Algeriske kristne takker Gud for forfølgelse

Algerie (MNN) — Enda en kirke i Algerie stenger dørene etter økende statsstøttet forfølgelse. Bare 11 kirker er fortsatt åpne i hele landet. 

Pastoren i en protestantisk kirke i Aït-Atelli stengte dørene etter intenst press fra styrende myndigheter.

«Siste uke stengte de en annen kirke i Kabyle-området. Regjeringen sendte politiet, og de snakket med pastoren, sier pastor Riadh (ikke hans egentlige navn) til Voice of the Martyrs Canada.

Kirken tilhørte EPA, en offisielt anerkjent paraplyorganisasjon for protestantiske kirker. Troende dannet EPA i 2006 for å beskytte deres rett til å eksistere.

Fra og med "2006, under EPA, har alle disse kirkene aktivitet og ingen problemer," sier pastor Riadh.

"I 2017, da den nye regjeringen kom til makten, startet de denne forfølgelsen."

STATSMINANSIERT FORFØLGELSE 

Algeries regjering har stengt over 20 kirker de siste fire årene. De fleste av disse kirkene tilhørte EPA. "De (offentlige tjenestemenn) er ikke åpne" for religionsfrihet, sier pastor Riadh.

"Regjeringen [sier], 'Å, vi er [et] muslimsk land. Vi ønsker ikke at noen annen religion eller tro skal praktiseres enn islam.»

Likevel består håpet. Algeriske kirkeledere sier til pastor Riadh: "'vi er glade når vi ser forfølgelse komme i landet vårt.' Folk er tørste etter å vite mer om troen når de ikke ser noe håp," sier han.

"Noen pastorer og ledere sa: 'Vi takker Gud for at kirkene våre stengte. Vi ser flere troende fordi vi begynte å plante underjordiske kirker, [som er utenfor] kontroll fra myndighetene.»

Be om enhet blant kirkeledere. "Be om at våre brødre og søstre ikke skal være redde for å dele håpet de har i deres hjerte," ber pastor Riadh.

"Gud har åpnet mange muligheter for evangeliet."

- Mission Network News/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Om å minnes deres eksempel

I dag går tankene mine nok en gang til de syv trappistmunkene fra Atlas-fjellene i Algerie som led martyrdøden 21.mai 1996. Ordene til en av dem, legen Luc: "Be for meg at min bortgang kan skje i Jesu glede og fred", slipper ikke taket i meg. Det ber jeg om for min egen død. Disse munkene og deres levde liv - de var opprinnelig ni - bærer i seg selv et så sterkt vitnesbyrd om troskap mot Kristus, og er til stadig oppmuntring og trøst for meg personlig. Jeg minnes dem til stadighet. Episoder fra deres liv dukker opp med jevne mellomrom og jeg takker Gud for hver  og en av dem. Merkelig at noens liv, du aldri har møtt, skal bety så mye for en. Filmen om deres liv har jeg sett så mange ganger at jeg ikke lenger holder telling på dem. 

Nå vet vi ikke for sikkert om de døde den 21.mai. 21.mai 1996 var dagen da en militant islamistisk organisasjon tilkjennega at de hadde hennrettet syv trappistmunker som var blitt kidnappet fra klosteret Notre Dame de l'Atlas i Algerie to måneder tidligere. Deres brutale død satte punktum for et radikalt vitnesbyrd om evangeliet. Deres levde liv bar med seg et sterkt vitnesbyrd om Jesus, blant vanlige muslimske landsbyboere de hjalp på praktiske måter, og brakte lys inn i hat og fiendtlighet blant brutale islamistiske grupper. I klosterkommuniteten levde de sine stillferdige liv i bønn og gudstjenestefeiring. 

I dag, på minnedagen for dem, takker jeg Gud for deres levde liv.

Et liv levd i Kristi etterfølgelse

For to år siden gjenga jeg dette bildet på bloggen min. Bildet viser bror Jean-Pierre Schumacher som møtte pave Frans i Marokko. Bror Jean-Pierre var da den siste gjenlevende av de syv trapistmunkene fra klosteret i Atlasfjellene i Algerie, hvis liv er skildret i den gripende filmen "Om guder og mennesker". Munkene ble først tatt til fange av islamister, og led senere martyrdøden. Bror Jean-Pierre og en annen munk klarte å unnslippe terrorangrepet, ved å gjemme seg, slik at islamistene ikke fant dem. Nå er han hjemme hos Herren. Jean-Pierre Schumacher døde 21. november 2021, på Kristi Kongens fest, i en alder av nesten 98 år.

Han etterlater seg et vitnesbyrd om et liv levd i trofasthet, ydmykhet, stillhet og bønn. 

Etter martyrdøden til de syv munkene i 1996, sluttet han seg til bror Amédée, den andre overlevende fra Tibhirine-samfunnet i Algerie. Nå er en epoke over.

I flere år har jeg lurt på hvordan det gikk med klosterfellesskapet i Algerie. Døde det ut eller fikk det nytt liv etter de bestialske drapene på de syv munkene? I går fikk jeg svar. Det gjenoppsto! Men ble flyttet til Midelet, også i Atlasfjellene, i år 2000. Nå består kloserfellesskapet av åtte brødre fra fem nasjoner: Frankrike, Spania, Portugal, Canada og Irland. Notre-Dame kommuniteten er i dag det eneste mannlige kontemplative samfunnet i hele Nord-Afrika.

Det enkle livet i Kristi etterfølgelse, i bønn, som trapistmuunkene i Algerie, har satt djupe, varige spor i mitt liv. Det er et liv jeg selv ønsker å leve. Deres levde liv er verd, ikke bare å minnes, men leve ut.

Disse munkene utfordrer meg til å følge Kristus

 Jeg blir visst aldri ferdig med de syv trapistmukene som led martyrdøden i Algerie. Ikke vil jeg bli det heller! De utfordrer meg til et liv i radikal etterfølgelse. Det er deres minnedag i dag. Her er en av mange artikler jeg har skrevet om dem:

Jeg våkner av fuglesang og rasling i bjørkeløv. Det er stille denne morgenen 2.pinsedag. Den vakre fuglesangen, og vinden som leker med kronene på bjørkene i hagen vår, gjør at jeg forflytter meg i tankene til et helt annet sted. Til et kloster i Atlasfjellene i Algerie. Notre Dame de' l Atlas klosteret lå også omgitt av vakre trær, om enn ikke bjørketrær, som fuglene samlet seg i og lovpriste Skaperen.

Men denne idyllen ble så brutalt ødelagt. 21. mai 1996 tilkjennega en militant islamistisk organisasjon at de hadde henrettet syv trappistmunker som tilhørte nettopp dette klosteret. Mange ble kjent med denne historien gjennom filmen: Blant guder og mennesker. Det er den sterkeste filmen jeg noensinne har sett, og som jeg har sett flest ganger. Jeg glemmer den aldri, og historien om disse syv munkene har vært til slik hjelp og inspirasjon for mitt eget liv - til å holde ut i tunge tider.

Jeg glemmer heller aldri ordene til en av disse trappistmunkene, legen Luc, som sa:

"Be for meg om at min bortgang kan skje i Jesu glede og fred."

Det er også min bønn.

Jeg lærer hele tiden noe nytt om disse munkenes levemåte, hvor en ser Kristus som har vunnet slik skikkelse i dem. De er så menneskelige med sin ærlighet i forhold til den frykten de kjenner på, samtidig som de bærer med seg en slik fred som er til å ta og føle på.

Drapene på disse syv munkene satte punktum for en særdeles radikalt vitnesbyrd om evangeliet. Disse munkene levde det! Og det midt for fiendens øyne.

Det hele begynner i 1938 da noen av disse munkene slår seg ned i området Tibhirine i Algerie. Her lever de sine liv i stillhet, bønn og i vennskap med sine muslimske naboer. Det er et gjensidig vennskap, muslimene som bor der vet å sette pris på disse stillfarne, vennlige munkene som bare viser kjærlighet gjennom levd liv. På den måten vitner de om det kristne kall til å leve i enkelhet og fellesskap og solidaritet med alle mennesker.

På 1960 tallet så det ut som om denne kommuniteten skulle gå i oppløsning, men det som synes å være et nederlag med stadig minskende oppslutning skulle bli til en fornyelse! Kommuniteten fikk ny prior, broder Christian de Chergè, og Christian skrev skifter gjennomsyret av evangeliet, noe som førte til en åndelig fornyelse av de sjeldne i kommuniteten. I disse skriftene møtte man Kristi medlidende kjærlighet på en slik måte at det smittet. Munkene begynte å se på andre, til og med på sine fiender med Kristi øyne. Det forvandlet deres liv. Det er noe profetisk over det prior Christian skrev med tanke på det som skulle skje med denne kommuniten.

Jeg ser dem for meg i filmen: Brødrene. Bruno, Cèlestin, Christophe, Michel, Paul og ikke minst Luc, legen. Tilsammen gir de sine liv til menneskene rundt dem, raust, fylt av nåde og stor kjærlighet. Og det til tross for truslene de opplever fra ytterliggående islamister. De blir bedt om å reise, men velger å bli. I solidaritet med den muslimske befolkningen. De er ingen overmennesker. De er redde. Men de vil tjene Jesus.

Og det gjør de. Og de ender som martyrer. Deres liv vitner om Kristi kjærlighet til alle mennesker, deres død om at martyreriet realitet for en hver sann kristen.

Vi minnes de syv i kjærlighet og takknemlighet.

Billedtekster: Bildet av de to munkene er hentet fra filmen. Det store bildet er et bilde av hvordan munkene så ut i virkeligheten.

Hellighet midt i blant oss, del 4

Jeg har fortalt det flere ganger her på bloggen: Den filmen som nok har gjort sterkest inntrykk på meg noensinne, er: Om guder og mennesker fra 2010. Filmen er basert på historien til åtte trappistmunker som ble kidnappet av en islamistisk gruppe som kaller seg: Armed Islamic Group, og senere henrettet. Gjerningsmennene er aldri blitt stilt for retten for den forferdelige ugjerningen. Jeg tror jeg har sett filmen mer enn 20 ganger, og ser den gjerne igjen.

Det er noe ved den stillferdige beretningen om disse munkene, som så full av kjærlighet bokstavelig talt legger ned sine liv for å være Kristus kroppsliggjort blant den muslimske befolkningen i Tibhirine ved foten av Atlasfjellene i Algerie.

I artikkelen til Stephanie Saldana , som jeg har sitert fra de siste dagene, fremkommer det en ukjent historie for mange av oss. Den handler om han som skulle bli abbeden i denne monastiske kommuniteten, Christian de Cherge og en muslim ved navn Mohammed Bouchikhi, som bokstavelig talt ga sitt liv for Christian de Cherge. Han er malt på ikonet, som jeg viste i den første delen av denne artikkelserien, som en mann uten helgenglorie, og som står og peker på en moske. Det er en svært gripende historie, som man kan gjøre seg mange tanker rundt, ikke minst i en tid hvor mange nører opp rundt fordommene enkelte kristne har til muslimer. Da snakker jeg ikke om religionen Islam eller islamister, men vanlige muslimer.

Jeg har i disse dager funnet frem igjen boken: 'The Monks of Tibhirine' av John W. Kiser, med undertittelen: 'Faith, love, and terror in Algerie', som også er innom denne historien i sin dokumentarbok om de åtte trappistmunkene.

Christian de Cherge traff Mohammed Bouchiki mens han avtjente sin verneplikt i Algerie. Mohammed gjorde et sterkt inntrykk på ham, og utfordret Christian på hans egen tro.

'Dere kristne vet ikke hvordan dere skal be,' sa han ved en anledning, slik det gjengis i boken til Kiser. Så la han til: 'Vi ser aldri franske soldter be. Hvordan kan dere da tro på Guf? Om dere tror på Gud, hvorfor ber dere ikke da?'

Som en ung og umoden kristen hadde Christian problemer med å svare på dette ransakende spørsmålet.

Christian og Mohammed hadde mange lange og gode samtaler om Gud, om tro og om hverdagene deres. En dag var de ute på landsbygda. Da møtte de en gruppe muslimske opprørere . De kom overraskende over dem. Med det samme stilte Mohammed seg foran Christian for å beskytte ham. Opprørerne sto med geværene rettet mot de to.

Muhammed insisterte på at Christian, som hadde frransk soldatuniform på seg, var et gudfryktig menneske og en venn av muslimene, og opprørerne lot dem gå.

Dagen etter ble Muhammed funnet med avskåret strupe i nærheten av sit hjem i den lille landsbyen Ain Said.  Han etterlot seg kone og ti barn. Samtalene med uhammed hjalp Christian til å fornyet tro på Kristus, og vennskapet mellom de to skulle for alltid prege hans forhold til muslimer livet ut.

Bilde av Mohammed.

Hellighet midt i blant oss, del 3

Ser man nærmere på ikonet som jeg presenterte i den første delen av denne artikkelserien, publisert torsdag denne uken, vil du finne både prester, nonner, lærere og tjenere avbildet. Drept på vei til gudstjeneste, på arbeidsplassen eller i deres hjem. De er fremstilt med glorier rundt sine hoder, men mange av dem bærer helt ordinære klær. De som de brukte i sine vanlige arbeidssituasjoner. 19 helt ordinære mennesker.

'De var ikke perfekte,' forteller fader Jean Jacquez Perennes, direktøren for Eccole Bibligue et Archelogique i Jerusalem. Han er en nær venn av biskop Pierre Claverie, som jeg omtalte i gårsdagens del av denne artikkelserien.

Han legger til: 'Det viser oss at hellighet er mulig å oppnå for mennesker seg deg og meg.'

Når borgerkrigen mellom islamistiske grupper og den algeriske hæren fant sted tidlig på 1990-tallet, ble den ofte referert til som 'det svarte tiåret'. Religiøse mennesker var ikke blant de første ofrene for henrettelsene som skulle prege denne krigen. Islamistene gikk først etter de som representerte statsmakten, som dommere og politimenn, så de som representerte det åpne samfunnet, for deretter å angripe utlendingene som befant seg i Algerie.

Fader Perennes innrømmer overfor forfatteren av denne artikkelen, Stephanie Saldana, at han ikke trodde de religiøse i Algerie ville bli angrepet og drept. Da de to første kristne ble drept 8.mai 1994 kom det som et forferdelig sjokk.

Hvert eneste medlem av ulike ordener i Algerie og deres prester fikk av sine overordne valget mellom å forlate Algerie eller bli værende. Perennes erindrer at biskopene møtte lederne for ulike religiøse ordener og insisterte på at ingen skulle føle på skam eller nederlag om de valgte å forlate Algerie, så spent og truende som situasjonen var.

Noen av dem dette gjaldt slet med mareritt om natten. Andre opplevde at deres familier innstendig ba dem om å komme hjem. Perennes anslår at så mange som to tredjedeler av medlemmene av religiøse ordener i landet valgte å bli i solidaritet med sine naboer. Algerere ble nå drept i tusener.

'De sa,' forteller Perennes, 'at de frivillig valgte å bli i dettelandet, til tross for risikoen, av kjærlighet til evangeliet, for kirken og for dette landet som de var blitt sendt til for å tjene.'

De så ikke på seg selv som medlemmer av en forfulgt kirke. De levde slik som naboene deres gjorde - i den aller største fare. De levde sammen med andre som også var døende: algeriske leger, intelltektuelle, advokater, utenlandske arbeidere, kunstnere og forfattere - og muslimske imamer som avviste voldsbruk - og kvinner og barn.

En av nonnene sa følgende før hun ble drept:

'Vi må ikke være redde. Vi må leve godt i nåtiden. Resten tilhører ikke oss.'

La meg tilføre for egen regning: Det er denne enorme kjærligheten og overgivelsen til Gud som griper meg så sterkt med disse prestene, nonnene, munkene og legfolkene, som griper meg så sterkt. De kunne ha valgt å forlate Algerie og komme seg i trygghet. Flesteparten av dem valgte å bli, med den følge at de kunne miste livet. I solidaritet med sin neste.

fortsettes

Hellighet midt i blant oss, del 2

En av de tingene som griper meg sterkt når jeg leser artikkelen til Stephanie Saldana er historien om biskop Pierre Claverie, som er mannen i lys skjorte på dette bildet.

Han ble født i 1938 mens Algerie fremdeles var en liten fransk koloni. Hans familie hadde levd der i flere generasjoner. Pierre Claverie vokste opp i en velstående familie, han var høyt elsket, men også skjermet for omgivelsene. Det førte til at han ikke behersket arabisk, og hadde ingen kontakt med den muslimske delen av befolkningen.

Pierre Claverie fullførte sine studier i Frankrike og det var her at hans snevre verdenssyn skulle rokkes. I hjemlandet Algerie vokste den algeriske uavhengighetsbevegelsen, og for aller første gang begynte Claverie å sette spørsmålstegn ved det franske nærværet i landet. Han ble klar over at franskmennene i Algerie hadde utviklet et system som ekskluderte landets muslimske befolkning. Og han undret seg over hvordan han under gudstjenestene så lett kunne høre Jesu ord om å elske sin neste som seg selv, når han aldri møtte naboen?

Dette var en øyeåpner. Pierre Claverie bestemte seg for å ta teologiske studier, for å bli prest for deretter å vende tilbake til Algerie. Han ønsket ikke lenger å være en del av maktapparatet, men være en pilegrim som var forbundet med sine naboer. Claverie ville oppdage på nytt sin barndoms land, lære seg arabisk og lære Islam å kjenne.

Pierre Claverie ble del av en kirke som hadde bestemt seg for å være gjester i et muslimsk land. De ble ledet av erkebiskop, senere kardinal, Leon-Etienne Duval, opprinnelig fra Frankrike, som lenge hadde hatt sterke sympatier for den algeriske uavhengighetsbevegelsen og som åpent våget å konfrontrere franske myndigheters bruk av tortur i Algerie. Det gjorde ham svært lite populær blant de franske myndighetene. De begynte å kalle ham 'Mohamad Duval.'

Et ord som betydde mye for Pierre Claverie er Jesu ord i Evangeliet etter Johannes: 'Jeg har k alt dere venner.' Hans visjon var å vinne algererne gjennom å leve Jesus-livet midt i blant, som et stillferdig vitnesbyrd om Guds nærvær og kjærlighet.

Stillferdig skulle de tjene den muslimske befolkningen. Kommuniteten Claverie tilhørte skulle ta seg jobber som lærere, sykepleiere og bibliotekarer. Når han ble vigslet til bisko.p i 1981 talte han og i talen omtalte han den algeriske befolkningen slik: 'Mine kjære algeriske brødre og venner...'

Gudstjenestene ble feiret på arabisk, og på stolaen han bar rundt halsen sto det: 'Allah Muhabba: Gud er kjærlighet.'

fortsettes

Hellighet lever midt i blant oss, del 1

Legg til bildetekst

Jeg holder på å lese en artikkel som har gjort et så sterkt inntrykk på meg, at jeg måtte legge den fra meg og lese den i små porsjoner ad gangen. Den handler om situasjonen for de kristne i Algerie, og tar utgangspunkt i dette vakre ikonet. Jeg skal ikke oversette hele artikkelen, men gi deg noen smakebiter. Hovedessensen er følgende: Hvordan leve en kroppsliggjort tro når det vil koste deg livet?

Artikkelen er skrevet av Stephanie Saldana, en skribent bosatt i Jerusalem, og gjengitt i tidsskriftet The Plough, utgitt av Bruderhof, en del av den anabaptistiske bevegelsen.

Stephanie Saldana har en kopi av dette veldig spesielle ikonet på skrivebordet sitt. Det fremstiller de 19 martyrene som ga sine liv under borgerkrigen i Algerie i 1990-tallet.

'Her står de i sine løssittende hvite kjortler og ser på meg. Det er kanskje de samme kjortlene de hadde på seg når de besøkte markedene, pleiet de syke, underviste og deltok i gudstjenesten. Munker, nonner og prester, en biskop, alle med en glorie rundt hodene sine. Enkle, ydmyke mennesker, med beina godt plantet i jorda i Algerie,' skriver Saldana.

'Det hører med til sjeldenhetene at noen saligkåres så raskt som disse, at jeg kan kalle noen 'salig', som levde og døde i min egen levetid, mennesker jeg kan ha møtt på gata. Likevel - her er de, ikke tredve år etter at de ble martyrer, de døde sammen med nærmere 200.000 av sine algeriske naboer. Deres saligkårelse, 8.desember 2018, er en sterk påminnelse om at hellige mennesker lever midt i blant oss, at helgener ikke tilhører tidligere tider, men også vår egen. De finnes blant våre venner - og på gata.'

Men det var ikke bare disse 19 hvitkledde skikkelsene som fanget Stephanie Saldanas oppmerksomhet. Hun begynte å legge merke til den unge mannen til høyre på ikonet, i blå polkaskjorte og svarte bukser. Han har ingen glorie rundt hodet. Han peker på en minaret og en moske. Hva gjør denne skikkelsen på et kristent bilde, til og med på et ikon med martyrer?

'Senere skulle jeg lære hans navn å kjenne. Han het Mohamed Bouchiki, og var en ung muslim som ofret sitt liv for sin kristne venn, biskop Pierre Claverie.'

fortsettes

Helvete på jord - busses ut i ørkenen for den visse død

I 48 graders varme overlates menn, gravde kvinner, ja, barn til en grusom skjebne i Saharas gloheite ørkensand. Ofte til den visse død Det er Algerie som busser folk ut i Saharas sanddyner og tvinger dem til å legge ut på en marsj til Niger og Mali. Mange av dem går seg vill i ørkenen og finner ikke tilbake.

De siste 14 månedene har 13.000 mennesker blitt etterlatt i ørkensanden. Uten drikke. Uten mat. Kun med det de står og går i.

Det er Aftenposten som skriver om dette i dag.

Algeries masseutvisninger har i følge Aftenposten tatt seg opp siden oktober 2017. Det skjedde etter at EU la press på nordafrikanske land for å få dem til å hindre migranter fra å ta seg over Middelhavet fra Nord-Afrika til Europa. Disse migrantene kommer fra land sør for Sahara - fra Mali, Gambia, Guinea, Elfenbenskysten og Niger. Noen rømmer fra vold i sine hjemland, andre håper på å finne seg et levebrød i Europa.

Nå tvinges de tilbake. Brutalt. Det finnes flere øyenvitneskildringer til brutal vold fra algerisk politi. Det er en mistrøstig marsj tilbake gjennom et svært farefylt landskap. Ikke bare på grunn av den nådeløse og brennende solen, eller faren for å gå seg vill, men også på grunn av mennesker som vil disse flyktningene ondt. Ikke minst dreier dette seg om mennesker som er ute etter å skaffe sex-slaver for det europeiske markedet.

La oss be om at ansvarlige myndigheter finner løsninger som hindrer den tragedien som utfolder seg rett foran våre øyne. Dette er helvete på jord. Blant disse flyktningene finnes det helt sikkert kristne.

Evig minne!

Jeg våkner av fuglesang og rasling i bjørkeløv. Det er stille denne morgenen 2.pinsedag. Den vakre fuglesangen, og vinden som leker med kronene på bjørkene i hagen vår, gjør at jeg forflytter meg i tankene til et helt annet sted. Til et kloster i Atlasfjellene i Algerie. Notre Dame de' l Atlas klosteret lå også omgitt av vakre trær, om enn ikke bjørketrær, som fuglene samlet seg i og lovpriste Skaperen.

Men denne idyllen ble så brutalt ødelagt. 21. mai 1996 tilkjennega en militant islamistisk organisasjon at de hadde henrettet syv trappistmunker som tilhørte nettopp dette klosteret. Mange ble kjent med denne historien gjennom filmen: Blant guder og mennesker. Det er den sterkeste filmen jeg noensinne har sett, og som jeg har sett flest ganger. Jeg glemmer den aldri, og historien om disse syv munkene har vært til slik hjelp og inspirasjon for mitt eget liv - til å holde ut i tunge tider.

Jeg glemmer heller aldri ordene til en av disse trappistmunkene, legen Luc, som sa:

"Be for meg om at min bortgang kan skje i Jesu glede og fred."

Det er også min bønn.

Jeg lærer hele tiden noe nytt om disse munkenes levemåte, hvor en ser Kristus som har vunnet slik skikkelse i dem. De er så menneskelige med sin ærlighet i forhold til den frykten de kjenner på, samtidig som de bærer med seg en slik fred som er til å ta og føle på.

Drapene på disse syv munkene satte punktum for en særdeles radikalt vitnesbyrd om evangeliet. Disse munkene levde det! Og det midt for fiendens øyne.

Det hele begynner i 1938 da noen av disse munkene slår seg ned i området Tibhirine i Algerie. Her lever de sine liv i stillhet, bønn og i vennskap med sine muslimske naboer. Det er et gjensidig vennskap, muslimene som bor der vet å sette pris på disse stillfarne, vennlige munkene som bare viser kjærlighet gjennom levd liv. På den måten vitner de om det kristne kall til å leve i enkelhet og fellesskap og solidaritet med alle mennesker.

På 1960 tallet så det ut som om denne kommuniteten skulle gå i oppløsning, men det som synes å være et nederlag med stadig minskende oppslutning skulle bli til en fornyelse! Kommuniteten fikk ny prior, broder Christian de Chergè, og Christian skrev skifter gjennomsyret av evangeliet, noe som førte til en åndelig fornyelse av de sjeldne i kommuniteten. I disse skriftene møtte man Kristi medlidende kjærlighet på en slik måte at det smittet. Munkene begynte å se på andre, til og med på sine fiender med Kristi øyne. Det forvandlet deres liv. Det er noe profetisk over det prior Christian skrev med tanke på det som skulle skje med denne kommuniten.

Jeg ser dem for meg i filmen: Brødrene. Bruno, Cèlestin, Christophe, Michel, Paul og ikke minst Luc, legen. Tilsammen gir de sine liv til menneskene rundt dem, raust, fylt av nåde og stor kjærlighet. Og det til tross for truslene de opplever fra ytterliggående islamister. De blir bedt om å reise, men velger å bli. I solidaritet med den muslimske befolkningen. De er ingen overmennesker. De er redde. Men de vil tjene Jesus.

Og det gjør de. Og de ender som martyrer. Deres liv vitner om Kristi kjærlighet til alle mennesker, deres død om at martyreriet realitet for en hver sann kristen.

Vi minnes de syv i kjærlighet og takknemlighet.

Politiet stenger stadig flere protestantiske kirker i Algerie

Politiet i Algerie har stengt to nye kirker under påskudd av at de ikke har myndighetenes godkjennelse. Lik andre kirker som har fått politiet på besøk og som har blitt stengt, sa politiet at de kom på grunn av klager på sikkerhetsforskriftene.

Begge kirkene som er stengt nå er medlemmer av Den protestantiske kirke i Algerie, som er godkjent av de algeriske myndighetene.

Nå kaller Den protestantiske kirke i Algeria til en uke i bønn og faste for det økende presset kristne i Algerie opplever. La oss stå sammen med dem.

Det er lokale politimyndigheter i Algerie's nordvestlige by Oran som har stengt kirkene L'Oratoire, en kirke som ligger i sentrum av Oran og en landsbykirke i Layayda, som ligger omlag 40 kilometer fra Oran.

9. november i fjor ble også en annen kirke i Oran-området stengt. Dette dreier seg om en kirke i byen Ain Turk. I den forbindelse hevdet myndighetene at kirken drev med illegal trykking av Evangeliene og andre kristne publikasjoner ment til bruk for evangelisering.

Siden 25. desember i fjor har 25 av de 45 medlemskirkene i Den protestantiske kirke i Algerie hatt besøk av representanter for Religionsdepartementet, nasjonalt politi, det hemmelige politiet eller brannvesenet. Det er tydelig hva disse er ute etter.

Kristen fengslet i Algerie innleder sultestreik

Slimane Boufhas, fra Algerie, som ble en kristen i 1997, ble i august 2016 dømt til fem års fengsel. Han har nylig innledet en sultestreik. Bakgrunnen for dommen er at Slimane postet et innlegg på sosiale medier hvor han skrev at 'Jesus overvinner løgnene til Islam', sammen med et bilde av en islamist som dreper en kristen.

Slimane Boufhas ble også dømt til å betale en bot. Han appellerte til domstolen og fikk den til å frafalle boten og fikk redusert straffen til tre års fengsel. Senere er den blitt redusert til 16 måneder.

Ifølge Middle East Concern har familien til Slimane Boufhas innstendig bedt ham om å avslutte sultestreiken. De er bekymret for den effekten den vil ha på den psykiske og fysiske helsen til Slimane. Men Slimane har innledet sultestreiken fordi han vil bli overflyttet fra fengslet i Jijel hvor han nå soner, til til et fengsel i Bejia, som er mye nærmere hans hjemsted. Der han nå sitter har han vært utsatt for overgrep fra medfanger.

100 år siden Broder Charles av Jesus led martyrdøden

I dag er det på dagen 100 år siden Broder Charles av Jesus led martyrdøden i Tamanrasset i det sørlige Algerie. Mange år tidligere hadde han skrevet: "Lev som om du skulle dø som martyr i dag."

1. desember 1916 ble Broder Charles av Jesus dratt ut av sin borg av en gruppe bevæpnede banditter ledet av El Mandani ag Soba, en beduin. Deres intensjon var å kidnappe Broder Charles, men idet disse bandittene ble forstyrret av to vakter, skjøt en 15 år gammel gutt, Sermi ag Thora, Broder Charles gjennom hodet, og Broder Charles døde momentant, 58 år gammel.

Broder Charles, eller Charles de Faucauld, har i mange år vært en av mine troshelter og åndelige inspirasjonskilde. Hans etterlatte tekster, meditasjoner og brev har hatt avgjørende betydning for den retningen mitt eget liv har fått. Et av hans berømte utsagn er dette: "Alltid, uopphørlig lese evangeliet slik at man i Ånden alltid har Jesu handlinger, ord, tanker nærværende og på denne måten kunne tenke, tale og handle som Jesu."

 Han ble født i Strasbourg 15. september 1858, men var ikke gamle karen før han ble foreldreløs. Tenårene ble tilbrakt hos velstående slektninger, deretter fulgte turbulente år og ikke minst lettsindige år i en karriere i hæren. Han blir fascinert av den arabiske verden, og tar adskillige turer til Marokko for å lære landet og kulturen å kjenne.

28 år får han et dramatisk møte med Jesus. Det fører til at han finner tilbake til sin tro og ble samtidig klar over sitt kall. Han føler en djup dragning mot et kall i fullstendig overgivelse og etterfølgelse av Jesus. Han vil leve som Jesus - som "alltid tok den nederste plassen", slik Broder Charles uttrykker det. Han søker seg til et trappistkloster i Frankrike og avga med tiden sine løfter der. Men han vil noe mer. Han vil leve som Jesus i fattigdom og enkelhet, og får tillatelse til å forlate klosteret. Han reiser til Israel, hvor han lever et par år alene i en hytte i Nasaret. Her identifiserer han seg med de marginaliserte, de fattige i Nasaret. Det var her i byen hvor Jesus vokste opp at grunnlaget ble lagt for den spiritualiteten som skulle bli Broder Charles kjennemerke: en fullstendig etterfølgelse av Jesus.

Fra Nasaret går ferden videre til Sahara-ørkenen. Etter å ha blitt presteviet i 1901 slår han seg i lag med tuaregene. Dette er et stammefolk i den algeriske ørkenen. Her levde Broder Charles i stillhet og stor enkelhet. Broder Charles elsket alle og omfavnet dem. I Beni-Abbes og Tamanrasset ble han kjent for å befri slaver og for å forkynne evangeliet. Evangeliene fikk han oversatt til det lokale språket og ble god venn med sine muslimske naboer.

Broder Charles døde alene. Han hadde ingen følgesvenner mens han levde. Ingen var sammen med ham heller når han led martyrdøden. Men etter sin død oppstod ordenssamfunn som Jesu små brødre i 1933 og Jesu små søstre i 1939. Begge finnes den dag i dag. Og Broder Charles er fremdeles en stor inspirasjonskilde for tusenvis av mennesker. Selv om Broder Charles var katolikk, er han i likhet med Frans av Assisi, blitt allemannseie.

I kveld, i Kristi himmelfartskapellet, skal vi minnes denne martyren.

Bilder av Broder Charles av Jesus:

Kristen fange mishandlet i fengsel i Algerie

Slimane Bouhafs (bildet), som sitter fengslet i Algerie, har nylig blitt utsatt for fysiske angrep fra medfanger.

Det er bare en uke siden Slimane Bouhafs, som er en kristen, fikk tre års fengsel for å ha fornærmet profeten Mohammed.

Familien er nå svært bekymret for hva som vil skje med Slimane mens han soner den tre år lange fengselsstraffen. Angrepet denne gangen - for det har vært flere - kom i forbindelse med et anti-kristent program som ble kringkastet inne i fengslet. Slimane skal ha protestert mot den løgnaktige fremstillingen, da en medfange gikk til fysisk angrep på ham.

Hans datter, som nylig har besøkt ham, forteller at det er fremsatt en rekke trusler mot hans far, som er medlem av en protestantisk menighet i landet. En annen medfange fikk varslet en av vaktene som til slutt klarte å stanse angrepet på Slimane.

La oss løfte ham opp i våre bønner til Herren.

Algerie: Kristen familie nektet kristen begravelse

Forestill deg den sorgen det er å miste et kjært familiemedlem. Se så for deg hvordan lokalsamfunnet du bor i vender seg mot deg og truer deg fordi du ikke følger deres tradisjonelle begravelsesritualer. Dette er tilfelle for familien til Amir som døde i Algerie 30. oktober. Den 70 år gamle mannen, som var blitt en kristen, fikk ingen kristen begravelse fordi byens imam truet med å jage familien vekk fra byen.

En død mann blir altså en trussel mot Islam.

Når noen av oss dør skaper det følelser som det er vanskelig å komme seg igjennom, men tenk deg da, på toppen av det hele at du ikke får lov til å begrave dine kjære på en ordentlig måte. Dette er ikke et enkelttilfelle i Algerie. Mange kristne i dette landet opplever det samme.

Når 70 år gamle Amir døde på et sykehus 30. oktober, kom barna hans til sykehuset for å sørge. De samtalte også med en av menighetenes pastorer om selve begravelsen. Familien, som kommer fra Tizi-Ouzou, som ligger i den nordlige Kabylie-regionen, hvor det lenge har pågått store vekkelser og mange muslimer har kommet til tro på Jesus, bestemte seg for at de ville gi Amir en kristen begravelse.

To av hans sønner og en av hans døtre, var som faren, blitt en kristen og blitt døpt i en lokal menighet. Kabyle-regionen av Algerie er et område hvor vi har sett en stor vekst i antall kristne de siste årene. Her finnes mer enn 20 av de 43 protestantiske kirkene i landet som tilhører Sammenslutningen av protestantiske kirker i Algerie (EPA, den største paraplyorganisasjonen for kristne i denne muslimske nasjonen.

Så Amirs familie bestemte seg for å gå imot de islamske begravelsesskikkene. Vanligvis skjer dette ved at det kalles sammen til en likváke i hjemmet til den døde. Folk kommer da sammen for å sørge og synge hele natten igjennom, idet de henvender seg til Allah og Muhammad, og ber dem om å ønske den avdøde velkommen til paradis. Det er også vanlig at den avdøde blir vasket mens det synges religiøse sanger. Det eneste Amir's familie ønsket var at hans kropp skulle vaskes, og det ville noen kristne gjøre.

Dagen etter, selve begravelsesdagen, dukket så imamen opp sammen med sine medarbeidere og noen av de gamle i dette lille samfunnet. De truet med at familien ville bli jagd vekk fra landsbyen om Amir ble begravd etter et kristent begravelsesrituale.

Etter at de hadde gått øket presset fra lokalsamfunnet og familien til Amir gav etter og Amir ble begravd etter islamsk skikk.

La oss be for våre hardt prøvede trossøsken i Algerie.

Algerie: Krever at kristen menneskerettighetsforkjemper løslates

Mange i Algerie protesterer nå mot fengslingen av den kristne menneskerettighetsforkjemperen Slimane Boufafs (bildet). Boufafs er blitt syk mens han soner en fengselsstraff på tre år fordi han etter myndighetenes oppfatning har krenket Islam.

Slimane Boufafs er en evangelisk kristen. Han skal ha ærekrenket profeten Mohammed på sin Facebook-side. Nå er hans helsesituasjon blitt forverret ytterligere, og krever umiddelbar medisinsk behandling.

29. oktober samlet en stor gruppe mennesker seg i den nordlige delen av byen Tizi Ouzou for å protestere mot behandlingen av Slimane Boufafs. De krevde samtidig at Boufafs må få medisinsk behandling.

La oss huske Slimane Boufafs i våre forbønner.

Algerie: Tidligere muslim som ble kristen dømt til fem år for blasfemi

En 49 år gammel tidligere muslim fra Algerie, som er blitt en kristen, er dømt til fem års fengsel for blasfemiske kommentarer på sin Facebook-side mot profeten Muhammed.

I Facebook-kommentaren, skrev Slimane Bouhafs, at Kristi lys vil overgå Islam. Sammen med kommentaren hadde han lagt ved et bilde som viser islamister som henretter mennesker.

Slimane Bouhafs ble fremstilt for en dommer 7. august.

Islam er offisiell religion i Algerie og blasfemi kan gi harde fengselsstraffer. Maksimumstraffen er fem år.

Det pågår store vekkelser i Algerie. 20. september 2010 traff jeg Youssef Ourahmane, en av lederne for Operasjon Mobilisering, som har stått midt oppe i denne vekkelsen. Han kunne fortelle at 75.000 muslimer har kommet til tro på Jesus de siste årene i Algerie. Siden den gangen har enda flere funnet Jesus som sin Frelser og Herre i dette muslimske landet.

La oss huske Slimane Bouhafs i våre forbønner og la oss fortsette å be for vekkelsen i Algerie.

SISTE: Vekkelsen fosser fram i Algerie - nå sikres religionsfriheten

Det skjer forunderlige og svært gledelige ting i Algerie for tiden. For det første pågår det en stor kristen vekkelse i landet. Jeg skrev om den her på bloggen allerede i 2010 etter at jeg møtte Youssef Ourahmane og den daværende norske lederen for Operasjon Mobilisering, Anne Marit Torsvik Viljonen på Gå Ut Senteret i Hurdal. Da kunne Ourahmane, som er en av de mest sentrale skikkelsene i vekkelsen fortelle at 75.000 muslimer hadde kommet til tro på Jesus på bare noen få år. Siden da har vekkelsen bare fosset fram!

Nå har algeriske myndigheter forfattet, gjennom en periode av konstitusjonelle reformer, en lovtekst som omhandler 'frihet til å praktisere religion' og lovteksten har gått igjennom parlamentet og er vedtatt. Den skal sikre tryggheten til Algeries raskt voksende kristne befolkning i dette altoverveiende muslimske landet. Det er særlig blant berber-folket at vekkelsen går fram.

Ali Khidri, som er eksekutivsekretær for Bibelselskapet i Algerie, sier at den nye loven 'er en av de mest betydningsfulle for Algeries voksende førstegenerasjons kristne'.

Men det er fortsatt utfordringer. Et dekret fra landets president i 2006 som gjør det ulovlig 'å ryste den muslimske troen' i landet, skaper store begrensninger hva angår evangelisering. Likevel - det synes som om Algerie er på rett vei nå. Det skyldes ikke minst at svært mange algeriske kristne har bedt inderlig til Gud om dette.

Og nå er det Bibel-hunger i landet. Det er mange som gjerne vil skaffe seg sin egen Bibel, så nå er det strategisk å støtte bibelarbeidet i Algerie. Det kan du gjøre ved å gi økonomisk støtte til Bibelselskapet her i Norge.

Her finner du en liten videosnutt fra et møte i en menighet i Algerie hvor man taler Kabyle. Predikanten taler om Den bortkomne sønnen.

La oss fortsatt be for Algerie og den forunderlige Guds nådehandling som skjer der.

https://www.youtube.com/watch?v=-oeqhXGJa0g

Muslimer vandaliserte evangelisk kirke i Algerie

7. januar ble en evangelisk menighet i Algerie vandalisert av ukjente gjerningsmenn. Jihadistiske slagord, som 'Allah o'Akbar, er skrevet mange steder på veggene i kirkebygget.

Ugjerningsmennene har stjålet alt inventaret, musikkinstrumenter og omlag 8.000 dollars, forteller pastor Mustapha Krieche (bildet) i menigheten 'Lyset', byen Tizi-Ouzou, som ligger langs den algeriske kyst. Alt av inventar som vandalene ikke fikk med seg har de smadret til pinneved. Bare talerstolen står igjen. Dette melder Morning Star News i dag.

Vandalene kom seg inn i kirkebygget ved å knuse en rute. Det er ikke første gangen denne menigheten, som har omlag 100 medlemmer, blir utsatt for trusler og hærverk. I 2009 kom omlag 20 av de muslimske naboene og forsøkte å stenge inngangspartiet, slik at ikke menighetens medlemmer skulle få komme inn i kirken for å feire sin gudstjeneste. Truslene mot menighetens medlemmer haglet, og det var en forferdelig hatefull stemning. Muslimene forsøkte å få provosert menighetens medlemmer til å angripe dem, men menighetens medlemmer forholdt seg helt passive. Politiet måtte komme for å hindre at det ble voldelig. I januar 2010 forsøkte en gruppe muslimer å tenne på kirkebygget. De fikk ødelagt en del av bygget, og brent en del Bibler.

La oss huske på våre trossøsken i Algerie i våre forbønner.

Vi minnes martyrene

Det hender ofte at jeg tenker på de syv trappistmunkene som ble drept i Algerie i 1996. Det skyldes nok filmen: 'Om guder og mennesker', filmen om deres liv og skjebne, som har gjort et så djupt og varig inntrykk på meg.

Og i disse dager når jeg er så dårlig, er det noe legen Luc sier i filmen, som berører meg sterkt: 'Be for meg, at min bortgang kan skje i Jesu glede og fred'.

Det var den 21. mai 1996 at en militant islamistisk organisasjon tilkjennega at de hadde henrettet syv trappistmunker som var blitt kidnappet fra Notre Dame de l'Atlas i Algerie to måneder tidligere.

Du kan lese mer om dem, her: http://www.monastisk.blogspot.com