Hellighet midt i blant oss, del 2

En av de tingene som griper meg sterkt når jeg leser artikkelen til Stephanie Saldana er historien om biskop Pierre Claverie, som er mannen i lys skjorte på dette bildet.

Han ble født i 1938 mens Algerie fremdeles var en liten fransk koloni. Hans familie hadde levd der i flere generasjoner. Pierre Claverie vokste opp i en velstående familie, han var høyt elsket, men også skjermet for omgivelsene. Det førte til at han ikke behersket arabisk, og hadde ingen kontakt med den muslimske delen av befolkningen.

Pierre Claverie fullførte sine studier i Frankrike og det var her at hans snevre verdenssyn skulle rokkes. I hjemlandet Algerie vokste den algeriske uavhengighetsbevegelsen, og for aller første gang begynte Claverie å sette spørsmålstegn ved det franske nærværet i landet. Han ble klar over at franskmennene i Algerie hadde utviklet et system som ekskluderte landets muslimske befolkning. Og han undret seg over hvordan han under gudstjenestene så lett kunne høre Jesu ord om å elske sin neste som seg selv, når han aldri møtte naboen?

Dette var en øyeåpner. Pierre Claverie bestemte seg for å ta teologiske studier, for å bli prest for deretter å vende tilbake til Algerie. Han ønsket ikke lenger å være en del av maktapparatet, men være en pilegrim som var forbundet med sine naboer. Claverie ville oppdage på nytt sin barndoms land, lære seg arabisk og lære Islam å kjenne.

Pierre Claverie ble del av en kirke som hadde bestemt seg for å være gjester i et muslimsk land. De ble ledet av erkebiskop, senere kardinal, Leon-Etienne Duval, opprinnelig fra Frankrike, som lenge hadde hatt sterke sympatier for den algeriske uavhengighetsbevegelsen og som åpent våget å konfrontrere franske myndigheters bruk av tortur i Algerie. Det gjorde ham svært lite populær blant de franske myndighetene. De begynte å kalle ham 'Mohamad Duval.'

Et ord som betydde mye for Pierre Claverie er Jesu ord i Evangeliet etter Johannes: 'Jeg har k alt dere venner.' Hans visjon var å vinne algererne gjennom å leve Jesus-livet midt i blant, som et stillferdig vitnesbyrd om Guds nærvær og kjærlighet.

Stillferdig skulle de tjene den muslimske befolkningen. Kommuniteten Claverie tilhørte skulle ta seg jobber som lærere, sykepleiere og bibliotekarer. Når han ble vigslet til bisko.p i 1981 talte han og i talen omtalte han den algeriske befolkningen slik: 'Mine kjære algeriske brødre og venner...'

Gudstjenestene ble feiret på arabisk, og på stolaen han bar rundt halsen sto det: 'Allah Muhabba: Gud er kjærlighet.'

fortsettes