Først klarte han ikke å preke. Han klarte ikke å samle tankene, selv om han hadde en viss ide om hva han skulle tale om. En venn stilte opp og tok over prekeoppdraget.
Deretter fikk han problemer med å be. 'Enda så mange ber for meg, synes jeg å mangle fokus og konsentrasjon til å følge min normale bønnerutine. Livet har mistet form, dens rytme.'
Heller ikke lesningen av Bibelen går som den pleier: 'Jeg mister tak i studiet av Skriften. Jeg har følt meg ledet til å studere Ruts bok, og jeg har begynt å undre meg over og utforske denne blendende vakre historien. Det skjer mest gjenom de bøkene jeg har tatt med meg på sykehjemmet hvor vi nå bor, enn gjennom min egen bibellesning.'
Så legger han til:
'Så i dette øyeblikket blir jeg båret av andres tro og bønner, og jeg antar at det er helt greit nå. Jeg får av og til noen glimt av hvordan det pleide å være, hvilket oppmuntrer meg til å tenkw at det jeg gjennomlever nå er midlertidig. Jeg vet at Gud har grep om dette, og det holder. Det er ikke jeg som holder ham. Mmen dette er en ganske interessant innsikt i det åndelige livets natur. Noen ganger er det slik at alt vi kan gjøre er å hvile og bli båret.'
Dette er ærlighetsteologi på sitt beste. Mim definisjon på ærlighetsteologi er denne: Det er en teologi som holder når livet rakner.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar