Hvordan feire kjærlighetsmåltid, del 4

Her fortsetter artikkelen til Edin Løvås om kjærlighetsmåltidet. Jeg gjør oppmerksom på at artikkelen er lengre enn det jeg gjengir. Blant annet skriver Løvås om den budne nattverden, altså det faktum at nattverden skal feires i en kirke og med en prest til å forrette. Dette har jeg valgt å hoppe over, og heller konsentrere meg om det Løvås skriver om selve kjærlighetsmåltidet:

Når vi nå skal gå over til en praktisk beskrivelse av kjærlighetsmåltidets funksjon i våre dager, må først si dette: Måltidet fungerer best og riktigst i en husmenighet. Det naturlige er som regel også det beste. Den flokken som kommer sammen i en husmenighet og et hverdagsfellesskap, kommer sammen til kveldsmat, og forener dette med nattverd. Dermed holder de et nytestamentlig kjærlighetsmåltid. Unntaksvis kan man bruke en lillesal i en kirke, et bedehus eller misjonshus. Men dette er ingen god ordning, helt enkelt fordi vi normalt spiser i våre hjem.

Hvor mange kan være med?
Svaret på dette er at man kan være så mange at man kan føre en naturlig samtale. Dette vil vel si at grensen går et sted mellom 15 og 20 stykker. Det ideelle tallet for et husfellesskap er 6-12 stykker. Dette er også de ideelle for kjærlighetsmåltidet.

Bordet
Dekk vakkert med lys og blomster. Sett f.eks grovt brød, smør, ost og frukt på bordet. Gjerne med noe marmelade, syltetøy eller honning. Når det gjelder brødet, så var det slik at det usyrede brød hørte påsken til i Israelssfolkets historie.. Det var derfor Jesus brukte dette under innstiftelsen av nattverden. Senere brukte de første kristne sitt vanlige matbrød.

Når det gjelder hva som kan drikkes, så bør dere ikke bruke kaffe eller vanlig te. Det passer dårlig med vinen. Derimot kan dere bruke en giftfri urtete. Om dere har alkoholfri vin, som helt bør være en søt, kan den eventuelt brukes også som måltidsdrikk. Noen bruker melk. På Sandom Retreatsenter bruker vi vann til maten, og har en rødvin blandet med litt vann i nattverdkalken.

Dette må betraktes som forslag. Grunntanken når det gjelder pådekkingen er denne: Det skal ikke være et symbolsk eller et overdådig måltid. Paulus og apostelen Judas refser de matglade rikfolkene som brakte med seg overdrevet mye til samlingene, og dessuten beholdt den fine maten for seg selv.

Nattverdserviset
De første kristne hadde ikke noe særlig nattverdservise, men de brukte heller ikke den slags kopper og glass som vi har. Deres begre var fellesbegre. 

Sett altså et nattverdfat og en nattverdkalk midt på bordet. Legg et stykke brød på fatet. For opptil 15-20 personer kan det være f.eks en vanlig kneipbrødskive eller et lite grovt rundstykke. Det bør altså ikke brukes noe ekstra nattverdbrød.

I kalken kan det f.eks være avalkoholisert eller vanlig rødvin som blandes med vann.

Paulus sier at vi bør markere forskjellen mellom Herrens kropp og blod og den vanlige maten. Dette er bakgrunnen for følgende råd: Bruk et fat og en kalk med tradisjonell form. Det kan være i sølv, men like gjerne i tinn, giftfri keramikk eller glass. Den som skal be om Guds velsignelse over gavene, setter seg helst på et av bordets langsider, like overfor nattverdserviset.

(fortsetter)

Hvordan feire kjærlighetsmåltid, del 3

Her er tredje del av artikkelen om Kjærlighetsmåltidet av Edin Løvås. Første del ble publisert fredag 25. mars, andre del lørdag 26. mars:

Tanken på hvordan forholdet skal bli mellom den store menigheten og den lille gruppen blir fort en bekymring. Slik er det også når husmenigheten kommer på tale.

Men det behøver ikke å bli konflikter og splid. Det er mulig med balanse og harmoni. Howard Snyder skriver i sin kjente bok: "The Wineskins" om et nett av husmenigheter i tilknytning til et etablert menighetsliv. 

I NT finner vi denne balansen. To eksempler: Jerusalemmenighetenkom tre ganger om dagen sammen i templet. Ved den tredje, sjette og niende time, som er det samme som kl 9,12 og 15, strømmet tusener av troende til Salomos bueganger. Om kveldene holdt de kjærlighetsmåltider rundt omkring i hjemmene. Vi hører ikke om noen splid eller uenighet. 

I innledningen til Paulus' første brev til Korint finnes to uttrykk vi bør merke oss. Først hilser han: "Guds menighet i Korint". Deretter hilser han også: "Alle som på enkelt sted påkaller vår Herre Jesu Kristi navn." Med det første uttrykket tenker han på alle de hellige, og med det andre husmenighetene. Og det var tydelig at det ikke var noen motsetning mellom de små husfellessskapene og det store menighetsfellesskapet. 

Dette er mønsteret og idealet. Dette må vi kunne leve i overensstemmelse med, selv om kirkens brokete historie har gitt oss alle disse trossamfunn og kirker. Utgangspunktet bør altså være husmenigheten knyttet til etablert menighetsliv. Der hvor de lokale forholdene er slik at husmenighetene bør være tverrkirkelige, for ikke å bryte i stykker samfunnet mellom de hellige på et sted, bør dette kunne aksepteres av de forskjellige menighetenes ledelse.

Kjærlighetsmåltidet i våre hjem
Behov for grupper og små fellesskap, ser de fleste av oss i dag. I den forbindelse skal det sies: Kjærlighetsmåltidet er ikke bare en nytestamentlig form, men også den mest slitesterke formen for gruppesamlinger. Dette kommer blant annet av måltidets allsidighet: delgivning, forbønn, bibellesning, Jesusmeditasjon, bordfellesskap, bibelsamtale, sang og spill, nattverd, lovprisning og tilbedelse. En fri form kan forenes med en fast ordning, osv.

Det uviklingsstadiet som vi står i nettopp nå, skule tilsi at kjærlighetsmåltidet igjen får den plass i våre hjem som Jesus og apostlene har villet at det skulle ha.

(fortsettes)

Hvordan feire kjærlighetsmåltid, del 2

Her fortsetter artikkelen til Edin Løvås om kjærlighetsmåltidet. Første del ble publisert i går:

Nattverden under måltidet
Slik forteller Markus: 'Mens de holdt måltid, tok han et brød, takket og brøt det, ga dem og sa: Ta imot, dette er min kropp. Og han tok et beger, takket, ga dem og de drakk alle av den. Og han sa til dem: Dette er mitt blod, paktens blod, som blir utøst for mange'. 

Merk dette: 'Mens de holdt måltid.' Jesus løftet altså ikke nattverdhandlingen ut av måltidet. Han sa ikke: 'Nå har vi spist og drukket. Nå rydder vi av bordet, slik at vi kan ha nattverd'. Men nattverden var en del av måltidet, og hørte sammen med dette.

Da kjærlighetsmåltidene startet i de første menighetene, ble det selvfølgelig ordnet på samme måte. Det finnes i NT ingen beskrivelse av noen annen form for nattverd enn den Jesus gav disiplene del i. Det finnes heller ingen ny ordre, enn den Jesus ga dem når Han sa: 'Gjør dette til minne om meg'. 

Hva er konsekvensene av dette? Det kan ikke være at nattverden, slik den feires i våre kirker og bedehus, mister sin gyldighet. Vi er jo alle enige om vi ikke kan legge blåpapir på urkristendommen. Vi kan heller ikke hoppe over 2000 års kirkehistorie.

Men vi kan ennå mindre gå til den andre ytterligheten og hevde at den eneste formen som skildres i NT ikke er brukbar. Det kloke og riktige må være at kjærlighetsmåltidet får leve i hjemmene, og den vanlige nattverdformen i kirker/forsamlingslokalene.

Men dersom en absolutt vil vurdere det ene mot det andre, må kjærlighetsmåltidet komme først. Sett fra denne synsvinkelen kan man forstå den kjente, svenske statskirkepresten som uttalte dette: 'Jeg vil arbeide for at nattverden igjen blir forenet med et virkelig måltid'.

I hjemmene
Slik var det i den første tiden: I hundrevis av hjem rundt omkring i Jerusalem holdt disiplene kjærlighetsmåltider. Dette skjedde hver eneste kveld. Det fantes ingen kirker. Den første ble bygget 200-250 år senere. Synagogene ble jo også snart stengt for disiplene. Det var i hjemmene og i husfellesskapene de hadde sine aller viktigste samlinger. Skoler og torg ble iblant benyttet, men det var i hjemmene den urkristne menigheten sitt viktigste tilhold. Uttrykket 'Guds hus' er jo aldri en bygning i NT. 'Hans hus er vi' forteller Skriften.

(fortsettes)

Hvordan feire kjærlighetsmåltid, del 1

Denne påsken har jeg valgt å hente frem igjen en tekst av en av mine største påvirkningskilder, Edin Løvås (bildet). Jeg kjenner på en djup takknemlighet for at jeg fikk lære og alle de gode velsignelsene som jeg fikk ta del i gjennom Edin. Han er djupt savnet. Denne artikkelen handler om 'kjærlighetsmåltidet', ikke bare dets teologiske bakgrunnn, men Edin Løvås gir også praktisk undervisning om hvordan det kan feires i en kirke eller i et hjem. Det er mitt inderlige håp at mange kristne begynner å feire 'kjærlighetsmåltidet' eller Agapemåltidet, slik de første kristne gjorde:

Måltidet har stor plass i Guds ord. Sett i forhold til våre matvaner, kan en bli ganske forundret over en del av det som fortelles. Et par eksempler fra GT: Da Abraham fikk besøk av englene, stelte han i stand et måltid for dem. En skulle tro at det hadde passet bedre med lydhørhet og taushet, enn mat og drikke. Da Moses og Israels eldste kom opp på fjellet, og fikk se Guds ufattelige herlighet. ble dette skildret på følgende måte: De skuet Gud, og de spiste og drakk.

Når vi kommer over i NT, finner vi det samme. Noe av det første som fortelles om Jesus og disiplene, er at de deltok i et bryllupsmåltid i Kana i Galilea. Tolleren Levi holdt et selskap for Jesus hjemme hos seg. En gang da folkemassen var særlig ivrig og hele situasjonen var ganske stresset, kommer Markus med dette sukket: 'Det var så mange som kom og gikk at vi ikke engang fikk tid til å spise'. Hadde det vært i dag, ville Peter ha bedt dem ta det med ro et øyeblikk, så de kunne få slengt i seg et par brødskiver. I stedet innbød Jesus disiplene med til et ensomt sted hvor de kunne være for seg selv. Hans hensikt var utvilsomt at de skulle holde et måltid sammen. Vi vet hvordan det gikk. Resultatet ble massemøtet, og brødunderet på den andre siden av sjøen.

En av fariseernes alvorligste anklager mot Jesus var at han spiste og drakk sammen med tollere og syndere. Man kan tenke seg hvordan de skokker seg sammen ved dørene til disse menneskenes tilholdssted, for å se hvordan Jesus fryder seg sammen med prostituerte og svindlere. Gjennom måltidet viste Han sin kjærlighet, og søkte vennskap med disse utstøtte menneskene.

Måltidet i de 40 dagene

Vi skulle tro at Jesus, da Han viste seg for disiplene etter oppstandelsen, ville la spisingen være. Det er snarere tvert imot slik at han demonstrerer betydningen av måltidsfellesskap.

Noe av det første som fortelles er at disiplene gav ham fisk og honningkake, slik at han kunne spise for deres øyne. Emmausvandrerne hadde fått ham med seg inn i byen, og inn i huset der de hadde sitt losji. Der satte Han seg ned for å spise sammen med dem. Da Han brøt brødet, kjente de Ham igjen. Etter at noen av disiplene hadde vært på sin mislykkede fisketur og kom tilbake i morgengryningen, hadde deres oppstandne Herre tent opp bål og stelt til frokost for dem. Og da Peter skal forkynne evangeliet i Kornelius' hus, ordlegger Han seg på denne måten: 'Gud reiste ham opp på den tredje dag, og lot ham tre synlig fram, ikke for hele folket, men for de vitner Gud i forveien hadde utvalgt, for oss som spiste og drakk sammen med ham etter at han var stått opp fra de døde'.

Men det måltidet som har fått aller størst betydning, er det aller siste - før lidelsen. Forberedelsene som Han gav ordre om, Hans ord om at Han hadde lengtet etter å sette seg til bords sammen med dem og de viktige hendelsene ved selve måltidet, forteller om dets betydning. Hele kirkens historie understreker hvor viktig denne kvelden var. 

(fortsettes)

Billedtekst: Edin Løvås taler. Legg merke til korset bak. Det er det såkalte 'Oppstandelseskorset' som Edin Løvås designet. Det er å få kjøpt hos Misjonsforbundet, som også har tatt dette bildet.

Å være menighet, del 11

Jesus og Hans disipler spiste ofte sammen. Det understreker måltidets store betydning, for vennskap, for samtale, for fellesskap. Og vi leser at Han gikk hjem til ulike mennesker - gjerne mennesker som tilhørte marginaliserte grupper i samfunnet - og da spiste de sammen. Å spise sammen med noen gir aksept. Da blir man sett og bekreftet. Noe som mange mennesker i dag lengter etter.

I denne artikkelen vil jeg ta frem tre skriftsteder. Det ene er beretningen om Emmaus-vandrerne i Luk 24. Etter at Jesus hadde gått et veistykke med disse to, leser vi: 'De nærmet seg nå den landsbyen de skulle til, og han lot som han ville dra videre. Men de ba ham inntrengende: Bli hos oss! Det lir mot kveld, og dagen heller. Da gikk han inn og ble hos dem. Og mens han satt til bords med dem, tok han brødet, ba takkebønnen, brøt det og ga dem. Da ble øynene deres åpnet, så de kjente ham igjen'. (v.28-31a)

Disse to forsto ikke hvem de hadde gått ved siden av. Det er først under måltidsfellesskapet at de gjenkjenner Jesus, og det skjer når Han bryter brødet. Det forteller noe om hva Herrens måltid gir oss: Det åpner våre øyne så vi får se hvem Jesus er! Brødsbrytelsen eller Nattverden åpenbarer Jesus!

Det andre skriftstedet er også hentet fra tiden etter Jesu oppstandelse fra de døde. Fra Tiberiassjøen. Disiplene har vært på fisketur. Fangsten er heller skrall. Det er først når de gjør som mannen som står langs Tiberiassjøens bredder sier at de får fisk. Og fisk i mengder. Johannes skriver:

'Da de var kommet i land, så de et bål der, og det lå fisk og brød på glørne'. (Joh 21,9)

Igjen er det at Jesus innbyr til et godt måltid mat. Så skriver Johannes: 'Da de var ferdige med måltidet, sier Jesus til Simon Peter: Simon, sønn av Johannes, elsker du meg mer enn disse?' (v.15) Rammen som måltidet har skapt, åpner for muligheten til en djup og avgjørende samtale. Måltidsfellesskap gjør gjerne det. Det er noe med den avslappende atmosfæren, som gjør at spørsmål som ellers ikke kan stilles på grunn av støy av ulike kilder, gis det åpninger for under et måltid mat. Det er noe med at vi ikke er så på vakt og så kritiske, men åpne for det andre mennesket som vi sitter ved siden av.

Det tredje skriftstedet er det kjente verset fra Åp 3,20:

'Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg'.

I andre oversettelser står det: vil jeg holde nattverd med ham. Men ordet 'nattverd' betyr ikke noe annet enn kveldsmat, kveldsmåltid. Det er hva Jesus inviterer en hver troende til: måltidsfellesskapet. På den tiden satt man ikke på hver sin side av et bord, nei, man satt ved siden av hverandre! Så nært ønsker Jesus å være hver eneste en av oss.

(fortsettes)

Gudstjenesten og disippellivet i menigheten i Jerusalem, del 17

Før vi fortsetter denne serien som tar utgangspunkt i urkirken i Jerusalem, og hvor vi har sett nærmere på utviklingen frem til den keiserlige statskirken og konsekvensen av den for apostolisk kristentro, vil jeg gjerne få sitere John W.Kennedy, som i mange år arbeidet i India hvor han plantet frie menigheter. Han har skrevet en bok i kirkehistorie, som jeg har hatt stor glede av å lese.

John W. Kennedy skriver følgende: 'Uten Kristi herrevelde eksisterer det ingen menighet'.

La det stå som overskrift over hele denne serien. Dette er så grunnleggende for at vi skal ha en bibelsk forståelse av menigheten og kirkens historie. Vi skal nå se nærmere på en vekkelsesbevegelse som sto utenfor den keiserlige statskirken, nemlig Priscillianismen.

Tilbake til urkirken
Omtrent på den tiden hvor Augustin blir født i år 354, så en bemerkelsesverdig bevegelse dagens lys som hadde til hensikt å vende tilbake til urkirkens kraft og troskap mot Guds ord. Det hele begynte i Spania, og spredte seg så til Portugal og Frankrike.

En fremstående mann assosiert med denne bevegelsen var en velstående spanjol, særdeles begavet, ved navn Priscillian. Han hadde vendt seg bort fra de hedenske avgudene, men han følte ingen attraksjon til den kristne tro. Han søkte derimot til de filosofiske retningene i sin samtid. Men i sin søken skulle han finne Kristus, som han tidligere hadde avvist. Han ble en ivrig gransker av Bibelen, og han begynte å undervise i den. Mange kom for å høre. De ble dratt til en mann hvis ærlighet og praktiske tilnærming til Guds ord gjorde at mange kom til tro på Jesus som sin Frelser og Herre.

Priscillian var legmann, men hans kunnskaper i Guds ord, ble anerkjent av kirken og han ble utnevnt til biskop av Avila i Spania. Men hans gudfryktighet og den hellighet som preget ham, hans undervisning og ikke minst hans popularitet, gjorde at han fikk fiender blant presteskapet. Det ble rettet anklager mot ham, nemlig at Priscillian skulle tilhøre en gnostisk bevegelse, kalt Manicæismen. Dette skjedde i år 380.

Dette var en av favorittanklagene den keiserlige statskirken hadde på lager når den møtte noe som kunne rokke ved dens makt. Dermed kunne de fordømme de som hadde andre synspunkter på den som kjettere.

Anklagene lot seg derimot ikke bevise, men fire år senere slo anklagerne til igjen, denne gangen ledet an av den onde biskop Ithacus. På synoden i Bordeaux ble Priscillian og hans tilhengere ikke bare anklaget for vranglære, men også for umoral og for magi eller hekseri.

Halshugget
Priscillian og hans tilhengere ble kjent skyldige. En benådning ble sendt til keiser Maximillian, men avslått. Priscillian og seks andre priscillianere - slik ble de kalt av sine motstandere, selv kalte de seg kristne - ble halshugget. Og bøkene Priscillian skrev ble bannlyst. De man fant ble ødelagt.

Men avrettingen av Priscillian og hans tilhengere skapte sterke reaksjoner. Blant de som reagerte var Martin av Tours og den fryktløse biskopen av Milano, Ambrosios. De protesterte på det sterkeste mot denne ondskapen, og de ville ikke ha noe å gjøre med de biskopene som hadde stilt seg bak drapene på Priscillian og hans tilhengere.

I neste artikkel skal vi se nærmere på hva som forårsaket en så sterk reaksjon at Priscillian ble henrettet. Det handlet blant annet om dåpen og om menighetens frie stilling.

Billedtekst: Den keiserlige statskirken kvittet seg med brysomme kritikere ved å brenne dem, henge dem, halshugge dem eller drukne dem. For meg er det umulig å forstå at man kunne forsvare dette og samtidig påstå at man var Kristi sanne kirke. Det er lite som ligner på apostolisk kristen tro ved en slik handlemåte.

(fortsetter)

Gudstjenesten og disippellivet i menigheten i Jerusalem, del 16

Den donastiske bevegelsen i Nord-Afrika var betydningsfull både i åndelig styrke og i antall. Den var helt på høyde med Den ortodokse kirke hva medlemstall angår. I år 330 kom 270 donastiske biskoper sammen i Kartago, og beregninger viser at Den ortodokse kirke ikke hadde hatt mange flere i denne kirkeprovinsen.

Dette er interessant av flere grunner. Blant annet fordi dette er de områdene hvor Tertullian og Cyprian hadde nedlagt så mye av sin store arbeidsinnsats. En av årsakene til denne store menighetsveksten skyldes nok blant annet den monastiske frimenighetstradisjonen, som også Tertullian sluttet seg til. Kontrasten til dette sto Cyprian for med sin sterke understrekning av biskopens rolle. Dette gjorde nok kløften større, og den protestbevegelsen som donatismen representerte fikk dermed større slagkraft.

Men det er også et annet moment som vi ikke kan se helt bort fra, nemlig at det fantes en anti-romersk tradisjon i Nord-Afrika. I lang tid hadde det ligget et gammelt og steilt motsetningsforhold mellom Rom og Kartago. Likevel - disse nasjonalistiske undertonene forklarer likevel ikke den menighetsveksten og det sterke åndelige livet som fantes blant donatistene. Vi må tilbake til urkirken for å finne den samme vitaliteten og åndelige kraften. Vi ser noe av det samme i dag i den koptiske kirkens bønneliv.

En sterk leder
Det er interessant å merke seg at om man leter på Internett etter en billedlig fremstilling av Donastus finner man ingen. Man finner derimot mange ikoner og billedlige fremstillinger av andre profilerte kirkelige ledere i hans samtid. Det er en naturlig forklaring på dette: Donastus var for statskirken en kjetter, en heretiker. Slike er ikke verd å minnes. Men for tusenvis av mennesker var han en sann åndelig veileder.

Da Donastus i år 316 ble valgt til erkebiskop blant donatistene fikk bevegelsen en sterk leder. Han beskrives som svært velstalende, som en stor begavelse, og svært lærd.

Hvordan skulle så keiseren forsøke å få ham i tale - og vinne ham over på sitt parti?

Jo, ved penger! Slik keiseren hadde opptrådt når han forsøkte å vinne biskopene over på sin side. Da gav ham dem pengegaver. Avguden Mammon har alltid vært en fristelse. Også for kirkeledere. Men Donastus takket nei. Han betraktet pengene som det de var: en bestikkelse.

Og det er nå han bruker de etter hvert så berømte ordene: 'Hva har keiseren med kirken å gjøre?'

Med dette gav han for alltid frimenighetsbevegelsen dens slagord. For slikt har det lydt og lyder helt opp til vår tid. Problemstillingen er ikke mindre aktuell i det 21 århundre.

Hans død og bevegelsens framtid
Donastus døde i landflyktighet omkrng år 350. Lederskapet for den donastiske bevegelsen ble tatt over av en spanjol, nemlig Parmenian. Donastus og Parmenian lignet på hverandre. Begge var preget av et liv i bønn. Begynnelsen på 360-tallet ble nok en storhetstid for denne vekkelsen.

De tok så sterk avstand til statskirken at de renset de kirkebyggene de overtok fra den, de ordinerte på nytt de prestene som gikk over på donatistenes side og de døpte alle som hadde vært medlemmer av statskirken og som nå ønsket å bli medlemmer i deres sammenhenger. For donatistene var ikke dette snakk om noen gjendåp. De anerkjente ikke statskirken som kirke, og dermed heller ikke den dåp denne kirken utførte.

I de siste årtier av det fjerde århundre var donatismen den dominerende frimenighetsbevegelsen i Nord-Afrika.

Augustin og den voldelige forfølgelsen av annerledes troende
Noen ord må sies om Augustin i denne sammenhengen. Augustin bekjempet donatismen først og fremt teologisk. Men han stanset ikke der.

Augustin tydde til vold. Vi kommer ikke bort fra at Augustin, som hadde så mye fint å bidra med teologisk, ble de selve premissleverandøren for den voldelige forfølgelsen av kristne som har tenkt annerledes enn statskirken. Denne siden ved Augustin nevnes sjelden blant hans mange beundrere.

Det er fra Augustin vi har ordene: 'cogite intrare! Oversatt: tving den tilbake!

Da de romerske tvangslovene igjen ble fornyet, kunne de begynne å inndra donatistenes eiendommer og kirker. Augustin var svært fornøyd. Nå kunne han tvinge folk tilbake til statskirken. Og det ble gjort. Det bel innkalt til en synode i Kartago i 411 som skulle forsøke å løse de store utfordringene man nå sto overfor. 279 donastiske biskoper og 286 av statskirkens biskoper deltok. Det ble heftige diskusjoner, og Augustin var den den ledet an. Donatistene anklaget statskirken for grusomme forfølgelser av annerledes tenkende, men det var Augustin og hans fløy som vant frem.

Forfølgelse
Etter denne synoden brøt forfølgelsene løs. Donatistenes sammenkomster ble forbudt med dødsstraff, deres kirker stengt, medlemmene fratatt alle sine borgerlige rettigheter og mange måtte betale store bøter. Slik behandlet altså storkirken - statens kirke - de som ønsket å leve i tråd med urkirkens idealer.

Donatismen levde likevel videre et par århundrer .

I neste artikkel skal vi se nærmere på den frimenighetsbevegelsen som ble kalt for pricillianere.

Bildet viser en billedlig fremstilling av forfølgelsen av donatistene.

(fortsettes)

Gudstjenesten og disippellivet i menigheten i Jerusalem, del 15

Vi skal nå se nærmere på de kristne gruppene som befant seg utenfor den instiusjonelle statskirken eller storkirken som hadde keiseren som overhode. For de fantes. Vi begynner med Donatistene

Quid sit imperatori cum ecclesia
Disse ordene, uttalt av biskop Donatus, får stå som det viktigste spørsmålet som ble stilt i denne for kirken skjebnesvangre tiden: 'Hva har keiseren med kirken å gjøre?'

En av de mest betydningsfulle retningene som gjorde motstand mot statskirken, oppstod blant berberne i det romerske Nord-Afrika, dagens Algerie og Tunis. Det er interessant at disse områdene den dag i dag opplever en gjennomgripende vekkelse hvor et stort antall mennesker har kommet til tro de siste årene. Her hadde den kristne tro fått slå djupe røtter, og de kristne som befant seg i dette landskapet hadde ikke blitt influert av kompromissmakerne ellers i Romerriket. Blant de berberske menighetene fantes det et rikt åndelig liv, preget av Åndens gaver.

En menighet av mennesker kalt ut av verden
For de kristne berberne var det et viktig spørsmål som meldte seg:  hvem består den kristne menigheten av? De var opptatt av å holde menigheten ren i den forstand at den bestod av mennesker som var kommet til tro, hadde omvendt seg fra sine synder, og latt seg døpe på bekjennelsen av sin tro.

Allerede like etter keiserediktet i 313 om toleranse mot kristendommen, ble dette en aktuell problemstilling, og det er da den såkalte donatismen oppstår. Bevegelsens tilblivelse er knyttet til et biskopvalg. En gruppering så det slik at siden den nye biskopen av Kartago ble vigslet av en som hadde sviktet under forfølgelestiden under keiser Diocletian, ville de ikke godkjenne den nye biskopen. De velger en annen. Med dette oppstod det djupe skillet som skulle karakterisere den nord-afrikanske kirken.

De to grupperingene er i utgangspunktet ganske jevnstore, men visse steder vokser den ene seg sterkere enn den andre, og får etter hvert kallenavnet 'donastisme', etter Donastus den store, som i en mannsalder frem til omkring 350 var det nye samfunnets kraftfulle leder.

Synodene i Rom og Arles
Det fant sted to betydningsfulle synoder i denne tiden. Den ene i Rom år 313 og den andre i Arles i Sør-Frankrike året etter. De drøftet blant annet den strid som oppsto om hvem som skulle eie de ulike kirkebyggene. Dette gjaldt kirkebygg som under forfølgelsen ble stengt eller beslaglagt. Når de skulle gis tilbake kunne det melde seg både representanter for Statskirken eller Storkirken og donastene. For keiseren og hans kirkelige embetsmenn ble dette en særdeles vanskelig problemstilling, som ikke minst hadde med sammenblandingen av stat og kirke å gjøre.

Striden var uløselig. Keiseren utstedte et nytt edikt som inndro donatistenes kirker og eiendom og forbød dem å døpe! Når uroligheter brøt ut på grunn av sosial nød satte keiseren inn militæret mot donatistene, og flere av dem led martyrdøden.

Døpere
Det er i forbindelse med denne striden at begrepet 'omdøpere' eller 'anabaptister' oppstår. For donatistene lot seg ikke stanse. De døpte de som kom til tro, og de døpte 'om igjen' de som hadde tilhørt den keiserlige storkirken og som brøt med den.

Den keiserlige storkirken hevdet sin rett til å representere den sanne tro, mens donatistene mente den hadde forrådt troen ved å inngå samarbeide med keiseren. De kunne ikke akseptere sammenblandingen mellom stat og kirke, og ville ikke akseptere keiseren som kirkens overhode. For dem hadde kirken bare et hode, og det var Kristus.

I neste artikkel skal vi se nærmere på denne bevegelsens utbredelse.

(fortsettes)

Gudstjenesten og disippellivet i menigheten i Jerusalem, del 14

Det kunne kanskje være av interesse for de som følger denne serien å lese hva en av de konservative lutherske kirkehistorikerne har å si om den kirke som fremstår med keiser Konstantin og keiser Theodosios.

I boken 'Religionsfrihetens historie', skriver biskop Christen Brun, som støttet opprettelsen av Menighetsfakultetet, og var sensor da institusjonen fikk eksamensrett i 1913, følgende:

'Det er denne fra det romerske hedenskap overførte tankegang, som bestemmer den statskirkelige ordning ... Men det sier seg selv at prinsippet om keiserens selvskrevethet til å gjøre sin makt gjeldende på kirkens enemerker, måtte medføre et betydelig tap for kirkens selvstendige handlefrihet. Og innførselen av maktmidler på det område hvor de ingen rett hadde, tjente også til å fremkalle forvirring i begrepene hos kirkens menn, så den falske lære her fikk inngang, at når et statsoverhoved sluttet seg til kristendommen, så var han i kraft av sin høye stilling kalt og forpliktet til å verne om den kristelige lære og virke for dens utbredelse. I stedet for å kjempe for sannhetens seier med åndens våpen alene, søkte derfor kirken hjelp hos staten.

Det vil forstås som noe i seg selv ganske naturlig at de gledet seg over at staten hadde oppgitt sin fiendtlige holdning, så kirken uforstyrret kunne utføre sin gjerning. Men samtidig ble de således blendet av tronens glans, av den keiserlige gunst og nåde som i voksende grad ble kirken til del, særlig gjennom økonomiske understøttelser, at de betenkelige konsekvenser som kunne utvikle seg herav synes å være trådt tilbake for den alminnelige bevissthet. Og enn mere, krenkelsen av den religiøse frihet ved voldsomme forhåndsregler mot hedenskapet og overfor de fra den katolske kirke avvikende kristelige retninger, fant endog bifall hos mange og fremkalte ikke i det hele den kraftige protest som her hadde vært på plass ...' (Religionsfrihetens historie, side 27flg)

Det som keiseren vil er lov
Det er to uttalelser  som til fulle viser hvem som virkelig bestemte i den nye statskirken. I forbindelse med en synode i Mailand i år 355 uttalte keiser Konstantin følgende til de forsamlede biskopene: 'Det som jeg vil, er lov'. Dette blir fulgt opp av keiser Theodosios som i år 382 bestemmer at det skal være dødsstraff  'for de sekteriske retninger', og med keiser Justinian føres den statskirkelige tanken til sin ytterste konsekvens. I forbindelse med synoden i Konstantinopel i 536 gav de tilstedeværende biskopene tilslutning til at 'i kirken må intet skje uten keiserens vilje og befaling'.

Det var altså ikke lenger Kristus som var hode for menigheten, men keiseren, og det var keiseren man måtte lyde, ikke Kristus.

Oppsiktsvekkende
Biskop Christen Brun kommer med en oppsiktsvekkende uttalelse i sin bok på side 39:

'Vi må søke utenfor den katolske storkirke til de dissenterende retninger for å kunne finne igjen de opprinnelige, kirken tilhørende trosfrihetens grunnsetninger'.

(fortsettes)

Gudstjenesten og disippellivet i menigheten i Jerusalem, del 13

Et eller annet sted underveis mistet kristenheten kallet til 'å gjøre disipler' levd ut i et felles liv som en norm for en hver kristen.                                

Etter Jesu død og oppstandelse, fulgte apostlene dette kallet. I det vi kaller urkirken ble Bergprekenen selve grunnlagsundervisningen for katekumenene - de som gikk i dåpsopplæring.

Tre århundrer senere, solgte Antonios alt han eide, og gav det til de fattige, samtidig som han vendte ryggen til en kirke som ikke bare hadde blitt en institusjon knyttet til det romerske statsapparatet, men som hadde blitt 'verdsliggjort' ved at dens medlemmer ble tvunget til å bli en del av den. Den kirke som ble grunnlagt på pinsefestens dag hvor omvendelse, tro og dåp var kriteriet for medlemskap, besto nå av i all hovedsak mennesker som ble lagt til fordi staten krevde det. Antonios responderte på Jesu kall til den rike unge mannen, om å selge alt for å følge Ham.

Under den tiden Antonios levde gjorde Konstantin kristendommen til den religion som var foretrukket av imperiet, en form for tilpasset religion, hvor den store mengden av medlemmer ble nominelle. En minimalistisk  versjon av den kristne tro oppsto, hvor det ikke lenger gjaldt å være en disippel, men en deltager i gudstjenesten uavhengig av det øvrige liv. Kirken ble et sted for livsritene: dåp, vigsel og begravelse.

Men dette gikk ikke upåaktet hen. Blant de kristne fantes det de som søkte tilbake til røttene, som bar på en lengsel om en kirke som var preget av det liv og den kraft som aposteltiden representerte. Antonios var en av disse, men han var ikke alene. Tusener søkte ut i ødemarken for å finne Gud. Etter hvert dannet de kommuniteter for å leve ut dette livet sammen: i bønn, stillhet, måltidsfellesskap og i eukaristien.

Benedikt av Nursia
Benedikt av Nursia, i det sjette århundre, satte så sammen noen av de erfaringene som mange av disse monastiske kommunitetene hadde gjort seg. Han organiserte dem i en regel som fokuserte på bønn og arbeid, og som så skulle veilede Benediktinerne og som skulle inspirere andre monastiske og nymonastiske tradisjoner helt frem til vår egen tid.

I disse monastiske kommunitetene forsøkte man å leve ut det disippelliv som de fant beskrevet i evangeliene, brevene og i Apostlenes gjerninger. Her tok de vare på den apostoliske praksis, på både liv og lære, og det er gjennom disse klostrene og monastiske kommunitetene at kirken har fått del i fornyelse og åndelig liv. Klostrene og de monastiske kommunitetene ble et sterkt korrektiv til det manglende åndelige liv i mange av kirkene, og ble ikke minst et kall til omvendelse.

Slik det også er i dag. Den fornyelsen våre kirker så sårt trenger vil komme fra små og store monastiske og nymonastiske kommuniteter hvor bønnen er det viktige pulsslaget i hverdagene. Og måten å leve ut Jesuslivet på fremdeles utgjør en stor utfordring for menighetsliv som har stivnet.

På bildet ser vi Benedikt av Nursia be sammen med noen av sine disipler.

(fortsettes)

Gudstjenesten og disippellivet i menigheten i Jerusalem, del 12

Er det ikke noe som heter at om du ikke kan overvinne noen, slå lag med dem?

Det var kanskje slik han tenkte, keiser Konstantin. Med ham endrer mye seg for menigheten som ble grunnlagt i Jerusalem. Tidligere romerske keisere hadde forsøkt å knuse kirken. Det skjedde gjennom forfølgelser, som kom og gikk. Men ingen av dem klarte å sette en stopper for en kolossale kirkeveksten de første kristne opplevde. Og ingen av disse tidlige kristne ville finne på å gå på kompromiss med evangeliet om Guds rike. At keiser og kirke kunne høre sammen var en uhørt ting - helt frem til keiser Konstantin kom på banen.

Keiser Konstantin
Hvem var han så denne keiser Konstantin? Jeg skal gi deg kortversjonen: Han ble født 27.februar 272 og døde 22.mai 337. Han var romersk keiser fra år 306 og frem til sin død. Og hadde sin fulle hyre med å holde rivaler fra tronen for å beholde sin makt. Under slaget ved Milviusboren, like utenfor Rom, nærmere bestemt den 27.oktober 312, fikk han om kvelden se et syn av et kors mot himmelen. Det viste seg like over den nedadgående sol. Over dette skal det ha stått skrevet: 'I dette tegn skal du seire'. Overveldet av synet skal han ha fått soldatene sine til å male et kors på skjoldene sine, og han vant det blodige slaget. Det er ikke vanskelig å forstå at dette har ingen ting med kristen tro å gjøre. Så er da også omvendelsen til keiseren til den kristne tro svært omdiskutert blant historikerne og teologene. Den skjedde ikke før enn på dødsleiet.

I 313 sender så keiser Konstantin ut et edikt hvor han så gav de kristne og alle andre full frihet til å følge den religion de selv ønsket. Noe slikt hadde man aldri før sett i historien. Men keiser Konstantin stanser ikke med dette. Han favoriserer nå den troen som de andre keiserne hadde gjort det de kunne for å knuse. Han fylte kontorene sine med kristne, og fritok de kristne fra skatter og fra militærtjeneste. Vel å merke: de kristne ble en del av keiserens hær etter hvert! Keiser Konstantin gjør med andre ord den kristne tro til statens religion, til sin hoffreligion. Det utenkelige sett fra Jesus og apostlenes side, er nå plutselig blitt mulig. Kirke og keiser er blitt ett.

Fra å samles i hjem store nok til å romme mange gir keiseren kirken muligheten til å bygge kirker. Og han utsteder en forordning i år 325 hvor han ber alle sine undersåtter om å ta imot den kristne tro. Med dette introduseres statskirke- og folkekirkeordningen. Nå gjelder ikke lenger omvendelse og tro som kriterium for å bli en kristen, men en keiserlig forordning. Selv om mange romere fortsatt ville holde fast ved sin hedendom, var det mange som fulgte keiserens forordning. Menighetene fikk plutselig å gjøre med mennesker som ikke var kommet til tro på Jesus gjennom omvendelse fra sine synder, men som ble en del av kirken fordi keiseren mente det var best! Og medlemskap i kirken gav sosial status!

Kirkens verdsliggjøring
Kirkehistorikeren Leonard Verduin skriver i sin svært så leseverdige bok: 'The Anatomy of a Hybrid. A Study in Chuch-State Relationship':                                                                                                                

'Den tragiske unionen av kirke og stat i det fjerde århundre førte til at en sjarmløs hybrid ble født. Det som hadde ført til at kong Saul ble avvist av Gud ble re-introdusert med applaus av Konstantin. Det var en fusjon eller sammensmeltning av motstridene trosretninger, en sammenblanding av evangeliet med hedenskap. Når en ser på omstendighetene som omgav kristendommens fødsel, hvis arkitekt var keiseren, så kommer det ikke som noen overraskelse at denne hybriden ble et instrument for krig ...'

Nå var det ikke keiser Konstantin, men keiser Theodosios (378-398) som fullfører det keiser Konstantin begynte på: den kristne tro er blitt statsreligion. Og folk tvinges til å bli medlem av kirken! Det fører til en forferdelig situasjon for Kristi forsamling. Den fylles av mennesker som ikke er født på ny.

Ikke bare det: Keiser Theodosios begynte også å undertrykke andre religioner. Etter hans påbud ble hedenske templer revet av 'kristen' mobb, og det fløt mye blod. Den keiserlige militærånden kom inn i kirken. Med sin fenomenale kirkevekst hadde jo kirken beseiret Romerriket, men nå skjer tragedien: Romerriket beseirer kirken, og den omskaper mye av originalen til en kirke i Romerrikets bilde. Kirken hadde forandret sin natur og ble nå en politisk maktorganisasjon i det imperialistiske Roms ånd og vesen.

Som en motreaksjon mot denne verdliggjøringen av kirken kom ørkenvekkelsen med blant annet Antonios den store og de såkalte ørkenfedrene.

(fortsettes)

Gudstjenesten og disippellivet i menigheten i Jerusalem, del 11

Jesus etterlot seg en praksis som ivaretar en standard og som samtidig tillater de svakeste og fattigste å tilhøre et fellesskap:

1) Intensiv disippeltrening. 2) Tilgivelse 'sytti ganger sytti' for de som har feilet, til å bli gjenopprettet og få muligheten til å ta fatt på nytt.

Jesus insisterte på at disiplenes 'koinonia' (fellesskap eller samfunn) skulle utvides til også å gjelde de fattige og de som var aller nederst på rangstigen. Han sa: 'Sannelig sier jeg dere: Det dere gjorde mot en av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg'. (Matt 25,40)

Dette 'koinonia' inkluderte både kvinner og menn som delte det de hadde og tok seg av hverandre:

'I tiden som fulgte, reiste Jesus omkring og forkynte i byene og landsbyene og bar fram det gode budskapet om Guds rike. De tolv var med ham, og noen kvinner som var blitt helbredet for onde ånder og sykdommer. Det var Maria med tilnavnet Magdalena, som sju onde ånder hadde fart ut av, Johanna, som var gift med Kusa, en forvalter hos Herodes, og Susanna og mange andre. Med det de eide, hjalp de Jesus og de tolv'. (Luk 8,1-3)

Forsamlingen i Jerusalem
Forsamlingen i Jerusalem, forkroppsliggjorde Jesu liv i et 'krise-oikos' som bestod av 5120 mennesker som hadde alt felles! Det var Den Hellige Ånd som gjorde dette mulig.

Men hvordan var dette praktisk mulig? Jo, ved at disse 5120 kom sammen i små hushold med måltidsfelleskap, hvor man delte maten man hadde seg imellom og man delte fellesskap. De hadde også felles kasse, hvor det som kom inn i den ble delt ut av apostlene til de som trengte det. Med andre ord: De som hadde større ressurser enn andre, delte med de som ikke hadde det.

Menighetene rundt Middelhavet var til å begynne med slike 'oikos'. De var preget av at 'de hadde alt felles', og 'det var ingen som led nød i blant dem'.

En generasjon senere forventet apostelen Paulus det samme av de husmenighetene som ble grunnlagt i Galatia-området:

'Så la oss gjøre godt mot alle så lenge det er tid, og mest mot dem som er vår familie (oikos) i troen'. (Gal 6,10)

Det var på denne måten den første kristne forsamlingen forsto og levde ut Jesu radikale ord:

'Slik er det altså: Ingen av dere kan være min disippel uten å gi avkall på alt han eier'. (Luk 14,33) 

De forsto disse ordene, ikke som noe heroisk utført av enkelte individer med et helt spesielt kall, men som en måte å dele med de fattige, som en utvidelse av den solidaritet som allerede eksisterte i det 'oikos' Jesus hadde med sine 12 apostler.

Et viktig spørsmål
I neste artikkel skal vi se nærmere på hvorfor dette ble endret når Kirken ble institusjonalisert med keiser Konstantin. I mellomtiden kan vi spørre oss om ikke vi også har tatt for lett på dette i vår tid, og kanskje ikke tatt Jesu ord på ramme alvor. Jeg spør meg selv. For har vi ikke en tendens til å åndeliggjøre det Jesus sa? Og få det til ikke å gjelde oss? For når var siste gangen vi lot oss utfordre av ordene fra Luk 14,33 og når hørte du sist en preken over disse ordene av Jesus? Har du noensinne hørt en slik preken?

Gudstjenesten og disippellivet i menigheten i Jerusalem, del 10

Når Jesus leste sitt manifest i synagogen i Nasaret, siterte Han profeten Jesaja. I denne profetien heter det at Messias skal proklamere 'et nådens år fra Herren'. (Luk 4,19).

I ørene til alle nødlidende kunne dette bare bety 'Jubelåret' som det gis løfte om i 3.Mos 25,10: 'Dere skal holde det femtiende året hellig og rope ut frihet i landet for alle som bor der. Det skal være et frigivelsesår for dere. Da skal dere komme tilbake, hver til sin eiendom og hver til sin slekt'. Når basunklangen innledet Jubelåret, ble all gjeld slettet, fanger ble satt fri, og landeiendommer gitt tilbake til den opprinnelige familien.

Men hvordan skulle dette kunne skje i Jesu samtid, med romersk okkupasjon? Få - om noen, heller ikke Jesu etterfølgere - kunne tenke seg noe annet enn at en hær overvant romerne.

Et nytt oikos - menigheten
Jesus begynner sin tjeneste i Galilea. Langt borte fra maktens sentrum. Han helbreder mange syke, kaster ut onde ånder, kaller disiplene til å forlate sine hjem og danner et nytt samfunn, og på den måten inngir Han nytt håp ved å annonsere at Guds rike var nær.

Selve redskapet for denne revolusjonerende bevegelsen var ingen hær, men et nytt slags oikos, ikke et oikos som bygget på vanlige familebånd, men gjennom å trene disipler i et fellesskap. La oss se nærmere på en kjent beretning fra evangeliene, som beskriver dette for oss:

"Mens han ennå talte til folkemengden, kom moren og søsknene hans. De sto utenfor og ville gjerne snakke med ham. Da var det en som sa til ham: 'Din mor og dine søsken står utenfor og vil snakke med deg.' Men Jesus svarte ham: 'Hvem er min mor, og hvem er mine søsken?' Og han rakte ut hånden mot disiplene sine og sa: 'Se, her er min mor og mine søsken. For den som gjør min himmelske Fars vilje, er min bror og søster og mor.'" (Matt 12,46-50)

Det Jesus gjør er at Han grunnlegger et nytt samfunn innenfor skallet av det gamle ved å skape et nytt familie-system: 'For den som gjør min himmelske Fars vilje, er min bror og søster og mor'. Plikten til å ta seg av hverandre som hørte til slekten ble en del av disippelfellesskapet som ville elske og sørge for enhver som ville følge Jesus. Dette var virkelig gode nyheter for de fattige, for 'synderne', til 'de bortkomne sauene av Israels hus'. Nå hadde de et familie-nettverk som de kunne tilhøre, hvor de kunne dele, og finne mening i arbeidet for Gud.

Bergprekenen og Fadervår i relasjon til Oikos
Til dette nye oikos er det at Jesus gir sine instruksjoner om hvordan et slikt liv skal leves ut i praksis. Det skjer gjennom Saligprisningene og Bergprekenen.

Bergprekenen blir først meningsfull når vi leser den i dette lyset! Den inneholder en etikk som ikke har noen mening til folk som antar at menigheten er en samling av enkeltindivider frelst for himmelen, mens de på hver sin måte forsøker å leve så best de kan i denne verden. Men den gir full mening om man ser at dette er en etikk som kan leves ut blant de som har blitt forvandlet fra å være 'et jeg' til å bli 'vi'.

Legg merke til hvordan Jesus lærer om bønn! Han lærer oss å be: 'VÅR Far', og Han refererer til 'VÅRT daglige brød', som viser at Han snakker om brød som deles med andre! Han ber oss om å tilgi 'VÅRE skyldnere', noe som gjør sletting av gjeld og tilgivelse for synd til noe man praktiserer i et fellesskap. Og 'la OSS ikke komme i fristelse' viser til fulle at mange av våre åndelige kamper blir vunnet eller tapt sammen!

Med 'Fadervår' har Jesus har Jesus ikke gitt oss en individuell bønn, men en bønn som bes i fellesskap, for denne bønnens virkelige innhold går tapt om den ikke bes i felleskapet, i menigheten, det nye oikos.

(fortsettes)

Gudstjenesten og disippellivet i menigheten i Jerusalem, del 9

I gammel tid - og i de fleste uland i dag - har den utvidede familien - oikos - en plikt på seg til å gi husrom og mat til enhver slektning som måtte trenge det. Alle som tilhører et slikt hushold - et oikos - skyldte den andre solidaritet, familie lojalitet og den helt grunnleggende støtten de hadde behov for.                                      

Sønnene, lik sine fedre, hadde plikt på seg til å stå skulder ved skulder med den utvidede familiens behov. Som vi ser asylsøkere og innvandrere gjør i dag ved at de sender penger tilbake til familien sin. Ideelt sett tilhørte alle et oikos fordi utenfor ville få ha muligheten til å overleve, slik det også er virkeligheten for millioner av mennesker i vår tid. Et oikos var det normale sosiale sikkerhetsnettet. Slik også på Jesu tid.

Romersk okkupasjonsmakt og tempelskatten
På Jesu tid var Israel okkupert av et brutalt militærdiktatur - den romerske keisermakten. Den satte disse utvidede familiene på en hard prøve. Ikke bare krevde de inn skatter og avgifter for administrasjon av koloniene de hadde, men romerne krevde også inn en ekstra skatt - en tributt. Det var en ekstra ydmykende byrde for jødene for å dekke de omkostningene den romerske okkupasjonen innebar. Jødene skulle altså betale for at de var okkupert!

Oppå dette fikk den vanlige jøde ekstra økonomiske utfordringer: Den årlige tempelskatten sammen med de romerske skattene, var i ferd med å tvinge de jødene som tilhørte de lavere samfunnslag i kne. Alle disse pengene fant veien enten til Rom eller Jerusalem. Disse stedene ble økonomiske sentra.

I mellomtiden ble gjeldsbyrden større og større for mange familier, og tok fra dem jorda de eide, deres ære, og ofte også muligheten til å kunne overleve. De hadde skatteoppkreverne på nakken - skatteoppkrevere som ble rikere og rikere, etter hvert som folk ble fattigere og fattigere.

Under dette presset brøt oikos-systemet - familienes solidaritet - sammen. Håpet for de eiendomsløse i Israel var å finne en de kunne arbeide for, slik den bortkomne sønnen gjør det i lignelsen Jesus forteller, når han får gjete dennes griser. Så djupt var ikke bare denne jøden falt at man måtte gjete urene dyr, men slik var det for riktige mange i hans samtid.

En desperat underklasse
Noe annet vi skal merke oss når det gjelder Jesu samtid er dette: Fariseerne i deres iver for hellighet, presset 'de trofaste' til å holde seg vekk fra 'synderne' i deres håp om at Gud skulle reise opp et rettferdig folk og på den måten bli fri fra okkupasjonsmakten.

Denne nødlidende underklassen, som verken hadde råd til tempelofringene, eller klarte å oppfylle de mange kravene til et liv slik jødisk tro forpliktet dem til, sto overfor skammen det var at ingen 'skikkelig jøde' ville være venn med denne gruppen eller tilby dem bordplass eller ha fellesskap med dem på noen måte. Om du har dette i bakhodet når du leser Jesu lignelser så vil du forstå dem bedre!

Til de fortapte av Israels hus
Disse desperate skarene av utstøtte som sto der uten fellesskapets støtte var vanligvis enker og foreldreløse, de kronisk syke, dagarbeiderne, tiggerne, prostituerte, tyver og revousjonære elementer. Livene deres var virkelig elendige, og levealderen var lav.

Det var til disse kallet til Hans disipler først lød!

'Gå heller til de tapte får av Israels hus! Når dere går av sted så forkynn: Himlenes rike er kommet nær!' (Matt 10,6-7/Norsk Bibel 88/98)

Det at Israels hus (oikos) ikke var den utvidede familien den var tenkt å være var skandaløst for Jesus! Derfor er det til dem Jesus ber disiplene gå aller først med de gode nyhetene om at Guds rike er kommet nær!

Når Jesus legger frem sitt manifest - hva Hans oppdrag går ut på - så siterer Han profeten Jesaja:

'Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne evangeliet for fattige. Han har sendt meg for å forkynne for fanger at de skal få frihet og for blinde at de skal få syn, for å sette undertrykte fri, for å forkynne et nådens år fra Herren'. (Luk 4,18-19)

(fortsettes)

Gudstjenesten og disippellivet i menigheten i Jerusalem, del 8

Evangeliet er i vår tid blitt redusert til noe personlig og privat hvor det enkelte individ krever sin rett til liv, frihet og lykke. Det handler ikke lenger om å dele erfaringer med det å være en lem på Kristi kropp, eller å bry seg om det som var Jesu hovedanliggende: at Guds rike skulle komme til jorden, slik det er i himmelen.

En av årsakene til dette er at kirken er blitt en del av konsumentsamfunnet, drevet fram av mediastyrte behov: Hva ønsker jeg meg? Hvordan skal jeg få mine behov dekket? Vi lever med andre ord i et svært så aggressivt anti-fellesskap samfunn, og dagens kirke bygger så absolutt opp om dette.

Hvordan klarte vi å havne i dette uføret?

Utviklingen
For 200 år siden bodde de fleste mennesker i utvidede familier. Her fantes den støtten de trengte for å overleve. De levde nært til det landområde som gav dem det de trengte å spise. På 1950-tallet ble kjernefamilien en norm. Hvor hver hadde sine egne hus, bil og frihet til å flytte på seg når økonomien tillot det.

Nå - i det 21. århundre - er kjernefamilien blitt en sjeldenhet. Majoriteten er enslige med barn. Og selv der hele familien bor under ett tak, så må hver person ha sin egen mobiltelefon, noe å kjøre med, egen TV på rommet, og det er sjeldent man har tid til felles måltider, for alle er opptatt hver på sin kant.

Når vi lever i et slikt samfunn som vårt så leser vi uvilkårlig Det nye testamente med 'meg-briller', og vi finner at mye av det vi leser i Det nye testamente synes utdatert.

Når vi for eksempel leser: 'Slik er det altså: Ingen av dere kan være min disippel uten å vi avkall på alt han eier', (Luk 14,33) så "vet" vi allerede: Dette gjelder ikke meg! Kanskje tenker vi slik at dette gjaldt en spesiell gruppe i en spesiell tidsperiode? Eller kanskje det handler om at vi skal bli bedre forvaltere? Men mest sannsynlig har vi aldri tenkt over radikaliteten i slike ord av Jesus, fordi pastoren vår aldri ha preket over slike tekster.

Bokstavelig?
Men tenk om det er slik at Jesus mente vi skulle ta disse ordene bokstavelig? I neste artikkel skal vi se nærmere på hva Jesu samtid så ut og hvordan de første kristne så på Jesu radikale budskap. Vi skal se nærmere på bruken av ordet og begrepet 'oikos'.

(fortsettes)                                                                                                                      

Gudstjenesten og disippellivet i menigheten i Jerusalem, del 7

Jesus var veldig tydelig når Han sa: Ingen kan tjene to herrer! Eller når Han sa: Samle dere ikke skatter på jorden! Ordene er ikke til å misforstå.

Like fullt: Den etter-konstantinske kirke klarte å sammenføye det Mesteren sa ikke lot seg sammenføye: Den blandet stat og kirke. Den klarte også det mesterstykke å få det til å virke helt uproblematisk at kirken ble en av de største - kanskje den største eiendomsbesitter i verden, med enorme rikdommer.

Men det skjedde ikke uten reaksjoner og protester. Når kirken ble institusjonalisert, og søkte jordisk makt, søkte de som hadde latt seg fascinere av Jesu radikale undervisning i evangeliene, ut i ørkenen. Ørkenvekkelsen på 200-300 tallet var en direkte følge av at kirken var i ferd med å miste sin vitalitet og åndelige kraft.

Antonios den store solgte alt han eide, og gav det han tjente til de fattige og gav seg ut i ødemarken. Og det gjorde andre med ham. De vendte den institusjonaliserte kirken ryggen. Et liv i bønn og enkelhet ble et kraftig profetisk korrektiv til de som ville forgylle kirkebygg og blande seg med stat- og keisermakt.

Benedikt av Nursia var en annen profetisk røst som talte institusjonskirken midt imot. Hans levde liv var et kraftig korrektiv til de kreftene i kirken som fjernet seg fra Jesu radikale budskap.

Ivan J. Kauffman
En av de som har dokumentert dette, og vist til den fornyelsen som kom gjennom de monastiske kommunitetene er Ivan J. Kauffman i boken: "Follow me". Kauffman har en noe uvanlig bakgrunn. Han kommer fra en familie som har røtter i Døperbevegelsens grupper som Amish og Mennonitene helt tilbake til 1700-tallet. Hans far var mennonite-pastor. På 1960-tallet førte en serie med ulike begivenheter til at Ivan Kauffman ble medlem av Den romersk-katolske kirke, og har vært det de siste 40 årene.

Kauffman skriver kirkehistorie på en annen måte enn det vi vanligvis er vant med. Han går tilbake til urkirken og dens praksis, og så beskriver han tiden fra Antonios til Benedikt, fra Martin av Tours til Cluny, fra Bernard av Clairvaux til Martin Luther, han skriver om den monastiske arven, om anabaptister til baptister. Om alle disse ulike strømningene - som alle er med på å vise vei tilbake til utgangspunktet.

Hensiktsmessige fellesskap
Han er også tydelig kjent med det som kalles for den ny-monastiske bevegelsen og dens vektlegging av kommuniteter. Denne bevegelsen snakke om 'intentional community' som en motsetning til 'institutional community'. Jeg har strevd med å finne en god norsk oversettelse til begrepet 'intentional community', men en venn av meg foreslo 'hensiktsmessige fellesskap' og det er en veldig god oversettelse av hva dette er.

Nok en gang legger Gud ned i mennesker en drøm om å vende tilbake til den kristne tro i original form så langt det er mulig. Man ønsker å leve troverdige liv, i enkelhet, som en stille protest mot vår tids materialisme og Mammondyrkelse. Man utfordres av Jesu radikale ord i Bergprekenen. Man engasjerer seg for sosial rettferdighet og stiller seg på de fattiges side.

Menigheten i Jerusalem med sin vektlegging av å dele det de hadde er en stor inspirasjonskilde. Mange av dagens nymonastiske kommuniteter finner du i de fraflyttede delene av storbyene i USA, Canada og Europa, hvor unge mennesker flytter inn i falleferdige hus for å bringe Guds rike til disse stedene! Disse små kommunitetene som ber tidebønner, bryter brødet, serverer suppe og hjelper til med praktiske gjøremål blir lyset som skinner på et mørkt, mørkt sted. Deres blotte liv er blitt en stille protest mot institusjonskirken og dens materielle rikdom.

(fortsettes)

Gudstjenesten og disippellivet i menigheten i Jerusalem, del 6

Fra å være en menighet som levde i eiendomsfellesskap og hadde alt felles, og som delte det de har med de fattige, utvikler Kirken seg til å bli en institusjon med kolossal rikdom som undertrykker de fattige og besitter en enorm eiendomsmasse. Etter hvert ble det innført en kirkeskatt, mange steder og for å inndra denne tvang Kirken med sine embetsmenn vanlige folk fra gard og grunn, om de ikke var i stand til å betale for seg.

Jeg leste nylig en artikkel som kom med et forslag nå i fastetiden, om at biskopene og prestene skulle ta av seg sine svære gull- og sølvkors, og henge på seg enkle trekors i stedet. Så kunne de henge gull- og sølvkorsene rundt nakken igjen etter at fastetiden var over!

Hvordan kunne det gå så galt? Hvordan er det mulig å fjerne seg så langt fra originalen?

Alt felles
Var praksisen med eiendomsfellesskap unikt for menigheten i Jerusalem, eller var dette en praksis også i de andre menighetene? De nytestamentlige skriftene er taus når det gjelder dette spørsmålet. Vi kjenner ikke til om de andre menighetene praktiserte dette, men det er ting som tyder på det. Praksisen med eiendomsfellesskap fungerte i hvert fall frem til slutten av det andre århundre.

Tertullian, som levde ca 160 til ca 225 e.Kr, og som regnes som en de fremste apologetene eller trosforsvarerne i den tidlige kirkens historie, skriver 'vi har alt felles, bortsett fra våre koner'. (FF Bruce: The Church of Jerusalem/Christian Brethren Reseach Fellowship Journal nr 4, April 1964, side 7)

Sannsynligvis kommer endringen med keiser Konstantin. Som med så mye annet i Kirkens historie. Man begynner å bygge kirkebygg, som etter hvert blir svært kostbare bygg, ikke minst på grunn av utsmykningene.

Fra enkle husforsamlinger til katedraler. Det er utviklingen slik vi ser den gjennom kirkehistorien. Ikke bare blir Kirken en stor eiendomsbesitter - den blir kanskje den største ved siden av keisermakten. Bispesetene blir enormt rike, og historien gir oss nok av grelle eksempler på paver, biskoper og prester som velter seg i luksus. Det er vanskelig å kjenne igjen de enkle fiskerne fra Galilea og urkirken i Jerusalem.

Mammon og Kirken
Jesus talte veldig tydelig om det Han kalte en umulighet! Han sa: 'Ingen kan tjene to herrer. Han hate den ene  og elske den andre, eller holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon'. (Matt 6,24) Likevel er det nettopp dette Kirken har gjort seg skyldig i. Den har blandet sammen kirke og statsmakten, og den eiendomsløse kirken er blitt rik på andre menneskers bekostning. Gjerne de fattigste av dem. Og forført av rikdom har den gjort forskjell på rik og fattig, slik Guds ord advarer oss mot. Og det med sterke ord:

'Mine søsken! Dere kan ikke tro på vår Herre Jesus Kristus, herlighetens Herre, og samtidig gjøre forskjell på folk. Sett at det kommer to menn inn i forsamlingen deres, den ene i staselige klær og med gullring på fingeren, den andre fattig og i skitne klær. Så legger dere merke til ham i staselige klær og sier: 'Vær så god, her en god plass', men til den fattige: 'Du kan stå der!' eller: 'Sett deg ved føttene mine!' Har dere ikke da skapt et skille blant dere? Er dere ikke blitt dommere med onde tanker? Hør, mine kjære søsken: Har ikke Gud utvalgt de fattige i verden til å være rike i troen og til å arve det riket han har lovet dem som elsker ham? Men dere har foraktet den fattige! Er det ikke de rike som undertrykker dere og drar dere fram for retten?  Og er det ikke de som spotter det gode navnet som er nevnt over dere?' (Jak 2,1-7)

Radikale etterfølgere
Men det fantes de som ikke ville ha med Mammon å gjøre. Opp gjennom kirkens historie reiste Gud opp profetrøster, som en Frans av Assisi, som talte Roma midt i mot. Han tok et særdeles kraftig oppgjør med Kirkens holdning til rikdom.

Men Frans var ikke alene. Opp gjennom Kirkens historie har det vært ulike grupper som ønsket å leve radikalt med Jesus, og som fant velsignelsene i eiendomsfellesskapet. Når vi kommer til Reformasjonstiden møter vi også Døperbevegelsen - anabaptistene. En gren av den går under navnet Hutterianerne, og om dem kan du lese i en av de neste artiklene.

(fortsettes)

Gudstjenesten og disippellivet i menigheten i Jerusalem, del 5

Her fortsetter serien om gudstjenesten og disippellivet i de første kristne forsamlingene. Forrige artikkel ble publisert 14.februar, og i de foregående artiklene har vi sett på hvordan de første kristne feiret Agapemåltidet eller Kjærlighetsmåltidet.

Et annet særtrekk ved menigheten i Jerusalem var at dens medlemmer hadde alt felles:

"De holdt seg trofast til apostlenes lære og fellesskapet, til brødsbrytelsen og bønnene. Hver og en ble grepet av ærefrykt, og mange under og tegn ble gjort av apostlene. Alle de troende holdt sammen og hadde alt felles. De solgte eiendommene sine og det de ellers eide, og delte ut til alle etter som hver enkelt trengte det. Hver dag holdt de trofast sammen på tempelplassen, og i hjemmene brøt de brødet og spiste sammen med oppriktig og hjertelig glede. De sang og lovpriste Gud og var godt likt av hele folket. Og hver dag la Herren til nye som lot seg frelse". (Apg 2,42-47)

"Hele mengden av troende var ett i hjerte og sinn, og ingen regnet det de eide som sitt eget; de hadde alt felles. Med stor kraft bar apostlene fram vitnesbyrdet om Herren Jesu oppstandelse og stor nåde var over dem alle. Ingen av dem led nød, for de som eide jord eller hus, solgte det og kom med pengene og la dem for apostlenes føtter. Så fikk hver enkelt tildelt det han trengte". (Apg 4,32-35)

Unikt fellesskap
Det er ting ting å si om dette: Menighetsfellesskapet i Jerusalem var unikt. Ordet menighet, som er en oversettelse av det greske ordet "ekklesia" og betegner 'et folk som er uttatt, innvidd og tilhørende Herren". I Jerusalem gav dette seg uttrykk blant annet i at menighetens medlemmer 'hadde alt felles'. Det fantes en bemerkelsesverdig radikalitet og overgivelse til Jesus. Han var Herre også over deres eiendeler.

Menigheten i Jerusalem fikk en eksplosjonsartet vekst. Den begynte med 120 personer, for så å vokse til 3000 og så til 5000. Det skaper utfordringer! Ikke minst med logistikken! Hvor skal alle disse folkene bo? Hva skal de gjøre for livets opphold? For mange av dens medlemmer kom jo ikke bare fra byen Jerusalem. Det var pinsefestens dag og fromme jøder fra hele Israel og fra en rekke land var tilstede for å feire høytiden.   Om ikke 3000 nye medlemmer hadde skapt utfordringer for de 120, så ble det ikke mindre utfordringer av at 2000 nye kom til tro!

Det trengtes husrom, det trenges mat. Det trengtes organisering. Blant disse 5120 medlemmene fantes det også fattige mennesker. Og det fantes enker. Dem hadde man i følge jødisk tradisjon et spesielt ansvar for. Dette ansvaret tok også den første menigheten på seg.

For å dekke noen av de presserende utfordringene den sto ovenfor begynte menigheten i Jerusalem med suppekjøkken: "På denne tiden, da tallet på disipler stadig steg, kom de gresktalende jødene med klager mot de hebraisktalende fordi deres egne enker ble tilsidesatt ved den daglige utdelingen". (Agj 6,1)

Unikt menighetsfellesskap i 40 år
Det unike menighetsfellesskapet i Jerusalem varte i nærmere 40 år. I år 70 invaderes byen og både jøder og kristne fordrives. Før dette skjer leser vi i Apostlenes gjerninger også om en forfølgelse i etterkant av drapet på diakonen Stefanus: "Samme dag brøt det løs en kraftig forfølgelse mot menigheten i Jerusalem, Alle unntatt apostlene ble spredt omkring i Judea og Samaria" (Apg 8,1). Men dette var bare for en tid. De kom tilbake til Jerusalem, og det unike fellesskapet der varte frem til år 70.

Når så Jerusalem blir re-etablert som en hedensk by i år 135 e.Kr gjenopprettes også menigheten i Jerusalem. Om dette skriver F.F Bruce, en meget anerkjent professor i Det nye testamente: "Men denne menigheten bestod utelukkende av medlemmer av hedensk opprinnelse og hadde ingen kontinuitet med menigheten i Jerusalem på aposteltiden". (The Church in Jerusalem. Christian Brethren Research Fellowship Journal no 4. April 1964, side 5)

Hva skjedde så med det unike menighetsfellesskapet som man hadde i Jerusalem? Det skal vi se nærmere på i neste artikkel.

(fortsettes)

Gudstjenesten og disippellivet i menigheten i Jerusalem, del 4

Det er bred enighet blant bibelforskerne og teologene at praksisen med å holde Agapemåltid eller Kjærlighetsmåltid opphørte fra midten av det tredje århundre. En kilde for dette er The Encyclopedia of Early Christianity, anerkjent oppslagsverk som gjengir både romersk-katolske og protestantiske synspunkter.

Hva er så årsaken til at man ikke lenger  holder Agapemåltidet? Det finnes ikke en årsak alene, de er flere. Generelt kan det sies at utgangspunktet er at Agapemåltidet var en integrert del av den gudstjenesten som fant sted i aposteltiden, og at man fra midten av det tredje århundre begynte å fjerne seg fra apostolisk praksis på ulike punkter. Kirken var ikke lenger under press på grunn av forfølgelse, den var under press fra en keiser som ville undertvinge den sin kontroll. Et moment i sakens anledning er den keiserlige forordningen om å forby hemmelige selskaper. Fra keiserens side hørte slike måltider inn under denne benevnelsen, og man kunne bruke denne for å sette en stopper for kristne som møttes for å feire Agapemåltidet. En slik måte å komme sammen på kunne lett bli en trussel for den kontrollen keiseren ønsket å ha med kirken. Det geniale med keiser Konstantins måte å tenke på, slik flere kirkehistorikere ser det, er jo at mens hans forgjengere ikke klarte å bekjempe kirken ved forfølgelse, så klarte han det ved å få kirken som en del av sitt maktapparat. Til det trengtes det en fullstendig oversikt over det som skjedde i menighetene, og det var ikke lett om de kristne skulle fortsette å komme sammen i hjemmene.

Endringene var likevel ikke ensartede. Den begynte i noen av menighetene, for så å spre seg til de andre, og endringen kom først ved at man delte de to måltidene i to. Utgangspunktet fra begynnelsen av var at først feiret man Agapemåltidet, og som en del av dette, feiret man Eukaristien eller Brødsbrytelsen. Nå begynte enkelte menigheter å feire Eukaristien i forbindelse med morgengudstjenesten på søndag, og så kom man sammen for å ta del i Agapemåltidet om kvelden.

Kildematerialet
I The Encyclopedia of Early Christianity kan vi lese følgende: 'Misbruk kombinert med keiserlige restriksjoner som forbød måltider i hemmelige selskaper, førte til en atskillelse av Agapemåltidet og Eukaristien, men ikke over alt og ikke på samme tid. Hos Ignatios (ca 110), for eksempel, er feiringen av Agape relatert til, men forskjellig fra, Eukaristien. Det samme er det hos Didache. Hos Justin Martyr synes Eukaristien å ha absorbert særpreget ved Agapemåltidet, mens det hos Klement av Aleksandria (ca 200) feires Agapemåltidet og Eukaristien sammen, og det til tross for de misbruk som Klemens påpeker'.

I The International Standard Bible Encyclopedia kan vi lese: 'Hos Didache finner vi ikke noe tegn på atskillelse. Den andre eukaristiske bønnen skulle her bli ofret 'etter å ha blitt fylt' synes å indikere at et vanlig måltid var blitt fortært i forkant av sakramentet. I brevene til Ignatios (ca 110) ser vi at Herrens måltid og Agapemåltidet fremdeles eksisterer i kombinasjon. Når vi så kommer til Justin Martyr (150 e.Kr) finner vi i hans opptegnelser at Agapemåltidet ikke beskrives i det hele tatt, men at eukaristien følger etter en gudstjeneste som bestod av lesninger fra Skriften, bønner og formaninger. Tertullian (ca 200 e.Kr) bevitner at Agapemåltidet fremdeles eksisterer, men viser tydelig at for Vestkirkens vedkommende, var ikke eukaristien forbundet med det. I Østkirken derimot holdt man fast ved den opprinnelige ordningen mye lenger'.

Konklusjon
Det er mye som tyder på at man fortsatte å feire Agapemåltidet lenge, men da som en separat del av gudstjenesten, ikke slik det var fra begynnelsen av. At man forlot den apostoliske praksisen skyldes flere ting: Først og fremst har dette hatt med de keiserlige forordninger og kontrollen av menighetene å gjøre, dernest har det hatt å gjøre med et misbruk, som apostelen Paulus redegjør for i 1.Korinterbrev. Dette misbruket har likevel ikke vært hovedårsaken fordi man fortsatte å feire Agapemåltidet lenge etter at apostelen beskrev misbruket. En annen årsak er nok også det forhold at man måtte ha ordinerte prester til å feire eukaristien, og den endret også noe av måten den ble feiret på.

Jeg er redd jeg må skuffe de av mine lesere som mener at nattverden kun er et minnemåltid. Vi har ikke et eneste dokument eller skriv fra den første kristne tiden som viser at de første kristne så på nattverden kun som et minnemåltid. Alt det materialet som finnes - og vi snakker om et betydelig antall skrifter - viser med all tydelighet at de første kristne trodde på realpresensen.

En av de som nøye har gjennomgått dette tekstmaterialet og som konkluderer slik er den anabaptistiske kirkehistorikeren, David Bercot. Og så ærlige må vi være med kildematerialet vi har.

(fortsetter)

Gudstjenesten og disippellivet i menigheten i Jerusalem, del 3

Det hører jo med til sjeldenhetene - men nær sagt alle bibelforskere, og de som arbeider med patristikk, som er en teologisk disiplin som tar for seg kirkefedrenes skrifter  - katolske så vel som protestantiske, liberale som konservative er enige om dette: Gudstjenesten slik den beskrives i Det nye testamente bestod av kjærlighetsmåltidet, etterfulgt av preken og eukaristi.

Jeg skal dokumentere dette på følgende måte:

Fra den konservative 'Evangelical Dictionary of Theology' har jeg hentet følgende: 'Når Paulus skrev til Korinterne (ca år 55 e.Kr) kan vi med sikkerhet si at menigheten hadde den praksis at når de kom sammen så var det for et vanlig måltid mat før de tok del i Herrens måltid (1.Kor 11,17-34)'. (s.660)

The Oxford Dictionary of The Christian Church, som representerer et anglo-katolsk perspektiv, omtaler kjærlighetsmåltidet eller det urkristne Agapemåltidet slik: 'Begrepet (agape) er anvendt om det ordinære religiøse måltid som synes å ha vært i bruk i den tidlige kirke i et nært forhold til eukaristien. Den klassiske referansen i NT er 1.Kor 11,17-34, hvor misbruket som fulgte dette ordinære måltidet som fant sted forut for eukaristien blir fordømt'. (s.23)

Den liberale Oxford Companion of The Bible skriver følgende: 'Kjærlighetsmåltidet er det vanlige måltidet i hvilket de kristne først fulgte Kristi befaling ved 'det siste måltid' når Han ba dem gjøre dette til minne om Ham'. (s.469)

International Standard Bible Encyclopedia, som representerer et protestantisk syn, skriver: 'Den store majoriteten av fagteologer er enige om at kjærlighetsmåltidet var et måltid som ikke bare bestod av brød og vin, men hvor all slags proviant ble brukt, et måltid som hadde en dobbel funksjon ved å stilne sult og tørst og gi uttrykk for en følelse av kristent brorskap. Mot slutten av måltidet tok man så del i brødet og vinen i følge Herrens egen befaling, og etter takksigelse til Gud spiste man og drakk man for å minnes Kristus, som en spesiell måte å ha fellesskap med Herren selv og gjennom Ham med hverandre. Agapemåltidet er på denne måten forbundet med Eukaristien som Kristi siste påskemåltid til den kristne rite som den er podet inn i. Dette måltidet fant sted forut for eukaristien, og var forskjellig fra dette'. (Vol 1, side 66)

Den siste kilden jeg henviser til er The Encyclopedia of Early Christianity, som representerer både romersk-katolsk og protestantiske synspunkter: 'I den tidlige kirkens praksis representerte også Agape en liturgisk term. Oversatt med 'kjærlighetsfest' (Jud 12) springer det ut av det måltidet som NT omtaler som Brødsbrytelsen (Apg 2,42-46 og 20,7-12) og Eukaristien (1.Kor 11,20-24). En hovedtradisjon i den tidlige kirken, er at måltidet spesielt gjenskaper måltidet som Jesus feiret sammen med sine disipler, spesielt i forbindelse med Det siste måltidet og i måltidene som ble inntatt etter oppstandelsen omtalt i Luk 24 og Joh kapitel 20 og 21'. (side 17)

I neste artikkel skal vi se nærmere på hva som førte til at man sluttet å feire kjærlighetsmåltidet.

(fortsettes)

Illustrasjonsfoto: Et kjærlighetsmåltid feiret i et husfellesskap i dag.