Gudstjenesten og disippellivet i menigheten i Jerusalem, del 12

Er det ikke noe som heter at om du ikke kan overvinne noen, slå lag med dem?

Det var kanskje slik han tenkte, keiser Konstantin. Med ham endrer mye seg for menigheten som ble grunnlagt i Jerusalem. Tidligere romerske keisere hadde forsøkt å knuse kirken. Det skjedde gjennom forfølgelser, som kom og gikk. Men ingen av dem klarte å sette en stopper for en kolossale kirkeveksten de første kristne opplevde. Og ingen av disse tidlige kristne ville finne på å gå på kompromiss med evangeliet om Guds rike. At keiser og kirke kunne høre sammen var en uhørt ting - helt frem til keiser Konstantin kom på banen.

Keiser Konstantin
Hvem var han så denne keiser Konstantin? Jeg skal gi deg kortversjonen: Han ble født 27.februar 272 og døde 22.mai 337. Han var romersk keiser fra år 306 og frem til sin død. Og hadde sin fulle hyre med å holde rivaler fra tronen for å beholde sin makt. Under slaget ved Milviusboren, like utenfor Rom, nærmere bestemt den 27.oktober 312, fikk han om kvelden se et syn av et kors mot himmelen. Det viste seg like over den nedadgående sol. Over dette skal det ha stått skrevet: 'I dette tegn skal du seire'. Overveldet av synet skal han ha fått soldatene sine til å male et kors på skjoldene sine, og han vant det blodige slaget. Det er ikke vanskelig å forstå at dette har ingen ting med kristen tro å gjøre. Så er da også omvendelsen til keiseren til den kristne tro svært omdiskutert blant historikerne og teologene. Den skjedde ikke før enn på dødsleiet.

I 313 sender så keiser Konstantin ut et edikt hvor han så gav de kristne og alle andre full frihet til å følge den religion de selv ønsket. Noe slikt hadde man aldri før sett i historien. Men keiser Konstantin stanser ikke med dette. Han favoriserer nå den troen som de andre keiserne hadde gjort det de kunne for å knuse. Han fylte kontorene sine med kristne, og fritok de kristne fra skatter og fra militærtjeneste. Vel å merke: de kristne ble en del av keiserens hær etter hvert! Keiser Konstantin gjør med andre ord den kristne tro til statens religion, til sin hoffreligion. Det utenkelige sett fra Jesus og apostlenes side, er nå plutselig blitt mulig. Kirke og keiser er blitt ett.

Fra å samles i hjem store nok til å romme mange gir keiseren kirken muligheten til å bygge kirker. Og han utsteder en forordning i år 325 hvor han ber alle sine undersåtter om å ta imot den kristne tro. Med dette introduseres statskirke- og folkekirkeordningen. Nå gjelder ikke lenger omvendelse og tro som kriterium for å bli en kristen, men en keiserlig forordning. Selv om mange romere fortsatt ville holde fast ved sin hedendom, var det mange som fulgte keiserens forordning. Menighetene fikk plutselig å gjøre med mennesker som ikke var kommet til tro på Jesus gjennom omvendelse fra sine synder, men som ble en del av kirken fordi keiseren mente det var best! Og medlemskap i kirken gav sosial status!

Kirkens verdsliggjøring
Kirkehistorikeren Leonard Verduin skriver i sin svært så leseverdige bok: 'The Anatomy of a Hybrid. A Study in Chuch-State Relationship':                                                                                                                

'Den tragiske unionen av kirke og stat i det fjerde århundre førte til at en sjarmløs hybrid ble født. Det som hadde ført til at kong Saul ble avvist av Gud ble re-introdusert med applaus av Konstantin. Det var en fusjon eller sammensmeltning av motstridene trosretninger, en sammenblanding av evangeliet med hedenskap. Når en ser på omstendighetene som omgav kristendommens fødsel, hvis arkitekt var keiseren, så kommer det ikke som noen overraskelse at denne hybriden ble et instrument for krig ...'

Nå var det ikke keiser Konstantin, men keiser Theodosios (378-398) som fullfører det keiser Konstantin begynte på: den kristne tro er blitt statsreligion. Og folk tvinges til å bli medlem av kirken! Det fører til en forferdelig situasjon for Kristi forsamling. Den fylles av mennesker som ikke er født på ny.

Ikke bare det: Keiser Theodosios begynte også å undertrykke andre religioner. Etter hans påbud ble hedenske templer revet av 'kristen' mobb, og det fløt mye blod. Den keiserlige militærånden kom inn i kirken. Med sin fenomenale kirkevekst hadde jo kirken beseiret Romerriket, men nå skjer tragedien: Romerriket beseirer kirken, og den omskaper mye av originalen til en kirke i Romerrikets bilde. Kirken hadde forandret sin natur og ble nå en politisk maktorganisasjon i det imperialistiske Roms ånd og vesen.

Som en motreaksjon mot denne verdliggjøringen av kirken kom ørkenvekkelsen med blant annet Antonios den store og de såkalte ørkenfedrene.

(fortsettes)

Gudstjenesten og disippellivet i menigheten i Jerusalem, del 11

Jesus etterlot seg en praksis som ivaretar en standard og som samtidig tillater de svakeste og fattigste å tilhøre et fellesskap:

1) Intensiv disippeltrening. 2) Tilgivelse 'sytti ganger sytti' for de som har feilet, til å bli gjenopprettet og få muligheten til å ta fatt på nytt.

Jesus insisterte på at disiplenes 'koinonia' (fellesskap eller samfunn) skulle utvides til også å gjelde de fattige og de som var aller nederst på rangstigen. Han sa: 'Sannelig sier jeg dere: Det dere gjorde mot en av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg'. (Matt 25,40)

Dette 'koinonia' inkluderte både kvinner og menn som delte det de hadde og tok seg av hverandre:

'I tiden som fulgte, reiste Jesus omkring og forkynte i byene og landsbyene og bar fram det gode budskapet om Guds rike. De tolv var med ham, og noen kvinner som var blitt helbredet for onde ånder og sykdommer. Det var Maria med tilnavnet Magdalena, som sju onde ånder hadde fart ut av, Johanna, som var gift med Kusa, en forvalter hos Herodes, og Susanna og mange andre. Med det de eide, hjalp de Jesus og de tolv'. (Luk 8,1-3)

Forsamlingen i Jerusalem
Forsamlingen i Jerusalem, forkroppsliggjorde Jesu liv i et 'krise-oikos' som bestod av 5120 mennesker som hadde alt felles! Det var Den Hellige Ånd som gjorde dette mulig.

Men hvordan var dette praktisk mulig? Jo, ved at disse 5120 kom sammen i små hushold med måltidsfelleskap, hvor man delte maten man hadde seg imellom og man delte fellesskap. De hadde også felles kasse, hvor det som kom inn i den ble delt ut av apostlene til de som trengte det. Med andre ord: De som hadde større ressurser enn andre, delte med de som ikke hadde det.

Menighetene rundt Middelhavet var til å begynne med slike 'oikos'. De var preget av at 'de hadde alt felles', og 'det var ingen som led nød i blant dem'.

En generasjon senere forventet apostelen Paulus det samme av de husmenighetene som ble grunnlagt i Galatia-området:

'Så la oss gjøre godt mot alle så lenge det er tid, og mest mot dem som er vår familie (oikos) i troen'. (Gal 6,10)

Det var på denne måten den første kristne forsamlingen forsto og levde ut Jesu radikale ord:

'Slik er det altså: Ingen av dere kan være min disippel uten å gi avkall på alt han eier'. (Luk 14,33) 

De forsto disse ordene, ikke som noe heroisk utført av enkelte individer med et helt spesielt kall, men som en måte å dele med de fattige, som en utvidelse av den solidaritet som allerede eksisterte i det 'oikos' Jesus hadde med sine 12 apostler.

Et viktig spørsmål
I neste artikkel skal vi se nærmere på hvorfor dette ble endret når Kirken ble institusjonalisert med keiser Konstantin. I mellomtiden kan vi spørre oss om ikke vi også har tatt for lett på dette i vår tid, og kanskje ikke tatt Jesu ord på ramme alvor. Jeg spør meg selv. For har vi ikke en tendens til å åndeliggjøre det Jesus sa? Og få det til ikke å gjelde oss? For når var siste gangen vi lot oss utfordre av ordene fra Luk 14,33 og når hørte du sist en preken over disse ordene av Jesus? Har du noensinne hørt en slik preken?

Gudstjenesten og disippellivet i menigheten i Jerusalem, del 10

Når Jesus leste sitt manifest i synagogen i Nasaret, siterte Han profeten Jesaja. I denne profetien heter det at Messias skal proklamere 'et nådens år fra Herren'. (Luk 4,19).

I ørene til alle nødlidende kunne dette bare bety 'Jubelåret' som det gis løfte om i 3.Mos 25,10: 'Dere skal holde det femtiende året hellig og rope ut frihet i landet for alle som bor der. Det skal være et frigivelsesår for dere. Da skal dere komme tilbake, hver til sin eiendom og hver til sin slekt'. Når basunklangen innledet Jubelåret, ble all gjeld slettet, fanger ble satt fri, og landeiendommer gitt tilbake til den opprinnelige familien.

Men hvordan skulle dette kunne skje i Jesu samtid, med romersk okkupasjon? Få - om noen, heller ikke Jesu etterfølgere - kunne tenke seg noe annet enn at en hær overvant romerne.

Et nytt oikos - menigheten
Jesus begynner sin tjeneste i Galilea. Langt borte fra maktens sentrum. Han helbreder mange syke, kaster ut onde ånder, kaller disiplene til å forlate sine hjem og danner et nytt samfunn, og på den måten inngir Han nytt håp ved å annonsere at Guds rike var nær.

Selve redskapet for denne revolusjonerende bevegelsen var ingen hær, men et nytt slags oikos, ikke et oikos som bygget på vanlige familebånd, men gjennom å trene disipler i et fellesskap. La oss se nærmere på en kjent beretning fra evangeliene, som beskriver dette for oss:

"Mens han ennå talte til folkemengden, kom moren og søsknene hans. De sto utenfor og ville gjerne snakke med ham. Da var det en som sa til ham: 'Din mor og dine søsken står utenfor og vil snakke med deg.' Men Jesus svarte ham: 'Hvem er min mor, og hvem er mine søsken?' Og han rakte ut hånden mot disiplene sine og sa: 'Se, her er min mor og mine søsken. For den som gjør min himmelske Fars vilje, er min bror og søster og mor.'" (Matt 12,46-50)

Det Jesus gjør er at Han grunnlegger et nytt samfunn innenfor skallet av det gamle ved å skape et nytt familie-system: 'For den som gjør min himmelske Fars vilje, er min bror og søster og mor'. Plikten til å ta seg av hverandre som hørte til slekten ble en del av disippelfellesskapet som ville elske og sørge for enhver som ville følge Jesus. Dette var virkelig gode nyheter for de fattige, for 'synderne', til 'de bortkomne sauene av Israels hus'. Nå hadde de et familie-nettverk som de kunne tilhøre, hvor de kunne dele, og finne mening i arbeidet for Gud.

Bergprekenen og Fadervår i relasjon til Oikos
Til dette nye oikos er det at Jesus gir sine instruksjoner om hvordan et slikt liv skal leves ut i praksis. Det skjer gjennom Saligprisningene og Bergprekenen.

Bergprekenen blir først meningsfull når vi leser den i dette lyset! Den inneholder en etikk som ikke har noen mening til folk som antar at menigheten er en samling av enkeltindivider frelst for himmelen, mens de på hver sin måte forsøker å leve så best de kan i denne verden. Men den gir full mening om man ser at dette er en etikk som kan leves ut blant de som har blitt forvandlet fra å være 'et jeg' til å bli 'vi'.

Legg merke til hvordan Jesus lærer om bønn! Han lærer oss å be: 'VÅR Far', og Han refererer til 'VÅRT daglige brød', som viser at Han snakker om brød som deles med andre! Han ber oss om å tilgi 'VÅRE skyldnere', noe som gjør sletting av gjeld og tilgivelse for synd til noe man praktiserer i et fellesskap. Og 'la OSS ikke komme i fristelse' viser til fulle at mange av våre åndelige kamper blir vunnet eller tapt sammen!

Med 'Fadervår' har Jesus har Jesus ikke gitt oss en individuell bønn, men en bønn som bes i fellesskap, for denne bønnens virkelige innhold går tapt om den ikke bes i felleskapet, i menigheten, det nye oikos.

(fortsettes)

Gudstjenesten og disippellivet i menigheten i Jerusalem, del 9

I gammel tid - og i de fleste uland i dag - har den utvidede familien - oikos - en plikt på seg til å gi husrom og mat til enhver slektning som måtte trenge det. Alle som tilhører et slikt hushold - et oikos - skyldte den andre solidaritet, familie lojalitet og den helt grunnleggende støtten de hadde behov for.                                      

Sønnene, lik sine fedre, hadde plikt på seg til å stå skulder ved skulder med den utvidede familiens behov. Som vi ser asylsøkere og innvandrere gjør i dag ved at de sender penger tilbake til familien sin. Ideelt sett tilhørte alle et oikos fordi utenfor ville få ha muligheten til å overleve, slik det også er virkeligheten for millioner av mennesker i vår tid. Et oikos var det normale sosiale sikkerhetsnettet. Slik også på Jesu tid.

Romersk okkupasjonsmakt og tempelskatten
På Jesu tid var Israel okkupert av et brutalt militærdiktatur - den romerske keisermakten. Den satte disse utvidede familiene på en hard prøve. Ikke bare krevde de inn skatter og avgifter for administrasjon av koloniene de hadde, men romerne krevde også inn en ekstra skatt - en tributt. Det var en ekstra ydmykende byrde for jødene for å dekke de omkostningene den romerske okkupasjonen innebar. Jødene skulle altså betale for at de var okkupert!

Oppå dette fikk den vanlige jøde ekstra økonomiske utfordringer: Den årlige tempelskatten sammen med de romerske skattene, var i ferd med å tvinge de jødene som tilhørte de lavere samfunnslag i kne. Alle disse pengene fant veien enten til Rom eller Jerusalem. Disse stedene ble økonomiske sentra.

I mellomtiden ble gjeldsbyrden større og større for mange familier, og tok fra dem jorda de eide, deres ære, og ofte også muligheten til å kunne overleve. De hadde skatteoppkreverne på nakken - skatteoppkrevere som ble rikere og rikere, etter hvert som folk ble fattigere og fattigere.

Under dette presset brøt oikos-systemet - familienes solidaritet - sammen. Håpet for de eiendomsløse i Israel var å finne en de kunne arbeide for, slik den bortkomne sønnen gjør det i lignelsen Jesus forteller, når han får gjete dennes griser. Så djupt var ikke bare denne jøden falt at man måtte gjete urene dyr, men slik var det for riktige mange i hans samtid.

En desperat underklasse
Noe annet vi skal merke oss når det gjelder Jesu samtid er dette: Fariseerne i deres iver for hellighet, presset 'de trofaste' til å holde seg vekk fra 'synderne' i deres håp om at Gud skulle reise opp et rettferdig folk og på den måten bli fri fra okkupasjonsmakten.

Denne nødlidende underklassen, som verken hadde råd til tempelofringene, eller klarte å oppfylle de mange kravene til et liv slik jødisk tro forpliktet dem til, sto overfor skammen det var at ingen 'skikkelig jøde' ville være venn med denne gruppen eller tilby dem bordplass eller ha fellesskap med dem på noen måte. Om du har dette i bakhodet når du leser Jesu lignelser så vil du forstå dem bedre!

Til de fortapte av Israels hus
Disse desperate skarene av utstøtte som sto der uten fellesskapets støtte var vanligvis enker og foreldreløse, de kronisk syke, dagarbeiderne, tiggerne, prostituerte, tyver og revousjonære elementer. Livene deres var virkelig elendige, og levealderen var lav.

Det var til disse kallet til Hans disipler først lød!

'Gå heller til de tapte får av Israels hus! Når dere går av sted så forkynn: Himlenes rike er kommet nær!' (Matt 10,6-7/Norsk Bibel 88/98)

Det at Israels hus (oikos) ikke var den utvidede familien den var tenkt å være var skandaløst for Jesus! Derfor er det til dem Jesus ber disiplene gå aller først med de gode nyhetene om at Guds rike er kommet nær!

Når Jesus legger frem sitt manifest - hva Hans oppdrag går ut på - så siterer Han profeten Jesaja:

'Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne evangeliet for fattige. Han har sendt meg for å forkynne for fanger at de skal få frihet og for blinde at de skal få syn, for å sette undertrykte fri, for å forkynne et nådens år fra Herren'. (Luk 4,18-19)

(fortsettes)

Gudstjenesten og disippellivet i menigheten i Jerusalem, del 8

Evangeliet er i vår tid blitt redusert til noe personlig og privat hvor det enkelte individ krever sin rett til liv, frihet og lykke. Det handler ikke lenger om å dele erfaringer med det å være en lem på Kristi kropp, eller å bry seg om det som var Jesu hovedanliggende: at Guds rike skulle komme til jorden, slik det er i himmelen.

En av årsakene til dette er at kirken er blitt en del av konsumentsamfunnet, drevet fram av mediastyrte behov: Hva ønsker jeg meg? Hvordan skal jeg få mine behov dekket? Vi lever med andre ord i et svært så aggressivt anti-fellesskap samfunn, og dagens kirke bygger så absolutt opp om dette.

Hvordan klarte vi å havne i dette uføret?

Utviklingen
For 200 år siden bodde de fleste mennesker i utvidede familier. Her fantes den støtten de trengte for å overleve. De levde nært til det landområde som gav dem det de trengte å spise. På 1950-tallet ble kjernefamilien en norm. Hvor hver hadde sine egne hus, bil og frihet til å flytte på seg når økonomien tillot det.

Nå - i det 21. århundre - er kjernefamilien blitt en sjeldenhet. Majoriteten er enslige med barn. Og selv der hele familien bor under ett tak, så må hver person ha sin egen mobiltelefon, noe å kjøre med, egen TV på rommet, og det er sjeldent man har tid til felles måltider, for alle er opptatt hver på sin kant.

Når vi lever i et slikt samfunn som vårt så leser vi uvilkårlig Det nye testamente med 'meg-briller', og vi finner at mye av det vi leser i Det nye testamente synes utdatert.

Når vi for eksempel leser: 'Slik er det altså: Ingen av dere kan være min disippel uten å vi avkall på alt han eier', (Luk 14,33) så "vet" vi allerede: Dette gjelder ikke meg! Kanskje tenker vi slik at dette gjaldt en spesiell gruppe i en spesiell tidsperiode? Eller kanskje det handler om at vi skal bli bedre forvaltere? Men mest sannsynlig har vi aldri tenkt over radikaliteten i slike ord av Jesus, fordi pastoren vår aldri ha preket over slike tekster.

Bokstavelig?
Men tenk om det er slik at Jesus mente vi skulle ta disse ordene bokstavelig? I neste artikkel skal vi se nærmere på hva Jesu samtid så ut og hvordan de første kristne så på Jesu radikale budskap. Vi skal se nærmere på bruken av ordet og begrepet 'oikos'.

(fortsettes)                                                                                                                      

Gjestfrihet - en nøkkel til å formidle Guds rike, del 3

Man skal ikke lese lenge i Det nye testamente før en støter på tekster som handler om gjestfrihet, før en oppdager at gjestfriheten det er snakk om handler om de som vanligvis ikke inviteres inn i det gode selskap! Før jeg gir eksempler på slike tekster, hvis innhold er særdeles utfordrende, så la meg si noen ord om vår tids dyrkelse av det effektive, fremgangsrike mennesket. Eller de som lykkes i andres øyne, de som har noe å bidra med i samfunnet. Slike mennesker vil man gjerne omgås. I visse sammenhenger gir det status, og man øker sin egen anseelse ved å omgås de 'riktige' menneskene.

Jesu omgangskrets var derimot ganske annerledes. Han var sammen med syndere og datidens mest uglesette mennesker, tollerne. De som tjente okkupasjonsmakten. Her fant man de marginaliserte som de spedalske og de prostituerte. Selv snakket Han om de fattige, de fremmede, de sultne, og kalte dem til og med salige. Han så noe i dem som representerte andre verdier - Guds rikes verdier. Barna ble satt frem som eksempler for de voksne, og det var ikke de forstandige som forstod seg på himmelrikets mysterier.

Jean Vanier er et forbilde på en radikal etterfølger av Jesus, spør du meg. Han er marineoffiseren og filosofen, som bryter over tvert, henter ut to som er feilplasserte på et psykiatrisk sykehus, og bosetter seg sammen med dem. Det er opptakten til et av de mest radikale bofellesskap vi har sett: Arken, hvor funksjonsfriske og funksjonshemmede bor sammen under samme tak, og hvor verdien av et menneske ikke måles i dets produktivitet, men i dette at alle er skapt i Guds bilde!

Og da menes alle.

Om felleslivet i bofellesskapene som går under navnet Arken - l'Arche - skriver Jean Vanier:

'Vi lærer alle av smerten og gleden ved fellesskapet, hvor det svakeste medlem åpner hjertene til medlidenhet og leder oss alle inn i den djupere enhet med Jesus... Vi vokser sammen i det vi forsøker å leve ut Jesu budskap... Vi trenger alle å fordjupe vår kjærlighet til Jesus, som er skjult i de som ofte er uønsket'.

Det siste Jean Vanier sier her er jo uhyre radikalt: Om vi vil fordjupe vår kjærlighet til Jesus - og det vil vi jo! - (vi vil alle elske Jesus mer) så gjør vi det ved å bli kjent med og lære av de som er de uønskede i vårt samfunn.

Stans litt denne onsdagen og spør deg selv hva det konkret vil si for ditt liv! Har du tid til å bli kjent med noen av de som er marginalisert i vårt samfunn? De psykisk syke, de med Downs syndrome, de psykisk utviklingshemmede? Eller tror du ikke det er her Jesus er å finne?

Gjestfrihet - en nøkkel til å formidle Guds rike, del 2

Kathryn Spink forteller noe om gjestfrihet i sin biografi om bror Roger, grunnleggeren av den økumeniske kommuniteten i Taize (bildet).

Dette var før Roger Louis Schutz-Marsauche hadde funnet det stedet som skulle bli til begrepet Taize. På sin leting etter et sted hvor han kunne slå seg ned og grunnlegge kommuniteten, hadde han nettopp kommet til den lille franske landsbyen. Han hadde gjort seg ferdig med å bese eiendommen, og spurte så den gamle damen som viste ham rundt, om det fantes et spisested i nærheten. Da så hun på ham, innbød ham til å spise med seg, og sa: 'Bli her, vi er så alene. Her i landsbyen bor ingen lenger, og vintrene er så lange og kalde'.

Ordene fra den fattige og aldrende kvinnen skulle vise seg å bli veldig betydningsfulle. Den Kristus som Matteus beskriver identifiserer seg jo spesielt med dem som er fattige, sultne, tørste og ensomme. Han som skulle bli kjent som bror Roger, så Kristus i denne ensomme kvinnen som talte.

Da han kom hjem til Sveits ville faren vite hvordan reisen hadde gått. Roger fortalte hva han hadde opplevd, og fortalte om den gamle, gjestfrie kvinnen. Da sa faren:

'Gud taler gjennom de fattigste av de fattige. Du må lytte til ydmykheten til denne kvinnen'.

Og slik ble det. Bror Roger slo seg ned i den lille franske landsbyen oppe på åskammen, blant fattige, ensomme mennesker, som bød på gjestfrihet. I dag besøkes stedet av hundretusener hvert eneste år, og her har mange funnet Kristus som en levende, oppstanden Frelser og Herre.

Gjestfrihet kan være en døråpner som åpner opp for at Guds vilje kan skje.

(fortsettes)

Gjestfrihet - en nøkkel til å formidle Guds rike, del 1

Når apostelen Paulus skriver til den kristne forsamlingen i Rom, oppforder han den til å 'legge vinn på gjestfrihet' (Rom 12,13). Vanligvis når vi tenker på gjestfrihet så tenker vi vel som oftest på, at vi inviterer venner eller bekjente hjem til oss. Men i Jesu radikale undervisning blir vi utfordret til å være gjestfri mot fremmede. Jeg skal komme tilbake til konkrete eksempler fra evangeliene når det gjelder dette.

Men la oss først se på hva ordet gjestfri betyr. Ordet kommer fra det latinske ordet 'hospes' som betyr 'fremmed' eller 'gjest'. I visse sammenhenger kan det også bety 'vert'. Det greske ordet for gjestfrihet er 'philoxenos', og er det ordet vi støter på i Det nye testamente. Det er sammensatt av to ord: 'philo' som betyr 'erfart kjærlighet' og 'xenos' som betyr 'fremmed'. Men også dette ordet kan bety 'vert'.

Philoxenos betyr altså:

1. Kjærlighet til en fremmed
2. En fremmed som erfarer kjærlighet
3. Kjærlighet uttrykt fra en vert

I denne nye artikkelserien skal vi se nærmere på betydningen av gjestfrihet i tjenesten med å nå mennesker med evangeliet, og som et uttrykk for noe av det mest essensielle i Guds rike. I en tid med så mye fremmedgjøring og ensomhet som vår, kan det å være gjestfri bety at 'fremmede erfarer kjærlighet' og at denne erfarte kjærligheten åpner opp evangeliet for dem. Tro om ikke gjestfrihet er en integrert del av selve evangeliet?

Hjemmet vårt kan bli en base for at mennesker skal omsluttes av Guds kjærlighet.

(fortsettes)

Gå ikke til kirke - vær kirke!

Vi får ulike assosiasjoner når vi hører ordet "kirke" eller "menighet". Vi tenker kanskje møte/gudstjeneste, benker, salmer, pastor/prest. Leser vi vårt Nye testamente stifter vi derimot bekjentskap med helt andre ord og bilder. Ordet som brukes om menighet i Det nye testamente er ekklesia. Dette er et ord som vi har omtalt flere ganger på denne bloggen, så jeg skal ikke gå i detalj her, annet enn å si at dette ordet kommer av ordet ek-kaleo som betyr å "kalle ut fra". I et studiedokument utgitt av Avdelingen for teologi og utdanning i Den europeiske baptistføderasjonen heter det: "Vi forstår menigheten som fellesskapet av troende, som deler Herrens bord. Baptistene forstår menigheten som bestående av troende som har inngått en pakt med hverandre og Gud om å tjene Ham og arbeide sammen for Ham. De har ofte omtalt seg selv om et 'samlet fellesskap', og det betyr at Gud har kalt dem sammen med Kristi synlige legeme på et sted, og at de frivillig har blitt enige om å møtes sammen på denne måten. Denne gjensidigheten uttrykkes sentralt i samlingen om bordet hvor Herrens nattverd feires med brød og vin, og de tror at de her også har fellesskap med hele Jesu Kristi legeme, som er den verdensvide kirken."


Det nye testamente understreker at menigheten er Kristi kropp. "Nå er dere Kristi kropp, og hver for seg er dere lemmer på Hans kropp." (1.Kor 12,27) Menigheten er altså ikke et hus eller en bygning, men mennesker! Den eneste måten til at dette kan bli mer enn ord, er at hver og en av oss fyller den rollen som den enkelte av oss er tiltenkt som en del av denne kroppen! Når hvert medlem av kroppen fungerer som de skal ifølge deres særskilte gave, blir Kristus fullt ut sett.


I Det nye testamente er kirke/menighet brukt i følgende sammenhenger:


* Den universelle kirke - som er forsamlingen av de hellige i himmel og på jord og gjennom alle tider.
* Menigheten på et sted - slik som menigheten i Jerusalem, Antiokia, Cæsarea, Filippi, Efesos, Laodikea, Pergamum etc.


Det er en generell enighet blant nytestamentlige forskere at menighetens basisenhet i de første tre århundrer var det som på gresk kalles "oikos", og som på norsk oversettes med "husfolk", "hushold" eller "hus". Det er ikke da i første rekke snakk om det vanlig hus, men de som bor i dette huset. På den tiden da Det nye testamentes tekster ble skrevet var et hushold mer enn kjernefamilien. Vi snakker om et utvidet familiebegrep bestående av tjenere, slaver og andre som hadde tilknytning til ens familie.


Det er også bred enighet om at de første kristne kom sammen i hus, hvor de feiret sine gudstjenester. Disse husene var gjerne store nok til å romme mange mennesker. I Rom 16,3-5 møter vi en av disse husmenighetene, men vi finner også mange andre eksempler på dette i Det nye testamente: "Hils Priskilla og Akvilas, mine medarbeidere i Kristus Jesus, de som vågde sine egne liv for mitt liv, ikke bare jeg takker dem, men også alle menighetene blant hedningefolkene. Hils også menigheten som er i deres hus!" Legg merke til ordformuleringen her: "Menigheten som ER I deres hus." Huset er ikke menigheten, men menigheten er menneskene som samles der.


I det fjerde århundre skjer det dramatiske endringer i dette nytestamentlige mønsteret. Keiser Konstantin gjør kristendommen til statsreligion, egne kirkebygg reises, det innføres skikker som er Det nye testamente helt fremmed, ikke minst sammenblandingen mellom kirke og stat, samt dåp av små barn. Det er ingen tvil om at mye av det som skjer rundt Keiser Konstantin er et brudd med apostlenes lære og dermed den sanne kristne tro.


Hvordan så de første kristne på seg selv?


De var disipler samlet rundt Jesus. Mark 3,14 og Matt 18,20
De var Kristi kropp. Rom 7,14 og 1.Kor 12
De var en familie. NT bruker en rekke ord og bilder på dette: Små barn, husfolk, brødre, søstre
De var ekklesia
De var Kristi brud, Ef 5,22-32
De var levende steiner og et åndelig tempel: 1.Pet 2,5
De var grenene på vintreet, Joh 15.
De var et hellig folk (nasjon), en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, 1.Pet 2,9

(Bildet er hentet fra en gudstjeneste i en mennonittkirke)