomne har oppdaget den åndelige hemmelighet.

- Origenes (185-254). Gjengitt i Kysse spor av Peter Haldorf. Luther Forlag 2002, side 68.

Billedtekst: Bibelen min.

Når den moderne kirke lærer noe annet enn urkirken

Av og til - og kanskje oftere enn vi liker - burde vi stanse opp og spørre oss om det vi tror på er i overensstemmelse med det apostoliske vitnesbyrdet slik det finnes nedfelt i Det nye testamente. Jeg holder for tiden på med å lese en ganske utfordrende bok: "Empire baptized" med den svært så talende undertittelen: "How the Church Embracaed What Jesus Rejected" (Wes Howard-Brook) - hvordan kirken omfavnet det Jesus avviste - i det 2 til det 5 århundre.

Men det er en annen bok jeg gjerne vil løfte frem i dag, nemlig: The Early Church on Killing, av Ronald J. Sider. Jeg skal komme tilbake til den førstnevnte når jeg har lest den ferdig.

Sider har gjort jobben sin. Og det han har funnet burde uroe alle som tar lettvint på spørsmålet om kristne og krigstjeneste. Det er nærmest tabu å berøre i mange av dagens evangeliske menigheter. Det som før var selvsagt - helt fra begynnelsen av - at kristne ikke kan drepe eller ta del i militærtjeneste - er blitt tvert om i vår tid.

Med alt det materialet vi sitter på i dag - både de apostoliske skriftene i Det nye testamente og den tidlige kristne litteraturen - er det ikke til å ta feil av. Likevel fristiller vi oss fra dette og hevder med stor selvfølge det motsatte enn det dette materialet viser oss:

1. Det finnes ikke et eneste kirkelig dokument som sier at kristne kan drepe eller ta del i militærtjeneste før år 313.

Det skal altså gå hele 313 år siden menighetens grunnleggelse før dette synet endres! Hva endres i år 313? Jo, det er året da menigheten endres fra å være et fellesskap av mennesker som samles rundt et kjærlighetsmåltid til å bli å bli en herskende politisk stormakt.

2. Det finnes 28 før-konstantinske lærere som i 57 dokumenter sier at kristne "ikke må drepe" eller "bli en del av militæret". 

Ni av disse forfatterne skriver at det å ta liv er feil. Dette er gjengitt i 16 av disse dokumentene. Fire av forfatterne skriver at det å ta del i militæret er galt. Dette er gjengitt i 5 av disse dokumentene. Fem av forfatterne gjengir Jesaja 2,4: "De skal smi sine sverd om til hakker og sine spyd til vingårdskniver. Et folk skal ikke lenger løfte sverd mot et annet, og de skal ikke lenger lære å føre krig". Dette finnes gjengitt i åtte av dokumentene. 10 av forfatterne refererer til Kristi undervisning om å elske sine fiender. Dette er gjengitt i 28 av skriftene. Og 10 av forfatterne skriver at kristne skal være fredelige, ukjente med krig og angrep på andre. Dette er gjengitt i ni av dokumentene.

3. Alle former for drap avvises i disse kirkelige dokumentene

I sine skrifter avviste Origenes alle former for drap. Tertullian avviste "en hver form for drap på mennesker" og Lactanius skrev at det "ikke er tillatt å drepe på noen måte".

Etter å ha gått gjennom dette materialet konkluderer Ronald Sider: "Den omfattende avvisningen av drap, omfatter abort, dødsstraff, gladiator konkurranser (selv det å se på dem), barnemord og krigføring.

4. Hovedargumentet for de tidlige menighetens avvisning av militærtjeneste handlet ikke om avgudsdyrkelse

Dette argumentet er nemlig ofte brukt for å rettferdiggjøre militærtjeneste og for å tone ned Jesu undervisning om ikke-vold. Både Jesus og de nytestamentlige forfatterne trodde alle på budskapet om å elske sine fiender var den eneste etikken for de som ville være Jesu disipler.

Når det gjelder avgudsdyrkelse:

Tertullian skrev ofte om avgudsdyrkelse. Han gav også andre grunner enn avgudsdyrkelse for å avvise militærtjeneste. For eksempel skrev han at Kristus "løste beltet av hver soldat". De fleste som leser Tertullian tolker dette som at Tertullian avvæpnet hver voldelig person hans kamputstyr. Bokstavelig talt: Jesus fjernet våpenbeltet fra hver soldat.

Origenes lærte at alle kristne må avvise militærtjeneste av tre grunner:

1) Disipler må elske sine fiender
2) Disipler må avvise enhver for for hevn
3) Disipler må ikke utøse blod

Kristne i det første århundre forkastet militærtjeneste. De gjorde det fordi Jesus avviste drap av mennesker. Avgudsdyrkelse var altså ikke den primære grunnen til at kristne valgte å avvise militærtjeneste.

5. Den tidlige kirken var ikke delt og tvetydig når det gjaldt spørsmålet om drap og militærtjeneste

Det er få om noen beviser for argumentet om at den tidlige kirken var delt og uklar når det gjaldt disse spørsmålene.

Til dette skriver Sider: "Ingen av disse forfatterne hevder at det å drepe eller ta del i militærtjeneste er tillatt for kristne. I disse spørsmålene tar hver forfatter som nevner dem det samme standpunkt."

6. Augustins teori om "rettferdig krig" kom ikke fra de før-konstantinske kirkelederne

Mange tidlige kristne teologer gir uttrykk for at de verdsetter freden under det romerske styret. Men, "Origenes er helt klar på at den nye loven som Kristus underviser eksplisitt forbyr drap og krigføring for kristne."

Det er også et faktum at soldater ikke kunne bli medlem av de første kristne menighetene. Var de soldat kunne de ikke ta del i Herrens måltid. Det er først i det fjerde århundre at kristne begynner å bære sverdet, og den kirken som nå skapes blir en kirke som forfølger kristne som mener noe annet enn den.
-----
Disse notatene bygger delvis på en bloggartikkel skrevet av Darnell Barkmann, og delvis på mine egne notater. Jeg har redegjort og dokumentert den tidlige kirkens syn på militærtjeneste i boken: En tro verd å dø for, som jeg skrev i 2012 og som er utgitt på Frihet forlag.

Erstatningsteologiens opprinnelse, del 2

Jødene ble tidlig beskyldt for å være 'Kristus-mordere'. Men Det nye testamente gjør det klinkende klart at også hedningene er ansvarlige og medskyldige i korsfestelsen av Kristus. Jeg anbefaler deg å ta frem Bibelen din og lese Matt 20,18-19 og Apg 4,26-28, så vil du se dette.

Men flere av de såkalte kirkefedrene mente noe annet: Justin Martyr (100-165) skrev følgende: "Det er rettferdig at trengslene er kommet over dere, for dere har myrdet Den rettferdige'. (Edward Flannery: The Anguish of the Jews, Paulist Press, New York, 1985, side 40)

Kristne teologer i det tredje århundre fulgte så dette opp, blant annet ble teorien behandlet av Origenes og Hippolyt, og fra det fjerde århundre var dette den dominerende tanken i Kirken.

Men den som virkelig brukte de store og sterke ordene, var han som ble kalt for 'Gullmunn', Johannes Chrysostomos. Han lærte at det var en kristenplikt å hate jødene. Hør på dette:

'«Synagogen er verre enn et bordell…Den er slyngelens hule…demonenes tempel, innviet til avguderiets kulter…et møtested for Kristi mordere…et hus, verre enn en drikkebule…et tyvenes reir, et vanryens hus, et skammens hvilested, djevelens tilfluktsted, fortapelsens svelg og avgrunn…Av den grunn hater jeg synagogen…jeg hater jødene av samme grunn» (Malcolm Hay, The Roots of Christian Anti.Semittism, New York: Liberty Press, 1981, side 27-28)

Så djupt stakk altså jødehatet i den tidlige kirken. Tenk hvor mye ødeleggelse disse tragiske og ondskapsfulle uttalelsene førte til.

Den katolske kirkehistorikeren, Malcom Hay, har sikkert rett når han sier:

'I mange århundrer lyttet jødene til ekkoet  av disse tre ordene fra Johannes Chrysostomos, mannen med gull-munnen: Gud hater dere. Og på den måten har den populære kristne læren lært at hvem som helst, hedning eller kristen, som på noe tidspunkt har forfulgt, torturert eller massarkrert jøder, har handlet som et redskap for guddommelig vrede' (For kilde, se samme som ovenfor)

 (fortsettes)

Erstatningsteologiens opprinnelse, del 1

I denne nye serien skal vi se nærmere på hva som er opprinnelsen til det som kalles for 'erstatningsteologien'. Den kan sammenfattes i følgende punkter:

* Jødenes stilling som Guds eiendomsfolk ble opphevet da de forkastet Jesus. Ødeleggelsen av Jerusalem var et tegn på Guds dom. Riket er tatt fra dem og gitt til hedningene. Landløftet Gud gav til jødene er opphevet, og løftene som spesifikt omtaler Israel i Den gamle pakt gjelder nå kirken.

* Bare gjennom å døpes og forenes med kirken kan jødene få tilgivelse og bli frelst.

* Etter at jødene ble forkastet, var jødenes historiske oppgave å presentere et negativt vitnesbyrd for hele verden: Se hvordan Gud handler med et folk som er forkastet.

Røttene
Når vi skal lete etter opprinnelsen til denne teologien må vi søke til noen av de såkalte 'kirkefedrene'. I den vesterlandske delen av kristenheten er det i første rekke Tertullian (død 220) og Augustin (354-430) som utformer polemikken mot jødene. I den øst-romerske delen av kristenheten er det Justitian (ca år 150) og Origenes som fører den teologiske kampen, men det er Vestkirken som står for de groveste anklagene mot jødene.

Men etter hvert som tiden gikk fulgte også Østkirken opp, ikke minst gjennom kirkehistorikeren Eusebios av Cæsarea (265-340) og Johannes Chrysostomos (354-407). Disse to ble de fremste eksponentene for det som ikke bare er et teologisk standpunkt, men de gir også uttrykk for et hat mot jødene.

Origenes og keiser Konstantin
Når apostelen Paulus skriver om Israels og de hedningekristnes stilling, så advarer han mot arroganse og overmot blant hedninger som er kommet til tro på Jesus: "Vær ikke overmodige', skriver han i Rom 11,18-20. Men det er det de kristne blir.

På den tiden Origenes levde, rundt midten av det tredje århundre, var det en alminnelig akseptert mening blant mange kristne at ødeleggelsen av Tempelet i Jerusalem og jødenes adspredelse var Guds dom over dem, og et bevis på at han var ferdig med dem:

'De vil aldri mer komme tilbake til sin tidligere tilstand. For de har begått en forbrytelse av det mest ugudelige slag ved sammensvergelsen mot menneskehetens frelser', skrev Origenes i skriftet 'Mot Celsus'. 

Det er interessant å merke seg at når keiser Konstantin sammenkaller til kirkemøtet i Nikea i år 325 er det ikke bare for å avklare læremessige spørsmål, men det er også for å forsikre seg om at kirken en gang for alle tar avstand fra jødene, eller det han kaller 'disse forurensede uslingene som hadde skiftet til sine hender med en skjendig forbrytelse'. (Dan Gruber: The Church and the Jews. Hannover. Elijah Publishing, 1997, side 35)

(fortsettes)

Hvordan finner vi friheten?

I dag møtes jeg av disse utfordrende og frigjørende  ordene til Origenes (185-254), en av de tidlige kristne:

'Hvordan kan vi finne friheten, vi som er treller under verden, pengene og det kjødelige begjær? Jeg anklager meg selv, jeg dømmer meg selv, jeg bekjenner mine synder. Måtte de som hører meg, innse sine egne!

Inntil videre sier jeg at jeg ikke er omvendt til Herren så lenge jeg er slave under noe av dette. Jeg har ikke nådd fram til friheten så lenge slike sysler og bekymringer binder meg, for jeg vet at det står skrevet: "Det en ligger under for, er en også slave av".

Måtte jeg ikke styres av kjærlighet til penger. Måtte jeg ikke være bundet av bekymring for eiendeler og rikdom! Jeg vil gjerne ha ros og jager etter menneskelig ære når jeg legger merke til menneskers miner og ord: hva man tenker om meg, hvordan man bedømmer meg, at jeg ikke vekker anstøt, men blir godt likt. Så lenge jeg trakter etter slike ting er jeg slave under dem.

Jeg ville gjerne i det minste gjøre noe for å bli fri, for å kunne legge vekk disse skjendige trelldomsåk og nå frem til friheten slik som apostelen formaner oss: "Dere er kalt til frihet, brødre; så bli ikke treller av mennesker".

Men hvem kan gi meg denne friheten? Hvem kan sette meg fri fra dette skammelige slaveri, om ikke han som som sa: Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri.

Origenes - den bedende bibelleseren

På bloggen 'Monastisk' kan du lese en artikkel om Origenes, den bedende bibelleseren.

Bloggen Monastisk finner du her:

http://www.monastisk.blogspot.com

Kan en kristen avtjene militærtjeneste? Hvordan så de første kristne på dette? Del 4

Origenes (185-254) var en av sin tids viktigste teologer, en briliant tenker med sinnet hengitt til Gud. Også Origenes omtaler spørsmålet om kristen tro er forenelig med militærtjeneste. Lik Tertullian og Hippolyt, som jeg har skrevet om i de to foregående artikler, trekker han samme slutning som dem: det er uforenelig. Det ble rettet innvendinger mot hans syn fra en person ved navn Kelos, som henviste til Moses. I Det gamle testamente tillot og påbød Gud krig i visse tilfeller. Til dette svarer Origenes at vi ikke lenger er under den statsdannelsen som Moses representerte. I evangeliets tid er krig og krigsdeltagelse umulig. De kristne kan bare føre krig med sine bønner:

"Det er ingen som kjemper bedre for keiseren enn vi. Vi drar riktignok ikke i felten med ham, heller ikke dersom han forlanger det, men vi kjemper for ham i det vi danner vår egen hær, ved våre bønner til Gud." (Contra Celum VII, 26)

En annen som er like avvisende til militær- og krigstjeneste er Cyprian (210-258), som bare noen år etter sin omvendelse ble biskop eller tilsynsmann i Kartago. I skriftet Ad Donatum bruker han ironien for å understreke sitt poeng:

"Verden drypper av blod som blir utgytt gjensidig. Når enkeltpersoner begår drap, er det en forbrytelse; dyd kalles det når det utføres på samfunnets vegne."

I et skrift fra den tidsepoken vi her snakker om, Acta Maximilianus, får vi ta del i det vi kan kalle en sesjon i år 295 e.Kr. Soldatsønnen Maximilianus nekter å oppgi sitt navn. Begrunnelsen er at han er en kristen, og så sier han:

"Jeg har ikke lov å gjøre militærtjeneste, for jeg er en kristen."

Det er interessant å se at stemmene fra den første kristne tiden er samstemte. For urkirkens medlemmer var det helt utenkelig å gjøre militærtjeneste, ingen av dem som gjorde det kunne ta del i menighetens liv og dermed i nattverden.

Hvorfor er det annerledes i dag? Når dette var utenkelig for de første kristne, hvorfor er det ingen problemer for enkelte at kristne tar del i militærtjeneste i dag? Hva er forandret?

Det er først ved kirkemøtet i Arlles i 314 at man endrer praksis for dette. Altså etter at keiser Konstantin gjør kristendommen til Romerrikets offisielle religion. Der heter det: "Om dem som kaster fra seg sine våpen i fredstid, ble det besluttet at de skulle utelukkes fra nattverden." Altså det stikk motsatte av det som hadde vært praksis frem til nå. Dette var en konsekvens av at stat og kirke nå var ett, og keiser Konstantin var kirkens høyeste beskytter. Et ikke uvesentlig poeng.

(fortsettes)

Fra bilde til likhet

I forbindelse med ledersamlingen som jeg deltok på i Telemark torsdag til fredag, og som jeg skrev om på bloggen min i går, snakket vi blant annet om vårt Gudsbilde og det faktum at vi er skapt i Guds bilde. Jeg kom til å tenke på noe jeg hadde lest av Origenes (185-254). Far til Origenes døde som martyr i Aleksandria, og Origenes var øyenvitne til dette. Det skulle prege ham for livet. Han var en sjeldent hengiven og begavet person, hvis forfatterskap hører med til Oldkirkens mest omfattende. Origenes var en av den monastiske bevegelsens viktigste teologer. I 230 grunnla han en teologisk skole i Caesarea der flere av samtidens fremste teologiske ledere skulle få sin skolering. Origenes ble tatt til fange under den harde forfølgelsen som ble iverksatt av keiser Decius i 250 og døde noen år senere som en følge av den torturen han ble utsatt for. Her er hva jeg vil dele med deg som er skrevet av Origenes:


"Det store målet for hvert menneske, beskrevet av mange filosofer som det høyeste gode, er å bli Gud lik. Nå er ikke det noe filosofene har oppdaget, det stammer fra Den Hellige Skrift. Første Mosebok beskriver dette når den forteller om menneskets opprinnelige skapelse med følgende ord: Da sa Gud: La oss skape mennesker i vårt bilde, som et avbilde av oss. De skal råde over fiskene i havet og fuglene over himmelen, over feet og alle ville dyr og alt krypet som det kryr av på jorden. Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skape han dem." (1.Mos 1,16-27)


Legg merke til at det heter: Gud skapte mennesket i sitt bilde. Det blir ikke sagt noe om likhet.
Det betyr at mennesket fra skapelsens morgen mottok den verdighet som gjør det til Guds bilde, mens det å bli fullkomment lik Gud, utgjør målet. Det er noe mennesket oppnår ved å etterligne Gud. Som Guds bilde eier det fra begynnelsen av muligheten til å bli fullkomment. Ved sine handlinger når mennesket til sist frem til virkelig likhet. Denne tanke er enda tydeligere blitt løftet fram av apostelen Johannes: Mine kjære, nå er vi Guds barn, og det er ennå ikke blitt åpenbart hva vi skal bli. Vi vet at når han åpenbarer seg, skal vi bli ham lik, for vi skal se ham som han er. (1.Joh 3,2)


Han viser til endetiden og medgir at enden ennå er skjult, men uttrykker den forhåpning at vi i kraft av våre gode gjerninger skal formes til å bli Gud lik.