Den jødiske og bibelske tidebønnstradisjonen

Denne sommeren gjør jeg et djupdykk i Det gamle testamentes bønnetradisjon, bruken av Salmenes bok, både i det jødiske gudstjenestelivet og i den personlige trosutfoldelsen. Våre trosrøtter er jo hebraiske. Blant annet leser jeg Oskar Skarsaune: "In the Shadow of the Temple", med undertittel: "Jewish influences on early Christianity".

Og jeg gjør meg noen tanker om frykten jeg sporer hos enkelte for en bønnerytme som baserer seg på den bedende lesningen av Salmenes bok. Bare ordet 'tidebønn' nevnes i enkelte sammenhenger er piggene ute, og man snakker om 'katolisisme'. Den frie bønnen holdes frem som mer åndsfylt enn det ordet som er 'innåndet av Gud', jfr 2.Tim 3,16. Jesus selv fremhever Salmene: '... alt det skal oppfylles som er skrevet om Meg i Moseloven og Profetene og SALMENE..." (Luk 24,44) Når vi leser evangeliene ser vi også hvordan Jesus stadig henviser til Salmene, og når Han henger på korset, siterer Han også en av Salmene når Han ber til sin Far. Jesus ba Guds ord, akkurat slik vi gjør når vi ber våre tidebønner.

Om det var slik at den frie bønnen er mer åndsfylt enn det å be Guds ord, så undrer jeg meg på hvordan man klarer å hoppe bukk over både den jødiske bønnetradisjonen vi finner beskrevet både i skriftmaterialet i Det gamle testamente, og i det skriftlige materialet som finnes i de liturgiske bøkene som brukes i jødisk gudstjenestefeiring. Jesus var jo også en del av denne tradisjonen. Helt fra barnsbein ble Han opplært i jødisk tro og tradisjon. Rundt Jesus var det mange som vi gjenkjenner som tsaddikerne - rettferdige. Det var de som i sin generasjon ventet på at Messias skulle komme. Det var de som oppfostret Jesus. Blant dem var Anna Fanuels datter og gamle Simeon. De var begge i Tempelet. Om Anna heter det at hun "forlot ikke tempelet, men tjente Gud med faste og bønner dag og natt." Legg merke til at ordet bønn står i flertall. Det må innebære at siden Anna oppholdt seg i Tempelet bad hun både frie bønner og tidebønner, det vil si bønnene fra Salmenes bok.

Skal vi bare se bort fra dette? Tempelets tidebønnsrytme var en av identitetsmarkørene for en gudfryktig jøde.

Og hva med bønnene som er blitt bedt i de bønnehusene jeg i en egen artikkelserie har dokumentert gjennom store deler av kirkens historie? Hvor det ble bedt 24/7. Det tales det begeistret om blant kritikerne av tidebønnspraksisen! Har de da ikke fått med seg at disse bederne levde med i dagens tidebønnsrytme?

Hva er det som gjør at særlig pinsevenner får problemer med det å be tidebønner? Jeg undres. Hvorfor er noen av dem så harde og dømmende overfor de som lever i en annen bønnetradisjon enn deres egen? Hvorfor er deres tradisjon bedre enn andres? Selvsagt er ikke alle pinsevenner slik, men noen er det. Er det frykten for det katolske?  Kanskje det. Men dette er ingen katolsk bønnetradisjon. Joda, katolikker ber også tidebønner. Men det var ikke de som innførte dette. Hva kommer det av at noen blir så utrygge og må advare om noen gjør ting på en annen måte enn dem selv?

Jeg har stor glede av å øse ut mitt hjerte for Herren. Jeg har stor glede av å be i tunger. Men jeg har også stor glede av å leve med i en bønnens rytme hvor jeg ber Guds ord til faste tider. Det er ikke alltid jeg får til å be morgen, middag og kveld, og jeg har ingen problemer med å legge det til side. Dette er ikke en lovisk praksis. Det er derimot en god rytme. Jeg spiser også tre ganger om dagen. Det er også en god rytme, og kroppen min har glede og nytte av at jeg lever regelmessig. Det samme har sjelen min og ånden min når jeg ber Salmene.

I morgen skal jeg skrive litt mer om Salmene som bønnespråk. Salmene er den originale soul-musikken!

Billedtekst: Et gammelt bilde av bedende jøder utenfor Vestmuren (Klagemuren). Foto: Wikipedia

Maria!

Det er noe spesielt med Maria. Det kommer vi ikke utenom. Hun er ikke som andre kvinner. Den unge jødiske jenta bar Gud under kjolelivet.

Jeg leser ordene fra Matteus: "For barnet som er unnfanget i henne, er av Den hellige ånd." (Matt 1,20)

Om ni måneder skal vi igjen feire dette barnets fødsel. Frelserens fødsel.

Derfor priser vi henne salig. Det er helt bibelsk! "Og se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig." (Luk 1,48)

Det er mye å glede seg over og være takknemlig for på Maria budskapsdag, som er i dag. Ikke minst for det offer Maria var villig til å ta. Det kunne umulig være lett å være med barn og ikke være gift på den tiden.

Men nå tok Josef ansvar! Det burde vi takke ham for. Det kunne ikke være lett for ham heller. Han var jo ikke far til barnet: "Josef ... tok henne hjem til seg som sin kone, og levde ikke sammen med henne før hun hadde født sin sønn." (Matt 1,24-25)

På Maria budskapsdag er det den blendende vakre Magnificat som gjelder - Marias lovsang. Den er virkelig verd et bibelstudium i seg selv, men det får bli en annen gang. Det jeg vil understreke ved Marias budskapsdag i år er dette: Maria hadde stor kunnskap om Skriften! Det viser hennes lovsang til fulle, og det var slett ikke vanlig på Jesu tid. Det er mye som tyder på at Maria var det vi kaller en 'tsadikk', som betyr 'rettferdig'. Dette var den rest som var igjen i Israels folk som var gudfryktige, som studerte Skriftene og lengtet etter Messias. Lukas forteller oss om flere av dem: Om foreldrene til han som skulle bli døperen Johannes, om gamle Simeon og Anna. De var 'tsadikker', mennesker som var erklært rettferdige. Dette var bederne i landet.

Maria var ikke tilfeldig valgt blant mange andre. Hun var utvalgt av Herren selv til denne hellige oppgaven. Men hum måtte likevel si ja. Hun kaller seg selv "Herrens tjenestekvinne".

Der har vi også noe å lære av Maria.

Hva svarer vi når Herren kaller oss til de for oss umulige oppgavene i livet? Er vi like tjenestevillige?

Jesu jødiske arv og oppvekst

Våre trosrøtter er jødiske. Derom hersker det ingen som helst tvil. Jesu fødsel skjedde i Betlehem, og Hans oppvekst fant sted i Nasaret. Dette er ikke uvesentlig. Det er faktisk helt avgjørende for vår frelse. For Jesu fødsel skjer ikke ut av intet, men etter nøyaktige profetier gitt av den Gud som presenterer seg som Israels Gud!

Hva slags sted var Nasaret på Jesu tid?   Inntil Konstantins tid var Nasaret nesten utelukkende betrodd av jøder. Jesus vokser opp i et jødisk miljø, hvor han følger jødisk lov og skikker. Han blir omskåret på den åttende dag, slik Loven krevde. Nasaret, som ligger i et dalføre på den sydlige skråningen av et bratt kalkfjell som hever seg 140 meter over dalbunnen, var en liten by i Galilea, 170 kilometer nord for Jerusalem. Den var likevel ikke et avsidesliggende sted. Byen lå som nevnt i Galilea, den delen av landet Israel som var gjennomskåret av det romerske verdensrikets handels- og militærveier.

I utkanten av Nasaret lå barnas lekeplasser, og det er underlig å tenke på at her har Jesus lekt sammen med andre barn. Fra Nasarets høydeplatå må Jesus ha sett ut over det omkringliggende området, og her møtte Han en helt annen verden. På noen mils avstand, på den andre delen av Jordan, bodde greske epikureere, nytelsesfilosofiens mestere. Forbi Nasaret dro romerske armeer, pengemagnater, hoffmennene til Herodes og romerske teater- og sirkusartister. Men i Nasaret bodde det jøder, som ville være trofaste mot Loven. Jesus vokser opp i dette jødiske miljøet. Et bondemiljø, som preges av fattigdom. Dette er det jordsmonn Jesus vokste opp i. Det er nok herfra Han henter sine lignelser om jordbruket.

Tsaddik
De to første kapitlene av Evangeliet etter Lukas, som skildrer de forunderlige tingene som skjer rundt fødselen til døperen Johannes og Jesus skildrer den jødiske tro - dens fromhet og åndelige iver - på en varm og positiv måte. Her finnes intet snev av noen nedlatenhet. Lukas tar oss ikke ut av Jødedommen, men plasserer hendelsene midt oppe i en jødisk kontekst.

Luk 1,6 forteller om Sakarja og Elisabeth, foreldrene til han som skulle blir Døperen Johannes på denne måten: 'Begge var rettferdige for Gud og levde uklanderlig etter alle Herrens bud og forskrifter'.

Det greske ordet for 'rettferdig' er 'dikaios'. Det hebraiske motstykket til dette ordet er 'tsaddik'. 'Tsaddik' er både et adjektiv og et substantiv. Som adjektiv betyr det 'rettferdig', 'rettvis'. Å bli 'tsaddik' betyr 'å forklares rettferdig', altså i betydningen av å være rettferdiggjort, godkjent av Gud. Som substantiv er en 'tsaddik' et menneske, som lever rett og rettferdig. Senere i den jødiske kulturen er 'tsaddiken' en person, som trofast følger og lever etter Guds lov.

Levi stamme
Sakarja var prest av Levi stamme. Hans hustru var 'en av Arons døtre', den stamme som Den store øverstepresten Aron, bror til Moses, tilhørte. De to levde i hjertet av jødisk tro med Tempelet som dets sentrum. I den bønn som Sakarja ber i Luk 1,67-69 ser vi tydelig hvor hans tros fokus ligger. Den begynner slik: 'Velsignet er Herren, Israels Gud ...'

Døperen Johannes vokser opp i et hjem, der kunnskapen i de hebraiske skriftene var djup og lojaliteten til Gud daglig føde. Johannes var helt inn i margen oppfostret på Israels profeter; deres ord ble hans. Han var gjenoppretteren av jødisk tro - han sto ikke i motsetning til den eller var i opprør mot den.

Tsaddiken Simeon
En annen Lukas nevner som 'rettferdig' var Simeon. I Luk 2,25 leser vi:

'I Jerusalem bodde det en mann som het Simeon. Han var rettferdig (tsaddik) og gudfryktig (chassid) og ventet på Israels trøst (nechamat Yisrael)'.

Simeon er den første til offentlig å erkjenne Jesus identitet, da han fremdeles bare var et lite barn. Også i Simeons liv var Tempelet sentrum. Han må også ha kjent presten Sakarja, og gjennom Elisabeth også Maria, Jesu mor.

Dette er det miljøet Jesus vokser opp i. Foreldrene hans tar ham med til Tempelet, Han går i synagogen. Alt ved dette er jødisk. Mange år senere underviser han om belønningen av å være 'tsaddik' og gjøre 'tsedakah' (rettferdige gjerninger). Denne belønningen skulle gis ved de rettferdiges oppstandelse, leser vi i Luk 14,14.