Et brev fra ørkenen, del 1

Pascal sa ved en anledning at mesteparten av våre problemer som mennesker kommer fra vår manglende evne til å sitte stille i et rom for oss selv. Det er i hvert fall sant for mitt vedkommende. Mens jeg dvelte ved dette, kom jeg til å tenke på en bok jeg har i bokhylla mi, en av miner absolutte åndelige favoritter: Carlo Carretto's klasikker fra 1964: 'Letters from the Desert'.

I 1954. i en alder av 44, forlot Carretto (bildet), som var en høyt respektert katolsk leg-aktivist, et travelt liv i Italia til fordel for den nordafrikanske ørkenen. Der slo han seg i lag med 'Jesu lillebrødre', en liten religiøs kommunitet som baserte deres ordensliv på livet og undervisningen til Charles de Faucauld (1858-1916), en soldat og utforsker, som endte opp som eneboer. Boken inneholder, bokstavelig, brevene Carretto skrev til sine venner i hjemlandet.

Carlo fortalte at han følte et kall fra Gud, som drev ham: 'Forlat alt og kom med meg inn i ørkenen. Det er ikke dine handlinger og dine gjerninger jeg ønsker: Jeg ønsker dine bønner, din kjærlighet.' Letters from the Desert er historien om hvordan han fulgte Guds forunderlige kall, som kommer ut av troens mørke. Dette kallet, skriver han, er 'så fintfølende og diskre, at det er bare i den djupeste stillheten inne i oss at vi kan høre det.'

Han gjør det tydelig, at han ikke gjemte seg for verden. Faktum er, insisterer han, at han gjennom bønn føler seg enda mer knyttet enn noensinne til de han elsker. Han skriver: 'Man mister aldri noe tid ved å be; det finnes ikke noen bedre måte å hjelpe de vi elsker på.'

( Dette er første del av en artikkel skrevet av Pat Mcnamara. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c).)