Når den moderne kirke lærer noe annet enn urkirken

Av og til - og kanskje oftere enn vi liker - burde vi stanse opp og spørre oss om det vi tror på er i overensstemmelse med det apostoliske vitnesbyrdet slik det finnes nedfelt i Det nye testamente. Jeg holder for tiden på med å lese en ganske utfordrende bok: "Empire baptized" med den svært så talende undertittelen: "How the Church Embracaed What Jesus Rejected" (Wes Howard-Brook) - hvordan kirken omfavnet det Jesus avviste - i det 2 til det 5 århundre.

Men det er en annen bok jeg gjerne vil løfte frem i dag, nemlig: The Early Church on Killing, av Ronald J. Sider. Jeg skal komme tilbake til den førstnevnte når jeg har lest den ferdig.

Sider har gjort jobben sin. Og det han har funnet burde uroe alle som tar lettvint på spørsmålet om kristne og krigstjeneste. Det er nærmest tabu å berøre i mange av dagens evangeliske menigheter. Det som før var selvsagt - helt fra begynnelsen av - at kristne ikke kan drepe eller ta del i militærtjeneste - er blitt tvert om i vår tid.

Med alt det materialet vi sitter på i dag - både de apostoliske skriftene i Det nye testamente og den tidlige kristne litteraturen - er det ikke til å ta feil av. Likevel fristiller vi oss fra dette og hevder med stor selvfølge det motsatte enn det dette materialet viser oss:

1. Det finnes ikke et eneste kirkelig dokument som sier at kristne kan drepe eller ta del i militærtjeneste før år 313.

Det skal altså gå hele 313 år siden menighetens grunnleggelse før dette synet endres! Hva endres i år 313? Jo, det er året da menigheten endres fra å være et fellesskap av mennesker som samles rundt et kjærlighetsmåltid til å bli å bli en herskende politisk stormakt.

2. Det finnes 28 før-konstantinske lærere som i 57 dokumenter sier at kristne "ikke må drepe" eller "bli en del av militæret". 

Ni av disse forfatterne skriver at det å ta liv er feil. Dette er gjengitt i 16 av disse dokumentene. Fire av forfatterne skriver at det å ta del i militæret er galt. Dette er gjengitt i 5 av disse dokumentene. Fem av forfatterne gjengir Jesaja 2,4: "De skal smi sine sverd om til hakker og sine spyd til vingårdskniver. Et folk skal ikke lenger løfte sverd mot et annet, og de skal ikke lenger lære å føre krig". Dette finnes gjengitt i åtte av dokumentene. 10 av forfatterne refererer til Kristi undervisning om å elske sine fiender. Dette er gjengitt i 28 av skriftene. Og 10 av forfatterne skriver at kristne skal være fredelige, ukjente med krig og angrep på andre. Dette er gjengitt i ni av dokumentene.

3. Alle former for drap avvises i disse kirkelige dokumentene

I sine skrifter avviste Origenes alle former for drap. Tertullian avviste "en hver form for drap på mennesker" og Lactanius skrev at det "ikke er tillatt å drepe på noen måte".

Etter å ha gått gjennom dette materialet konkluderer Ronald Sider: "Den omfattende avvisningen av drap, omfatter abort, dødsstraff, gladiator konkurranser (selv det å se på dem), barnemord og krigføring.

4. Hovedargumentet for de tidlige menighetens avvisning av militærtjeneste handlet ikke om avgudsdyrkelse

Dette argumentet er nemlig ofte brukt for å rettferdiggjøre militærtjeneste og for å tone ned Jesu undervisning om ikke-vold. Både Jesus og de nytestamentlige forfatterne trodde alle på budskapet om å elske sine fiender var den eneste etikken for de som ville være Jesu disipler.

Når det gjelder avgudsdyrkelse:

Tertullian skrev ofte om avgudsdyrkelse. Han gav også andre grunner enn avgudsdyrkelse for å avvise militærtjeneste. For eksempel skrev han at Kristus "løste beltet av hver soldat". De fleste som leser Tertullian tolker dette som at Tertullian avvæpnet hver voldelig person hans kamputstyr. Bokstavelig talt: Jesus fjernet våpenbeltet fra hver soldat.

Origenes lærte at alle kristne må avvise militærtjeneste av tre grunner:

1) Disipler må elske sine fiender
2) Disipler må avvise enhver for for hevn
3) Disipler må ikke utøse blod

Kristne i det første århundre forkastet militærtjeneste. De gjorde det fordi Jesus avviste drap av mennesker. Avgudsdyrkelse var altså ikke den primære grunnen til at kristne valgte å avvise militærtjeneste.

5. Den tidlige kirken var ikke delt og tvetydig når det gjaldt spørsmålet om drap og militærtjeneste

Det er få om noen beviser for argumentet om at den tidlige kirken var delt og uklar når det gjaldt disse spørsmålene.

Til dette skriver Sider: "Ingen av disse forfatterne hevder at det å drepe eller ta del i militærtjeneste er tillatt for kristne. I disse spørsmålene tar hver forfatter som nevner dem det samme standpunkt."

6. Augustins teori om "rettferdig krig" kom ikke fra de før-konstantinske kirkelederne

Mange tidlige kristne teologer gir uttrykk for at de verdsetter freden under det romerske styret. Men, "Origenes er helt klar på at den nye loven som Kristus underviser eksplisitt forbyr drap og krigføring for kristne."

Det er også et faktum at soldater ikke kunne bli medlem av de første kristne menighetene. Var de soldat kunne de ikke ta del i Herrens måltid. Det er først i det fjerde århundre at kristne begynner å bære sverdet, og den kirken som nå skapes blir en kirke som forfølger kristne som mener noe annet enn den.
-----
Disse notatene bygger delvis på en bloggartikkel skrevet av Darnell Barkmann, og delvis på mine egne notater. Jeg har redegjort og dokumentert den tidlige kirkens syn på militærtjeneste i boken: En tro verd å dø for, som jeg skrev i 2012 og som er utgitt på Frihet forlag.

- Det finnes ingen rettferdig krig

"Vær så snill - fortell verden at det ikke finnes noe slikt som en rettferdig krig. Jeg sier dette som en krigens datter!"

Ordene tilhører en liten vever skikkelse i hvit nonnedrakt. Hun er en av de modigste kvinnene jeg kjenner: dominikanersøster Nazik Matty. Du ser henne til venstre på dette bildet. Hun har tjeneste midt i krigens helvete: Mosul.

Det skjer noe forunderlig med Den romersk-katolske kirke for tiden. Ikke bare har denne kirken fått en pave som er ganske så annerledes enn andre paver opp gjennom tiden, og som lever radikalt annerledes enn tidligere paver, men rundt om i verden er Den romersk-katolske kirke blitt en kirke hengitt til fred og ikke-vold og Vatikanet lytter til det som nå holder på å skje.

Jeg tror det har gått oss hus forbi, jeg kan ihvertfall ikke huske å ha sett noen skrive noe om en samling i Vatikanet denne våren med tema: Ikke-vold og rettferdig-krig. Men jeg leser jo selvsagt ikke alt som skrives i media. Men det ville ikke forundre meg det minste om vi her på bjerget ikke har registrert det som holder på å skje. Jeg ble først oppmerksom på dette når siste nr av det amerikanske magasinet "Sojourners" kom i postkassen.

Katolikker som kommer fra konflikt soner - Afghanistan, Irak, Pakistan, Colombia, Mexico, Den demokratiske republikken Kongo, Burundi og Uganda - løfter frem et helt annet perspektiv enn USA og Vest-Europa. De førstnevnte snakker om fred og det viktige arbeidet med å skape forsoning. De sistnevnte snakker om at det finnes noe som kalles rettferdig krig.

Men slikt vil ikke søster Nazik Matty høre noe om. Hun har opplevd hva krig er. Alle grusomhetene, frykten, traumene, død på alle kanter, lemlestelser, hjem som er ubeboelige, ja, et jordisk helvete. Derfor taler søster Nazik med en annen autoritet. Ikke den autoriteten som du får gjennom teorier, men gjennom dyrekjøpt erfaring. Og deler av Den romersk-katolske kirke er i likhet med Den koptiske og Den ortodokse kirke dagens martyrkirker. Som martyrkirke taler du med en annen autoritet.

Under konferansen i Vatikanet drøftet man en fredsteologi. Det er interessant å merke seg ordene til Lisa Sowie Cahill, som deltok på konferansen: "Siden det andre Vatikankonsil har ingen pave godkjent eller bifalt noen krig, eller støttet tesen om en rettferdig krig."

I dag leser jeg i Aftenposten at pave Frans I har skrevet brev til Bashar al-Assad der han ber Syrias president om å spare de sivile fra volden og sikre nødhjelpsleveranser. Videre ber pave Frans om at det må jobbes for en fredelig løsning på konflikten.

Begrepet 'rettferdig krig' er ikke lenger brukbart

I kjølvannet av fredskonferansen på Jamaica i tidsrommet 17.-25. mai i regi av Kirkenes Verdensråd, har en debatt blusset opp i avisen Dagen rundt begrepet "Rettferdig krig".

Fredskonferansen på Jamaica markerer på en måte et tidsskille i den forstand at konferansen vedtok at begrepet "rettferdig krig" ikke lenger er et "brukbart" begrep. Dermed utfordres den kirkelige tradisjonen helt tilbake til Augustins tid. Til Dagen sier generalsekretæren i Mellomkirkelig Råd, Berit Hagen Agøy, følgende:

"Kirkene må se det som sin oppgave hvordan de kan medvirke til fred, ikke legitimere krig."

Nå er debatten i gang. Og det er vel og bra, for dette burde være et svært viktig og aktuelt spørsmål for alle kristne. Men dessverre er jeg redd for at debatten aldri kommer til å ta av. Interessen for spørsmålene som reises rundt krig/fred problematikken er dessverre ikke noe som opptar norske kristne i noen særlig grad. Vi har på en måte nok med spørsmålene om hvordan den enkelte av oss skal bli velsignet! Den tidligere sjefredaktøren i Dagen, Odd Sverre Hove, som selv er teolog, mener at "Kirkenes Verdensråd bedriver pasifisme når de kaster vrak på begrepet rettferdig krig."

Jeg savner mer debatt blant kristne om begrepet "rettferdig krig" i det hele tatt har dekning i Det nye testamente? Alt peker på at dette begrepet er et begrep som er et resultat av den konstantinske-kirke, ikke som en del av den apostoliske undervisningen vi møter i Det nye testamente. Hove hevder at uttalelsen fra Fredskonferansen på Jamaica er "i strid med Augustana". Spørsmålet er om heller om uttalelsen fra Jamaica er mer i tråd med Bergprekenen. Da vet jeg for egen del hvem jeg setter høyest.

At denne problematikken er aktuell og brennbar viser en egen opplevelse for noen måneder siden. Jeg kom i en preken til å nevne at ingen kristen i den tidlige kirken deltok i det militære, men levde i tråd med Bergprekenen. Reaksjonen ble så sterk - bare ved at jeg nevnte dette - at en mann reiste seg i protest og gikk fra møtet!

Men det er i aller høyeste grad nødvendig at vi setter disse tingene på dagsorden, når så mange mennesker i denne verden berøres av væpnede konflikter og hvor kirken fremdeles i enkelte sammenhenger velsigner soldatene som skal gå ut i krigen. Vi må heller ikke glemme at Norge er en nasjon som er i krig.

Fredskonferansen samlet 1000 deltagere. I sluttdokumentet understrekes det at fredsarbeid tilhører kjernen i kirkens oppdrag i verden. Konferansen advarte mot at kirkene legitimerer bruk av væpnet makt.

Det lille bildet viser noen av deltagerne på Fredskonferansen på Jamaica.

Vær på vakt mot Herodes' surdeig - den politiske kristne, del 2

Omkring år 312 etter Kristus, under keiser Konstantin (bildet), gjør kirken sitt første virkelige kompromiss med en politisk leder, som på sin side nok ønsket å gjøre det beste for kirken. Den politiske plattformen syntes å være god:

* Slutten på forfølgelsen av de kristne
* Den kristne tro blir akseptert som lovlig religion
* Flere hedenske religioner forbys
* Skattereduksjoner for kristne i tjeneste
* Kristne skulle få ha egen eiendom
* Lovnader om nasjonal fred og stabilitet

Hvem skulle vel ikke ha støttet et slikt politisk program som sikret legaliseringen av den kristne tro? Som ville ha sørget for at den grusomme forfølgelsen av de kristne opphørte?

Eusebios, kirkehistorikeren, skriver i sitt verk: "Hele jorden, fra solens oppgang til dens nedgang, i både nord og sør, ble de ført inn under et fredlig styre. Menneskene ble befridd fra all skrekk for dem som tidligere hadde plaget dem. De feiret lysende festdager. Alt var fylt av lys. De som forut var engstelige så nå med leende ansikt og strålende øyne på hverandre. Med dans og lovsang i byen og på landet priste de først og fremst Gud, altets konge, for slik hadde de blitt opplært, og dernest priste de den gudfryktige keiseren og hans fortreffelige sønner.De gamle plagene kom man ikke lenger i hu, all gudløshet var glemt, man nøy av dagens lykke og ventet på det som ennå skulle komme. Overalt så man på den seierrike keiserens milde lover og forordninger som et bevis på hans sanne fromhet." (Oversatt fra Eusebios: Kyrkohistoria, Artos forlag, side 339)

Eusebios er ingen kritisk historiker, hans begeistring for keiseren og ikke minst keiserens sønner, skiller tydelig igjennom i det han skriver. Hadde Eusebios hatt evnen til å se litt lenger frem ville han kanskje ha sett hvor ødeleggende denne alliansen med keiseren ble, for den kristne kirke.

For senere i historien, skulle en mann som Augustin, vende seg til den daværende politiske makten for å befeste kirkens makt, og undertrykke meningsmotstanderne. Augustin lanserte tesen om "den rettferdige krig", et begrep hvis konsekvens førte til at millioner av mennesker er drept opp gjennom historien. Mer om dette i neste artikkel.

(fortsettes)