Brev fra ørkenen, del 2

En av hovedbidragsyterne til å få Carlo Carrettos bok utgitt var Robert Ellsberg. Han poengterer at Carrettos egen asketiske vei var en gledesfylt spiritualitet. Carretto skriver om sin egen ørkenerfaring: 'Du vil bli dømt ut fra din egen evne til å elske,' og legger til at 'ørkenen insisterer på at det forholder seg slik.'

Det var i ørkenens stillhet at Carretto til fulle møtte den Gud som elsker. Men det var ikke enkelt for ham, slik det heller ikke er for oss i dag. Å være stille kommer ikke av seg selv.

'Ingen bønn er så vanskelig som den stille bønnen... All ens egen styrke gjør opprør mot den.'

For mange av oss, spesielt i den sosiale-mediaens tid, er det vanskelig å sitte stille! Til tider synes det helt umulig, men som Carretto skriver: Jesus er umulighetenes Gud.

Så hvordan skal vi kunne anvende dette i dag? For å snakke for meg selv, venner, lik mange av dere, føler også jeg 'karantenen'. Med andre ord er jeg utålmodig. Hiet mitt føles mer ut som en fengselscelle enn et ly for et menneske. Noen ganger føler jeg et behov for å komme meg ut av huset for å rusle meg en tur, men det er ikke akkurat den beste ideen for en som lever i New York City disse dager.

Nok en gang summerer Ellsberg opp Carrettos appell ganske så flott:

'Essensielt, viser Carretto at det er mulig å leve et kontemplativt liv midt i verden - ørkenen er, etter alt, virkelig alle steder. Evangeliets sentrum, trodde han, er å gjøre oss selv til en kjærlighetens oase uansett i hvilken ørken vi måtte befinne oss.'

Der, kanskje, kan vi få et direkte møte med det Carretto kaller 'en varig friskhet av Jesu kjærlighet. La oss be til den Gud for hvem alt er mulig, i disse vanskelige tider, slik at vi kan finne Ham i 'den stille susen.'

- Pat McNamara
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Et brev fra ørkenen, del 1

Pascal sa ved en anledning at mesteparten av våre problemer som mennesker kommer fra vår manglende evne til å sitte stille i et rom for oss selv. Det er i hvert fall sant for mitt vedkommende. Mens jeg dvelte ved dette, kom jeg til å tenke på en bok jeg har i bokhylla mi, en av miner absolutte åndelige favoritter: Carlo Carretto's klasikker fra 1964: 'Letters from the Desert'.

I 1954. i en alder av 44, forlot Carretto (bildet), som var en høyt respektert katolsk leg-aktivist, et travelt liv i Italia til fordel for den nordafrikanske ørkenen. Der slo han seg i lag med 'Jesu lillebrødre', en liten religiøs kommunitet som baserte deres ordensliv på livet og undervisningen til Charles de Faucauld (1858-1916), en soldat og utforsker, som endte opp som eneboer. Boken inneholder, bokstavelig, brevene Carretto skrev til sine venner i hjemlandet.

Carlo fortalte at han følte et kall fra Gud, som drev ham: 'Forlat alt og kom med meg inn i ørkenen. Det er ikke dine handlinger og dine gjerninger jeg ønsker: Jeg ønsker dine bønner, din kjærlighet.' Letters from the Desert er historien om hvordan han fulgte Guds forunderlige kall, som kommer ut av troens mørke. Dette kallet, skriver han, er 'så fintfølende og diskre, at det er bare i den djupeste stillheten inne i oss at vi kan høre det.'

Han gjør det tydelig, at han ikke gjemte seg for verden. Faktum er, insisterer han, at han gjennom bønn føler seg enda mer knyttet enn noensinne til de han elsker. Han skriver: 'Man mister aldri noe tid ved å be; det finnes ikke noen bedre måte å hjelpe de vi elsker på.'

( Dette er første del av en artikkel skrevet av Pat Mcnamara. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c).)

Vår kjærlighet til Kirken

I dag blir jeg minnet om noe som Carlo Caretto skrev om menigheten. Det er så sant og radikalt det Caretto sier om Kristi forsamling på jord. På bildet ser vi Carlo Caretto sammen med Lillesøster Magdeleine av Jesus. Begge var radikale etterfølgere av Jesus gjennom det eksemplet som Bror Charles av Jesus etterlot seg. Caretto var en del av det fellesskapet som kaller seg Jesu lillebrødre. Han døde i 1988. Nedenfor har jeg forsøkt å oversette det Caretto har skrevet:

"Hvor forvirrende du er, å menighet, og samtidig elsker jeg deg! Du har gjort at jeg lider, likevel skylder jeg deg så mye. Jeg har ikke sett noe i verden mer hengitt til det obsure, eller som har gått så mye på kompromiss, eller mer falskt, likevel har jeg ikke rørt ved noe renere, mer generøst, eller mer vakkert. Hvor ofte har jeg ikke ønsket å slå døren til min sjel igjen rett i ansiktet ditt, og hvor ofte har jeg ikke bedt om å få dø trygt i dine armer.

Nei, jeg kan ikke fri meg selv fra deg, fordi jeg er deg, selv om det ikke er det alene. Og hvor skulle jeg gå?"

Gud kommer

Jeg tenkte på ordene til profeten Habakkuk i går da jeg skulle krype til sengs: "Gud kommer fra Teman. Den Hellige fra Paranfjellet. Sela. Hans herlighet dekker himmelen, og jorden er full av Hans pris. Stråleglansen er som lyset. Det går lysstråler fra Hans hånd, og der gjemmes Hans kraft." (Hab 3,3-4)

Carlo Carretto (bildet) fulgte i fotsporene til Broder Charles av Jesus. Han skriver om Gud som kommer. De ble så velsignede disse ordene, først fra profetens munn og så fra den enkle Kristusetterfølgeren:

Gud kommer stadig, og som Adam hører vi Hans fottrinn. Gud kommer stadig, fordi Han er lys, og livet har utemmet skaperkraft.

Gud kommer fordi Han er lys, og lyset kan ikke skjules. Gud kommer fordi Han er kjærlighet, og kjærligheten trenger å gi av seg selv.

Gud har alltid kommet; Gud kommer stadig.

Carlo Carretto: En moderne kristen mystiker, del 1. Ørkenstillhet i storbyen

Hvordan ser en moderne kristen mystiker ut? Se på bildet og du ser en! Ville du tenkt at en kristen mystiker ville se litt spesiell ut? Med spesielle klær? Litt verdensfjern? Carlo Carretto, født i 1910 og død i 1988, er kanskje mest kjent for sin bok: "Ørkenstillhet i storbyen". I 1954 trådte inn i Charles de Foucaulds (Bror Charles av Jesus) "Små brødres samfunn" og oppholdt seg 10 år i Saharas ørken. Noen som hadde hørt om at bror Carlo hadde fulgt i fotsporene til bror Charles av Jesus, inviterte ham til Hong Kong. På forhånd hadde de sørget for å oversette hans bok "Brev fra ørkenen. Det travle livet i storbyen utfordret ham. Hvordan ville det være mulig å be i storbyens larm og travelhet? Kunne man leve i en ørkenstillhet der? Vennene i Hong Kong stilte flere spørsmål: "Hva betyr det å dra ørkenen inn i livet? Hvordan kan vi leve saligprisningene? Hva betyr Guds rike?


Bror Carlo forteller at disse ærlige spørsmålene grep ham sterkt, og han kom til å huske en periode i sitt liv hvor han i forbindelse med sitt arbeid måtte ta tog frem og tilbake hver dag. "Du kan sikkert se for deg et tog, som morgen og kveld kjører til og fra byen, stappende fullt av arbeidere og studenter. Bråk, latter, hurumhei og trengsel," skriver bror Carlo i en av sine bøker. For en som bærer på en lengsel etter å leve i Guds nærvær er en slik stressende reise - og det hver dag - en stor utfordring. Men Carlo Carretto fortvilte ikke:


"Jeg satte meg i et hjørne av togkupeen, og merket ikke mer til det hele. Jeg leste evangeliet. Jeg lukket øynene. Jeg talte med Gud og lyttet til Ham. Hvor deilig det var, hvilken fred, hvilken stillhet! Kjærlighetens makt seiret over den splittelse, som prøvde å trenge inn i min festning. Jeg var virkelig helt meg selv, og ingen ting kunne avlede meg. Omgitt av kjærligheten var jeg i fred. Ja, det må ha vært kjærligheten, som skapte denne enhet i meg," skriver bror Carlo og så legger han til:


"De forelskede par, som var med toget, hvisket jo også sammen i fullstendig harmoni og brydde seg ikke i det hele tatt med det som foregikk rundt omkring dem. Jeg hvisket med min Gud, som jeg hadde funnet. "Poustinia". Ørkenen mitt i hurumheiet. Min togkupe ble til et meditasjonsrom, og min bys gater til stier i mitt ideale kloster."


I noen artikler fremover skal vi se litt nærmere på hvordan vi, i likehet med bror Carlo, kan finne Gud mitt i travelheten rundt oss. Også storbyen kan bli til en stillhetens ørken.

(fortsettes)