Gudstjenesten og disippellivet i menigheten i Jerusalem, del 6

Fra å være en menighet som levde i eiendomsfellesskap og hadde alt felles, og som delte det de har med de fattige, utvikler Kirken seg til å bli en institusjon med kolossal rikdom som undertrykker de fattige og besitter en enorm eiendomsmasse. Etter hvert ble det innført en kirkeskatt, mange steder og for å inndra denne tvang Kirken med sine embetsmenn vanlige folk fra gard og grunn, om de ikke var i stand til å betale for seg.

Jeg leste nylig en artikkel som kom med et forslag nå i fastetiden, om at biskopene og prestene skulle ta av seg sine svære gull- og sølvkors, og henge på seg enkle trekors i stedet. Så kunne de henge gull- og sølvkorsene rundt nakken igjen etter at fastetiden var over!

Hvordan kunne det gå så galt? Hvordan er det mulig å fjerne seg så langt fra originalen?

Alt felles
Var praksisen med eiendomsfellesskap unikt for menigheten i Jerusalem, eller var dette en praksis også i de andre menighetene? De nytestamentlige skriftene er taus når det gjelder dette spørsmålet. Vi kjenner ikke til om de andre menighetene praktiserte dette, men det er ting som tyder på det. Praksisen med eiendomsfellesskap fungerte i hvert fall frem til slutten av det andre århundre.

Tertullian, som levde ca 160 til ca 225 e.Kr, og som regnes som en de fremste apologetene eller trosforsvarerne i den tidlige kirkens historie, skriver 'vi har alt felles, bortsett fra våre koner'. (FF Bruce: The Church of Jerusalem/Christian Brethren Reseach Fellowship Journal nr 4, April 1964, side 7)

Sannsynligvis kommer endringen med keiser Konstantin. Som med så mye annet i Kirkens historie. Man begynner å bygge kirkebygg, som etter hvert blir svært kostbare bygg, ikke minst på grunn av utsmykningene.

Fra enkle husforsamlinger til katedraler. Det er utviklingen slik vi ser den gjennom kirkehistorien. Ikke bare blir Kirken en stor eiendomsbesitter - den blir kanskje den største ved siden av keisermakten. Bispesetene blir enormt rike, og historien gir oss nok av grelle eksempler på paver, biskoper og prester som velter seg i luksus. Det er vanskelig å kjenne igjen de enkle fiskerne fra Galilea og urkirken i Jerusalem.

Mammon og Kirken
Jesus talte veldig tydelig om det Han kalte en umulighet! Han sa: 'Ingen kan tjene to herrer. Han hate den ene  og elske den andre, eller holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon'. (Matt 6,24) Likevel er det nettopp dette Kirken har gjort seg skyldig i. Den har blandet sammen kirke og statsmakten, og den eiendomsløse kirken er blitt rik på andre menneskers bekostning. Gjerne de fattigste av dem. Og forført av rikdom har den gjort forskjell på rik og fattig, slik Guds ord advarer oss mot. Og det med sterke ord:

'Mine søsken! Dere kan ikke tro på vår Herre Jesus Kristus, herlighetens Herre, og samtidig gjøre forskjell på folk. Sett at det kommer to menn inn i forsamlingen deres, den ene i staselige klær og med gullring på fingeren, den andre fattig og i skitne klær. Så legger dere merke til ham i staselige klær og sier: 'Vær så god, her en god plass', men til den fattige: 'Du kan stå der!' eller: 'Sett deg ved føttene mine!' Har dere ikke da skapt et skille blant dere? Er dere ikke blitt dommere med onde tanker? Hør, mine kjære søsken: Har ikke Gud utvalgt de fattige i verden til å være rike i troen og til å arve det riket han har lovet dem som elsker ham? Men dere har foraktet den fattige! Er det ikke de rike som undertrykker dere og drar dere fram for retten?  Og er det ikke de som spotter det gode navnet som er nevnt over dere?' (Jak 2,1-7)

Radikale etterfølgere
Men det fantes de som ikke ville ha med Mammon å gjøre. Opp gjennom kirkens historie reiste Gud opp profetrøster, som en Frans av Assisi, som talte Roma midt i mot. Han tok et særdeles kraftig oppgjør med Kirkens holdning til rikdom.

Men Frans var ikke alene. Opp gjennom Kirkens historie har det vært ulike grupper som ønsket å leve radikalt med Jesus, og som fant velsignelsene i eiendomsfellesskapet. Når vi kommer til Reformasjonstiden møter vi også Døperbevegelsen - anabaptistene. En gren av den går under navnet Hutterianerne, og om dem kan du lese i en av de neste artiklene.

(fortsettes)

Gudstjenesten og disippellivet i menigheten i Jerusalem, del 5

Her fortsetter serien om gudstjenesten og disippellivet i de første kristne forsamlingene. Forrige artikkel ble publisert 14.februar, og i de foregående artiklene har vi sett på hvordan de første kristne feiret Agapemåltidet eller Kjærlighetsmåltidet.

Et annet særtrekk ved menigheten i Jerusalem var at dens medlemmer hadde alt felles:

"De holdt seg trofast til apostlenes lære og fellesskapet, til brødsbrytelsen og bønnene. Hver og en ble grepet av ærefrykt, og mange under og tegn ble gjort av apostlene. Alle de troende holdt sammen og hadde alt felles. De solgte eiendommene sine og det de ellers eide, og delte ut til alle etter som hver enkelt trengte det. Hver dag holdt de trofast sammen på tempelplassen, og i hjemmene brøt de brødet og spiste sammen med oppriktig og hjertelig glede. De sang og lovpriste Gud og var godt likt av hele folket. Og hver dag la Herren til nye som lot seg frelse". (Apg 2,42-47)

"Hele mengden av troende var ett i hjerte og sinn, og ingen regnet det de eide som sitt eget; de hadde alt felles. Med stor kraft bar apostlene fram vitnesbyrdet om Herren Jesu oppstandelse og stor nåde var over dem alle. Ingen av dem led nød, for de som eide jord eller hus, solgte det og kom med pengene og la dem for apostlenes føtter. Så fikk hver enkelt tildelt det han trengte". (Apg 4,32-35)

Unikt fellesskap
Det er ting ting å si om dette: Menighetsfellesskapet i Jerusalem var unikt. Ordet menighet, som er en oversettelse av det greske ordet "ekklesia" og betegner 'et folk som er uttatt, innvidd og tilhørende Herren". I Jerusalem gav dette seg uttrykk blant annet i at menighetens medlemmer 'hadde alt felles'. Det fantes en bemerkelsesverdig radikalitet og overgivelse til Jesus. Han var Herre også over deres eiendeler.

Menigheten i Jerusalem fikk en eksplosjonsartet vekst. Den begynte med 120 personer, for så å vokse til 3000 og så til 5000. Det skaper utfordringer! Ikke minst med logistikken! Hvor skal alle disse folkene bo? Hva skal de gjøre for livets opphold? For mange av dens medlemmer kom jo ikke bare fra byen Jerusalem. Det var pinsefestens dag og fromme jøder fra hele Israel og fra en rekke land var tilstede for å feire høytiden.   Om ikke 3000 nye medlemmer hadde skapt utfordringer for de 120, så ble det ikke mindre utfordringer av at 2000 nye kom til tro!

Det trengtes husrom, det trenges mat. Det trengtes organisering. Blant disse 5120 medlemmene fantes det også fattige mennesker. Og det fantes enker. Dem hadde man i følge jødisk tradisjon et spesielt ansvar for. Dette ansvaret tok også den første menigheten på seg.

For å dekke noen av de presserende utfordringene den sto ovenfor begynte menigheten i Jerusalem med suppekjøkken: "På denne tiden, da tallet på disipler stadig steg, kom de gresktalende jødene med klager mot de hebraisktalende fordi deres egne enker ble tilsidesatt ved den daglige utdelingen". (Agj 6,1)

Unikt menighetsfellesskap i 40 år
Det unike menighetsfellesskapet i Jerusalem varte i nærmere 40 år. I år 70 invaderes byen og både jøder og kristne fordrives. Før dette skjer leser vi i Apostlenes gjerninger også om en forfølgelse i etterkant av drapet på diakonen Stefanus: "Samme dag brøt det løs en kraftig forfølgelse mot menigheten i Jerusalem, Alle unntatt apostlene ble spredt omkring i Judea og Samaria" (Apg 8,1). Men dette var bare for en tid. De kom tilbake til Jerusalem, og det unike fellesskapet der varte frem til år 70.

Når så Jerusalem blir re-etablert som en hedensk by i år 135 e.Kr gjenopprettes også menigheten i Jerusalem. Om dette skriver F.F Bruce, en meget anerkjent professor i Det nye testamente: "Men denne menigheten bestod utelukkende av medlemmer av hedensk opprinnelse og hadde ingen kontinuitet med menigheten i Jerusalem på aposteltiden". (The Church in Jerusalem. Christian Brethren Research Fellowship Journal no 4. April 1964, side 5)

Hva skjedde så med det unike menighetsfellesskapet som man hadde i Jerusalem? Det skal vi se nærmere på i neste artikkel.

(fortsettes)