Organisasjon for å hjelpe Indias kasteløse startet i Sverige

Indias Daliter har fått sitt eget talerør i Sverige. Det er det mange gode grunner for å feire. Denne helgen ble Dalit Freedom Network offisielt stiftet i vårt naboland. Til stede var Kumar Swamy, som reiser verden rundt for å tale dalitenes sak.

I følge FN lever 27 millioner mennesker i verden i moderne slaveri. Av disse finner vi 20 millioner på det indiske subkontinentet. Majoriteten av disse er de såkalte dalitene. Ordet betyr "slått i stykker" eller "knust", og refererer til de som faller utenfor de fire kastene i det hinduistiske kastesystemet. Dalitene ble tidligere kalt "de som man ikke kan røre ved" og har i uminnelige tider blitt diskriminert på det aller groveste.

Dalitenes sårbare sosiale, økonomiske og utdannelsesmessige situasjon gjør dem til enkle offer for utnyttelse og undertrykking, f.eks blir de offer for sexslaveri og tigging.

Organisasjonen som ble stiftet i Sverige denne helgen arbeider for å bedre deres situasjon. Det er på høy tid at det også settes fokus på dette i Norge, og at det etableres en lignende organisasjon her. Her burde norske kristne ta et tak for å få dette til. Den svenske organisasjonen arbeider for at de kasteløse skal få rett til utdannelse av høy kvalitet, grunnleggende helsetjenester, økonomisk utvikling samt juridisk hjelp for å sikre deres lovmessige rettigheter.

Det finnes en egen svensk nettside for den nystartede organisasjonen. Du finner den her:

http://www.dalitfreedom.se/

Se også:

http://www.barnabasbloggen.blogspot.com/

En kristen er en slave og en martyr

Når apostelen Paulus skal forklare seg for kong Aggripa om sin tro på Jesus, bruker han to sterke uttrykk, som forteller oss hva det vil si å være en Jesu etterfølger:

"Jeg sa da: Hvem er du, Herre? Og Herren sa: Jeg er Jesus, han som du forfølger. Men reis deg opp og stå på dine føtter! For derfor åpenbarer jeg meg for deg, for å utvelgde deg til TJENER og VITNE, både om det du har sett og om det jeg vil åpenbare for deg." (Apgj 26,15-16)

Disse to ordene jeg har skrevet med store bokstaver, er svært interessante. Ordet "tjener" er på gresk "huperetes", og har en veldig spesiell mening. Det var navnet på en slave av absolutt laveste sort. Disse slavene ble enten kidnappet fra sine hjem eller på gata eller dratt ut av et fengsel og tvunget inn i et slaveri som varte livet ut. Disse slavene ble lenket sammen til benken de satt på når de rodde de romerske skipene. I det øyeblikk de ble lenket fast, kom de ikke løs før døden befridde dem.

Så det Herren gjør, er at Han åpenbarer seg for Paulus og sier: Jeg vil gjøre deg til en slave. Jeg vil lenke deg fast til benken, og du slipper ikke løs, før du dør.

Når dette er sagt bruker Jesus ordet "vitne", som er det samme ord som "martyr".

En person som følger Jesus på ramme alvor er altså pr definisjon: en slave og en martyr.

Noe å tenke på i dag: Tenker du slik som deg selv?

Paulus skrev i Gal 2,20:

"Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever, lever jeg i troen på Guds Sønn, han som elsket meg og gav seg selv for meg."

Frigitt slave ble den første ordinerte svarte baptistpastor og grunnla den første evangeliske menighet på Jamaica

I år er det 160 år siden baptister på Jamaica sluttet seg sammen i en union.

Det hele begynte med George Leile (bildet), født i Georgia, USA. Han var den aller første med svart bakgrunn som ble ordinert som baptistpastor. Ordinasjonen fant sted i en baptistkirke i Burke Country, nær Savannah 20. mai i 1775. Det var i denne menigheten Leile ble frelst. I samme menighet var Henry Sharp diakon, og George Leile var Sharps slave. Henry Sharp gav George Leile friheten tilbake og tillot at han fikk utøve sin tjeneste som ordinert pastor.

Det var derfor en allerede erfaren evangelist, pastor og menighetsplanter som kom til Jamaica i 1783. I hjemlandet hadde han drevet menighetsarbeid ulike steder, blant annet grunnla han en menighet i Silver Buff i North Carolina. Dette var den aller første menigheten for svarte i Amerika. Men det var ikke bare lett for George Leile å bli værende i USA. Familien til Henry Sharp truet med å få ham og familien omplassert, dermed så ikke Leile noen annen mulighet enn å forlate hjemlandet.

George Leile startet å forkynne evangeliet på Jamaica i Kingston Race Course, senere kalt National Heroes Circle i 1783. Mange ble frelst, og den første menigheten ble grunnlagt i Windward Road i den østlige delen av Kingston. Denne menigheten kan også feire jubileum i år. Den ble nenlig grunnlagt i 1789, altså for 220 år siden. Etter grunnleggelsen av denne menigheten ble det grunnlagt baptistmenigheter over hele Jamaica.

I tillegg kom grunnleggelsen av en rekke skoler. Disse ble startet av medlemmer av de ulike baptistmenighetene, mange av dem av frigitte fattige slaver. Skolene fikk stor betydning for barna på Jamaica, og flere av Leile's nærmeste medarbeidere startet selv nye menigheter. Grunnleggende uenighet førte til splittelse med noen av disse medarbeiderne.

En av medarbeiderne var George Gibbs. Denne Gibbs kom også fra det sørlige USA. Han røk uklar med Leile og startet menigheter St.Thomas og St.Mary, og noen av de som ble frelst i Gibb's møter forkynte evangeliet på den gang avsidesliggende plasser som St.Ann og i Portland. Her ble det grunnlagt menigheter.

En nær medarbeider av Leile var Moses Baker, også han fra Amerika, nærmere bestemt New York. Han ble frelst i Leiles menighet og det var George Leile som døpte ham. Moses Baker grunnla også en rekke nye menigheter.

Det var frukten av dette store menighetsplantingsarbeidet som førte til at baptistmenigheten gikk sammen i en union i 1849. I dag er det 322 menigheter på øya, og rundt 40.000 medlemmer.

Disippelskapets avgjørende betydning

I går leste jeg noe som den lutherske teologen og martyren, Dietrich Bonhoeffer, har skrevet og som er svært radikalt:

"Kristendom uten disippelskap er alltid kristendom uten Kristus."

Om dette var radikalt når det ble skrevet i førkrigsårene, som tross alt hadde en lojalitet til Kristi forsamling og hvis medlemmer deltok i det gudstjenestelige liv og var fellesskapsorienterte, så er det enda mer radikalt i en tid preget av en sterk individualisme. I dag finnes det de som mener det er mulig å ha Jesus som frelser, men ikke som herre. De mener de har frihet til å leve som de vil, frikoblet fra Guds ord og de ordninger som er gitt Kristi forsamling, og likevel være frelst. Dette er nytestamentlig kristentro helt fremmed. Frelse uten forvandling var ukjent for kristne i tidligere tider. For kjernen i kristendommen handler om å bli forvandlet. Gud er ikke bare opptatt av vårt åndelige liv, men ønsker å virke inn på alle livets områder.

Apostelen Paulus beskriver seg selv som "Kristi dulos". Det er oversatt i vår Bibel med tjener. Men det betyr egentlig "slave". Det paradoksale i den kristne tro er at Jesus setter fri fra trelldommen, men samtidig binder Han oss til seg selv. Godeste Luther har uttrykt dette slik:

"Et kristent menneske er en fullkommen fri herre og ikke underlagt noen. Et kristent menneske er en fullkomment underordnet trell som er underlagt alle."

Grunn litt på de ordene, så åpner betydningen av dem seg for deg.

Å være bundet til Kristus er det mest frigjørende av alt, for "får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri." (Joh 8,36)

Paulus: En fange for Jesus

I går kveld leste jeg noen ord av apostelen Paulus som jeg ikke har tenkt på før. Ordene er hentet fra det brevet han skriver til Filemon, hvor han presenterer seg på følgende måte: "Paulus, Jesu Kristi fange...." Ikke keiserens fange, men han er Jesu Kristi fange. Paulus presenterer seg på samme måte i andre sammenhenger. Til forsamlingen i Efesos skriver han: "Av denne grunn er jeg, Paulus, Jesu Kristi fange for dere hedninger..." (Ef 3,1)

Brevet til Filemon er skrevet under hans første fengselsopphold i Rom, rundt år 61 e.Kr. Det ville jo vært mest naturlig å si at han var keiserens fange, og at han led på grunn av sin tro. Men apostelen understreker virkelig at han ikke er keiserens fange, men Jesu Kristi fange. Jeg ble sittende å grunne på dette lenge. Hvorfor skriver apostelen slik?

Jeg kom til at dette hadde med apostelens selvforståelse å gjøre, og vi må forstå hans ord i lys av det han skriver til Rom 14,7-8: "For ingen av oss lever for seg selv, og ingen dør for seg selv. For når vi lever, lever vi for Herren, og når vi dør, dør vi for Herren. Derfor, enten vi lever eller dør, hører vi Herren til."

For apostelen Paulus var Jesus alt. Han sier det så tydelig når han skriver til forsamlingene i Galatia-området: "Jeg er blitt korsfestet med Kristus. Det er ikke lenger jeg som lever, men Kristus lever i meg. Og det livet som jeg nå lever her i kroppen, lever jeg i tro på Guds Sønn, Han som elsket meg og ga seg selv for meg." (Gal 2,20)

En logisk og naturlig konsekvens av dette, er jo at når han sitter fengslet, så er han Jesu Kristi fange. Han presenterer jo seg selv i mange av brevene som Jesu Kristi tjener. Ordet som er brukt på gresk betyr slave eller livegen. Det er det Paulus er: Jesu Kristi slave. Jesus er Herre i hans liv, og kan gjøre med ham hva Han vil. Om det så er for å gå i fengsel. Det er også en del av Guds plan for Paulus.

Det vi snakker om er den totale overgivelsen. Uansett hva som skjer, hvor det skjer og når det skjer: Paulus hører den Herre Jesus til. Han bærer Kristi åk, og hans lenker er bundet til Kristus. Ikke noe kan skje som ikke Herren har tillatt skjer.

Dette ble veldig sterkt for meg i går. Jeg tenkte: Jeg må overgi mitt liv på ny til min gode Herre og venn, og bli Hans slave. Bundet til Ham for alltid.

Maleriet av apostelen Paulus er malt av Rembrandt.