Vi må la Kristus vinne skikkelse i oss

I dag gjør jeg et unntak. Siden jeg begynte å blogge i 2006 har jeg aldri publisert en artikkel i reprise. Men det skjer i dag. Det er ikke fordi jeg ikke har noe å skrive om, for det har jeg. Men det er fordi denne artikkelen formidler noe som jeg synes er så viktig at jeg vil dele det med bloggens lesere en gang til. Den ble første gang publisert 17.november 2008.

"Mitt viktigste budskap er at vi må la Kristus vinne skikkelse i oss, slik kirkefedrene forkynte det. Det er en prosess gjennom et disiplinert liv. Det er hva jeg opplever det mangler hos dere i Vesten. I Vesten er holdningen at vi er frelst, og dermed er alt ferdig. Vi i Østkirken har alltid vært opptatt av at vi skal arbeide på vår frelse. Jeg tror vi har blitt gitt innsikter som dere også trenger på dette området."

Ordene tilhører Atef Mikail, koptisk munk og eneboer, nå med internasjonal tjeneste blant annet innen Ungdom i Oppdrag! Tidligere i denne måneden var han på Grimerud for å delta på en av de månedlige bønnesamlingene som samler kristne fra hele Mjøsdistiktet. Lørdag hadde Erling Rimehaug et flott intervju med ham i Vårt Land, som jeg vil anbefale på det aller varmeste å lese!

15 år gammel opplevde Atef Mikail Jesus. Han kommer fra en av Kairos velstående familier. Familien tilhørte Egypts kristne minoritet, kopterne, men for Atefs familie var kristendommen først og fremst en kulturell tilhørighet. Vendepunktet for Atef kom juledag i 1964. Da bekjente han sine synder og åpnet livet sitt for Jesus.

Atef startet på legestudiene, samtidig som han brukte mye tid i bønn.

"Jeg opplevde det som en ild fortærte meg," sier han i intervjuet med Rimehaug.

Legstudiene ble lagt til side etter tre år. Han opplevde da kallet til å bli munk. Atef sluttet seg til til en orden som kalles "Consecrate Order". Munkene i denne ordenen lever ikke i kloster, men i husfellesskap i vanlige boligstrøk.

Etter tre år kom han inn i en meget vanskelig periode. Han søkte råd, men fikk ikke tillatelse til å bli eneboer. Kirken ville sende ham i kloster. Men så kom han til å tenke på jomfru Marias konvent i Assut i Øvre Egpt. Det var en bygning der det ikke lenger bodde noen. Dette var en av stedene den hellige familien hadde overnattet på flukten fra Betlehem til Egypt. Biskopen gav ham tillatelse til å være der. Han levde som eneboer der i tre år.

"Jeg opplevde ar Herren foreleste for meg i drømme mens jeg sov. Jeg våknet, skrev ned det jeg hadde hørt, og la meg til å sove igjen. Om morgenen når jeg leste det, opplevde jeg det som fantastiske åpenbaringer," sier Atef i intervjuet med Rimehaug.

Det vil føre for langt å ta med alle poengene i intervjuet med Vårt Land, så jeg ber de som har muligheten til å lese det, om å gjøre det. Men la meg ta med noe som jeg selv opplever som svært vesentlig i det Atef Mikail sier. Etter en vanskelig periode av sitt liv, hvor blant annet moren dør av kreft, oppdager han den skatten som den koptiske kirken har i ørkenfedrenes liv. Da hadde han selv opplevd en periode av åndelig mørke i sitt liv:

"I denne tiden oppdaget han skriftene som de egyptiske ørkenfedrene hadde etterlatt seg. Men han oppdaget at han manglet nøkkelen til å forstå dem:

- Herren sa til meg: Det er en nøkkel. Du må leve det samme livet som dem. Men det virket umulig for meg. De fastet hele tiden, de ba hele døgnet, de leste hele Salmenes bok hver eneste dag. Jeg ville ikke det. Det føltes for hardt. Men da merket jeg at Ånden forlot meg. Det var så tungt å oppleve at jeg ga meg over."

Så begynner altså Atef et liv i den disiplinen han fant i ørkenfedrenes skrifter. Han begynte å be gjennom Salmenes bok hver dag, og han fastet hver dag fram til klokka fem:

"Da kjente jeg at jeg fikk drikke levende vann. Det var som å grave fram gamle brønner som hadde vært tildekket," forteller han.