Jesu mor og korset

I dag har jeg i mine bønner dvelt mye med hvordan Maria, Jesu mor, måtte ha opplevd denne dramatiske dagen. Det må ha vært en forferdelig dag for henne. All lidelsen. I vår tid ville vi vel snakke om at hun pådro seg et traume. Korsfestelsen var en grusom henrettelsesmetode romerne benyttet seg av, og han som døde, var attpåtil han hun hadde båret under kjolelivet: Guds Sønn.

Forstod hun noe av det som skjedde, rekkevidden, eller så hun bare Sønnen som led så forferdelig, der Han i djup angst er spikret fast til et kors?  Jeg vet ikke.

Nå hadde hun få tt et profetisk ord fra gamle Simeon, bederen, i templet. Henvendt til Maria, sier den gamle: '...ja, også gjennom din egen sjel skal det gå et sverd...' (Luk 2,35) Den profetien gikk bokstavelig i oppfyllelse denne dagen. Smerten over å se barnet hun bar frem, lide og dø på denne måten, måtte ha vært som å få et sverd stukket i hjertet og vridd om. Men Maria døde ikke der og da. Hun led.

Lidelsen er et mysterium. Mange har prøvd å finne svaret på dens gåte. Forgjeves.

Etter at jeg selv ble alvorlig syk klarer jeg i mindre grad enn før å se filmer hvor mennesker eller dyr, for den saks skyld, lider. Inntrykkene blir for sterke. Jeg må ta skritt for å beskytte meg selv. Slik også med Jesu død på korset. Jeg klarer ikke lenger å dvele ved Hans lidelse. Det blir for sterkt.

I stedet takker jeg Ham for at Han var villig til å dø for meg. I mitt sted.

Gud står ikke ved siden av lidelsen og betrakter den, og sympatiserer med den som lider. Den korsfestede Kristus - Gud kommet i kjød - blir selv en som lider. Han blir med rette kalt  'smertenes mann '. Guds svar på lidelsen er å sørge. Lide med.