Spør etter veien til Sion

Som observante lesere av bloggen vet leser jeg for tiden Jeremia-boken nok en gang. Jeg er straks ferdig. Det har vært veldig givende. Jeg kjenner mer og mer på djup takknemlighet for vår tros jødiske røtter.

I går leste jeg noen vers som grep meg så sterkt:

"I de dager og på den tid, sier Herren, skal Israels barn komme, de og Judas barn samme. De skal gå å gråte og Herren sin Gud skal de søke. De skal spørre etter veien til Sion, hit er deres åsyn vendt. Kom og gi dere til Herren ved en evig pakt, som ikke blir glemt." (Jer 50,4-5)

Bakteppet er fangenskapet og eksilet i Babylon. Nå er det snart over og de skal få vende hjem igjen. Salmisten gir oss et like glimt av hvordan de hadde det der:"Ved Babylons elver, der satt vi og gråt når vi kom Sion i hu. På vidjene der hang vi våre harper, for dem krevde våre fangevoktere sanger av oss. De som plaget oss, krevde av oss at vi skulle være glade: Syng for oss av Sions sanger! Hvordan skulle vi kunne synge Herrens sang på fremmed jord..." (Salme 137,1-4)

Det er håp når mennesker begynner å spørre etter veien til Sion!

Jødene bar på en djup lengsel om å få vende tilbake til landet de var gitt av Herren og Sion var sentrum for Gudstilbedelsen. Det var ikke så lett å synge Sions sanger noe annet sted.

Vi lever i en tid hvor grensesteinene stadig flyttes. En tid hvor det koster noe å være en kristen - vel og merke om du tar troen på ramme alvor. Og det vil komme til å koste mye mer i årene som kommer, sann mine ord. Mye mer. Men fremdeles finnes det mennesker som gråter over tilstanden vi befinner oss i, som har sine ansikter vendt mot Sion, og som spør etter veien dit! Det gir meg håp i en mørk, mørk tid som vår, hvor så mange kristne kaster overbord det som kirken alltid har trodd og bekjent.

Løsningen på et merkelig skriftsted

Jeg holder på å lese profeten Jeremia for tiden. I dag var jeg kommet til kapittel 32, og den siste delen av vers 35 fanget min oppmerksomhet. Jeg synes det var så merkelig. I 2011-oversettelsen lyder det slik: "... det har aldri vært i mine tanker at de skulle gjøre noe så avskyelig og slik få Juda til å synde..."

Ser du for deg at en allmektig Gud skulle si: "Det der så jeg ikke komme ..."?  Det gjør ikke jeg. Da ville Han jo ikke være en allmektig, allestedsnærværende Gud.

Så hva menes med disse ordene? Jeg fant frem den hebraiske teksten og konsulterte flere bibeloversettelser, og ble ikke særlig klokere. Flere av de kjente bibeloversettelsene på engelsk: NASB, NIV, KJV, NKJV, RSV bruker ordet "mind", altså "sinn". Jeg slo også opp i flere bibelkommentarer uten at jeg kunne finne at noen av disse solide verkene hadde behandlet spørsmålet.

Men så gjorde jeg en liten oppdagelse, som ble meg til hjelp.

Septuaginta, den greske oversettelsen av det hebraiske Gamle testamente, bruker ordet "kardia", altså "hjerte". Da blir det ikke så vanskelig å forstå. Både Norsk Bibel 88 og Bibelen Guds Ord bruker det samme uttrykket - hjerte.

Det forstås i den sammenheng ordet brukes i Jer 32,35 som at det ikke var Guds intensjon, Guds opprinnelige tanke, at folket ikke skulle gjøre noe slikt. At de gjorde det forutså Gud, men det var ikke slik Han ville det. Han er med andre ord ikke uvitende, heller ikke uforutseende.

Når man har dette i bakhodet, er ikke oversettelsen til Bibelselskapet så dum. Da kan man forstå at det slett ikke var Guds tanke at det skulle gå som det gjorde for de denne teksten er rettet mot. Ikke at Gud ikke hadde forutsett dette.

Norsk Bibel 88/07 gjengir ordet slik: "... og det var ikke oppkommet i mitt hjerte at de skulle gjøre denne vemmelige gjerning ..."

Bibelen Guds Ord, revidert 2017, gjengir det slik: "Det kom ikke opp i Mitt hjerte at de skulle gjøre denne avskyeligheten ..."

Fastebetraktninger 2017, del 5: Profeten Jeremia

Fastetid og åndelig lesning hører sammen. Profeten Jeremia er fasteboken som leses av medlemmene av den kommuniteten jeg tilhører. Det er vi ikke alene om. Jeremia er det mange som leser i fastetiden. Faktisk er det en gammel kirkelig tradisjon. Kanskje du har lyst til å slå lag?

Jeremia er kjent som 'den gråtende profeten'. Boken han skrev viser oss kanskje bedre enn noen annen de indre kampene som finnes hos en som Herren har kalt til å være profet for sitt folk. For Jeremia fikk ingen lett tjeneste. Han led virkelig sine kvaler. Likevel bar han fram Guds ord. Og det var heller ikke noe lettvint budskap. Det var et domsbudskap over folket i Juda, for deres avgudsdyrkelse, utroskap og deres ulydighet mot Guds vilje.

Jeremia er samtidig med andre profeter: Sefanja, Esekiel og Habakkuk. Han begynner sin skriftlige tjeneste i det fjerde året til kong Jojakims regjeringstid. Da skriver vi år 605 før Kristus. Hans tjeneste dekker en svært kritisk tid i Midtøstens oldtidshistorie.

Men det er først og fremst hans bønner, hans klagerop, hans bekjennelser som vi som lesere gripes så sterkt av. For Jeremia er Gud den ingen kan lignes med. Han er Gud over alt det skapte. Herren over både naturen og historien, som ikke bare hersker over Juda og Israel, men over alle nasjoner.

For Jeremia var Guds ord som en uslokkelig ild som brant i hans sjel. Han ordlegger seg så gripende på denne måten:

"Jeg tenkte: Jeg vil ikke lenger huske ham og ikke tale mer i hans navn! Men da ble det i mitt hjerte som en brennende ild, innestengt i mine ben. Jeg trettet meg ut med å tåle det, men jeg maktet det ikke." (Jer 20,9)

Hvis ikke Guds ord fikk fritt løp, ville Jeremia forgå. Jeremia var overveldet av det ordet Gud gav ham å videreformidle. Han var bare en ung mann da han ble kalt.

Men det var ikke bare domsord. Det var også et budskap om håp. Sannheten er at vi også trenger begge deler.

Slår du lag med meg i lesningen? Vi startet i går så det er ikke så vanskelig å henge med:

Mandag 6: Jer 1,1-10
Tirsdag 7: Jer 1,11-19
Onsdag 8: Jer 2,1-13
Torsdag 9: Jer 2,21-31
Fredag 10: Jer 3,6-18
Lørdag 11: Jer 3,19-4,4
Søndag 12: Søndagens tekster
Mandag 13: Jer 4,19-28
Tirsdag 14: Jer 6,8-19
Onsdag 15: Jer 7,16-28
Torsdag 16: Jer 11,18-20 + 12,1-6
Fredag 17: Jer 13,1-11
Lørdag 18: Jer 14,7-16
Søndag 19: Søndagens tekster
Mandag 20: Jer 14,17b-15,2
Tirsdag 21: Jer 15,10-11 + 15-21
Onsdag 22: Jer 16,1-13
Torsdag 23: Jer 17,5-18
Fredag 24: Jer 18,1-12
Lørdag 25: Jer 18,18-23
Søndag 26: Søndagens tekster
Mandag 27: Jer 19,1-11
Tirsdag 28: Jer 20,7-8
Onsdag 29: Jer 22,13-23
Torsdag 30: Jer 23,1-8
Fredag 31: Jer 26,1-11

Som den observante leser vil se er det ikke alt som leses. Hvorfor det er slik, vet jeg ikke. Bibelleseplanen settes opp av andre. Det er ingenting i veien for at man selv kan lese de tekstene som ikke oppgis.

Da var det som det brant en ild i mitt hjerte

Et livslangt kall til Gud er ild.

Allerede flere århundrer før Jesu komme, forstod profeten Jeremia dette. Skuffet og motløs sa han til seg selv:

'Jeg vil ikke tenke mer på Gud, aldri tale mer i hans navn...' 

Likevel kom dagen da han kunne skrive:

"Da var det som det brant en ild i mitt hjerte. Den var innestengt i knoklene mine. Jeg strevde med å stå imot, men jeg greide det ikke." (Jer 20,9)

Bror Roger av Taize. Hentet fra boken: I alle ting en stille glede. Verbum 2002, side 91.

Hva kan vi lære av jødenes bønneliv? Del 3

Det begynner å danne seg et mønster: Daniel ba tre ganger om dagen: 'Da Daniel fikk vite at dette skrivet var blitt undertegnet, gikk han til huset sitt. I salen ovenpå, med vinduene åpne mot Jerusalem, bøyde han seg ned på sine knær tre ganger om dagen og ba og lovpriste framfor sin Gud, slik han også hadde gjort før dette'. (Dan 6,11)

Den skriftlærde, Esra, innførte daglig bønn, etterfulgt av opplesning av Skriften.

En annen interessant ting når det gjelder daglig bønn, finner vi hos profeten Jeremia (bildet). Der ser vi at det vokser fram en gruppe av prester og levitter som gjør tjeneste i Tempelet, men som ikke bodde der fast. Disse 'ekstraprestene' ble kalt for 'stående poster', og de var spredt over hele Israel.

Etter landflyktigheten - etter Esras tid - ble prestene og levittene delt inn i 24 grupper som skulle bytte på å gjøre tjeneste i Tempelet. En slik gruppe dro så til Jerusalem for sin ukelange tjeneste, ble et tilsvarende antall legprester igjen hjemme. De som ble igjen, samlet seg i synagogene for å lese Skriften og be. Dermed ble gudstjenestelivet spredt ut over hele Israel.

Og på denne måten ble daglige bønner bedt side om side med det som skjedde i Tempelet i Jerusalem. I løpet av de 400 årene som går fra Esras tid og frem til Jesu tid, ble det vanlig at alle jøder ba tre ganger om dagen - enten det skjedde i Tempelet, synagogen eller hjemme. De ba blant annet de 18 velsignelsene i forbindelse med opplesningen av Torahen.

Dette er veldig interessant fordi: Josef, Jesu jordiske far, Jesus selv, Hans disipler - alle disse vokste opp med denne bønnetradisjonen. De ba tre ganger om dagen. Paulus, var som fariseer, gjennomsyret av dette jødiske bønnemønsteret, og det er denne bønnekulturen den første kristne forsamlingen fødes inn i.

(fortsettes)

Stabilitet eller rotløshet?

Jeremiaboken har vært min fastelesning i år, og jeg kom til å tenke på noe jeg leste i den når jeg kikket på en video i går kveld om en trappist-munk, som er den strengeste grenen blant Cistercienserne. En av de tingene som særpreger dem er at de blir i samme kloster og på samme sted - livet ut. Det er ikke like lett for alle, men du verden hvor nødvendig det er.

Hos profeten Jeremia leser vi:

"Så sier Herren over hærskarene, Israels Gud, til alle som jeg har ført i eksil fra Jerusalem til Babel: Bygg dere hus og bo i dem, plant dere hager og spis frukten! Ta dere koner og få sønner og døtre! Ta koner til sønnene og gift bort døtrene deres, så de kan få sønner og døtre. Der skal dere bli flere og ikke færre. Dere skal fremme fred for den byen jeg har ført dere til i eksil, og be til Herren for den! For når den har fred, har også dere fred'. (Jer 29,4-7)

Vi lever i en rotløs tid. En tid hvor skiftene er hurtige. Hvor fristelsene er mange. Hvor livet er fragmentert. Teksten fra Jeremiaboken handler om jødene som ble fordrevet til Babylon. Til ukjent land. Under fremmede kår. I denne kulturen får de beskjed om en ting - fra Gud: Slå dere ned. Skap stabile forhold, Søk fred. Be.

Gud forteller til og med hvor lenge de skal være der. I 70 år. Et helt livs lengde.

Hva har Gud kalt deg til? Hvorfor bor du der du bor? Hva kaller Herren deg til der? For meg er det blitt tydeligere med årene at Herren har bedt meg om å være der jeg er - og slå rot. For å leve - for å be og for å velsigne.

Åndelig lederskap og kirkens sekularisering med Jeremia som utgangspunkt

Peter Halldorf (bildet) hentet inspirasjon fra profeten Jeremia, da han talte på Hönö-konferansen i Sverige tirsdag. Og det er åndelig lederskap det handler om, et åndelig lederskap som står i skarp kontrast til denne verdens måte å tenke lederskap på.

Jeremia var en uredd mann. Han talte de mektige imot. Både konger, prestene og de profetene som stod nært maktens sentrum. Om forfallet var stort i den tiden Jeremia virket, var det likevel ikke totalt. Det fantes også perioder med fornyelser. Blant annet begynte man å feire påske igjen. Det skjedde under kong Josia, og feiringen av høytidene var kanskje den viktigste faktoren til at det jødiske folket kunne bevare sin tro og identitet i sin utlendighet. Peter Halldorf dro paralleller til vår egen tid:

Høytidene er viktige
- Sekulariseringen og samfunnet sees aller tydelig i utarmingen av gudstjenestelivet og av de store kristne høytidene, særlig påsken. Det er feiringen av de kristne høytidene som mer enn noe annet befester troen, sa Halldorf.

I sin bibelundervisning fra Jeremia poengterte Halldorf også at det åndelige lederskapet krakelerer også, blant annet når det menger seg med maktens profiler og viser mer omsorg for sin egen lønn enn folket de er satt til å tjene.

Gi sitt liv
Peter Halldorf løftet frem Bibelens gode lederskapsmodell: gjeteren som er villig til å gi sitt liv for flokken.

- Et slikt lederskap handler ikke først og fremst om kompetanse, verken da eller nå, sa Halldorf, og la til: - Hva skjer når vi tror at det er viktigere at en leder i kirken har kompetanse enn at han eller hun lever sitt liv med Gud? Kirken behøver ikke flere ledere, men eldste: modne mennesker. En eldste leder ikke gjennom sin kompetanse, men de arr som livet med Kristus har etterlatt i kropp og sjel.

Bildet er hentet fra Peter Halldorfs besøk i Hamer i oktober i fjor. (Foto: Hamar Frikirke)

Guds kall er ikke et prosjekt man går inn og ut av etter eget forgodtbefinnende

Peter Halldorf (bildet), er en av talerne på årets Nyhemsvecka i Mullsjö, og i går talte han om profetens rolle med utgangspunkt i kallelsen av profeten Jeremia.

- Guds kall er ikke et prosjekt man går inn og ut av etter eget forgodtbefinnende. Den som er kalt kan aldri mer sette seg selv i forsetet. Profetens kall er ikke bare en innbydelse. Det er mer enn som så. Profeten kommer ikke unna. Den som kalles kan takke nei, men Gud kommer alltid tilbake og kaller på nytt, sa Peter Halldorf i gårsdagens bibelstudium.

Han la til:

- Profetens innsikt handler ikke i første rekke om å se inn i fremtiden, det handler om å se inn i Guds hjerte.

Halldorf skildret kampen Jeremia utkjempet. Jeremia hadde en uvilje for det å skulle være Guds budbringer. Han kjente på en ambivalens. Og hans oppgave ble ikke lett. På ingen måte.

- Gud aksepterer sjeldent at vi stikker av, og budskapet profeten bringer handler djupest sett om bare en ting: Å gi uttrykk for Guds sorg og smerte.

Bildet er tatt i en annen sammenheng.

Det er mulig å lytte til Peter Halldorf's bibelundervisning her:

 http://nyhem.media.fnf.nu/4/nyhemsveckan_2012/

Du finner den omlag 40-45 minutter inn i møtet.

Israel 60 år: Gjenopprettelsen av Israels folk og land, del 2

I forbindelse med feiringen av Israels 60 års jubileum ser vi nærmere på hva Bibelens profetiske ord sier om gjenopprettelsen av Israels folk og land. I den forrige artikkelen så vi blant annet på ulike skriftsteder fra profeten Jesaja. I denne artikkelen ser vi nærmere på det profeten Jeremia profeterte om.


Jeremia - den gråtende profeten - som virket i tiden like før fangenskapet i Babel, forkynte om både Judarikets fall og Jerusalems ødeleggelse. Men han bar også frem det sterkeste budskap i hele Det gamle testamente om Israels gjenoppettelse som folk. I Jer 31,35-37 leser vi: "Så sier Herren, som satte solen til å lyse om dagen, og lover for månen og stjernene, så de lyser om natten, han som opprører havet så dets bølger bruser - Herren, hærskarenes Gud, er hans navn: Dersom disse lovene ikke lenger står ved makt for mitt åsyn, sier Herren, da skal også Israels ætt opphøre å være et folk for mitt åsyn alle dager. Så sier Herren: Dersom himmelen kan måles der oppe, og jordens grunnvoller utforskes der nede, da vil jeg også forkaste hele Israels ætt for alt det de har gjort, sier Herren."


Jeremia bar også fram profetiske budskap om Israels tilbakekomst til sitt land, som hadde sammenheng med jødenes tilbakekomst fra Babel. Profeten Jeremia forutså at eksilet i Babel skulle vare i 70 år, noe som også gikk nøyaktig i oppfyllelse. Men Jeremia taler også om en tilbakekomst som ikke kan ha noe å gjøre med fangenskapet i Babel å gjøre.


Vi finner dette blant annet i Jer 3,17-18: "På den tid skal de kalle Jerusalem Herrens trone, og alle folkeslagene skal samle deg framfor den, til Herrens navn, til Jerusalem. De skal ikke lenger harde og onde hjerte. I de dager skal Judas hus vandre sammen med Israels hus, og de skal sammen komme ut fra landet i nord til landet som jeg gav som en arv til deres fedre."


Legg nøye merke til det som sies her: Den samlingen som Jeremia her taler om, skal finne sted på en tid da alle folk skal komme til Jerusalem for å tilbe. Dette sikter til det som skal skje etter at Jesus har kommet tilbake til Oljeberget, og alle folkeslag skal komme til Jerusalem for å feire Løvhyttefesten. Se Sakarja 14,16.
Noe slikt skjedde ikke etter hjemkomsten fra Babel, så dette er en eskatologisk profeti som ennå venter på å gå i oppfyllelse.


Et lignende profetisk utsagn finner vi i Jer 16,14-16 - og dette ordet er i ferd med å gå i oppfyllelse rett foran våre egne øyne. Hør bare:


"Derfor, se, dager kommer, sier Herren, da det ikke mer skal bli sagt: Så sant Herren lever, han som førte Israels barn opp fra landet Egypt. Men: Så sant Herren lever, han som førte Israel barn opp fra landet i Nord og fra alle landene han hadde drevet dem bort til. For jeg skal føre dem tilbake til deres land, det jeg gav deres fedre. Se, jeg skal sende bud på mange fiskere, sier Herren, og de skal fiske dem opp. Etter det skal jeg sende bud på mange jegere, og de skal jage dem bort fra hvert fjell og fra hver høyde, og ut fra hulene i klippene."


Det profeten Jeremia forutsier her er alstå et større eksodus enn utgangen fra Egypt! Dette passer ikke på tilbakekomsten fra Babel, da var det bare et par tusen som vendte hjem, mens det var et par millioner som toget ut fra Egypt. Det Jeremia profeterer om skal langt overgå dette. Og vi har sett begynnelsen av det. Tusener på tusener av bortdrevne jøder har forlatt det tidligere Sovjetunionen og kommet tilbake til Israel. De er blitt fisket tilbake, blant annet av kristne som har hjulpet dem på praktisk måte med hjemreisen.


Jeremia 30 og 31 inneholder også en sterk profeti om Israels tilbakekomst, blant annet Jer 30,3: "For se, dager kommer, sier Herren, da jeg skal føre mitt folk Israel og Juda tilbake fra fangenskapet, sier Herren. Jeg skal føre dem tilbake til det landet jeg gav deres fedre, så de kan ta det i eie."


(fortsettes)

Et tre plantet ved vann

Leif Erik skrev en bloggkommentar i går som satte tankene i gang hos meg. Plutselig så jeg det Leif Erik beskrev. Og det gjorde godt. Jeg "så" det som Herren sa til profeten Jeremia: "Velsignet er den mann som stoler på Herren, og lar Herren være sin tillit. Han skal bli lik et tre som er plantet ved vann og skyter røttene ut ved en bekk. Det frykter ikke når heten kommer. Alltid har det grønne blad. Det sørger ikke i tørre år og holder ikke opp med å bære frukt." (Jer 17,7-8) Det var godt å bli minnet om disse ordene, for det er noe med trær som skaper ro. Og ro er noe jeg virkelig trenger for tiden. For dagene er onde, slik også apostelen Paulus skrev. Og gårsdagen var en slik vanskelig dag hvor hjertet slo seg skikkelig vrangt. Da gjorde det godt å tenke på dette treet. Et slikt tre som Herren beskriver har slått rot. Det står og blir stående, for røttene går djupt. Disse røttene søker til kildene. Og slik må det være om vi skal ha med Herren å gjøre. Da må vi søke til kildene.