Verdens eldste er 117 år og baptist

Verdens eldste er en kvinne ved navn Violet Moses Brown (bildet). Hun fylte 117 år 10. mars i år, og ble 13 år gammel døpt på bekjennelsen av sin tro og medlem av en baptistmenighet i Duanvale på Jamaica. I mange år har hun spilt orgel i menigheten hun tilhører og har vært med i menighetskoret.

Det er nettopp medlemsskapet i den lokale baptistmenigheten hun skylder på når det gjelder å bli så gammel!

Til avisen The Greaner sier Violet Moses at det er 'lydigheten mot De 10 bud som har vært mest helsebringende. Hedre din far og din mor, så går det deg godt og du får leve lenge i landet!"

Når avisen spør hva hun spiser for å holde seg frisk, så svarer 117-åringen:

"Jeg spiser alt, utenom gris og kylling, og så drikker jeg ikke rom eller sånt."

Er det mulig å komme til en gjensidig aksept av hverandres dåpssyn?

Ganske så ubemerket ble det holdt en konsultasjon i Kingston på Jamaica 8.-10. januar.

Den er i hvert fall ikke registrert i noen av våre kristelige dagsaviser her til lands. Men for første gang er representanter for seks kirkesamfunn som praktiserer troende dåp kommet sammen for å samtale om gjensidig anerkjennelse av dåp og kristen enhet. Alt sett i lys av de siste 30 års økumeniske bestrebelser.

Med på konsultasjonen var mennoniter, baptister, pinsevenner og medlemmer av The Church of the Brethren, Churches of Christ og Disciples of Christ. Deltagerne kom fra Jamaica. Kenya, Tyskland, Paraguay, Sveits, Storbritannia og USA.

Konsultasjonen var et direkte resultat av det årlige møtet i Secretaries of Christian World Communions i 2012, og en representant fra Kirkenes Verdensråd deltok som observatør. Vedkommende bidro med en betraktning om den globale diskusjonen som pågår om dåp innen den økumeniske bevegelsen. Spørsmålet det hele handler om er om man kan anerkjenne hverandres dåp?

Samlingen i Jamaica bar preg av en god og åpen dialog med gjensidig respekt for hverandres ståsted. Spørsmål som man arbeider med er en re-eksaminering av språket man bruker vedrørende forståelsen av begreper som sakramenter, ordninger og symboler og en anerkjennelse av hvorvidt det er Gud som handler i dåpen.

Fremdeles er det mye som gjenstår om man skal finne inn til hverandre og kunne leve med forskjellene. Den teologiske forskjellen mellom de som står for troende dåp og spedbarnsdåp er stor.

Bildet viser noen av de som deltok på dåpssamtalene på Jamaica.                                                                                                            

Begrepet 'rettferdig krig' er ikke lenger brukbart

I kjølvannet av fredskonferansen på Jamaica i tidsrommet 17.-25. mai i regi av Kirkenes Verdensråd, har en debatt blusset opp i avisen Dagen rundt begrepet "Rettferdig krig".

Fredskonferansen på Jamaica markerer på en måte et tidsskille i den forstand at konferansen vedtok at begrepet "rettferdig krig" ikke lenger er et "brukbart" begrep. Dermed utfordres den kirkelige tradisjonen helt tilbake til Augustins tid. Til Dagen sier generalsekretæren i Mellomkirkelig Råd, Berit Hagen Agøy, følgende:

"Kirkene må se det som sin oppgave hvordan de kan medvirke til fred, ikke legitimere krig."

Nå er debatten i gang. Og det er vel og bra, for dette burde være et svært viktig og aktuelt spørsmål for alle kristne. Men dessverre er jeg redd for at debatten aldri kommer til å ta av. Interessen for spørsmålene som reises rundt krig/fred problematikken er dessverre ikke noe som opptar norske kristne i noen særlig grad. Vi har på en måte nok med spørsmålene om hvordan den enkelte av oss skal bli velsignet! Den tidligere sjefredaktøren i Dagen, Odd Sverre Hove, som selv er teolog, mener at "Kirkenes Verdensråd bedriver pasifisme når de kaster vrak på begrepet rettferdig krig."

Jeg savner mer debatt blant kristne om begrepet "rettferdig krig" i det hele tatt har dekning i Det nye testamente? Alt peker på at dette begrepet er et begrep som er et resultat av den konstantinske-kirke, ikke som en del av den apostoliske undervisningen vi møter i Det nye testamente. Hove hevder at uttalelsen fra Fredskonferansen på Jamaica er "i strid med Augustana". Spørsmålet er om heller om uttalelsen fra Jamaica er mer i tråd med Bergprekenen. Da vet jeg for egen del hvem jeg setter høyest.

At denne problematikken er aktuell og brennbar viser en egen opplevelse for noen måneder siden. Jeg kom i en preken til å nevne at ingen kristen i den tidlige kirken deltok i det militære, men levde i tråd med Bergprekenen. Reaksjonen ble så sterk - bare ved at jeg nevnte dette - at en mann reiste seg i protest og gikk fra møtet!

Men det er i aller høyeste grad nødvendig at vi setter disse tingene på dagsorden, når så mange mennesker i denne verden berøres av væpnede konflikter og hvor kirken fremdeles i enkelte sammenhenger velsigner soldatene som skal gå ut i krigen. Vi må heller ikke glemme at Norge er en nasjon som er i krig.

Fredskonferansen samlet 1000 deltagere. I sluttdokumentet understrekes det at fredsarbeid tilhører kjernen i kirkens oppdrag i verden. Konferansen advarte mot at kirkene legitimerer bruk av væpnet makt.

Det lille bildet viser noen av deltagerne på Fredskonferansen på Jamaica.

Frigitt slave ble den første ordinerte svarte baptistpastor og grunnla den første evangeliske menighet på Jamaica

I år er det 160 år siden baptister på Jamaica sluttet seg sammen i en union.

Det hele begynte med George Leile (bildet), født i Georgia, USA. Han var den aller første med svart bakgrunn som ble ordinert som baptistpastor. Ordinasjonen fant sted i en baptistkirke i Burke Country, nær Savannah 20. mai i 1775. Det var i denne menigheten Leile ble frelst. I samme menighet var Henry Sharp diakon, og George Leile var Sharps slave. Henry Sharp gav George Leile friheten tilbake og tillot at han fikk utøve sin tjeneste som ordinert pastor.

Det var derfor en allerede erfaren evangelist, pastor og menighetsplanter som kom til Jamaica i 1783. I hjemlandet hadde han drevet menighetsarbeid ulike steder, blant annet grunnla han en menighet i Silver Buff i North Carolina. Dette var den aller første menigheten for svarte i Amerika. Men det var ikke bare lett for George Leile å bli værende i USA. Familien til Henry Sharp truet med å få ham og familien omplassert, dermed så ikke Leile noen annen mulighet enn å forlate hjemlandet.

George Leile startet å forkynne evangeliet på Jamaica i Kingston Race Course, senere kalt National Heroes Circle i 1783. Mange ble frelst, og den første menigheten ble grunnlagt i Windward Road i den østlige delen av Kingston. Denne menigheten kan også feire jubileum i år. Den ble nenlig grunnlagt i 1789, altså for 220 år siden. Etter grunnleggelsen av denne menigheten ble det grunnlagt baptistmenigheter over hele Jamaica.

I tillegg kom grunnleggelsen av en rekke skoler. Disse ble startet av medlemmer av de ulike baptistmenighetene, mange av dem av frigitte fattige slaver. Skolene fikk stor betydning for barna på Jamaica, og flere av Leile's nærmeste medarbeidere startet selv nye menigheter. Grunnleggende uenighet førte til splittelse med noen av disse medarbeiderne.

En av medarbeiderne var George Gibbs. Denne Gibbs kom også fra det sørlige USA. Han røk uklar med Leile og startet menigheter St.Thomas og St.Mary, og noen av de som ble frelst i Gibb's møter forkynte evangeliet på den gang avsidesliggende plasser som St.Ann og i Portland. Her ble det grunnlagt menigheter.

En nær medarbeider av Leile var Moses Baker, også han fra Amerika, nærmere bestemt New York. Han ble frelst i Leiles menighet og det var George Leile som døpte ham. Moses Baker grunnla også en rekke nye menigheter.

Det var frukten av dette store menighetsplantingsarbeidet som førte til at baptistmenigheten gikk sammen i en union i 1849. I dag er det 322 menigheter på øya, og rundt 40.000 medlemmer.

Guds mirakel i "ingenmannsland"

Se filmen om hvordan Gud forvandler "ingenmannsland", en bydel av Kingston, hovedstaden på Jamaica! Et sted hvor ingen våget å bosette seg, hvor mennesker ble ranet og myrdet. Pastor Carter Conlon fra Times Square Church, hvor David Wilkerson er hovedpastor, kom hit i 2003 for å holde en evangelisk møtekampanje. I forkant hadde et bønneteam vært til stede, og gjennombruddet for evangeliet kom. I dag er denne bydelen et fredelig sted, nye hus er under oppføring, og menigheten som ble plantet her vokser.