torsdag, juli 26, 2018
Den jødiske og bibelske tidebønnstradisjonen
Og jeg gjør meg noen tanker om frykten jeg sporer hos enkelte for en bønnerytme som baserer seg på den bedende lesningen av Salmenes bok. Bare ordet 'tidebønn' nevnes i enkelte sammenhenger er piggene ute, og man snakker om 'katolisisme'. Den frie bønnen holdes frem som mer åndsfylt enn det ordet som er 'innåndet av Gud', jfr 2.Tim 3,16. Jesus selv fremhever Salmene: '... alt det skal oppfylles som er skrevet om Meg i Moseloven og Profetene og SALMENE..." (Luk 24,44) Når vi leser evangeliene ser vi også hvordan Jesus stadig henviser til Salmene, og når Han henger på korset, siterer Han også en av Salmene når Han ber til sin Far. Jesus ba Guds ord, akkurat slik vi gjør når vi ber våre tidebønner.
Om det var slik at den frie bønnen er mer åndsfylt enn det å be Guds ord, så undrer jeg meg på hvordan man klarer å hoppe bukk over både den jødiske bønnetradisjonen vi finner beskrevet både i skriftmaterialet i Det gamle testamente, og i det skriftlige materialet som finnes i de liturgiske bøkene som brukes i jødisk gudstjenestefeiring. Jesus var jo også en del av denne tradisjonen. Helt fra barnsbein ble Han opplært i jødisk tro og tradisjon. Rundt Jesus var det mange som vi gjenkjenner som tsaddikerne - rettferdige. Det var de som i sin generasjon ventet på at Messias skulle komme. Det var de som oppfostret Jesus. Blant dem var Anna Fanuels datter og gamle Simeon. De var begge i Tempelet. Om Anna heter det at hun "forlot ikke tempelet, men tjente Gud med faste og bønner dag og natt." Legg merke til at ordet bønn står i flertall. Det må innebære at siden Anna oppholdt seg i Tempelet bad hun både frie bønner og tidebønner, det vil si bønnene fra Salmenes bok.
Skal vi bare se bort fra dette? Tempelets tidebønnsrytme var en av identitetsmarkørene for en gudfryktig jøde.
Og hva med bønnene som er blitt bedt i de bønnehusene jeg i en egen artikkelserie har dokumentert gjennom store deler av kirkens historie? Hvor det ble bedt 24/7. Det tales det begeistret om blant kritikerne av tidebønnspraksisen! Har de da ikke fått med seg at disse bederne levde med i dagens tidebønnsrytme?
Hva er det som gjør at særlig pinsevenner får problemer med det å be tidebønner? Jeg undres. Hvorfor er noen av dem så harde og dømmende overfor de som lever i en annen bønnetradisjon enn deres egen? Hvorfor er deres tradisjon bedre enn andres? Selvsagt er ikke alle pinsevenner slik, men noen er det. Er det frykten for det katolske? Kanskje det. Men dette er ingen katolsk bønnetradisjon. Joda, katolikker ber også tidebønner. Men det var ikke de som innførte dette. Hva kommer det av at noen blir så utrygge og må advare om noen gjør ting på en annen måte enn dem selv?
Jeg har stor glede av å øse ut mitt hjerte for Herren. Jeg har stor glede av å be i tunger. Men jeg har også stor glede av å leve med i en bønnens rytme hvor jeg ber Guds ord til faste tider. Det er ikke alltid jeg får til å be morgen, middag og kveld, og jeg har ingen problemer med å legge det til side. Dette er ikke en lovisk praksis. Det er derimot en god rytme. Jeg spiser også tre ganger om dagen. Det er også en god rytme, og kroppen min har glede og nytte av at jeg lever regelmessig. Det samme har sjelen min og ånden min når jeg ber Salmene.
I morgen skal jeg skrive litt mer om Salmene som bønnespråk. Salmene er den originale soul-musikken!
Billedtekst: Et gammelt bilde av bedende jøder utenfor Vestmuren (Klagemuren). Foto: Wikipedia
søndag, januar 08, 2017
Fleksibilitet er viktig
Fleksibilitet er en dyd. Når vi klamrer oss fast ved våre posisjoner og ikke er villige til å la hjertet vaie frem og tilbake etter andres ideer eller agering, brytes vi lett ned. Å være som ugresset er ikke å være uskadelig. Det er å røre seg en smule for tidens vind samtidig som man blir vel forankret i jorden. En humørløs, urokkelig, dogmatisk ubøyelighet i møte med det som er nytt eller aktuelt kan gjøre oss motløse og bitre. La oss være fleksible men ha djupe røtter."
Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen
onsdag, juni 22, 2016
Dypere liv
Jo lenger din utvendige reise tar deg, jo djupere må den indre reisen være.
Bare når dine røtter stikker djupt vil du være rik frukt."
Henri Nouwen (bildet). Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen
"Og den rest som har sluppet unna av Judas hus, skal skyte dypere rot nedentil og bære frukt oventil." (Jes 37,31)
tirsdag, juni 21, 2016
Røtter
Uten stabilitet kan vi ikke konfrontere de viktige spørsmålene i livet. Uten stabilitet kan vi ikke kjenne vårt egentlige jeg.
Det er bare når vi slår rot i jorden at vi kan begynne å se frukt. Å slå rot handler om å bli levende med en ny følelse av hensikt.
En ny kapasitet til å gi videre liv er påbegynt, ikke ut fra meg selv, men som del av en kropp, et fellesskap."
Jean Vanier (bildet) i Community and Growth, side 82. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen
lørdag, juni 18, 2016
Patmos, Guds nærvær og keltiske kristenrøtter, del 2
"Ta deg i vare og vokt deg vel så du ikke glemmer det du har sett med egne øyne. Så lenge du lever, skal det aldri forlate ditt hjerte. Du skal fortelle om det til dine barn og barnebarn..." (5.Mos 4,9)
Vi er en kristen kommunitet som lever spredt ut over hele verden, men som er forenet i en regel og i en bønnens rytme hver eneste dag. I regelen vår heter det at vi sier ja til å være tilgjengelige for Gud og for vår neste og vi sier ja til en bevisst sårbarhet overfor Gud og mennesker. Vi er formet på en kulturell ambolt hvor vi har flere spørsmål enn svar.
Kommunitetens opprinnelse kan spores tilbake til vennskapet mellom Andy Raine (bildet) fra Northumberland og John og Linda Skinner på slutten av 1970- og begynnelsen av 1980-tallet.
I hjertene deres plantet Gud frøene til en visjon og et kall som har båret frukt i form av ideer, bilder, metaforer og begreper som var grunnleggende for det etos og den spiritualitet som skulle bli Northumbria fellesskapet.
Ideen til denne kommuniteten hvor man så bandt seg til en livsregel ble født og vokste videre i en sammenheng med et årlig påskeverksted hvor relasjonsbygging og undervisning gikk hånd i hånd. Disse 'verkstedene' skulle være 'små skoler for kreativitet', et sted hvor man kunne dele visjoner, og et sted hvor man kunne 'bli ett'. Denne måten å komme sammen på (som begynte i 1980) har fortsatt og hvert år fornyer vi våre løfter i forbindelse med en samling på Den Hellige øya 1.påskedag.
På midten av 1980 tallet ble 'Nether Springs Trust' dannet. Hensikten var å gjøre det mulig for John å kunne ha en tjeneste med åndelig veiledning for en som hadde et kontemplativt kall. I 1989 møtte en apostolisk gruppe under navnet 'Northumbria Ministries', ledet av Ron Searle, gruppen som representerte 'Nether Springs Trust'. De snakket om muligheten til å slå seg sammen.
Det ble klart ganske tidlig at det å slå disse to gruppene sammen var en del av Guds plan. En fusjon mellom disse to gruppene fant sted i 1990 og fikk navnet: "The Nether Springs Trust. Home og Northumbria Ministries." Det var dette som senere skulle få navnet "Northumbria Community".
I det disse grunnleggerne tok fatt på et pionerarbeid vokste en kommunitet frem. Den var ikke planlagt, men fremkom som noe spontant. Fundamentale spørsmål ble stilt:
"Hvem er den du søker?" "Hvordan skal vi da leve?" og "Hvordan kan vi synge Herrens sanger på fremmed jord?"
Disse spørsmålene formet deres tenkning og forståelse av Guds kall til den enkelte og til fellesskapet.
(fortsettes)
fredag, juni 17, 2016
Patmos, Guds nærvær og keltiske kristenrøtter, del 1
Som i går.
Da satt jeg ved skrivebordet mitt for å jobbe med en tekst jeg skriver om Northumbria Community, en kommunitet jeg har kjent slektskap til i mange år nå på grunn av dens tilknytning til den keltiske spiritualiteten og fordi sentrale personer i denne kommuniteten står i samme kirkelige sammenheng som meg selv, nemlig den baptistiske.
Mens jeg lette etter røttene til Northumbria Community kom jeg over navnet Roland Charles Walls (bildet), eller fader Roland, som er mest kjent under: teolog og eneboer (bildet). Jeg har hørt navnet før, men jeg forbandt ikke hans navn med Northumbria Community. Men hans navn er faktisk uløselig knyttet til denne kommuniteten.
Grunnleggerne av Northumbria Community hentet nemlig mye inspirasjon fra denne bederen. Og Roland Walls er igjen knyttet til Patmos! Det var nemlig her han traff på en annen eneboer, en munk som holdt til i en grotte på øya. Roland Wells, opprinnelig en anglikansk prest som søkte stillheten og ensomheten for å be, forsøkte å komme i kontakt med ham. På stranda kom han først i kontakt med noen kvinner som hadde snakket med munken, men de fikk ikke noe utav ham. De synes bare han var en merkelig fyr.
Så satte Roland Wells seg ned på stranda og munken satte seg ved hans side. Ingen av dem sa noe. Slik satt de lenge. Wells trodde ikke han heller skulle få noe ut av denne munken, så han ga opp. Når Roland Wells ville reise seg la denne munken hånden sin på hans skulder og sa:
"Den som lener seg til Jesu bryst kjenner hjerteslagene, Guds hjerteslag."
Den setningen forandret livet til Roland Wells fullstendig.
Som i en åpenbaring oppdaget han hele hemmeligheten til et liv levd i Guds nærvær. Et slikt liv leves sammen med Jesus stadig lyttende til Jesu stemme.
Fader Roland ble en gammel mann. Hele 92 år. Han ble født 7. juni i 1917 i Bembridge på Isle of Wight, og døde 7.april i 2011 i Edinburgh. Hans død etterlot et stort gap i Skottlands åndelige og økumeniske liv. Han var en mann med en stor innflytelse, men også et menneske som skydde rampelyset. Han likte å trekke seg tilbake. For å leve i bønn. Da ville han helst ikke bli forstyrret.
Det hele begynte i et stille hjørne av landsbyen Roslin. Men mer om det i neste artikkel.
Men før jeg setter punktum for denne: en avsluttende bemerkning om Patmos. Kanskje har Herren noe spesielt i vente for meg når det gjelder øya Patmos? Kanskje det dreier seg om et spesielt bønneoppdrag i en tid som denne? Øya er jo knyttet til Bibelens siste bok - Åpenbaringen og 'tiden heretter'. Det skal bli spennende å finne ut av dette.
(fortsettes)
mandag, oktober 19, 2015
Røtter
Det er kun når vi slår rot at vi kan begynne å se frukt. Å være rotfestet er å bli levende med en ny følelse av å ha en hensikt med livet. En ny kapasitet til å gi liv er født, ikke av meg selv, men den kropp som fellesskapet utgjør'.
Jean Vanier i Community and Growth, side 82. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen
onsdag, oktober 15, 2014
Blant poeter og profeter en regntung oktoberdag
Ronald Stuart Thomas (1913-2000) var en anglikansk prest med djupe røtter i sitt elskede Wales som utforsket de gåtefulle og skjulte sidene ved Gud, og våget seg på å skrive om Guds fravær. Det er modig, det er troverdig, for alle møter vi spørsmålene når troen prøves gjennom lidelsen.
Thomas henter sitt språk og sine bilder fra heiene og og liene i det walisiske fjellandskapet, fra tidevannet og bølgene, fra fuglene og menneskene som bor i dette landskapet.
Vi er så heldige at vi har fått gjendiktet flere av diktene til norsk, takket være teologen og bibeloversetteren Hans Johan Sagrusten. La meg gi deg en liten smakebit:
Heia
Ho var som ei kyrkje for meg.
Eg steig inn med mjuke steg,
heldt anden lik ei huve i handa.
Det var stilt.
Den Gud som var der, lèt meg kjenne han,
endå eg ikkje høyrde han, i reine fargar
som gav væte til auga,
i vinden som rørte seg gjennom graset.
Det er forlaget Efrem som gav ut denne gjendiktingen i 2013, med tittelen: 'Ein stad mellom tru og tvil'.
I 1990 gav Solum forlag ut boka: 'Efter Jeriko', som inneholder utvalgte dikt av R.S Thomas i Henning Kramer Dahls gjendiktning.
Jeg har begge bøkene framfor meg nå lånt på det lokale biblioteket, og skal bruke tiden framover på å bli bedre kjent med denne poeten. Jeg har funnet ut at profeter og poeter har mye til felles, og deres gaver hører sammen! Det ser man tydelig hos R.S Thomas.
Jeg leser også en essaysamling av Seamus Heaney, den irske nobelprisvinneren fra 1995, som skriver om 'Sansen for plassen'.
Rotløsheten er nemlig vår tids største utfordring - også åndelig sett. Jeg skal komme tilbake til hva Seamus Heaney skriver om dette, fordi det her også er mye åndelig visdom å hente. Vi hører hjemme et sted, og når vi slår rot der, formes vi av landskapet som omgir oss. Det er dette som kommer så sterkt frem i diktene til R.S Thomas.
Fordi vi ikke har tid til å slå rot blir vi frustrerte, desillusjonerte og fragmenterte.
Nå skal jeg fyre opp i peisen og brygge meg en god kopp tea og lese R.S Thomas. Jeg kommer nok tilbake til ham på bloggen, og i prekener framover.
tirsdag, april 06, 2010
Å bli værende på et sted
Jonathan Wilson-Hartgrove tar i sin nye bok opp noe som jeg selv er svært opptatt av for tiden: stabilitet. I den konteksten Wilson-Hartgrove setter dette handler det om å bli værende der hvor man er. Dette er et budskap som absolutt passer veldig godt inn i en tid hvor alt skal skje så hurtig, og hvor det er mest om å gjøre få med seg mest mulig og være mange steder på kortest mulig tid. Hvis vi skal se noe gro etter oss, og hvis vi skal bære frukt i den tid vi lever, trenger vi å slå rot. Bli! Her har den "moderne" kontemplative Jonathan Wilson-Hartgrove et og annet å lære oss. Jeg skal bestille boka hans omgående. Den kommer vel forhåpentligvis på norsk også?
lørdag, desember 26, 2009
Om å reise eller bli værende

Da jeg vokste opp var det en begivenhet at noen reiste til Sverige. Og hadde du beveget deg utenfor nabolandets grenser, ja da snakket vi om eksotiske reiser som få var forunt. I dag er det ikke eksotisk om vi ikke snakker om land i Sør-Amerika, hvor du har delt kår med en eller annen nærmest ukjent indianerstamme, eller vært på hvalsafari i Sørishavet.I jula har jeg lest om en som ikke reiste noe sted, men som likevel levde et rikt og ikke minst svært fruktbart og innflytelsesrikt liv: Bede, en monk som levde i årene 673-735, altså den tidlige middelalder. De reiste den gangen også, men ikke Bede. Han forble på sitt hjemsted. Det er svært lite sannsynlig at Bede noensinne reiste ut over grensene for sitt kjære Northumbria, som ligger i den nordlige delen av England. Han levde et stille og kontemplativt liv. Tiden ellers tilbrakte han til å skrive, oversette, studere og reflektere. Og fikk gjort mer og av langt større betydning enn de fleste som lever i dag.
Han var født ved siden av et kloster, St.Peter's at Monkwearmouth, - du ser nåværende klosterkirke på bildet som følger denne artikkelen. Det var ikke uvanlig for barn på den tiden å bli oppdratt i en religiøs institusjon, slik også med Bede. Klosterets grunnlegger, Benedict Biscop, fikk ansvaret for Bede da denne var syv år gammel. I 682 ble et nytt kloster bygget i nærheten av et sted som heter Jarrow, og to år senere ble Bede overflyttet til dette klostret. Her lærte han gresk og latin, og litt hebraisk. Og det var her Bede fremfor alt studerte Bibelen. 19 år gammel blir han ordinert til diakon. Prest ble han da han rundet 30.
Bede levde et langt liv; de fleste vil kanskje hevde et liv uten de store begivenheter, men det forholdt seg ikke slik. For Bede levde et rikt indre liv. Hans sinn ble befolket av alle de store helter og helgener fra hans egen samtid og av legendene. Bede tilbrakte bokstavelig talt hele livet sitt et eneste sted: St. Paul, hvor han studerte, tenkte, skrev og til slutt døde.
Blant hans mange verk er Bede's Lives of the Abbots og, hans mest berømte, History of the English Church and People. Dette er en mesterlig dokumentasjon om hvordan den kristne tro kom til De Britiske øyer og hvor en kan lese historiene om de første helgener og misjonærer.
Jeg gikk og tenkte på Bede i går, og sammenlignet ham med dagens rotløse mennesker. Dagens mennesker må bryte opp, det må skje noe hele tiden, ferier må være opplevelsesferier, og vi må reise langt, ja lengre enn langt. Lengre enn naboen har vært.
Bede ble. Rotfast. Han levde i landskapet hvor han ble født, men reiste i sin indre verden. Og fikk utrettet mer enn de som har vært en snartur på Papa NyGuinea. Hva ville skje om du slo røtter?
søndag, august 10, 2008
En kort presentasjon

Johannes har utfordret meg til å skrive litt om min bakgrunn, og i hvilken fase av livet jeg befinner meg i for tiden. Nå har jeg skrevet litt om dette før. Det er blitt noen bruddstykker, gjerne i forbindelse med noen kommentarer.
Jeg er 1958 årgang, så det vil si at jeg jeg er halvveis til 100 i år, og født i forrige årtusen! Det preger meg sikkert. I 1972 ble jeg en kristen i forbindelse med den såkalte Jesusvekkelen. På mitt hjemsted Gjøvik gikk det en stor vekkelse på den tiden, hvor et sted mellom 250-300 mennesker kom til tro. Gjøvik kirke var fylt til randen av mennesker hver eneste gang det ble holdt Gospel Nights. Det var i denne kirken, rundt alterringen en mandag kveld, at jeg hadde min pinseopplevelse og ble døpt i Den Hellige Ånd. Det satte meg i brann, og lørdagene i flere år fremover ble brukt til gateevangelisering. På ungdomsskolen tok jeg initiativet til å starte opp med skoleungdomslag, og i storefri hver dag (vi gikk på skole på lørdager også den gangen), i tre år samlet vi flere til andakt enn det var elever ute i skolegården. I friminutet i forkant av storefri hadde vi bønnemøter. Mange ble frelst den gangen, og flere av dem er i dag prester og misjonærer. Det var en rik tid. Jeg husker vi hadde besøk av både sjømannsprest Hans Jakob Frøen og Aril Edvardsen som talte til oss.
En frukt av vekkelsen på Gjøvik var begynnelsen på det som skulle bli et kommunitetslignende fellesskap. Det begynte med samlinger i et hjem, så kjøpte en del av medlemmene hus i nærheten av hverandre og vi møttes til gudstjenester, brødsbrytelse, sosiale samvær. Vi reiste på turer sammen, handlet inn felles etc. Kort sagt: Vi levde nært opp til idealet fra Jerusalemmenigheten i begynnelsen på Apostlenes gjerninger. Jeg traff min kone i disse årene, og i 1982 giftet vi oss. Vi ser tilbake på de 10 årene vi hadde i dette fellesskapet som kanskje de rikeste vi har hatt i noen kristen sammenheng. Dette var menighetsliv som fungerte, ikke bare søndager, men hele uka.
Trosbevegelsen kom og satte sine spor også i vår sammenheng. En strid oppsto, og May Sissel og jeg var de to første som brøt ut av denne sammenhengen. Teologisk klarte vi ikke å følge med. Det skapte en dyp krise i våre liv. Vi mistet flesteparten av våre venner, mens vi klarte å beholde vennskapet til noen. I to år var vi uten menighetsfellesskap. Vi orket simpelthen ikke. Gjennom venner av min kone begynte vi så smått å gå på møter i Baptistkirken på Raufoss. Jeg tok teologiske studier ved Ørebro teologiske seminar i Sverige.
På 1970-tallet stiftet jeg bekjentskap med litteraturen til Watchman Nee, Stephen Kaung, T.Austin-Sparks, Lance Lambert og DeVern F. Fromke. Det fikk avgjørende betydning for meg, og har nok vært med på å forme mitt kristenliv siden. Jeg er også veldig takknemlig for arven jeg fikk med meg fra skolelagsbevegelsen, ikke minst for at de introduserte meg for Martyn Lloyd-Jones, Francis Schaeffer og Dietrich Bonhoeffer. Disse tre hjalp meg til å stole på at Guds ord er evig og uforanderlig, og fremdeles autoritativt i ett og alt. Kirke- og vekkelseshistorie har også siden denne tiden vært min store interesse.
Når min gode venn, pastor Ulf Mange Løvdahl, sluttet som pastor på Raufoss, mottok jeg kall fra denne menigheten til å bli deres nye pastor. Før det hadde jeg arbeidet som journalist i ni år i en lokalavis, og som redaktør for Ropet fra Øst i fire. I denne menigheten ble jeg i fem år, før jeg mottok kall fra Lillehammer baptistmenighet, som jeg betjente nesten like lenge. Etter å ha opplevd et kall fra Gud reiser jeg i dag på kallelser fra ulike menigheter som bibellærer. I forbindelse med min tjeneste har jeg undervist i alt fra Misjonssambandet til Den ortodokse kirke, og besøkt Russland flere ganger, Estland, Shetland, Spania, Danmark med møter og seminarer. En stor interesse for Israel og det profetiske ord har ført meg til dette fantastiske landet et par ganger også.
Men det er til de slaviske nasjonene jeg først og fremst har kjent et kall. Helt fra tidlig barndom har jeg lest og studert, bedt og drømt om de slaviske folkene. Stor var derfor gleden da jeg kunne reise til Russland for første gang. Her har jeg talt i mange ulike sammenhenger, og undervist ved Pinseunionens bibelskole. Til høsten står Romania for tur. Helt siden 1988 har jeg hatt et godt og nært forhold til Den ortodokse kirke, og det er også i den sammenhengen jeg er invitert til Romania. I tillegg skal jeg besøke bibelskolen som er knyttet opp til den store sigøynervekkelsen i landet og undervise der. På sikt håper jeg å kunne reise til Serbia, som ligger tungt på mitt hjerte.
I mange år har jeg vært knyttet til både nasjonal og internasjonal bønnebevegelse, ikke minst gjennom et nært samarbeide med min gode venn Arne Borgersen i Bønnetjenesten for Norge. Jeg har skrevet mange artikler i bladet Forbederen, og er også knyttet til Dagen/Magazinet som fast spaltist. Det har jeg vært i mange år nå. I flere år var jeg også koordinator for European Prayer Link, og sammen med Arne Borgersen tok jeg initiativet til de første nasjonale bønnekonferansene i Norge. De siste årene har jeg vært en av innbyderne til den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud, og har nå tatt initiativet til Nasjonalt bønneråd for Norge. Dette rådet som består av bønneledere fra ulike sammenhenger har sin første samling på Grimerud i september.Vårt bønneengasjement nå skjer gjennom Bønnevektere for Israel og nasjonene, som jeg stiftet for en del år siden. Vi kjenner et sterkt kall til å be for Europa. Jeg møter fremdeles med ledere for nasjonale bønnenettverk fra ulike kanter av verden. Jeg har skrevet to bøker om bønn, og et par bøker til om andre emner, og kommer i år med en ny bok: Abraham - Guds venn.
Siden 1988 hvor jeg for alvor begynte å studere kirkens røtter og historie, har jeg hatt stor glede av å gjøre dypdykk i kirke- og ørkenfedrenes skrifter. Jeg er en del av et fellesskap av mennesker som søker å leve i kontemplasjon og bønn som kalles Fellowship of Solitaries. Jeg er også en del av kommuniteten på Bjärka Säby i Sverige.
Sykdom har preget meg i flere år nå, og har gjort at vi må prioritere annerledes enn før. Jeg preker fortsatt i ulike sammenhenger, og holder seminarer og bønneretreater. Når helsa tillater det. En del av tiden tilbringer jeg i den lille bønnekoia mi, som jeg har vært så heldig å finne en plass til oppe på en åskam med en nydelig utsikt til et vann. Gudstjenestelig fellesskap deler vi med venner fra Den evangelisk lutherske frikirke i nabokommunen. Det er et fellesskap vi setter stor pris på.
Hva som skjer fremover? Gud alene vet. Vi har lenge hatt en drøm om å se en kommunitet vokse frem. Hva det blir med dette vet vi ikke ennå. Vi drømmer om et nærere fellesskap enn kun å møtes til gudstjenester på søndagene, hvor vi kan dele hverdagsliv også, og ikke minst kunne bryte brødet sammen og be. Om dette ber vi. I den grad Gud gir meg styrke og nåde vil jeg fortsette å undervise, både i menigheter og på konferanser, seminarer og retreater. Vi ber alltid over hver eneste invitasjon vi får, og ønsker å følge Herrens ledelse i dette. Bønnearbeidet fortsetter vi også med. Jeg er dypt takknemlig for at Gud har gitt meg en fantastisk kone, to flotte barn, et hjem og hus vi stortrives i, noen gode venner og en meget trofast hund. De som ønsker et besøk av oss, må gjerne ta kontakt. Gjerne via: trooglivsmestring@yahoo.no
søndag, juli 13, 2008
Det eldste er det nyeste, for det er begynnelsen


Magnus Malm er en sjelden blomst i Vårherres hage. Han er barnedøpt i Den svenske kirke. Han vokste opp i Frelsesarmeen, arbeidet et par somre i en anglikansk kirke, giftet seg med en prestedatter fra Misjonsforbundet, og sammen var de medlem av en menighet innen Örebromissionen. Sammen med sin kone levde han i en kristen storfamilie i åtte år, arbeidet som redaktør i det økumeniske tidsskriftet Nytt Liv i 15 år, har lest katolsk og ortodoks litteratur i 25, flyttet ut på landet en periode hvor han var med i en misjonsforening og har siden 1992 arbeidet med retreater og åndelig veiledning for menighetsarbeidere, ansatt av Skara og Göteborg stift, i samarbeide med en gruppe katolske ordensøstre!
Men tilbake til Malms siste bok, en bok som begynner med å sitere The Toyota Way! Joda, ganske riktig, det handler om bilfabrikanten Toyota og deres filosofi. I korte trekk går den ut på følgende: "Hos Toyota bygger all læring på det som har vært, og beveger seg framover med små skritt, man finner ikke opp hjulet på nytt. Med andre ord: Vi vil heller være langsomme og stødige som skilpadden enn raske og vinglete som haren."
Med dette som utgangspunkt, skriver Malm om å leve radikalt! Hør bare:
"Et kristent kloster har gjerne vokst fram i en flere hundre år gammel sammenheng. De eldste i vestkirken, benediktinerne, har røtter tilbake til 500-tallet. Klosterordenens historie går stadig i bølger mellom fornyelse og forfall. Forfallsperiodene faller uten unntak sammen med sekularisering, i den forstand at munkene og nonnene har latt omgivelsenes ideer, penger og andre krefter sette dagsorden. Man har søkt støtte, bekreftelse, inspirasjon, nye metoder i samfunnet omkring seg. Resultatet har alltid før eller senere blitt det samme: trøtthet, forflatning, stagnasjon. Fornyelsen kommer når man har vendt tilbake til sine røtter. Hvordan begynte det hele? Hva var grunnleggerens karisma? Hva ville Benedikt egentlig? Hva var det unike med Frans?"
Magnus Malm sammenligner kirken med et tre. Treet får liv fra røttene. Det er bare ved å vende tilbake til vårt utgangspunkt at vi kan forstå hvor vi er på vei.
Det er godt å lese dette. De siste dagene har jeg kjent på en usigelig tretthet, en tretthet som ikke skyldes verken hjertesykdommen eller diabetes. Kanskje er ordet oppgitthet like godt. Jeg er trett og lei av Lakeland hysteriet, alle disse selvbestaltede profetene, noen av dem kommer hele veien fra USA til Norge for å profetere, jeg er trett av alt dette oppjagede, all leflingen med det moderne, trendy og politisk korrekte. Alle som dyrker individualismen og det som er løsrevet fra historien.
Samtidig forsterkes lengselen etter røttene, de dype røttene.
onsdag, mars 19, 2008
Et tre plantet ved vann

Leif Erik skrev en bloggkommentar i går som satte tankene i gang hos meg. Plutselig så jeg det Leif Erik beskrev. Og det gjorde godt. Jeg "så" det som Herren sa til profeten Jeremia: "Velsignet er den mann som stoler på Herren, og lar Herren være sin tillit. Han skal bli lik et tre som er plantet ved vann og skyter røttene ut ved en bekk. Det frykter ikke når heten kommer. Alltid har det grønne blad. Det sørger ikke i tørre år og holder ikke opp med å bære frukt." (Jer 17,7-8) Det var godt å bli minnet om disse ordene, for det er noe med trær som skaper ro. Og ro er noe jeg virkelig trenger for tiden. For dagene er onde, slik også apostelen Paulus skrev. Og gårsdagen var en slik vanskelig dag hvor hjertet slo seg skikkelig vrangt. Da gjorde det godt å tenke på dette treet. Et slikt tre som Herren beskriver har slått rot. Det står og blir stående, for røttene går djupt. Disse røttene søker til kildene. Og slik må det være om vi skal ha med Herren å gjøre. Da må vi søke til kildene.







