Stabilitet eller rotløshet?

Jeremiaboken har vært min fastelesning i år, og jeg kom til å tenke på noe jeg leste i den når jeg kikket på en video i går kveld om en trappist-munk, som er den strengeste grenen blant Cistercienserne. En av de tingene som særpreger dem er at de blir i samme kloster og på samme sted - livet ut. Det er ikke like lett for alle, men du verden hvor nødvendig det er.

Hos profeten Jeremia leser vi:

"Så sier Herren over hærskarene, Israels Gud, til alle som jeg har ført i eksil fra Jerusalem til Babel: Bygg dere hus og bo i dem, plant dere hager og spis frukten! Ta dere koner og få sønner og døtre! Ta koner til sønnene og gift bort døtrene deres, så de kan få sønner og døtre. Der skal dere bli flere og ikke færre. Dere skal fremme fred for den byen jeg har ført dere til i eksil, og be til Herren for den! For når den har fred, har også dere fred'. (Jer 29,4-7)

Vi lever i en rotløs tid. En tid hvor skiftene er hurtige. Hvor fristelsene er mange. Hvor livet er fragmentert. Teksten fra Jeremiaboken handler om jødene som ble fordrevet til Babylon. Til ukjent land. Under fremmede kår. I denne kulturen får de beskjed om en ting - fra Gud: Slå dere ned. Skap stabile forhold, Søk fred. Be.

Gud forteller til og med hvor lenge de skal være der. I 70 år. Et helt livs lengde.

Hva har Gud kalt deg til? Hvorfor bor du der du bor? Hva kaller Herren deg til der? For meg er det blitt tydeligere med årene at Herren har bedt meg om å være der jeg er - og slå rot. For å leve - for å be og for å velsigne.