Brev fra ørkenen, del 2

En av hovedbidragsyterne til å få Carlo Carrettos bok utgitt var Robert Ellsberg. Han poengterer at Carrettos egen asketiske vei var en gledesfylt spiritualitet. Carretto skriver om sin egen ørkenerfaring: 'Du vil bli dømt ut fra din egen evne til å elske,' og legger til at 'ørkenen insisterer på at det forholder seg slik.'

Det var i ørkenens stillhet at Carretto til fulle møtte den Gud som elsker. Men det var ikke enkelt for ham, slik det heller ikke er for oss i dag. Å være stille kommer ikke av seg selv.

'Ingen bønn er så vanskelig som den stille bønnen... All ens egen styrke gjør opprør mot den.'

For mange av oss, spesielt i den sosiale-mediaens tid, er det vanskelig å sitte stille! Til tider synes det helt umulig, men som Carretto skriver: Jesus er umulighetenes Gud.

Så hvordan skal vi kunne anvende dette i dag? For å snakke for meg selv, venner, lik mange av dere, føler også jeg 'karantenen'. Med andre ord er jeg utålmodig. Hiet mitt føles mer ut som en fengselscelle enn et ly for et menneske. Noen ganger føler jeg et behov for å komme meg ut av huset for å rusle meg en tur, men det er ikke akkurat den beste ideen for en som lever i New York City disse dager.

Nok en gang summerer Ellsberg opp Carrettos appell ganske så flott:

'Essensielt, viser Carretto at det er mulig å leve et kontemplativt liv midt i verden - ørkenen er, etter alt, virkelig alle steder. Evangeliets sentrum, trodde han, er å gjøre oss selv til en kjærlighetens oase uansett i hvilken ørken vi måtte befinne oss.'

Der, kanskje, kan vi få et direkte møte med det Carretto kaller 'en varig friskhet av Jesu kjærlighet. La oss be til den Gud for hvem alt er mulig, i disse vanskelige tider, slik at vi kan finne Ham i 'den stille susen.'

- Pat McNamara
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)