Sønnene, lik sine fedre, hadde plikt på seg til å stå skulder ved skulder med den utvidede familiens behov. Som vi ser asylsøkere og innvandrere gjør i dag ved at de sender penger tilbake til familien sin. Ideelt sett tilhørte alle et oikos fordi utenfor ville få ha muligheten til å overleve, slik det også er virkeligheten for millioner av mennesker i vår tid. Et oikos var det normale sosiale sikkerhetsnettet. Slik også på Jesu tid.
Romersk okkupasjonsmakt og tempelskatten
På Jesu tid var Israel okkupert av et brutalt militærdiktatur - den romerske keisermakten. Den satte disse utvidede familiene på en hard prøve. Ikke bare krevde de inn skatter og avgifter for administrasjon av koloniene de hadde, men romerne krevde også inn en ekstra skatt - en tributt. Det var en ekstra ydmykende byrde for jødene for å dekke de omkostningene den romerske okkupasjonen innebar. Jødene skulle altså betale for at de var okkupert!
Oppå dette fikk den vanlige jøde ekstra økonomiske utfordringer: Den årlige tempelskatten sammen med de romerske skattene, var i ferd med å tvinge de jødene som tilhørte de lavere samfunnslag i kne. Alle disse pengene fant veien enten til Rom eller Jerusalem. Disse stedene ble økonomiske sentra.
I mellomtiden ble gjeldsbyrden større og større for mange familier, og tok fra dem jorda de eide, deres ære, og ofte også muligheten til å kunne overleve. De hadde skatteoppkreverne på nakken - skatteoppkrevere som ble rikere og rikere, etter hvert som folk ble fattigere og fattigere.
Under dette presset brøt oikos-systemet - familienes solidaritet - sammen. Håpet for de eiendomsløse i Israel var å finne en de kunne arbeide for, slik den bortkomne sønnen gjør det i lignelsen Jesus forteller, når han får gjete dennes griser. Så djupt var ikke bare denne jøden falt at man måtte gjete urene dyr, men slik var det for riktige mange i hans samtid.
En desperat underklasse
Noe annet vi skal merke oss når det gjelder Jesu samtid er dette: Fariseerne i deres iver for hellighet, presset 'de trofaste' til å holde seg vekk fra 'synderne' i deres håp om at Gud skulle reise opp et rettferdig folk og på den måten bli fri fra okkupasjonsmakten.
Denne nødlidende underklassen, som verken hadde råd til tempelofringene, eller klarte å oppfylle de mange kravene til et liv slik jødisk tro forpliktet dem til, sto overfor skammen det var at ingen 'skikkelig jøde' ville være venn med denne gruppen eller tilby dem bordplass eller ha fellesskap med dem på noen måte. Om du har dette i bakhodet når du leser Jesu lignelser så vil du forstå dem bedre!
Til de fortapte av Israels hus
Disse desperate skarene av utstøtte som sto der uten fellesskapets støtte var vanligvis enker og foreldreløse, de kronisk syke, dagarbeiderne, tiggerne, prostituerte, tyver og revousjonære elementer. Livene deres var virkelig elendige, og levealderen var lav.
Det var til disse kallet til Hans disipler først lød!
'Gå heller til de tapte får av Israels hus! Når dere går av sted så forkynn: Himlenes rike er kommet nær!' (Matt 10,6-7/Norsk Bibel 88/98)
Det at Israels hus (oikos) ikke var den utvidede familien den var tenkt å være var skandaløst for Jesus! Derfor er det til dem Jesus ber disiplene gå aller først med de gode nyhetene om at Guds rike er kommet nær!
Når Jesus legger frem sitt manifest - hva Hans oppdrag går ut på - så siterer Han profeten Jesaja:
'Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne evangeliet for fattige. Han har sendt meg for å forkynne for fanger at de skal få frihet og for blinde at de skal få syn, for å sette undertrykte fri, for å forkynne et nådens år fra Herren'. (Luk 4,18-19)
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar