Martyr for sannheten

I dag er det på dagen 484 år siden en av anabaptismens mest markante skikkelser, Jakob Huter, ble henrettet ved å brennes på bålet for sin tro og overbevisning. Huter, eller Hutter som det også kan skrives, var omtrent 35 år da han led martyrdøden. Av yrke var han hattemaker, derav navnet. Han var leder for døperbevegelsen i Tyrol (det nordlige Italia og det vestlige Østerrike), og den gruppen som han var leder for flyktet senere fra denne regionen østover til Moravia, nåværende Den tsjekkiske republikk.  I følge The Hutterian Chronicle, ble totalt 360 anabaptister henrettet i Tyrol. Ene og alene på grunn av sin tro.

Jakob Huter ble født ca år 1500 i nærheten av St.Lorenzen i dalføret Puster, i dagens sør-Tyrol, Italia. Han lærte seg hattemaker-yrket og ble en omreisende håndverker. Senere slo han seg ned i Spittal i Carinthia. Huter kom sannsynligvis i kontakt med de foraktelige gjendøperne (anabaptistene) i Klagenfurt og ble en del av denne bevegelsen, ved å la seg døpe. Han begynte ganske raskt å forkynne Guds ord i Puster-dalen. Her dannet han flere små kommuniteter.

Det tok ikke lang tid før de habsburgske myndighetene fikk vite om denne virksomheten, og i 1529 startet forfølgelsen av disse kommunitetene. To år tidligere hadde nemlig hadde den habsburgske erkehertug Ferdinand den første av Østerrike, erklært at 'forførende lære og vranglærende sekter vil ikke bli tolerert,' Erkehertug Ferdinand var en sterk tilhenger av den katolske mot-reformasjonen. I 1551 inviterte han jesuittene til Wien og i 1556 til Praha og han fikk reetablert det katolske erkebispesetet i samme by.

Sammen med noen få andre brødre til Moravia fordi de hadde hørt at forfølgelsen ikke var så sterk der. I Austerlitz fant de at situasjonen var langt mer tolerant og anabaptiastene bestemte seg for å emigrere. Noen små grupper flyttet da til Moravia, Huter valgte å forbli i Tyrol for å være pastor for de små kommunitetene som ble igjen. Myndighetene forsøkte å arrestere Huter, men han klarte å komme seg unna. Under tortur forsøkte myndighetene å få anabaptister til å angi ham, men klarte det ikke til tross for den harde torturen.

Jakob Huter kom til Moravia i 1533 mens forfølgelsen av anabaptistene i Tyrol var på det sterkeste. Under Huters ledelse skulle anabaptistene i Moravia blomstre. De begynte å praktisere den urkristne modellen med å ha alt felles. I tillegg til dette ble hutterianerne kjent for sin pasifisme og for troende dåp. I 1535 ble anabaptistene utvist fra Moravia og de slo seg ned i de omkringliggende landene. Jakob Huter og hans kone vendte tilbake til Tyrol hvor de 30 november 1535 ble arrestert i Klausen og brakt til festningen Branzoll. 9.desember ble Huter deportert til Innsbruck, hvor han ble avhørt og presset til å avsverge seg sin tro. Selv under forferdelig tortur ville han ikke oppgi navn på andre anabaptister. Huter ble dømt til døden ved å brennes på en stake. Det skjedde 25.februar 1536 i sentrum av Innsbruck. Hans minne lever videre.

Henrettelsesstedet i Innsbruck.

Martyrer på grunn av nattverdsynet

Peter Hoover har skrevet denne aktuelle artikkelen om en side av kirke-og martyrhistorien vi ikke må glemme. Mange har ofret livet for sannheten. Artikkelen er så interessant, at jeg har valgt å oversette deler av den til norsk:

Stephen Taylor fotografert utenfor monumentet til Jan Hus i Konstanz i Tyskland, hvor romersk-katolske myndigheter offentlig henrettet Jan Hus (1372-1415) og Hieronymus von Prag (ca 1379-1416), ved å brenne dem på bålet, for deres tro og overbevisning.

Steinen har en innskrift, sett fra denne siden hvor det står: 'Hieronymus von Prag +30 mai (7.juni) 1416.'

Susan Hoover, Tanya, Dean and Stephen Taylor, sammen med Stanley Hoover ved samme minnesteinen i 2013. Hvorfor måtte disse troende brødrene dø?

Lutterworth i Leicestershire, England, hvor John Wycliffe (c1 1328-1384), døde av slag mens han feiret Herrens måltid sammen med forsamlingen sin den siste dagen i året 1384. De kirkelige myndighetene, så uenige i hans tro, gravde opp igjen liket og brente restene av den i 1428.

Jan Hus, Hieronymus von Prag og John Wycliffe - alle tre i store vanskeligheter med kirken fordi de trodde og praktiserte nattverden eller eukaristien annerledes.

Hva var problemet?

Remanens.

Hva er det for noe?

Blant kristne refererer dette til selve substansen - brødet og vinen - i nattverden. Selv om brødet fortsetter å være brød og vinen fortsetter å være vin, entrer den virkelige kroppen og Kristi nærvær elementene - i den grad at vi snakker om noe mer enn bare et symbol. Ikke bare noe man tenker på og minnes.

Med Kristi personlige involvering og hans levende nærvær i brødet og vinen blir remanensen noe virkelig mektig og et attraktivt element for alle troende som anerkjenner det for hva det er. John Wycliffe, de troende i Böhmen og Moravia, valdenserne i Frankrike og det nordlige Italia, de frie kristne i Belgia, og i fjellene i Sveits og Bourgogne, og endelig hele rekken av ikke-katolikker delte dette synet på nattverden. Dette skulle bli kjent som konsubstansiasjon - den åndelige Kristuslike tilnærmingen.

På den andre siden, ble lærde kirkeledere og øvrighet innen Den romersk-katolske kirke mer og mer kravfulle med hensyn til deres lære om nattverden til det ble livsfarlig selv å stille spørsmålstegn ved deres konklusjon.

Heldigvis begynte troende både på De britiske øyer og i det sentrale Europa å gjenoppdage deres vei med Kristus, mange århundrer før den protestantiske reformasjonen.Husker du, for eksempel, Utraquistene i Böhmen og Moravia? De brøt ut av Den romersk-katolske kirke, og vendte tilbake til å feire nattverden ofte - hver uke eller oftere - både med brød og med vin, og de sørget for at alle troende - også kvinner - ble involvert. Ut fra dem kommer den forunderlige historien om  Moravianerne, som ga verden evangeliet på 1700-tallet.

Jan Hus - sannheten tro til døden

6. juli er en spesiell dag for meg: Da ble jeg tatt opp som medlem av Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby. I år er det 8 år siden. Det skjedde på minnedagen for Jan Hus, og kunne ikke ha passet  bedre. Det var ikke planlagt på forhånd, så jeg tar det som et tegn på Herrens ledelse.

For - helt siden jeg ble en kristen i 1972 har jeg vært opptatt av de forfulgte kristnes sak, martyrhistorien, og da særlig for mitt vedkommende, døperbevegelsens historie.

I år er det ganske nøyaktig 650 år siden den bøhmiske reformatoren Jan Hus ble født. Vi kjenner ikke hans fødselsdato, men hans martyrdag, 6.juli 1415, da han ble brent på bålet for sin tro.

Hvorfor skal vi så minnes martyrene? Skal vi ikke heller legge deres historier tilside og kalle dette en ulykksalig tid i kirkens historie, og komme oss videre. Vi lever tross alt i 2019 og tiden er annerledes nå.

Da er jeg redd vi mister mye underveis, ja, ikke bare det, vi står også i fare for å gjøre om igjen de samme feilene. Deres kamp må ikke være forgjeves. Vi må løfte frem deres minne, dvele ved det de sto for og var villige til å gå i døden for. Av og til må vi våge å spørre oss selv: Er vår tro verd å dø for? Eller er troen vår bare blitt en eneste stor lapskaus, hvor alt er blandet sammen? Det er bare når vi er trygg på vår egen identitet og egenart at vi med frimodighet kan nærme oss våre trossøsken i andre sammenhenger.

Her er noe jeg skrev om Jan Hus på 600 årsdagen for hans martyrium, 6.juli 2015:

I dag er det på dagen 600 år siden tsjekkernes store reformator, Jan Hus, ble brent på bålet. Selv satt i brann av ideene til John Wycliffe - som er blitt kalt ‘Reformasjonens morgenstjerne’ - antente han en åndelig brann som skulle få store og varige ringvirkninger. Jan Hus skulle bli en katalysator for den protestantiske bevegelsen, og minnedagen for hans martyrdød er viktig også med tanke på det store Reformasjonsjubileet i 2017.

1400-taller er et særlig mørkt kapittel i Den romersk-katolske kirkes historie. Når kong Sigismund og Den romersk-katolske kirke i fellesskap kaller sammen til et kirkemøte i Konstanz i 1414 hadde denne kirken i nesten 40 år hatt flere paver som levde side om side og som konkurrerte om å være ‘Kristi stedfortreder’ på jord og var mer splittet enn noensinne.

Høsten 1414 sydet det av liv i den sørtyske handelsbyen Konstanz. Byen, som til vanlig bare hadde 5000 innbyggere, fikk øket sitt innbyggertall til 35.000. Hit kom konger, kardinaler, biskoper og andre høyverdigheter - og 700 prostituerte!

Kirkemøtet skulle ta stilling til hvem som skulle være pave for Den romersk-katolske kirke. Siden denne kirken påberopte seg å være Peters etterfølger, var det intet mindre enn en skandale av dimensjoner, at denne kirken i 35 år hadde vært splittet og tre paver hadde båret pavekronen på samme tid.

På kirkemøtet i Konstanz kjempet disse tre om makten. Bare en av dem var der fysisk, nemlig Benedikt 13. Han var spanjol, og hans pavestol befant seg i Avignon i Sør-Frankrike. Den spede begynnelsen til det hele fant sted allerede i 1309, med den franskfødte pave Clemens 5, som fikk bygd et palass i Avignon og flyttet paveembetets residens dit.

Den andre paven som kjempet om makten på kirkemøtet i Koblenz var Johannes 23. Denne italienerens pavestol befant seg tre steder. Den ene i Pisa, den andre i Firenze og den tredje i Roma. Sist, men ikke minst, dreide det seg om Urban 12, italiener med pavestol i Roma. Som om ikke dette var nok støttet Spania, Skottland og Sicilia pave Benedikt 13, mens pave Johannes 23 til en viss grad hadde sine støttespillere fra Det-tyske romerske riket. Pave Gregor 12 hentet sin støtte fra England, Norden, Flandern, Portugal og de fleste italienske fyrstedømmene.

Det skulle ikke bli noen av dem som ble den endelige paven. Kirkemøtet samlet seg om: Martin 5.

Jan Hus

Tsjekkeren Jan Hus ønsket å minske kirkens makt. I en tid som denne blir det store problemer av slikt. I årene frem mot kirkemøtet i 1414 hadde Hus kritisert Den romersk-katolske kirken. Uredd angrep han de geistlige for grådighet. Martin Luthers navn er knyttet til kampen mot avlatshandelen, men det var Jan Hus som først kom med denne kritikken. Jan Hus mente dette var en skamløs metode for å drive inn penger på. Men han kritiserte også Den romersk-katolske kirken for hykleri og ikke minst utukt.

Jan Hus ble født i 1371 i byen Husenic, som ligger sørvest i Böhmen i det nåværende Tsjekkia. År 1400 vies han til prest, og fire år senere fikk han sin eksamen i teologi. Det skulle ikke gå mer enn ni år fra han ble viet til prest, før han ble utsøtt av Den romersk-katolske kirken.  Frafallet blant presteskapet var stort. Jan Hus ba om vekkelse. Han var djupt forankret i Bibelen. Og det var med bakgrunn i sine bibelstudier at han fant argumentasjonen han trengte for å rette sin sylskarpe kritikk mot Den romersk-katolske kirkes korrupte ledelse.

Men det finnes også en annen side ved Jan Hus som det er viktig å få med seg. Den ramsalte kritikken var den ene siden av hans sterke engasjement. Den andre siden var at han var levende engasjert i forkynnelse og åndelig veiledning. Hans lengsel var at de troende skulle søke et djupere fellesskap med Jesus gjennom personlig bibellesning. Når Jan Hus forkynte Guds ord satt det spioner utsendt fra kirkens ledelse for finne noe de kunne ta ham for.

De teologiske skriftene til Wycliffe hadde fått omfattende utbredelse i Böhmen. De kom fra England i 1401 og 1402 med Jerome av Praha, og Jan Hus ble sterkt berørt av dem. Og det fikk smitteeffekt. Hus begynte å samle en tilhengerskare rundt seg. Ser vi nærmere på den såkalte ‘husismen’, som dette fenomenet ble kalt på 1400-tallet så var ikke det noe annet enn ‘wycliffisme’ på böhmisk jord. Sagt med andre ord: det var Guds ord som fant grobunn i hjertene til lengtende mennesker, etter å vende tilbake til røttene. Mens kirken mer eller mindre rotnet på rot, med alle sine åpenbare og skjulte synder, var et noen som hadde funnet rent vann. Og de øste fra disse kildene.

For de geistlige som levde i kompromiss og synd ble Hus en farlig mann. Farlig fordi han pekte på deres synder, men også fordi hans tilhengerskare økte. 30 år tidligere hadde John Wycliffe blitt fordømt som kjetter i England. Nå sto Jan Hus for tur. Den stadig sterkere motstanden mot Hus kulminerte ved at han ble utstøtt av kirken. Det skjedde i 1409. Han fortsatte likevel å forkynne Guds ord og var elsket av store deler av folket. Paven beordret at stedet hvor Jan Hus forkynte Guds ord, Betlehemskapellet, skulle rives, men da de tyske borgerne i Praha forsøkte å gjøre dette, ble de drevet bort av husittene. Tilstanden i Böhmen antok nå revolusjonær karakter. Kong Wenzel fryktet den revolusjonerende kraften som lå i Hus og hans bevegelse, og fikk flyttet Hus til slottet Kozi hradek. Rundt dette slottet vokste det så senere frem en egen husittby - Tabor.

Hus ble så  lokket til Konstanz. Han fikk lovnader om fritt leide, men det var en felle. Dommen mot ham falt ett år etter at kirkemøtet var blitt innledet, etter at han hadde gjort et siste forsøk på å forklare sitt syn.

Når Jan Hus ble ført til bålet, 6. juli 1415, kunne man høre ham si:

“For det evangeliet hvis sannhet jeg har forkynt, undervist og skrevet om, dør jeg i dag med glede”

En gripende martyrhistorie

Blant melkebøndene i Goes på den holladske øya Zuid Beveland, vokste Joost Joosten opp syngende. Han utmerket seg i latin på skolen, men hjertet hans befant seg i de sangene han sang, og foreldrene hans ordnet det slik at han fikk en plass i kirkekoret i landsbykirken.

Folk la merke til ham da han sang - en lyslugget gutt med klar stemme - og alle likte ham. I 1556 besøkte den spanske kongen, Filip II, Nederland. De æret ham med en høymesse, og kirkekoret fra Goes skulle synge. Joost var blitt 14 år gammel.

Kongen la merke til ham. Etter mess en sa ham: 'Før den gutten til meg! Han må bli med meg til Spania!'

Men Joost ønsket ikke å reise til Spania for å leve i det rikeste kongehuset i Europa. Han ønsket seg noe langt bedre. Han holdt seg skjult i seks uker inntil de som lette etter ham hadde gitt opp, og kongen av Spania hadde reist hjem.

Etter at han var ferdig med skolen, gjorde han kjent at han ville følge Kristus. En anabaptistisk forkynner døpte ham i et hemmelig møte, og myndighetene begynte å lete etter ham igjen.

I 1560 klarte de å fange ham og fikk satt ham i fengsel. Fire etterforskere fra kontoret til Den Hellige Inkvisisjonen forhørte ham. På fire skriveark skrev Joost ned for dem sin tro. Han skrev også sanger, og sang dem i fengselet.

De katolske inkvisitorene fikk festet Joost til et stativ, et av datidens kjente torturredskaper. De slo stålstenger gjennom knærne hans og dro dem gjennom leggene hans helt ned til anklene. Men Joost fornektet ikke sin tro. Retten bestemte da at Joost skulle dømmes til døden.

De bygget et lite hus av strå i sentrum av byen. Folk kom sjøveien, til hest og til fots for å se. De stilte seg på torget omkranset av soldater for å holde dem tilbake. Og ventet.

I lenker ble han ført til avrettingstedet av soldater. Folk hadde ikke sett ham så blek og tynn før. Så plutselig! Hva var det de hørte? Han sang!

Joost Joosten sang igjen... den samme klare stemmen ... kunne han virkelig synge nå? Og noen kunne høre hva han sang. Det var sangen han hadde sunget da han bestemte seg for å følge Jesus:

'Å, Herre Jesus, i tankene mine står du alltid foran meg!'

Soldatene førte ham så inn i stråhytta. Han sang fremdeles da flammene steg opp. Dette var mandagen før jul. Året var 1560. Og Joost Joosten var bare 18 år.

- Peter Hoover: The Secret of the Strength. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Tegningen viser Joost Joosten (1542--1560) torturert i fengselet Veere i Zeeland i Nederland.

Hetses etter sin død - hadde Jim Elliot som forbilde

John Allen Chau (bildet), 27 åringen som ble drept i forsøket på å nå inn til en urbefolkningsgruppe, for på sikt å nå dem med evangeliet, hetses nå på sosial medier. Han kalles naiv, dum, uforstandig og det som langt verre er. Jeg skrev om den uredde unge mannen på bloggen i går.

Hvor mange av de som hetser og kritiserer ham er selv villig til å gå med evangeliet? Hvilken pris er de villige til å betale for at andre skal få høre om Jesus?

I dag fikk jeg melding fra Sally McClung, kona til Floyd McClung. Hun kan fortelle at John Allen    Chau var en hengitt etterfølger av Jesus. Hans store helt og forbilde var Jim Elliot, som døde som martyr i det han og hans venner ble drept på nøyaktig samme måte når de forsøkte å nå Auca-indianerne i Ecauador ble evangeliet. Det skjedde i 1949.

John Allen Chau begynte å arbeide for All Nations, som ble grunnlagt av nettopp Sally og Floyd McClung. Sally forteller at natten før John Allen dro inn til denne urbefolkningsgruppen, skrev han i dagboken sin at hans familie ikke måtte bli sint på ham om han ikke overlevde.

Dette var nemlig ikke et plutselig innfall. Reisen var nøye planlagt i flere år, og John hadde ved siden av å ha vært lang tid i bønn, og hadde trent på hvordan han skulle leve og overleve blant denne indianerstammen.

John Allen visste meget godt at dette var et misjonsoppdrag med høy kostnad, men han var villig til å gi sitt liv for at også disse menneskene skulle få høre de gode nyhetene om Jesus.

Jeg tenker på to ord av Jesus når jeg tenker på John Allen Chau:

"Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for vennene sine." (Joh 15,13)

"Sannelig, sannelig sier jeg dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt." (Joh 12,24)

27 åring ga livet sitt for å nå urbefolkningsgruppe med evangeliet

Han ga alt, 27 år gamle John Allen Chau (bildet), i forsøket på å nå en unådd stamme som bor på den utilgjengelige koraløya Nordre Sentinel som er en del av øygruppen Andamanerna som tilhører India. Han ønsket å nå stammen med evangeliet.

John Chau døde på stranda i et skur av piler som ble skutt mot ham fra denne urbefolkningsgruppen. Han hadde nettopp kommet ut til øya med en en fiskebåt. Lokalt politi våger ikke å hente den døde kroppen. John Chau, som var kjent som litt av en eventyrer som søkte spenning, og som elsket Jesus av hele sitt hjerte, ble drept fredag 16.november. Jegerne fra denne urbefolkningsgruppen har begravd John Chau på stranden der han døde. Lokale fiskere var vitne til det brutale drapet.

Sentineleserne, som urbefolkningsgruppen heter, betrakter alle som kommer til øya som inntrengere.

John Chau var uteksaminert fra Oral Roberts University.

Arven etter Jan Hus, del 2

Navnet Jan Milic er uløselig knyttet til Jan Hus. Han var en tsjekkisk romersk-katolsk prest og nok den mest innflytelsesrike predikanten i den fremvoksende bøhmiske reformasjonen på 1400-tallet. Sammen med andre bøhmiske predikanter og skribenter i sin samtid, banet ham veien på ulike måter for reformatoren og martyren Jan Hus.

Han kom til tro på Jesus i året 1363 og gav sitt fullstendig i Herrens hender. Hans samtidige forteller at han var en mann sterkt preget av en påtagelig hellighet, ydmykhet og bønnens ånd. Hans motstandere klaget ham inn for paven, og Jan Milic måtte stå til rette for pave Urban. Men Gud elsket Jan Milic, og sto ved hans side.

Det fortelles at pavens bror, som var en albansk kardinal, kom med følgende uttalelse:

"Selv om min bror, pave Urban, står der skinnende på grunn av sine mirakler, mener jeg likevel at det er Milic som burde kanoniseres før min bror."

Jan Milic fraskrev seg alle sine privilegier og sin eiendom, og så det som sin hovedoppgave å spre evangeliet, ta seg av de fattige, syke og ensomme, leve i tilbedelse og studier og skrive ned sine prekener. Arven etter Jan Milic ble videreført av modige menn som Tomas Stitny, Marej av Janov og senere av Jan Hus selv.

Etter at Jan Hus ble brent bundet til en stake og brent for sin tro og overbevisning fortsatte arbeidet med å forkynne sannheten, koste hva det koste ville. Grupper av sanne Jesus-troende oppsto og de dannet 'Unionen av Brødre' i Kunwald, i 1457. Grunnlaget for denne unionen var en sterk vektlegging av hellighet.

Martin Luther ble inspirert av de tsjekkiske brødrene, her i min oversettelse:

"Siden apostlene har det ikke vært noe folk hvis kirke har vært nærmere læren og livet til apostlene enn de tsjekkiske brødrene. Selv om disse brødrene ikke overgår oss i renhet hva lære angår, overgår de oss i stor grad i sin pliktoppfyllende disiplin som er nærværende i kirken, disiplin som de anvender og gjennom hvilken de leder kirken med glede. Hva angår deres disiplin fortjener de stor ære, som vi anerkjenner til Guds ære og for sannheten."

Apostelen Paulus skriver:

"For dette er Guds vilje: at dere skal være hellige, så dere holder dere borte fra hor... For Gud kalte oss ikke til urenhet, men til et hellig liv." (1.Tess 4,3 og v.7)

(fortsettes)

En russisk emigrant som endte sitt liv som martyr i Ravensbrück, del 3

Den mørke natten hadde ingen ende for Jelizaveta Jurjevna Skobtsova, hun som skulle bli Moder Maria. Ti år etter at datteren Nastia døde må fader Lev Gillet gi henne den forferdelige beskjeden om at hennes eldste datter, Gajana, var død. Hun døde av tyfus i Moskva (bildet) 23 år gammel.

"Jeg skal aldri glemme det smertefulle øyeblikket, da jeg meddelte henne at Gajana var død. Uten å si et eneste ord løp hun ut på gaten. Jeg var redd hun kom til å kaste seg i Seinen. Hun kom først tilbake på kvelden - fylt med en forunderlig fred," forteller Lev Gillet.

Gajana hadde vendt tilbake til Russland med hjelp av en venn av familien, Alekseij Tolstoj (1883-1945) en sovjetisk forfatter, i 1934. To år senere omkommer hun i en tyfus-epidemi som rammer Moskva og som kommunistene forsøker å skjule.

I Paris kunne moren bare overvære en minnegudstjeneste. Gajana ble begravet i Moskva. Mor overvar denne i konsentrert bønn, bøyd ned mot gulvet. De som var tilstede la merke til hennes spesielle åndelige grepenhet. Hun var fylt av ro.

Selv kunne hun fortelle:

"Det var helt svart. Det vare svarte natta. Det var absolutt åndelig ensomhet - alt omkring meg var mørke. Bare lengst borte i synsranden var det en lys prikk. Nå vet jeg hva døden er."

Men det var mer som var tungt:

Jelizaveta Jurjevna og Daniil Jermolajevitsj Skobtsov lærte å kjenne hverandre og ble viet etter å ha kjent hverandre en kort under den russiske borgerkrigen. De fikk ansvarsfulle administrative stillinger i den nyopprettede og kortvarige regjeringen for Kubanområdet. Jelizaveta var borgermesterens erstatter i byen Anapa.

Men nå - som emigranter - begynte forskjellene mellom de to å bli merkbare.  Det er trolig at Nastias død ble et vendepunkt i deres ekteskap. I 1927 blir de separert.

(fortsettes)

Takk Tyndale for Bibelen

William Tyndale og Bibelen er uløselig knyttet sammen, og alle som er glad i sin Bibel burde takke Gud for denne mannen, hvis minnedag er i dag. Spørsmålet er vel egentlig hvor vi ville vært i dag om det ikke hadde vært for Tyndale og hans bibeloversettelsesarbeid.

Den romersk-katolske kirken var ikke glad i denne mannen. Tvert imot. Hans bibeloversettelse ble fordømt. Men nå foregriper jeg begivenhetene.

William Tyndale ble født i Dursley i England antagelig i 1494. Det er ikke mye vi kjenner fra hans oppvekst. Sin utdannelse fikk han i Oxford og han hadde betydelige språklige evner. Han snakket flytende fransk, gresk, hebraisk, tysk, italiensk, latin, spansk - ved siden av sitt morsmål, engelsk. Tidlig viste han stor interesse for å få Bibelen oversatt til engelsk. Det greske Nytestamentet som Desiderius Erasmus gjorde tilgjengelig var en stor inspirasjonskilde. Tyndale ble også sterkt påvirket av Martin Luther. Men kirken var ikke like begeistret for hans lidenskap for å gjøre Bibelen tilgjengelig på engelsk.

Det finnes et berømt sitat fra Tyndale's munn. I forbindelse med en diskusjon med et katolsk prest utbrøt han:

"Hvis Gud lar meg leve noen år til, skal jeg sørge for at en gutt som går bak plogen, vet mer om Skriften enn du gjør."

Tyndale var frustrert over den manglende interessen blant kirkens menn for Bibelen. Han søkte støtte til sitt oversettelsesarbeid, men søknaden ble avslått. Han valgte derfor å forlate England, først til Hamburg, og så våren 1524 ankommer han Wittenberg. Det er her han skal ha arbeidet med sin bibeloversettelse. Han oversatte direkte fra hebraisk og gresk. Med tiden skulle hans bibeloversettelse bli et godt utgangspunkt for oversetterne av det som skulle bli den legendariske King James Bible. Shakespeare skulle også bli inspirert av Tyndale's språklige verk.

For Tyndale arbeidet utrettelig for at folk flest skulle få del i Guds ord. Han holdt det for å være Guds evige, ufeilbarlige, autoritative ord, så når nyheten om kong Henrik VIII's forestående skilsmisse ble kjent, talte han kongen midt imot og viste til hva Guds ord sier om ekteskapet. Kongen ble vred, og sørget for at Tyndale ble pågrepet. Det skjedde i 1535. Året etter ble dommen fullbyrdet. Tyndale ble beskyldt for heresi - vranglære -og ble først kvalt inntil en påle, deretter brent.

En russisk emigrant som endte sitt liv som martyr i Ravensbrück, del 2

Det var ikke bare økonomien som ble utfordring for familien Skobtsova. Datteren Nastia ble syk. Først forstod ikke mor eller far hvor alvorlig det var. De trodde at hun var i ferd med å komme seg etter influensa som hele familien hadde hatt vinteren 1925-26. Men Nastia ble ikke bedre. Hennes tilstand gjorde dem urolige. De tilkalte lege, men han kunne ikke gi noen god forklaring på at hun var blitt så tynn. Det var først når hennes tilstand hadde blitt kritisk, at de forstod hva det var: hjernehinnebetennelse.

Nastia ble innlagt på det berømte Pasteurinstituttet. Hun fikk den beste behandlingen som var mulig å gi på denne tiden, Nastia kom seg ikke. Mor og datter tegnet for at Nastia skulle få litt annet å tenke på i denne vanskelige tiden. Ser man på tegningene i dag så viser de Nastia's magre, feberaktige, men likevel så rolige ansikt. Tre av dem er merket med ulike klokkeslag den 7.mars 1926. Det var dagen Nastia døde. Da hadde hun ligget syk i nesten to måneder.

Å miste et barn er dramatisk. Jelizaveta Jurnevna, hun som skulle bli moder Maria, skriver:

"Så mange år, og jeg har aldri visst hva anger er. Nå gripes jeg av redsel over min avmakt... Ved siden av Nastia kjenner jeg at min sjel, hele mitt liv har gått i mørke smug - nå vil jeg gå en sann og renset vei, ikke på grunn av troen på livet, men for å rettferdiggjøre, forstå og kunne ta imot døden. Og når man rettferdiggjør og aksepterer døden, bør man alltid huske hvor tom man er. Hva man enn tenker og hvordan man tenker - kan man ikke skape noe større enn ordene: elsk hverandre..."

Jelizaveta er 34 år når hun skriver dette. Hun har 19 år igjen å leve.

Om begravelsen til Nastia skriver hun:

"Dette at det plutselig er blitt åpnet en port til evigheten, at hele det naturlige livet har begynt å skjelve, har falt sammen... Alt farer ned i gravens mørke gap, forhåpninger, planer, vaner, beregninger ... men det viktigste er meningen, hele livets mening. Om den finnes, da må man løfte blikket, forkaste alt ..."

For Jelizaveta leger ikke tiden alle sår. Døden er den store døderen. Sjelen blir igjen blind. Evighetsporten er igjen stengt. Det skulle ta mer av hennes krefter og innse at hun måtte inntas av Livet -Herren selv.

Hun uttrykker dette i et dikt. Her er min oversettelse av det første verset:

Nylig jeg trodde skatten var uendelig.
At jeg behersket livets magi.
Herre, min Herre, jeg må betale
allting tilbake og fattig forbli.

Og så det siste verset:

Tankene mine er syke og bleke
følelsene, viljen er svak av synd.
Trøtt og forvirret betrakter jeg veien
Jeg er din slave som mistet mitt syn.

(fortsettes)

En russisk emigrant som endte sitt liv som martyr i Ravensbrück, del 1

Historien du er i ferd med å lese er dramatisk. Svært dramatisk. Den handler om flukt, barns død, skilsmisse, troskamper, radikal kristen tro levd ut blant flyktninger, bohemer, prostituerte, intellektuelle - og om et liv som ender i utryddelsesleiren Ravensbrück, hvor historiens hovedperson, Maria Skobtsova (bildet) henrettes fordi hun har gjemt jøder.

På begynnelsen av året 1923 kommer en russisk emigrantfamilie til Paris. Familien består av seks personer: Jelizaveta Jurjevna Skobtsova (som skulle få navnet Moder Maria), Sofia Borisovna Pilenko (hennes mor), Daniil Jermolajevitj Skobtsova (hennes mann), sønnen Jura og deres to døtre, Nastia og Gajana. Gajana, som var den eldste av barna, ble født i Russland, når hennes mors første ekteskap var på vei til å ta slutt gjennom en skilsmisse. Det yngste barnet, ble født i Jugoslavia, like før de kom til Paris.

De tok den veien mange russiske emigranter: fra Svartehavets østkyst, sørover til Georgia, siden mot vest til Konstantinopel og så til Beograd. Jeg skal komme tilbake til den reisen.

Oktoberrevolusjonen i 1917 førte en million russere på flukt. Mange av disse trodde nok at den kommunistiske maktovertagelsen i Russland skulle bli kortvarig, og de skulle få vende tilbake til moderlandet. Men månedene ble til år og de russiske emigrantene slo etter hvert røtter i Europa. I byer som Paris, Berlin, Praha, Beograd dukket det opp russiske aviser, tidsskrifter, forlag, russiske restauranter, skoler og kirker.

Men livet skulle ikke bli enkelt for disse emigrantene. De stilte absolutt nederst på stigen. Europas nasjoner slikket sårene etter den ødeleggende verdenskrigen, og hadde ikke plass for russiske flyktninger. De måtte klare seg selv. Det gjorde mange av dem.

For de var fra før av vant til harde kår. Tsarens Russland var ingen søndagsskole.

Familien Skobtsova med følge reiste fra Novorosijsk. Med båt over Svartehavet. Den var fylt til bristepunktet. På det øverste dekket befant passasjerene på første og andre klasse. Under disse befant de armenske flyktningene seg.Så kom et dekk med sauer og under der igjen lasterommet med de russiske flyktningene. I lasterommet var det helt mørkt. Et eller annet sted i dette lasterommet fantes det også et dynamittlager. Av den grunn var det forbudt å røyke. Men bare det å bevege seg her nede var både vanskelig og farlig.

Flere av passasjerene var også såret og syke og den rullende sjøen i den skrøpelige farkosten gjorde ikke reisen særlig behagelig.

Jelizaveta befant seg i dette lasterommet. Hun var gravid og redd for at barnet skulle bli født under den strabasiøse sjøreisen. Men til alt hell blir Jura født i Georgias hovedstad Tbilisi. Noen måneder senere forenes hun med sin mann i Konstantinopel. Men der kunne de ikke bli værende.

(fortsettes)

Evig ihukommelse

Sammen med våre venner i Northumbria Community feirer vi i dag det gode minnet om Jean Donovan (bildet), som arbeidet som misjonær i El Salvador og som sammen med tre nonner ble brutalt voldtatt og drept i 1980.

Jean Donovan ble født 10. april 1953 i en øvre middelklasse-familie i Westport, Connecticut, USA. Etter endt college tilbrakte hun et år som utvekslingsstudent i Irland. Tiden i Irland skulle få avgjørende betydning for hennes tro. Den ble fordjupet, ikke minst i møte med en irsk prest som hadde vært misjonær i Peru. Etter endt utdannelse begynte hun å arbeide for et stort regnskapsbyrå. Hun ble forlovet med en lege, Douglas Cable, og drømte om å bli mor. Samtidig slet hun med et misjonskall.

Oppgitt sa hun til Gud: "Hvorfor gjør du dette med meg? Hvorfor kan jeg ikke bare være en ganske alminnelig husmor?"

Hun meldte seg som frivillig medarbeider i det romersk-katolske bispedømmet i Cleveland. Her arbeidet hun med å hjelpe fattige mennesker, og det var i forbindelse med dette arbeidet at Jean bestemte seg for å bli en del av et misjonsprosjekt i El Salvador - et av de farligste stedene den gangen på jordkloden. Hun fikk sin opplæring som leg-misjonær ved Maryknoll i staten New York.

Jean Donovan dro til El Salvador i juli 1977 og begynte et arbeid blant ofrene av borgerkrigen. Misjonærene sørget for et trygt ly, mat, klær, medisiner og de gravla de døde og evangeliet ble levd ut og forkynt.

Jean Donovan skulle bli en av medarbeiderne til erkebiskop Oscar Romero, som også endte sitt liv som martyr. Hun lyttet ofte til hans brennende prekener i katedralen Metropolitana og hun deltok i våkenattsgudstjenesten etter hans brutale død.

Det hendte hun tenkte på å forlate det krigsherjede El Salvador, men kjærligheten til de fattigste av de fattige og til Gud holdt henne tilbake.

2. desember 1980, på et øde sted, ble Jean Donovan, og de tre nonnene Ita Ford, Maura Clark og Dorothy Kazel, voldtatt og drept av medlemmer av hæren i El Salvador.

De vil bli minnet for evig.

Sviket mot martyrene

Det er en ting som er blitt så alvorlig for meg. Det er det jeg vil kalle "sviket mot martyrene".

Her er en av dem, Balthasar Hubmaier. Neste år er det 490 år siden han ble brent på bålet. Doktorgrad fra Universitetet i Ingolstadt, viserektor samme sted fra 1515. En lærd mann, en folketaler. Og Bibeltroende. Hubmaier var en av svært mange som satte Bibeltroskapen høyere enn sitt eget liv.

Balthasar Hubmaier, som skulle bli en av anabaptistenes mest kjente og respekterte lederskikkelser, er kjent for sitt utsagn: SANNHETEN ER UDØDELIG!

Det får virkelige perspektiver når vi vet at de fleste av de tusener på tusener av martyrer ville ha berget sine liv, om de bare villet kompromisse, trekke tilbake sin troskap mot Guds ord. Men de hadde ikke sitt liv kjært like til døden. Noe var viktigere enn deres liv. Det var troskapen mot Guds evige, uforanderlige, autoritative ord.

Forsatt er det mange som gir sitt liv for troskapen mot Guds ord. De fengsles, tortureres, og flere av dem dør, enten av skadene de har blitt påført, eller de regelrett henrettes.

Mens her i Vesten er vi ikke lenger villige til å betale prisen. I mange henseender er Guds ord blitt anstøtelig. Vi er blitt så kloke, at vi vet mer enn Gud. Ja, mye mer enn apostlene - tilsammen. Det er ikke måte på så mye vi vet og forstår. Med et pennestrøk endrer vi for eksempel kirkens syn på ekteskap og familieliv, et syn som har vært kirkens syn i 2000 år. Og dette med familien er bare et av mange spørsmål i tiden, vi endrer mening om. For oss er ikke sannheten udødelig, den er delt, den er relativ. Vi velger rett og slett det vi liker i Bibelen, og så forteller vi oss selv og andre, at det er andre tider nå. Vi har spist av kunnskapens tre, og blitt klokere enn Salomo.

Hva med alle de tusener på tusener som har endt sine liv som martyrer? Var deres offer forgjeves? Er det også forgjeves det offer våre lidende trossøsken utsettes for i dag? Medlemmene av undergrunnskirken i Iran og Kina, bare for å nevne to eksempler, kompromisser ikke. De står usvikelig fast ved Guds Ord. Mens vi selger hele vår førstefødselsrett for en suppe med aksept og gode ord. I toleransens navn. Men tolereres de som velger å stå for det eldgamle synet på ekteskap og familieliv? Ikke i Vesten.

"Ve dere," sa Jesus, "når alle mennesker taler vel om dere, for det gjorde også deres fedre med de falske profetene." (Luk 6,26)

Baltasar Hubmaier var som sagt, en lærd mann i sin samtidig. Men han var ikke så hovmodig at han satte seg over Guds ord. 10. mars 1528 ble brent på bålet på et offentlig sted i Wien. Hans kone fikk tre dager etter mannens død, festet en tung stein til kroppen, og kastet levende i elven Danube.

Torturert for Jesus

I går feiret jeg minnet om en kristen martyr fra det tredje århundre: Hl.Alban.

Alban var en hedning som levde i den romerske bosetningen Verulamium på en tid da romernes forfølgelse av de kristne raste. Vi snakker om 300-tallet. Alban ga ly til en kristen prest som søkte ly for forfølgerne. Han la merke til prestens hengivelse til sin bønnerytme, og etter en tid ble han så berørt av det han var vitne til at han forsøkte å leve slik presten levde. Presten på sin side fortalte Alban om frelsen i Jesus, og etter en stund bestemte Alban seg fra å vende deg fra det hedenske mørket og følge Jesus.

Etter at presten hadde oppholdt seg hos Alban en tid fikk de romerske myndighetene vite at han oppholdt seg der. Det ble gitt ordre til de romerske soldatene at de skulle pågripe presten. Da kledde Alban seg i prestens klær og overga seg til soldatene. Samtidig klarte presten å flykte.

Bundet ble Alban ført frem for den romerske dommeren, som krevde av ham at han skulle bøye seg for avgudene. Alban avla da sitt frimodige vitnesbyrd om Jesus, og fortalte at han var blitt kristen. Det gjorde dommeren rasende. Han ble ikke mildere stilt når han fikk vite at Alban hadde byttet plass med presten, og truet ham med at han ville bli torturert.

Alban lot seg ikke skremme. Med stort mot avviste han å bøye seg for avgudene. Dommeren ga beskjed om at Alban skulle piskes. Til tross for den harde mishandlingen ville ikke Alban fornekte Jesus.

Alban ble så ført til en høyde utenfor Verulamium, hvor han ble henrettet, og ble dermed den første kjente engelske martyren. Dommeren ble så beveget av det som hadde skjedd at han gav ordre om at det nå var slutt på slike henrettelser i denne byen.

Filippinene: Muslimsk mann som ble en kristen endte som martyr for sin tro

En mann fra Filippinene som har kastet stein på kristne, er nå blitt martyr for sin tro på Jesus.

Den muslimske mannen hadde kastet stein på en lokal pastor og hans kirke. Senere, når hans datter giftet seg med pastorens sønn, fikk han føre evangeliet i forbindelse med bryllupseremonien, og han ble slått av hva han hørte. Han bestemte seg for å bli en kristen, og for å unngå forfølgelse, dro han til en annen by for å studere Bibelen.

Mannen, som går under navnet Datu, vendte tilbake til sin landsby 15. desember i fjor å besøke sin familie. På veien dit ble han drept av lokale muslimer for sin tro.

Det er Christian Aid Mission som skriver om dette.

Hendelsen fant sted på den vestlige delen av Mindanao.

61 år siden de gav sitt liv for Jesus - fremdeles opplever mange misjonskall når de leser deres gripende historie

Disse fem mennenes historie er for alltid skrevet inn i misjons- og vekkelseshistorien, ja, i martyrhistorien. I dag er det ganske nøyaktig 61 år siden Roger Youderian (fra venstre), Pete Fleming, Jim Elliot, Nate Saint og Ed McCully, gav sine liv for å nå en unådd indianerstamme i Ecuador med evangeliet. Alle fem endte som martyrer.

Operasjon Auca var et dristig forsøk fra fem amerikanske ungdommer, som alle tilhørte evangeliske menigheter, på å nå Huaorani-folket som bodde i regnskogen i Ecuador med de gode nyhetene om frelsen i Jesus Kristus.

Historien er så godt kjent at jeg skal ikke gjenta den. Årsaken til at jeg minner om disse fem mennene igjen i dag, er fordi de fremdeles inspirerer andre til å gi alt til Jesus og overlate sine liv til Ham. Fremdeles opplever mange et misjonskall når de leser disse fem mennenes gripende historier.

Vrøvl om Santa Lucia

Når man har levd såpass lenge som det jeg har får man seg av og til til å tro at man har hørt det meste, men det har man jo ikke. Det er stadig noe som forundrer. Som Facebook-meldingen jeg så i går om at Lucia og Lucia-festen er okkult, og at det er Lucifer - det vil si - djevelen som tilbes.

Så historieløs kan man altså bli og så mye vrøvl kan man tillate seg å servere, og attpåtil mene at det er Herren som har åpenbart dette for vedkommende!

La oss få fakta på bordet: Den historiske Lucia levde i Syrakus som ligger sørøst på Sicilia. Hun skulle giftes bort, men mannen som var pekt ut for henne, nektet å gifte seg med henne fordi hun var en kristen. Som hevn meldte han fra til myndighetene, og følgene av det ble svært dramatiske for Lucia. Hun ble torturert og drept. Dette skjedde under de voldsomme kristenforfølgelsene under den romerske keiseren Diokletian år 304.

Byen Syrakus var ingen liten by i kristen historisk sammenheng. Den hadde på denne tiden en av de største og mest levende menigheter i hele den kristne verden. Lucia skal ha tilhørt en svært velstående familie. Hun hadde dermed mulighet til å dele ut mat til de kristne som gjemte seg i byens katakomber. Det fortelles at hun hadde fått laget seg en krans av lys til å sette på sitt hode, slik at hun kunne bruke begge hendene til å hjelpe de trengende.

Lucia-festen er en av de få kristne martyrfestene vi har igjen i vårt protestantiske Norge. Lucia er absolutt verdt å minnes, særlig i en tid hvor så mange av våre brødre og søstre blir forfulgt og lider martyrdøden verden rundt. Lucia bringer lys til en mørk, mørk verden.

100 år siden Broder Charles av Jesus led martyrdøden

I dag er det på dagen 100 år siden Broder Charles av Jesus led martyrdøden i Tamanrasset i det sørlige Algerie. Mange år tidligere hadde han skrevet: "Lev som om du skulle dø som martyr i dag."

1. desember 1916 ble Broder Charles av Jesus dratt ut av sin borg av en gruppe bevæpnede banditter ledet av El Mandani ag Soba, en beduin. Deres intensjon var å kidnappe Broder Charles, men idet disse bandittene ble forstyrret av to vakter, skjøt en 15 år gammel gutt, Sermi ag Thora, Broder Charles gjennom hodet, og Broder Charles døde momentant, 58 år gammel.

Broder Charles, eller Charles de Faucauld, har i mange år vært en av mine troshelter og åndelige inspirasjonskilde. Hans etterlatte tekster, meditasjoner og brev har hatt avgjørende betydning for den retningen mitt eget liv har fått. Et av hans berømte utsagn er dette: "Alltid, uopphørlig lese evangeliet slik at man i Ånden alltid har Jesu handlinger, ord, tanker nærværende og på denne måten kunne tenke, tale og handle som Jesu."

 Han ble født i Strasbourg 15. september 1858, men var ikke gamle karen før han ble foreldreløs. Tenårene ble tilbrakt hos velstående slektninger, deretter fulgte turbulente år og ikke minst lettsindige år i en karriere i hæren. Han blir fascinert av den arabiske verden, og tar adskillige turer til Marokko for å lære landet og kulturen å kjenne.

28 år får han et dramatisk møte med Jesus. Det fører til at han finner tilbake til sin tro og ble samtidig klar over sitt kall. Han føler en djup dragning mot et kall i fullstendig overgivelse og etterfølgelse av Jesus. Han vil leve som Jesus - som "alltid tok den nederste plassen", slik Broder Charles uttrykker det. Han søker seg til et trappistkloster i Frankrike og avga med tiden sine løfter der. Men han vil noe mer. Han vil leve som Jesus i fattigdom og enkelhet, og får tillatelse til å forlate klosteret. Han reiser til Israel, hvor han lever et par år alene i en hytte i Nasaret. Her identifiserer han seg med de marginaliserte, de fattige i Nasaret. Det var her i byen hvor Jesus vokste opp at grunnlaget ble lagt for den spiritualiteten som skulle bli Broder Charles kjennemerke: en fullstendig etterfølgelse av Jesus.

Fra Nasaret går ferden videre til Sahara-ørkenen. Etter å ha blitt presteviet i 1901 slår han seg i lag med tuaregene. Dette er et stammefolk i den algeriske ørkenen. Her levde Broder Charles i stillhet og stor enkelhet. Broder Charles elsket alle og omfavnet dem. I Beni-Abbes og Tamanrasset ble han kjent for å befri slaver og for å forkynne evangeliet. Evangeliene fikk han oversatt til det lokale språket og ble god venn med sine muslimske naboer.

Broder Charles døde alene. Han hadde ingen følgesvenner mens han levde. Ingen var sammen med ham heller når han led martyrdøden. Men etter sin død oppstod ordenssamfunn som Jesu små brødre i 1933 og Jesu små søstre i 1939. Begge finnes den dag i dag. Og Broder Charles er fremdeles en stor inspirasjonskilde for tusenvis av mennesker. Selv om Broder Charles var katolikk, er han i likhet med Frans av Assisi, blitt allemannseie.

I kveld, i Kristi himmelfartskapellet, skal vi minnes denne martyren.

Bilder av Broder Charles av Jesus:

Allehelgensdag - når himmel og jord møtes

Denne dagen ser jeg med stor glede frem til hvert år, for ingen dag i kirkeåret kobler meg slik til evigheten som denne. Jeg lever med bevisstheten om at de som som har gått foran, og er hjemme hos Gud, lever i Guds nærhet. Jesus sa jo at "den som tror på meg, skal leve om han enn dør." (Joh 11,25) De har brutt målsnoren, fullendt løpet og bevart troen og er mer levende enn noensinne. Hver eneste dag omgis jeg av denne 'skaren med vitner', som Hebreerbrevets forfatter taler om.

I dagene før Allehelgensdag er jeg blitt så sterkt minnet om det apostelen Paulus skriver til den kristne forsamlingen i Filippi:

"Å leve er for meg Kristus, og å dø en vinning. Men hvis jeg får bli i live, kan jeg gjøre et arbeid som bærer frukt, og da vet jeg ikke hva jeg skal velge. Jeg kjenner meg trukket til begge sider: Jeg lengter etter å bryte opp og være sammen med Kristus, for det er så mye, mye bedre..." (Fil 1,21-23)

Døden, for apostelen Paulus, er ensbetydende med dette: "og være sammen med Kristus." Det stemmer godt overens med Jesu egne ord: "den som tror på meg, skal leve om han enn dør."

I dag har jeg det store privilegiet å få tale i Hamar frikirke. På selveste Allehelgensdag. Det er samtidig Den internasjonale dagen for den forfulgte kirke. Ikke noe kunne ha passet bedre. Allehelgensdag og Alle sjelers dag er gamle høytidsdager som er blitt feiret i den kristne kirke siden begynnelsen. Under de svære forfølgelsene på midten av 200-tallet fikk kirken en hel rekke med martyrer, og kalenderen for minnedagene til disse martyrene ble snart full. Allehelgensdag vokste fram som en generell minnedag for alle de som ikke fikk sin egen minnedag i kirkeåret. Kirken ville nemlig ikke glemme noen av sine martyrer. Etter hvert ble denne dagen til en minnedag for alle som har vært gode forbilder for de troende.

Og antall martyrer har i sannelig økt siden 200-tallet! I dag er forfølgelsen verdensvid.

I sine syner ser apostelen Johannes denne svære martyrskaren og han hører de roper:

"Da Lammet brøt det sjette seglet, så jeg under alteret sjelene til de som var blitt slaktet for Guds ord og sitt vitnesbyrd. De ropte med høy røst: Herre, du hellige og troverdige, hvor lenge vil du vente før du holder dom og lar straffen for vårt blod komme over dem som bor på jorden?" (Åp 6,9-10)

Slik er det mange som roper i dag. Opp gjennom kirkens lange historie er martyrenes antall utallige. Hjemme i himmelen kaster de sine kroner ned for Lammet i djup tilbedelse. Og når vi feirer gudstjeneste i dag feirer vi den sammen med denne himmelske festforsamlingen. På en dag som denne er hinnen mellom himmel og jord flortynn.

Et vitne og et liv øst ut

Denne uken har tankene og bønnene mine ofte dreid seg om fader Jacques Hamel, den vennlige 84 årige katolske presten som på en så brutal og meningsløs måte ble myrdet av to IS-sympatisører, knelende foran alteret i den lokale kirken han tjente i.

Han kunne ha gitt seg for lenge siden. Blitt pensjonist. Trukket seg tilbake. Levd et stille liv og gått ut av tiden på en normal måte.

I stedet gav han frivillig opp sine rettigheter, og fortsatte å tjene den Herre han hadde gitt sitt liv til. Og endte sitt liv som martyr.

Noe av det siste Jesus sier til sine disipler er gjengitt av historikeren Lukas i Apostlenes gjerninger: "Men dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere og dere skal være mine vitner ..." (Apgj 1,8/2011 oversettelsen).

Det greske ordet som Lukas bruker her for ordet 'vitne' er 'martyrein'. Vitne og martyr er det samme. Dette ordet var opprinnelig en betegnelse på kristne. Kristne som gav sitt liv for Jesus. Ikke som voldsmenn som tar livet av andre, og hylles som helter fordi de drar med seg uskyldige mennesker i deres blodige udåder, men brukt om mennesker som frivillig gir sitt liv for den de elsker. Og 'den' i denne betydningen, den Herre Jesus. Og ofte i betydningen 'gir sitt liv for andre'. Jesus sa det slik: "Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for vennene sine." (Joh 15,13/2011-oversettelsen).

Jacques Hamel ga frivillig livet sitt for den Herre Jesus, og dermed også for kirken. De to kan ikke skilles ad. Mens de feiret Herrens måltid denne dagen, snudde livet seg fullstendig for den aldrende presten, som etterlater seg et så godt vitnesbyrd i sitt lokalsamfunn. Brutalt settes det punktum for levd liv her på jorden.

Jeg minnes noe av det siste apostelen Paulus skriver, like før sin egen martyrdød:

"For jeg blir allerede utøst som et drikkoffer, og tiden for min avreise er nær." (2.Tim 4,6/Bibelen Guds Ord, Bibelforlaget)

Et liv øst ut. Som et offer.

Slik var Jacques Hamels liv. En prest i oppofrende tjeneste for sin Herre og sin kirke. Et liv ikke sløset bort, men øst ut. Og mange har fått velsignelsen av å kjenne det levende vannet som fader Jacques delte ut. Vi som ikke kjente ham, og først fikk høre om ham ved hans martyrdød, kjenner oss også velsignet.