Drømmen om fjellet - en bønn

Herre, når skal jeg få høre suset fra Ula der den skjærer seg gjennom skrint landskap, og vasker morenegrus og store heller og stuper til slutt ut i Storulfossen?

Når skal jeg få høre den såre klagesalmen til vipa der den hekker ved Fremre Illmannstjønna?

Eller se sollyset leke på toppen av Rondeslottet,
mens vindene får skyene til å fare i hast over himmelhvelvet.

Når kan jeg få se igjen de frodige fjelldalene, de lavdekte flyene og den karrige berggrunnen?

Sette spor etter meg i knusktørr lav.

Når skal jeg få kjenne igjen de iltre knottene,
som samler seg rundt svett hårfeste
- og den velsignede brisen som driver dem bort
- og gjør det levelig igjen?

Når skal jeg få kjenne angen
av myrullkledde myrer?
Og se det blømme i molteblomst?

Jeg drømmer fortsatt om Storesmeden
og Smiubelgin. Jeg kom meg aldri dit.

Men lengselen kan ingen ta fra meg.

Du var raus, Herre, når du strødde toppene ut over Rondane.
Ikke så dramatisk i formen,
som en kvinnekropps runde former.

Får jeg oppleve dette
nok en sommer, Herre?

Det er min inderlige bønn.
Du svarer vel ja til slikt.

Gjøvik 25.april 2020
Bjørn Olav Hansen (c)

Billedtekst: Fra en av mine mange turer til Rondane nasjonalpark. Bildet er tatt i 2006 da jeg ennå var frisk til å gå i fjellet.