Den gode del

 Jesus besøker Marta og Maria. Ved første blikk kan det se ut som Marta er den som virkelig viser kjærlighet, mens Maria er egoisten i familien. Marta glemmer seg selv, hun tenker på Jesus og arbeider for å gi ham et velsmakende måltid. Maria, derimot, tenker bare på at hun selv vil få så mye som mulig ut av Jesus. 

En slik oppfatning har mange mennesker. Dette er det de tenker om eller sier til dem som vier seg til bønn og meditasjon: 'Hva gjør du egentlig? Ikke vær så selvsentrert, glem dine egne interesser, gjør noe for andre, engasjer deg, slik vi gjør!'

Men Jesus tar klart parti for Maria. "Maria har valgt den gode del, og den skal ikke tas fra henne." Å lytte til Gud, å være åpen for ham i stillhet, det er virkelig kjærlighet. Jesus leter etter slike som er villige til å la ham få formidle budskapet sitt. Mennesker som har tid eller tar seg tid til å lytte og la ordet virke. Han kan ikke nå dem som alltid stresser fram og tilbake og bekymrer seg for mange ting (Luk 10,41).

Gud lengter etter at du skal gi ham en sjanse til å være seg selv, gi seg selv i kjærlighet. Men kjærligheten kan aldri tvinge seg på, den kan bare uttrykke seg hvis du er stille, åpen og mottakelig. Du er skapt til å elske, og du kan bare elske hvis du tar imot Guds kjærlighet. 

Maria hadde ant hva hun var skapt til. 

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 264

Bibelmeditasjoner under Maria-året, del 1: Bebudelsen

I stillheten i Guds nærvær har jeg undret meg over det som kan ha skjedd i himmelen "før engelen Gabriel ble sendt av Gud til en by i Galilea som het Nasaret..." (Luk 1,26) Jeg har sett for meg at navnet 'Maria' har gått fra den ene engelens munn til den andre, i forundring og yrende begeistring, De ante, men forsto nok ikke rekkevidden av det som nå skjedde i himmelens høye saler. Apostelen Peter skriver jo: "... dette som englene trakter etter å skue inn i..." (1.Pet 1,12), men som de ikke makter, selve troens mysterium, dette at Gud ble menneske: "Dette mysteriet har vært skjult fra evighet av og gjennom alle slekter, nå er det blitt åpenbart for hans hellige. For dem ville Gud kunngjøre hvor rik på herlighet dette mysteriet er for hedningefolkene, det er Kristus i dere, håpet om herlighet." (Kol 1,26-27)

En predikant skrev forleden at Gud ikke er et menneske. Jeg forstår hva han mener. Men det blir likevel helt feil. For julens glade budskap er dette uhørte at Gud ble menneske! Kledde seg i menneskelig kjød. Marias store og forunderlige privilegium er at hun bærer Gud under kjolelivet! Han er sann Gud og sant menneske. Å fornekte Guds menneskelighet er gnostisisme. Den kristne troen er mer kroppslig en noen annen tro. Vi tror ikke bare at Gud er blitt menneske, men vi tror også på kroppens oppstandelse!

Når en er blitt utvalgt til en slik høy stilling som Maria ble er det ikke så merkelig at engelen Gabriel hilser henne på denne måten:

"Vær hilset, du som har fått nåde! Herren er med deg, velsignet er du blant kvinner!" (Luk 1,28)

Utvelgelsen av Maria er et stort nådens under! Her velger Gud det som ingenting er, for å gjøre det som er noe fullstendig til skamme. Gud velger ut en ung jødisk tenåringsjente som sitt utvalgte redskap. Det må ha vakt forundring blant englene, kjerubene og serafene. For dem var hun den benådede. Den velsignede blant kvinner! Herren var med henne.

Jesu fødsel var forutsaagt i de profetiske skriftene en rekke ganger: 

"Se, jomfruen skal bli med barn og føde en sønn, og de skal gi ham navnet Immanuel - det betyr: Med oss er Gud." (Matt 1,23)

Matt 1,23 er en bokstavelig oppfyllelse av de ordene profeten Jesaja bar fram, slik de er gjengitt i Jesaja 7,14. Ingenting er overlatt til tilfeldighetene. Alt er etter Guds plan med hensyn til hvordan det skjer, når det skjer, og hvor det skjer.

Hva tenkte Maria om dette?

Det må ha vært omtumlende, utrolig, - vi vet, fordi evangelisten Lukas forteller oss det, at Maria ble redd da engelen dukket opp. "Frykt ikke, Maria," gjentar han. Lukas vet dette fordi han helt sikkert har snakket med Maria, som har fortalt ham om hvordan hun opplevde denne tiden. Legen og historikeren Lukas forteller jo i prologen av sitt evangelium om hvordan han gikk frem når han skrev det. Han samlet inn informasjon, og gransket nøye det som ble fortalt ham. 

Det må ha vært veldig vanskelig for Maria å forholde seg til rykteflommen som må ha oppstått rundt hennes graviditet. Skjulte hun den så lenge det lot seg gjøre? For hvem ville vel tro på hennes historie om at hun hadde blitt gravid ved at Den Hellige Ånd overskygget henne? Etter loven skulle jo kvinner som var blitt gravide utenom ekteskapet steines.

Livet kunne ikke ha vært lett for henne som skulle bli mor til Guds Sønn.

fortsettes

Jeg slår lag med Maria under kirkeåret 2021-2022

Jeg undrer meg over om jeg ikke skal slå følge med to kvinner inn i det nye kirkeåret? De siste årene har jeg satt et tema som overskrift på det nye året, og med det signalisert hva som skal ha min oppmerksomhet og fokus det kommende året. Og for meg er det snakk om kirkeåret. Det hellige året. 

For kirkeåret 21/22 slår jeg følge med to kvinner: Maria, Jesu mor og Maria fra Betania. 

For noen år siden hadde jeg mitt første Maria-år. Da fulgte jeg i fotsporene til evangelienes fortellinger om Maria, hun som bar Gud under kjolebrystet. Hun som alltid peker på Jesus. Den vandringen jeg en av de fineste jeg har hatt. Nå vandrer jeg sammen med henne og vil se nærmere på bebudelsen, hennes besøk hos Elisabet, begivenhetene knyttet til Jesu fødsel, opplevelsen hun må ha hatt med vismennene fra Østen, flukten og tiden som asylsøker i Egypt, barndomstiden til Jesus i Nasaret, Maria og Jesu offentlige tjeneste, og sist, men ikke minst, Maria og Golgata.

Maria fra Betania er den andre kvinnen jeg vil følge dette året, og lære av hennes ekstravagante tilbedelse. Hun gikk 'all in for Jesus'. 

Meningen er å gi deg noen refleksjoner, noen undringer, noen bibelmeditasjoner underveis, når jeg stanser opp og puster i bakken. Håper du slår lag med meg underveis,

Åndelig veiledning i Judeas fjellbygder

Når vi nærmer oss jul, la oss se på historien til to kvinner som var betydningsfulle når det gjelder vår Frelser, den lovede Messias, fødsel: Maria og Elisabet. Den yngre oppsøker den eldre. Liv berører hveranddre. Veiledning mottas. Et guddommelig møte, en gudfeldighet.

Maria, Jesu mor, er unik i historien. Likevel hadde hun en ydmyk begynnelse. Pastor Jack Hayford sier at vi kanskje undres overhenne, "Var Maria muligens bare en vanlig jente med enkel tro, oppvokst i et vanlig hjem, planlagt for et arrangert ekteskap og på vei mot en begivenhetsløs fremtid gift med byens snekker? Antydningen om at hun var vanlig kommer fra ordene Maria synger: «For han har sett på sin tjenerinnes ydmyke tilstand. Han har opphøyet de ydmyke» (Luk 1:48). Hayford legger til: «Gud kler seg i det vanlige slik at han kan komme til vanlige mennesker – deg og meg.» 

Maria og Elisabet. Begge fikk mirakelbarn som ville påvirke historien. Begge kvinnene kunne ha blitt stemplet som noen som hadde kommet i 'uløkka' av sine hebraiske jevnaldrende - Elisabet for å være ufruktbar, Maria for å være gravid før ekteskapet. Begge kjente Gud inngående, var tilbedere og var kjent med Skriften.

Historien om julen begynte ikke i Betlehem, men i Nasaret, hvor Maria mottok budskapet fra Gabriel. Han avslørte Guds plan for livet hennes. «Fryd deg, høyt begunstigede, Herren er med deg; velsignet er du blant kvinner!...Vær ikke redd, Maria, for du har funnet nåde hos Gud. Og se, du skal bli med barn i ditt liv og føde en Sønn, og du skal gi ham navnet Jesus.» (Lukas 1:28-32)

Da Maria spurte Gabriel hvordan dette kunne skje, siden hun var jomfru, forklarte han: «Den hellige ånd vil komme over deg, og Den Høyestes kraft skal overskygge deg; av den grunn vil også det hellige barn bli kalt Guds Sønn ... og hans rike skal ingen ende ha." (Luk 1:30-35).

Maria svarte i dristig lydighet: «Se, Herrens tjenerinne! La det skje for meg etter ditt ord» (vers 38). Og engelen gikk bort fra henne.

"Vi kan nesten ikke fatte det forvirrende øyeblikket Maria opplevde," minner Freda Lindsay oss om. «At hun var et privilegert kar, utvalgt til å føde Guds Sønn, er rart nok, for hun er en deltaker i inkarnasjonens mirakel på et nivå ingen andre mennesker kan fatte. Det er tydelig at hun ikke klarte å forstå det selv, men hun var lydig»

Til å begynne med var Maria urolig og grunnet på situasjonen. Men engelen hadde fortalt henne en god nyhet: «Og se, din slektning Elisabet har også unnfanget en sønn i sin alderdom, og hun som ble kalt ufruktbar, er nå i sin sjette måned. For ingenting vil være umulig for Gud» (vers 36-37).

Maria kan ha lurt på hvorfor engelen fortalte henne at Elisabet var gravid. Men hun reiste seg og skyndte seg å se Elisabet i landsbyen En Karem i Judeas åsland, omtrent 104 kilometer unna. Hvordan kom hun dit? Ble hun med i en karavane med kameler eller esler? Hadde hun morgenkvalme? Var det greit med Josef, som hun var forlovet med? Vi vet ikke svarene. Imidlertid kommer hun raskt til huset til sin slektning Elisabet, som er gift med presten, Sakarja.

Tenk på dette: Elisabet var gravid i seks måneder, fem av dem som var skjult i tilbaketrukkethet. Mannen hennes, Sakarja - en prest, kunne ikke snakke med henne. Han hadde blitt slått stum da han hadde stilt spørsmål til engelen som kom til ham etter at han hadde brent røkelse i templet (Luk 1:20). Engelen fortalte ham at hans kone, som var ufruktbar og i høy alder, skulle føde en sønn. De skulle gi ham navnet Johannes, og han ville være stor i Herrens øyne. (Han ble senere kjent som døperen Johannes).

Mens hun ventet gutten sin, kunne Elisabets mann bare kommunisere med henne ved å skrive på en voksplate eller med håndbevegelser. Betydde hennes tilbaketrukkethet også at hun ikke hentet vann ved brønnen når andre kvinner var der eller til og med blandet seg med dem på markedsplassen?

En jødisk kone på den tiden tilberedte måltidene, passet barna, laget og vasket klærne, gikk på markedet, passet lampene. Hun ble forventet å være en god husholderske og en kjærlig mor som satte "kjærlighetsnivået" i hjemmet. Sønner gikk vanligvis for å studere Torah i en tidlig alder og lærte et håndverk av sin far.

Jenter fikk ikke den formelle opplæringen slik sønner gjorde, men bevis viser at både Maria og Elisabet kjente til Skriften. Siden Elisabet var kona til en prest og datter av en prestefamilie fra Arons hus, lærte hun sannsynligvis mye om gudsfrykt fra gjester i hjemmet hennes. Marias opphøyelsessang - Magnificat - inneholder referanser fra Hannas bønn nesten tusen år tidligere da hun priste Gud for babyen Samuel.

Maria var muligens fortsatt en tenåring. Rådene og visdommen til en eldre kvinne ville være verdifull når hun grunnet på mange ting i sitt hjerte. Men trengte ikke Elisabet også hennes selskap? Maria ble tre måneder hos henne (Luk 1:56). Observere, betro seg til henne, uten tvil motta veiledning og kjærlighet og åndelig innsikt.

Elisabet kan ha snakket med Maia om hvordan man kan være en god kone, og hun var helt sikkert en stor oppmuntrer og påvirker, og ga henne en velsignelse og ære. De brukte åpenbart tid sammen på å tilbe Herren.

Maria ga Elisabet vennskap, samtale og hjalp henne absolutt med husarbeid. Hver av dem hadde noe av verdi å dele i dette kortsiktige, men betydningsfulle forholdet. Bare tenk, Elisabet var det første mennesket som anerkjente Jesus som Herren – mens han ennå var ufødt.

La oss ikke unnlate å gjenkjenne Den Hellige Ånds rolle i dette første juledramaet om disse to kvinnene. Som vi allerede har nevnt, overskygget først Den Hellige Ånd Maria (Luk 1:35). Så fylte han også Elisabet og barnet i hennes liv med seg selv. Til slutt, til og med Sakarja. På den åttende dagen etter babyens fødsel, da de tok ham med for å bli omskåret og for å kunngjøre Johannes’ navn, ble Sakaria fylt med Den Hellige Ånd (Luk 1:67). Tungen hans var løs og han kunne snakke igjen. Så han, en prest, begynte å profetere både om den kommende Messias og om hans sønn, Johannes, som skulle være en forløper for ham.

Denne juletiden når vi reflekterer over de forskjellige menneskene som er involvert i Jesu fødsel, la oss trekke lærdom fra eksemplene deres. Er det yngre mennesker i livene våre vi kan oppmuntre? Være mentor for? Er det de vi kan be for å ta imot Jesus som Frelser? Eller for å motta Den Hellige Ånds berøring?

 Gud leter etter vanlige mennesker – som deg og meg, for å bidra til å gjøre en forskjell for ham i livene til de vi samhandler med. Guddommelige forbindelser. Han har gitt oss en historie å fortelle.

Jesus er årsaken til denne årstiden! La oss dele denne flotte nyheten.

- Dutch Sheets/Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)

I dansen med de glade

I morgen, 1.juni, innledes  'Apostelfasten'. Den varer frem til kvelden den 28.juni. Den dagen feirer vi en av kirjens store høytidsdager: festdagen til minne om apostlene Peter og Paulus. I dag, på den siste dagen i mai, feires dagen til minne om møtet mellom Maria og Elisabet.

Før den siste maikvelden glir over i den lyse juninatta, og skråningen i nærheten av huset vårt byr på Maria nøkleblom og skogslysningen skjuler noen Marisko, feirer kirken i Vest jomfru Marias besøk hos Elisabeth.

Det er en stor gledesdag dette, og det er på denne dagen Maria bryter ut i den store lovsangen, i Magnificat, som kirken over hele verden synger i sin vesper.

Det er kirkens første historiker, legen Lukas, som forteller om Marias besøk hos kusinen Elisabet. Etter at Maria har fått den forunderlige beskjeden at hun skal bli Gudsmoderen, skriver Lukas: "Noen dager senere dro Maria av sted og skyndte seg opp i fjellbygdene, til den byen i Juda hvor Sakarja bodde..." (Luk 1,39-40)

I dag har jeg sett henne for meg! Tenåringsjenta som løper innover fjellet. Hun løper med gode nyheter. Overveldet av glede! Og det er ikke bare hun som er glad. Elisabet blir også grepet av dette forunderlige at hun får besøk av Guds mor! Elisabet er den første som omtaler Maria som den som skal føde Gud Ordet. Barnet Maria bærer under kjolelivet er jo mor til Gud kommet i kjød.

Det er mye som skjer i beretningen til Lukas. Den er ladet av det profetiske. Av Den Hellige Ånd. Når Elisabet hører Marias hilsen til seg, "sparket barnet i magen hennes. Hun ble fylt av Den Hellige Ånd ..." (Luk 1,41).

Gleden ropes ut! "Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten av ditt morsliv."

Evangelieteksten for denne dagen er hentet fra Luk 1,39-45, som er beretningen om Maria og Elisabet. Mens døperen har vært vår følgesvenn frem til nå, er det Herrens mor som i dag viser hen til Han som skal komme.

I Den ortodokse kirke kalles Maria for Theotokos - Gudfødersken - og hun kan aldri avbildes alene. Derfor finner du ingen ortodokse ikoner av Maria, uten Kristus. Hun peker alltid på barnet, aldri på seg selv. Dette kommer tydelig frem under bryllupet i Kana i Galilea, hvor Jesu mor sier: 'Det han sier til dere, skal dere gjøre'. (Joh 2,5)

I forbindelse med lesningen av dagens evangelietekst fikk jeg se noe jeg ikke har sett før! Fortellingen om Maria som tar turen opp i fjellbygdene, 'til den byen i Juda hvor Sakarja bodde', er en av de vakreste fortellingene jeg kjenner i Det nye testamente. Der får Maria møte Elisabet, og når Elisabet får høre Maria's hilsen 'sparket barnet i magen hennes'. Som en respons på det Elisabet forteller, bryter så Maria ut i lovprisning og tilbedelse!

Og det var da jeg leste dette at jeg så det!

Maria står selvsagt ikke stille når hun lovpriser. Hun og Elisabeth danser! For ingen tro er så fysisk som den jødiske! Jeg har sett dette før.

I forbindelse med avslutningen av Løvhyttefesten finnes 'Torahens gledesfest', den såkalte 'åttende dagen', den dagen som sies å forgripe evigheten, - det er den kvelden da jødene danser med Torahrullene. Kropp mot kropp kommuniseres den guddommelige gleden. Og Ordet - Torahen - er midt i blant dem. Ordet som fantes før verdens skapelse. Selve Løftet.

Og slik ser jeg for meg Maria og Elisabet som danser! Maria bærer jo ikke en skriftrull i sine hender, men selve Løftet i sitt morsliv! Og de to danser i glede over Gleden! Hele Magnificat er en eneste stor Torah-dans!

Alt hører sammen. Dagens antifoner, om alle de hellige som bærer bud om lyset som skal komme. Det er profetene i Den gamle pakt. De profeterer om Isais rotstubb: 'Men en kvist skal skyte frem av Isais stubb, og et skudd fra hans røtter skal bære frukt'. (Jes 11,1)

Nå er ikke dette lenger bare et løfte, men Maria bærer oppfyllelsen av det i sitt liv. Hun bærer Det levende Guds ord, Løftet, og Maria og Elisabet danser og lovpriser og tilber Ordet!

Etter å ha sett dette, kan ikke jeg heller holde meg i ro! Men gir meg ut i dansen med de glade...

Jesu mor og korset

I dag har jeg i mine bønner dvelt mye med hvordan Maria, Jesu mor, måtte ha opplevd denne dramatiske dagen. Det må ha vært en forferdelig dag for henne. All lidelsen. I vår tid ville vi vel snakke om at hun pådro seg et traume. Korsfestelsen var en grusom henrettelsesmetode romerne benyttet seg av, og han som døde, var attpåtil han hun hadde båret under kjolelivet: Guds Sønn.

Forstod hun noe av det som skjedde, rekkevidden, eller så hun bare Sønnen som led så forferdelig, der Han i djup angst er spikret fast til et kors?  Jeg vet ikke.

Nå hadde hun få tt et profetisk ord fra gamle Simeon, bederen, i templet. Henvendt til Maria, sier den gamle: '...ja, også gjennom din egen sjel skal det gå et sverd...' (Luk 2,35) Den profetien gikk bokstavelig i oppfyllelse denne dagen. Smerten over å se barnet hun bar frem, lide og dø på denne måten, måtte ha vært som å få et sverd stukket i hjertet og vridd om. Men Maria døde ikke der og da. Hun led.

Lidelsen er et mysterium. Mange har prøvd å finne svaret på dens gåte. Forgjeves.

Etter at jeg selv ble alvorlig syk klarer jeg i mindre grad enn før å se filmer hvor mennesker eller dyr, for den saks skyld, lider. Inntrykkene blir for sterke. Jeg må ta skritt for å beskytte meg selv. Slik også med Jesu død på korset. Jeg klarer ikke lenger å dvele ved Hans lidelse. Det blir for sterkt.

I stedet takker jeg Ham for at Han var villig til å dø for meg. I mitt sted.

Gud står ikke ved siden av lidelsen og betrakter den, og sympatiserer med den som lider. Den korsfestede Kristus - Gud kommet i kjød - blir selv en som lider. Han blir med rette kalt  'smertenes mann '. Guds svar på lidelsen er å sørge. Lide med.

Maria - politisk radikal karismatiker, del 6

Det er foreløpig ingen av mine lesere som har reagert på tittelen til denne artikkelserien: Maria - politisk radikal karismatiker. Men jo mer jeg ber Marias lovsang, jo mer går det opp for meg hvilket politisk sprengstoff den inneholder! Hør bare:

"Han støtte herskere ned fra tronen og løftet opp de lave. Han mettet de sultne med gode gaver, men sendte de rike tomhendte fra seg."

Dette er veldig radikale ord. Og de er modige. De ytres av en ung kvinne i et manndominert samfunn, som sliter tungt under vekten av et totalitært maktsentrum - Rom, med keiseren på tronen. Okkupasjonsmakten har sine soldater og spioner over alt.

Men Gud er på de fattiges side. De undertrykte og marginaliserte. Han tar parti med de fremmede i landet. Han kjemper for enker og foreldreløse. De fattige nevnes over 2000 ganger i Bibelen. Og Guds dømmer de som behandler de fattige dårlig.

Men før Maria synger om herskerne som støtes ned fra sine troner, forteller hun om hvordan Gud gjør storverk med sin arm. Iaraels historie eer full av enestående eksempler på dette. Det er nok å nevne utgangen fra Egypt.

"Han spredte dem som har hovmodstanker i hjertet."

Hovmod/stolthet og Gud hører ikke sammen. "Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde," heter det i Jak 4,6.

fortsettes

Maria - politisk radikal karismatiker, del 5

Gud er alle generasjoners Gud. Han et Abrahams, Isaks og Jakobs Gud. I god jødisk tradisjoner fremhever Maria nettopp dette: 'Fra slekt til slekt varer hans miskunn over dem som frykter ham.'

Den hellige historien viser jo at Herren ER trofast. Han holder fast ved sine løfter, de pakter Han har inngått med sitt utvalgte folk. Han er med andre ord til å stole på.

"Herren er god", skriver salmisten som er forfatteren av Salme 100 og legger til: "evig er hans miskunn, hans trofasthet varer fra slekt til slekt." Det samme sier David, når han i Salme 103,17-18 skriver: "Men Herrens miskunn er fra evighet til evighet over dem som frykter ham. Hans rettferd når til barnebarn, til dem som holder hans pakt og husker hans bud, så de følger dem."

"Herre," skriver David, "til himmelen rekker din miskunn, din trofasthet når til skyene." (Salme 36,6)

Det er erfaringsbasert teologi Maria serverer. Ikke teorier. Dette har hun erfart selv. I sin slekt. I sin nære familie. Maria vitner. Hun er et vitne om Guds trofasthet.

Og selvsagt er det faktum at hun skal bli mor en del av dette vitnesbyrdet om Guds trofasthet. Ja, mer enn det: Maria blir en del av oppfyllelsen av Guds løfter til Israels folk: løftet om Messias, befrieren. Dermed er det også et vitnesbyrd om Guds miskunn, Guds trofasthet.

For det var jo dette de ventet på! Israels trøst!

Gamle Simeon er et vitnesbyrd om denne djupe lengselen. Lukas skriver: "I Jerusalem bodde det en mann som het Simeon. Han var rettskaffen og gudfryktig og ventet på Israels trøst." (Luk 2,25)

fortsettes

Maria - politisk radikal karismatiker, del 2

Maria lovpriser med hele seg! 'Min sjel', sier hun 'opphøyer Herren, og min ånd fryder seg i Gud, min frelser.' I bibelsk forstand er sjelen personlighetens sentrum. Sammen med vår ånd utgjør sjelen vårt indre liv. I enkelte av salmene i Salmenes bok brukes ordene 'min ære', om sjelen, og det sier ikke så rent lite. Det hebraiske ordet for 'sjel' er 'næfæsh', og kan oversettes med blant annet 'pust', og betegner 'livspusten' eller 'luivsånden', det som holder et menneske oppegående. Så Maria lovpriser Herren med selve livet sitt, hele hennes personlighet, med alt hva hun er og representerer!

Slik ber jeg om at også mitt liv må være.

Jesus svarer fariseeren som spør om hva som er det største i Loven, med å sitere 5.Mos 6,5: 'Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt.' (Matt 22,37)

Og det er det Maria gjør. Hun elsker Gud av hele sitt hjerte, hele sin sjel og av all sin makt, eller sin forstand, som enkelte oversetter det med. Med all tydelighet viser dette at Maria er tvers igjennom jødisk. Sjelen hennes opphøyer Herren, ånden hennes fryder seg. Bare en med jødisk bakgrunn kan ordlegge seg slik. Sjel og ånd og kropp er i hebraisk tenkning uløselig knyttet sammen.

Maria er opptatt av at Herren skal opphøyes. En engelsk oversettelse, Phillips, oversetter dette slik:

'Mitt hjerte strømmer over i lovprisning.'

Dette minner jeg sterkt om ordene fra Salme 45:

'Mitt hjerte strømmer over av liflig tale. Jeg sier: Min sang er om en konge... Du er den fagreste av alle menneskenes barn, nåde er utgytt på dine lepper. Derfor har Gud velsignet deg for evig. (v.2-3)

Opphøye - i betydningen 'gjøre stor', hellige Hans navn.

Men Maria gjør mer: hun fryder seg i Gud'.

Jesus har vist oss at det finnes en fryd i Den Hellige Ånd: 'I samme stund fryder han seg i Den Hellige Ånd...' (Luk 10,21) 2011-oversettelsen bruker ordet 'jubler i Den hellige ånd.'

I bibelsk forstand er fryd mer enn glede. Det er snakk om en jublende, salig opphøyelse, en henførelse og hellig henrykkelse. Det er en hoppende, salig glede. Slikt kan bare skapes av Den Hellige Ånd.

Og Maria er opptatt av Frelseren. Den hun fryder seg i er: 'Gud, men Frelser...'

Dette minner meg om salmistens ord i Salme 40,17: 'La alle dem som søker deg, fryde og glede seg i deg! La dem som elsker din frelse, alltid si: Høylovet være Herren.'

fortsettes

Hva vi kan lære av Maria

"Kanskje er det her (ved korset), på det laveste punktet i all menneskelig erfaring, at Maria blir et ikon, et bilde på kirken: Hun som tar imot Ordet i kroppen, gir det skikkelse og gir det videre til verden. Hun som nekter å la verken ytre eller indre kaos drive henne bort fra tilliten til Gud.

Hun som lærer oss hva etterfølgelse er: å aldri si nei til Jesus. Hun som viser at man ikke kan berge sitt hjerte midt i kaos ved å stenge det, men bare ved å bevare det åpent, koste hva det koste vil."

Magnus Malm i boken 'Kjennetegn'. Luther forlag 2013, side 22.

Ordet ble født i stillhet

"Maria kan lære oss hvor vi kan finne den sanne glede. Marias glede har sitt utspring i at hun stille og taus har lyttet til Guds ord. Marias taushet er ingen tom taushet. Hennes taushet henger alltid sammen med Ordet. Hun er taus fordi hun lytter. Hvordan kan vi lytte hvis vi snakker uavbrutt? Hvordan kan Gud gjøre seg forstått hvis vi lager en masse bråk?

Johannes av Korset skriver: 'Ett ord har Faderen talt, og det var hans Sønn. Det ordet uttaler han stadig i evig taushet, og sjelen må være taus for å høre det.' Slik  Faderen taler sitt ord i stillhet, slik føder Maria Ordet i stillhet. Det er utenkelig at hun kunne føde Ordet hvis hun selv hadde hatt en urolig sjel. Innholdsmettede ord blir alltid født ut av stillhet.

'Midt på natten, da en dyp stillhet hersket overalt, for ditt allmektige ord ned på jorden fra din kongetrone. Det kom som en uovervinnelig kriger til det landet som var dømt til undergang, og bar med med seg din ugjenkallelige befaling som et skarpt sverd.' (Visdommens bok 18,14-15).

Før Maria fikk budskapet fra engelen, lyttet hun til Guds ord i synagogen. Etter at hun har fått budskapet, lytter hun på en helt ny måte. Hun bærer Ordet i seg, det Ordet som sammenfatter alle Guds ord. Tenk hvor oppmerksomt hun har lyttet til Gud!

På en måte er det Marias intense lydhørhet som tillater Ordet å bli menneske i henne. 

Noe liknende kan skje med oss. Ordet kan bli født av oss også, men bare hvis vi elsker stillheten og lytter slik som Maria."

- Wilfrid Stinissen i boken: I Guds tid. Verbum 1994, side 380

Maria!

Det er noe spesielt med Maria. Det kommer vi ikke utenom. Hun er ikke som andre kvinner. Den unge jødiske jenta bar Gud under kjolelivet.

Jeg leser ordene fra Matteus: "For barnet som er unnfanget i henne, er av Den hellige ånd." (Matt 1,20)

Om ni måneder skal vi igjen feire dette barnets fødsel. Frelserens fødsel.

Derfor priser vi henne salig. Det er helt bibelsk! "Og se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig." (Luk 1,48)

Det er mye å glede seg over og være takknemlig for på Maria budskapsdag, som er i dag. Ikke minst for det offer Maria var villig til å ta. Det kunne umulig være lett å være med barn og ikke være gift på den tiden.

Men nå tok Josef ansvar! Det burde vi takke ham for. Det kunne ikke være lett for ham heller. Han var jo ikke far til barnet: "Josef ... tok henne hjem til seg som sin kone, og levde ikke sammen med henne før hun hadde født sin sønn." (Matt 1,24-25)

På Maria budskapsdag er det den blendende vakre Magnificat som gjelder - Marias lovsang. Den er virkelig verd et bibelstudium i seg selv, men det får bli en annen gang. Det jeg vil understreke ved Marias budskapsdag i år er dette: Maria hadde stor kunnskap om Skriften! Det viser hennes lovsang til fulle, og det var slett ikke vanlig på Jesu tid. Det er mye som tyder på at Maria var det vi kaller en 'tsadikk', som betyr 'rettferdig'. Dette var den rest som var igjen i Israels folk som var gudfryktige, som studerte Skriftene og lengtet etter Messias. Lukas forteller oss om flere av dem: Om foreldrene til han som skulle bli døperen Johannes, om gamle Simeon og Anna. De var 'tsadikker', mennesker som var erklært rettferdige. Dette var bederne i landet.

Maria var ikke tilfeldig valgt blant mange andre. Hun var utvalgt av Herren selv til denne hellige oppgaven. Men hum måtte likevel si ja. Hun kaller seg selv "Herrens tjenestekvinne".

Der har vi også noe å lære av Maria.

Hva svarer vi når Herren kaller oss til de for oss umulige oppgavene i livet? Er vi like tjenestevillige?

Kvinnene i mitt liv

I dag - på kvinnedagen - vil jeg gjerne få uttrykke stor takknemlighet og beundring for alle de kvinnene som på ulike måter har satt sitt preg på mitt liv og som har lært meg så mye.

For min mor - raus, god, snill, omtenksom. For min kone - i år har vi vært kjærester i 40 år. Vi har vært gift i 36. Det samme kan sies om henne. I tillegg er hun min beste venn, mor til våre barn og min aller kjæreste skatt. Hun er vakker, vis, med stor omtanke for andre mennesker. Hun er bare god.

For min datter. Hun er sin mor opp av dage. De samme gode egenskapene.

Min svigermor, Marie. Hun ble som en mor for meg etter at min mor døde. Hun sa aldri et vondt ord om noen. Så snill, så omtenksom.

Men det er andre kvinner som også har hatt stor betydning i mitt liv. Min kone vet om det!

Jesu mor, Maria. Jeg har ofte undret meg på Johannes, apostelen. Han som fikk i oppdrag fra Herren Jesus selv om å ta vare på Hans mor. Hva gjorde det med Johannes? Kanskje noe av svaret på hvorfor evangeliet han skriver er så annerledes enn de tre andre, skyldes at han levde tett på henne som bar Gud under kjolelivet. Johannes, som av Jesus ble kalt en av tordensønnene, kanskje på grunn av sitt oppfarende sinn, er jo så øm, så kjærlig, mot slutten av sitt liv. Jeg er ganske sikker på at Johannes er blitt preget av Maria. Slik også hennes kontemplative liv har fått preget meg. Et år, for noen få år siden, var mitt 'Maria-år'. Det var et år da jeg leste evangelienes tekster om henne, og gjennom dem lærte hun meg til å se Jesus. Maria peker nemlig alltid på Jesus, ikke seg selv.

Så er det Teresa av Avila, henne jeg har brukt som illustrasjon på denne artikkelen. Få har lært meg så mye om bønn, som henne. Det var hun som hjalp meg til å finne den beste definisjonen av bønn noensinne: "Å be er å omgås i vennskap og tale ofte og lenge i ensomhet med den som vi vet elsker oss." Hun sa også: "Når du ber skal du huske at det er Giveren som er Gaven." Hele mitt kristenliv ble snudd opp ned etter å ha lest disse to utsagnene og etter å ha blitt kjent med det liv Teresa av Avila levde.

Nevnes må også Susanna Wesley, mor til Charles og John Wesley, i tillegg til 17 andre barn! Midt oppe i sitt strevsomme hverdagsliv var hun en beder! Det hendte hun dro kjolen opp over ansiktet, og med barna rundt seg på alle kanter, sto der og ba! Det gav henne bittelitt privatliv,

Vår egen Marie Monsen. Av henne har jeg lært mye. Om syndenød, om nåden hos Jesus, om vekkelse og forutsetning for vekkelse, om et overgitt liv.

Og Ingeborg Skjervheim, seterjenta fra Ål i Hallingdal som ble jordmor og misjonær i Nepal. Jeg fikk be sammen med henne noen ganger. Det glemmer jeg aldri. Hun kjente Jesus.

Marias utfordringer og de enslige mødre og fedre

May Sissel og jeg ble sittende å snakke om Maria i går. Hva ville ha skjedd i vår egen familie eller vennekrets, om en av de unge jentene vi kjenner kom hjem og fortalte at hun hadde hatt besøk av en engel som hadde fortalt henne at hun ville bli gravid ved at Den Hellige Ånd ville overskygge henne? Og at ingen mann skulle få komme nær henne.

Ville vi ha sett på hverandre og sagt: Nå har det visst rabbla for henne? Nå trenger hun profesjonell hjelp!

Helt sikkert.

Og kjæresten hennes ville sikkert blitt veldig bekymret han også.

Og det hadde slett ikke hjulpet om den unge tenåringsjenta fortalte at barnet som skulle fødes, skulle bli konge!Det skulle til og med ikke være noen ende på dette kongedømmet!

Hva tenkte folk flest i Nasaret om Maria? Hvor sannsynlig er det at de ville ha trodd på det Maria fortalte? For ryktene gikk sikkert. Ville ikke de fleste tro at Maria hadde diktet opp det hele for å skjule at hun hadde vært utro.

Vi ble sittende å tenke på det offer Maria betalte med sitt bare liv.

Men vi skal ikke glemme Josef midt oppe i dete hele. Det må ha vært litt av en kar! Til tross for ryktene som gikk, tok han på seg ansvaret. Riktignok ville han bryte trolovelsen - som var like bindende som ekteskapsinngåelsen - for, sier Skriften, han ville ikke bringe skam over henne. Klart det betydde mye å få englebesøk - men, har du tenkt på det: Ville du løpt rundt i Nasaret og fortalt at en engel hadde besøkt deg?  Hvor seriøst ville du blitt tatt siden forlovden din også kunne fortelle at en engel hadde besøkt henne?

Jo mer jeg leser historien om Maria og Josef jo mer begeistret blir jeg Guds forunderlige måte å gjøre tingene på.

Og så tenker jeg på alle enslige mødre og fedre og alle de utfordringene de har. Denne julen ber jeg spesielt for dem, om at Gud skal gi dem nye krefter og velsigne deres liv.

Korset, synden og syndenes forlatelse

Dette bildet betyr mye for meg. Det forteller meg hvor sentralt korset må være i en kristens liv. Til menighetene i Galatia-området skriver apostelen Paulus: 'Men jeg vil aldri være stolt av noe annet enn vår Herre Jesu Kristi kors. Ved det er verden blitt korsfestet for meg og jeg for verden." (Gal 6,14). Korset har betydning både vertikalt og horisontalt. Det handler både om Kristus og om meg.

Ved korset vil jeg alltid knele.

I ærbødighet.

For det finnes ikke noe alternativ til Kristi kors. Ikke hva vår frelse angår. Det var på korset frelsen ble tilveiebrakt.

Ved korset bekjenner jeg også mine synder.

Ikke andres, men mine. De er mange, de kan telles, de er konkrete. Knelende ved korset har man ingen unnskyldninger. Bare erkjennelser. Knelende ved korset forstår man litt mer av hva frelsen kostet. For Jesus. Ved siden av korset står to vitner. Forløperen - døperen Johannes. Og på venstre side, Hans mor. Maria, hun som bar Gud under kjolelivet. Hans mor var en av de som sto aller nærmest korset når Jesus sa: 'Far, i dine hender overgir jeg min ånd.' Tenk hva hun gikk gjennom. Profeten og bederen Simeon profeterte over Maria:

'... men også din egen sjel skal et sverd gjennombore...' (Luk 2,35)

Mysteriet og Guds nærvær, del 2

De fleste kristne har lært seg Joh 3,16 utenat. Verset kalles 'den lille Bibel'. Men det er nok ikke like mange som kan 1.Tim 3,16. Dette verset er muligens en av de aller første kristne trosbekjennelsene, og vi fremsier denne trosbekjennelsen ved hver enste gudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet. Slik det sikkert også ble gjort når de første kristne feiret sine gudstjenester:

'Samstemt bekjenner vi  at gudsfryktens mysterium er stort. Han ble åpnebart i kjøtt og blod, rettferdiggjort i Ånden, sett av engler, forkynt for folkeslag, trodd i verden, tatt opp i herlighet.'

Der har vi ordet: mysterium.

På gresk: mysterion. Hvilket betyr hemmelighet, myserium.'Ordet brukes om å låse opp eller om det som brukes til å åpne. Ordet betegner i alminnelighet noe som er skjult eller ikke åpenbart fullt ut... Ellers brukes ordet om hellige saker som naturlig nok er skjult for den menneskelige forstand og som bare blir tilkjennegitt ved gudsåpenbaring...'.(Innsikt. Studieutgave til Det nye testamente. Norsk Bibel 2009, side 921)

Hvilket mysterium er det Paulus sikter til? Inkarnasjonen - det vakre ordet som kirken har gitt oss og som handler om at Gud ble menneske. Det er jo dette julen handler om. Kristi fødselsfest.

At Gud blir menneske og samtidig forblir Gud er og blir og vil alltid være et mysterium. La oss også beholde det som et mysterium. At en jomfru blir med barn og bærer Gud under kjolelivet er et mysterium. Hvordan Den Hellige Ånd kom over Maria og overskygget henne og hun ble fruktsommelig, er et mysterium.

Men vi er helt avhengige av dette mysteriet.

Hadde det vært snakk om et ordinært svangerskap hadde det kun vært et menneske som ble født. Da hadde vi fremdeles vært fortapt. Men på grunn av inkarnasjonens mysterium ble Gud 100 prosent menneske, og forble 100 prosent Gud.

'Gudsfryktens mysterium er stort,' skriver apostelen, og så legger han til: 'Han ble åpenbart i kjøtt og blod ...'

Jeg er helt enig. Dette er stort. Virkelig stort.

(fortsettes)

Maria - Jesu mor - med anabaptistiske klær

Hvordan ville Maria, Jesu mor, se ut med anabaptistiske klær? Blant de tidlige anabaptistene var det jo en sterk motstand mot Den romersk-katolske kirke, både av teologiske årsaker og det faktum at denne kirken forfulgte døperbevegelsen med alle midler: fengsel, bestialsk tortur og voldsom død.

Men Maria finnes jo der, i Skriften, uavhengig av Den romersk-katolske kirke. Så hvordan forholder man seg så til henne?

24.-26. mars ble det holdt en unik konferanse i Associated Mennonite Biblical Seminary, med tittelen: "Min sjel fryder i Gud, min Frelser. Maria med anabaptistiske klær." 100 pastorer, kunstnere, musikere, historiefortellere, åndelig veiledere og forskere deltok på dette som må ha vært den første konferanse i anabaptistisk sammenheng. Samtalene dreide seg om den plassen Maria har hatt i mennonitisk og anabaptistisk tro og hvordan det eventuelt kan endres.

Mary H. Schertz, professor i nytestamentlig teologi, presenterte en oversikt over de tekstene i Det nye testamente som omhandler Maria.

"Vi hører en lengsel etter Maria," sa professor Schertz, og mente at et svar på dette måtte være å gjøre det anabaptister alltid har gjort, gå til Skriften for å finne svarene. Professor Schertz påpekte at de nytestamentlige forfatterne, og da særlig Lukas, beskriver hennes mot. "Hun aksepterte Guds invitasjon til å bli Jesu mor, og handlet med det mot alle de forventninger som hennes familie og kultur hadde mot henne. Maria sa et djervt ja og med tillit," sa professor Schertz.

John Rempel, professor i teologi og anabaptistiske studier, så på Maria med reformatorenes øyne: "Den første generasjonen protestanter så på Maria og hennes forhold til Kristus, og ikke som medforsoner," sa professor Rempel og la til at "vi bør gjøre grundigere studier av betydningen av de helliges samfunn. De hellige som nå er i Guds nærvær er så ett med Guds vilje at de ber om at Guds hensikt må bli realisert i våre liv. De hellige ber for oss, ikke fordi vi henvender oss til dem, men fordi de nå helhjertet vil det Gud vil.

Andre av deltagerne på konferansen påpekte Marias eksempel i etterfølgelsen av Jesus, hennes radikale overgivelse til Guds vilje, hennes kjærlighet til Gud og hennes plass ved korset. Enkelte mente også at vi har et behov for et kvinnelig forbilde som troende i menigheten med så mange maskuline trekk.

Den evangeliske Mariaveien

Det er vel nesten å be om "bråk" når jeg ennå en gang skriver om Maria. Underlig dette at det skapes så sterke reaksjoner hos protestanter når jomfru Marias navn nevnes. Enda så viktig hun er for vår frelse! Du vet - uten at Jesus var blitt unnfanget av Den Hellige Ånd og født av jomfru Maria, hadde Han ikke vært Frelseren. Da hadde Han bare vært et helt vanlig menneske, og som sådant hadde Han ikke vært i stand til å frelse seg selv engang. Så må man ikke løpe hen og tro at man er blitt katolikk, i betydningen romersk-katolsk, bare fordi Maria navnes.

I Sverige finnes det en evangelisk nonneorden som bærer navnet Mariadøtrene, eller Den evangeliske Mariaveien. Dette er et av syv evangelisk lutherske klosterkommuniteter i vårt naboland. Her i Norge har vi bare en slik evangelisk-luthersk klosterkommunitet, og den befinner deg ikke så veldig mange kilometrene fra der hvor vi bor. Jeg skal presentere dem litt senere.

Mariadøtrene består av i alt 28 søstre. 13 søstre har Vallby som sin base, hvor Mariagården ligger vis a vis Vallby kirke. I Malmö finnes en søsterkommunitet, det samme i Danmark og Finland. Klosterfellesskapet ble stiftet i 1928 av Paulina Mariadotter, eller Gunvor Norrman som hun het før hun ble søster i Vallby den 7. mars i 1949 og grunnla klosterfellesskapet. Klosterdrakten er kornblå.

Hva er det som særpreger Mariadøtrenes kall? Det er lengselen etter å se Jesu bønn i Johannes 17 gå i oppfyllelse: At de alle må være ett. Mariadøtrene spør:

"Hvordan ser den veien ut? Vårt oppdrag er å leve forsoningens og kjærlighetens liv. Vi vil vise at i Gud er det mulig for kvinner å samarbeide, være lojale og elske hverandre. Vårt oppdrag er også å gjøre Herrens mor kjent også i vår kirke."

Og Bibelen viser jo hvilken viktig rolle Maria har i frelseshistorien. Hun er med i de avgjørende hendelsene i Jesu liv, og hun peker hele tiden på Sønnen, på Gud som ble kjød. Maria er med hele veien, og hører med blant de som blir stående helt inntil korset.

"Kristus er ukjent, på grunn av at Hans mor er ukjent," sa Paulina Mariadotter.

Gjennom sitt liv ønsker Mariadøtrene å gjøre Jesu mor, og dermed Sønnen kjent. Søstrene lever i et bønnefellesskap med hverandre, og med Kirken.

For meg personlig var fjoråret Mariaåret. Jeg synes jeg lærte så mye av å følge Maria gjennom evangeliene, og se hendelsene i Jesu liv med hennes øyne. Prøv - så skal du se at det er en svært givende måte å lese tekstene på. Da min kjære kone kom hjem fra Israel for noen dager siden, hadde hun kjøpt et nydelig Maria-ikon til meg. Det skal jeg ha med meg til bønnekoia og minne de som kommer inn døra, at Maria peker på Kristus.

På bildet ser du søster Magdalena og søster Ragnhild. (Foto: Svenska Kyrkan)

Du finner mer informasjon om Mariadøtrene her:

http://www.svenskakyrkan.se/24tretton/5-2006/5-2006-02.shtml

Og her:

http://www.dagen.se/dagen/Article.aspx?ID=164980

Gud taler. Hvem lytter?

I dag, på denne første septemberdagen, vil jeg gjerne dele noe med dere som jeg leste i morges. Det er skrevet av den kjente karmelittmunken Wilfrid Stinissen:

Hele den kristne tradisjonen har sett på Maria fra Betania som en typisk representant for det kontemplative livet. Maria setter seg ved Jesu føtter og lytter til Hans ord. Hun gjør nettopp det alle mennesker gjør når de vil leve et kontemplativt liv. Kontemplasjon er ikke det å speile seg selv, slik mange tror. Det er heller ikke å synke ned i et bunnløst, kosmisk dyp. Karmelittordenens regel sier at en karmelitt skal meditere over Herrens lov dag og natt, dvs, lytte til Guds ord. Vår Gud er ikke stum. Han er en Gud som taler, som uttrykker seg. Gud sier ett ord, og verden blir til. Gud taler til Abraham, til Moses, til Samuel. Hele Bibelen er Guds ord. Det er livsviktig for Gud å tale. Allerede før verden og mennesket var til, talte Gud. Gud har aldri kunnet beholde sin rikdom for seg selv. Fra evighet av har Han talt et ord som uttrykker Ham totalt. Det er dette Ordet som kommer til verden. Når Gud kommer til oss i menneskeskikkelse, kommer Han som Ordet, som Faderens endelige Ord.

Man skulle tro at verden holdt pusten når Gud taler sitt Ord. Vi skulle vente at verden lyttet i respektfull taushet. Og vi kan lese dette i Visdommens bok: "Midt på natten, da en dyp stillhet hersket overalt, fòr ditt allmektige ord ned på jorden fra din kongetrone." (Visd 18,14-15)

Men hvor er det blitt av denne tausheten? Hvem i vår tid gjør som Maria? Alle vil snakke, men hvem vil lytte?