Hvem kan ta del i Herrens måltid?

En artikkel i avisen Vårt Land aktualiserer spørsmålet om hvem som kan ta del i nattverden eller Herrens måltid. Artikkelen handler om Razwan Afser som har skrevet masteroppgave ved Det teologiske fakultet i Oslo hvor han utfordrer oppfatningen av nattverden som et rituale eksklusivt for kristne. I oppgaven drøfter han om det er mulig at han som muslim kan delta i nattverdfellesskapet. Jeg har ikke lest oppgaven, så jeg skal ikke kommentere den.

Selv mener jeg at nattverden kun er for de som bekjenner seg til den treenige Guds navn, og at det å ta del i nattverden forusetter at man er døpt. Jeg skal forsøke å begrunne dette ut fra Guds ord. Spørsmålet om hvem som kan gå til bords og ta del i nattverden handler først og fremst om hva nattverden er.

Vi leser om nattverden eller Herrens måltid flere steder i Det nye testamente. Et av stedene er 1.Korinterbrev. Les gjerne teksten sammenhengende, fra 1.Kor 11,17-34. Ut fra disse verdene vil jeg bemerke følgende:

Rammen for nattverden er et måltid. Det heter om selve innstiftelsen av nattverden: 'Mens de holdt måltid, tok Jesus et brød, takket og brøt det...' (Matt 26,26) Det vi feirer som Herrens måltid, er altså ikke selve måltidet, i dette tilfellet påskemåltidet, men den handlingen Jesus innstifter, mens de holder måltidet. De første kristne feiret det vi kaller Agapemåltidet, som var et fellesskapsmåltid, og som en del av dette feiret de Herrens måltid, som er selve symbolet på den nye pakt. Vi ser omrisset av dette Agapemåltidet her i 1.Korinterbrev, hvor Paulus tydelig understreker forskjellen på måltidet de spiser og nattverden. Vi ser dette to steder: Først i versene 20-21:  'Når dere da kommer sammen, er det ikke Herrens måltid dere holder. For når dere spiser, holder hver og en av dere måltid for seg selv...' Og klarest i vers 29: 'For den som spiser og drikker uten å tenke på at DET ER HERRENS KROPP ...' (Uthevingen er min)

Den som tar del i nattverden må altså være klar over at dette er noe mer enn brød og vin. Det er Herrens kropp og blod vi får del i. Dette kommer veldig klart frem i kapittel 10 i det samme brevet:

'Velsignelsens beger som vi velsigner som vi velsigner, GIR DET IKKE DEL I KRISTI BLOD? Brødet som vi bryter, GIR DET IKKE DEL I KRISTI KROPP?' (10,16)

Med andre ord: Når vi tar del i nattverden får vi del i både Kristi blod og Kristi kropp. Det er det Skriften selv sier. Dette ser vi tydelig også i det ellevte kapitlet hvor Paulus skriver om menigheten i Korint at det er 'så mange svake og skrøpelige hos dere, og noen er sovnet inn,' og han begrunner dette med at de ikke skiller mellom vanlig mat og det faktum at de spiser og drikker Herrens kropp og blod. Se selv versene 29-30!

Så et menneske som tar del i nattverden uten å 'tenke på at det er Herrens kropp, spiser og drikker seg selv til doms.' (v.29) Kan det bli tydeligere?

Det kirkesamfunn jeg tilhører har det som kalles et reformert nattverdsyn. I korte trekk går det ut på at nattverden er å forstå som et symbolsk minnemåltid. Selv om jeg har djup respekt for dette synet, deler jeg det ikke. Jeg mener at nattverden er noe mye mer enn et symbolsk minnemåltid, og deler mine lutherske venners syn på nattverden.

De 12 som fikk del i Herrens måøtid første gangen var alle disipler av Jesus. Ingen utenfra. De første kristne var en trofast del av samfunnet med de hellige, hvor de feiret Herrens måltid hver gang de kom sammen. For dem, som det har vært det for hele den kristne kirke opp gjennom historien, har nattverdfeiringen hvert forbeholdt dem som anerkjenner Jesus som deres Frelser og Herre.

Hvordan feire kjærlighetsmåltid, del 4

Her fortsetter artikkelen til Edin Løvås om kjærlighetsmåltidet. Jeg gjør oppmerksom på at artikkelen er lengre enn det jeg gjengir. Blant annet skriver Løvås om den budne nattverden, altså det faktum at nattverden skal feires i en kirke og med en prest til å forrette. Dette har jeg valgt å hoppe over, og heller konsentrere meg om det Løvås skriver om selve kjærlighetsmåltidet:

Når vi nå skal gå over til en praktisk beskrivelse av kjærlighetsmåltidets funksjon i våre dager, må først si dette: Måltidet fungerer best og riktigst i en husmenighet. Det naturlige er som regel også det beste. Den flokken som kommer sammen i en husmenighet og et hverdagsfellesskap, kommer sammen til kveldsmat, og forener dette med nattverd. Dermed holder de et nytestamentlig kjærlighetsmåltid. Unntaksvis kan man bruke en lillesal i en kirke, et bedehus eller misjonshus. Men dette er ingen god ordning, helt enkelt fordi vi normalt spiser i våre hjem.

Hvor mange kan være med?
Svaret på dette er at man kan være så mange at man kan føre en naturlig samtale. Dette vil vel si at grensen går et sted mellom 15 og 20 stykker. Det ideelle tallet for et husfellesskap er 6-12 stykker. Dette er også de ideelle for kjærlighetsmåltidet.

Bordet
Dekk vakkert med lys og blomster. Sett f.eks grovt brød, smør, ost og frukt på bordet. Gjerne med noe marmelade, syltetøy eller honning. Når det gjelder brødet, så var det slik at det usyrede brød hørte påsken til i Israelssfolkets historie.. Det var derfor Jesus brukte dette under innstiftelsen av nattverden. Senere brukte de første kristne sitt vanlige matbrød.

Når det gjelder hva som kan drikkes, så bør dere ikke bruke kaffe eller vanlig te. Det passer dårlig med vinen. Derimot kan dere bruke en giftfri urtete. Om dere har alkoholfri vin, som helt bør være en søt, kan den eventuelt brukes også som måltidsdrikk. Noen bruker melk. På Sandom Retreatsenter bruker vi vann til maten, og har en rødvin blandet med litt vann i nattverdkalken.

Dette må betraktes som forslag. Grunntanken når det gjelder pådekkingen er denne: Det skal ikke være et symbolsk eller et overdådig måltid. Paulus og apostelen Judas refser de matglade rikfolkene som brakte med seg overdrevet mye til samlingene, og dessuten beholdt den fine maten for seg selv.

Nattverdserviset
De første kristne hadde ikke noe særlig nattverdservise, men de brukte heller ikke den slags kopper og glass som vi har. Deres begre var fellesbegre. 

Sett altså et nattverdfat og en nattverdkalk midt på bordet. Legg et stykke brød på fatet. For opptil 15-20 personer kan det være f.eks en vanlig kneipbrødskive eller et lite grovt rundstykke. Det bør altså ikke brukes noe ekstra nattverdbrød.

I kalken kan det f.eks være avalkoholisert eller vanlig rødvin som blandes med vann.

Paulus sier at vi bør markere forskjellen mellom Herrens kropp og blod og den vanlige maten. Dette er bakgrunnen for følgende råd: Bruk et fat og en kalk med tradisjonell form. Det kan være i sølv, men like gjerne i tinn, giftfri keramikk eller glass. Den som skal be om Guds velsignelse over gavene, setter seg helst på et av bordets langsider, like overfor nattverdserviset.

(fortsetter)

Hvordan feire kjærlighetsmåltid, del 3

Her er tredje del av artikkelen om Kjærlighetsmåltidet av Edin Løvås. Første del ble publisert fredag 25. mars, andre del lørdag 26. mars:

Tanken på hvordan forholdet skal bli mellom den store menigheten og den lille gruppen blir fort en bekymring. Slik er det også når husmenigheten kommer på tale.

Men det behøver ikke å bli konflikter og splid. Det er mulig med balanse og harmoni. Howard Snyder skriver i sin kjente bok: "The Wineskins" om et nett av husmenigheter i tilknytning til et etablert menighetsliv. 

I NT finner vi denne balansen. To eksempler: Jerusalemmenighetenkom tre ganger om dagen sammen i templet. Ved den tredje, sjette og niende time, som er det samme som kl 9,12 og 15, strømmet tusener av troende til Salomos bueganger. Om kveldene holdt de kjærlighetsmåltider rundt omkring i hjemmene. Vi hører ikke om noen splid eller uenighet. 

I innledningen til Paulus' første brev til Korint finnes to uttrykk vi bør merke oss. Først hilser han: "Guds menighet i Korint". Deretter hilser han også: "Alle som på enkelt sted påkaller vår Herre Jesu Kristi navn." Med det første uttrykket tenker han på alle de hellige, og med det andre husmenighetene. Og det var tydelig at det ikke var noen motsetning mellom de små husfellessskapene og det store menighetsfellesskapet. 

Dette er mønsteret og idealet. Dette må vi kunne leve i overensstemmelse med, selv om kirkens brokete historie har gitt oss alle disse trossamfunn og kirker. Utgangspunktet bør altså være husmenigheten knyttet til etablert menighetsliv. Der hvor de lokale forholdene er slik at husmenighetene bør være tverrkirkelige, for ikke å bryte i stykker samfunnet mellom de hellige på et sted, bør dette kunne aksepteres av de forskjellige menighetenes ledelse.

Kjærlighetsmåltidet i våre hjem
Behov for grupper og små fellesskap, ser de fleste av oss i dag. I den forbindelse skal det sies: Kjærlighetsmåltidet er ikke bare en nytestamentlig form, men også den mest slitesterke formen for gruppesamlinger. Dette kommer blant annet av måltidets allsidighet: delgivning, forbønn, bibellesning, Jesusmeditasjon, bordfellesskap, bibelsamtale, sang og spill, nattverd, lovprisning og tilbedelse. En fri form kan forenes med en fast ordning, osv.

Det uviklingsstadiet som vi står i nettopp nå, skule tilsi at kjærlighetsmåltidet igjen får den plass i våre hjem som Jesus og apostlene har villet at det skulle ha.

(fortsettes)

Hvordan feire kjærlighetsmåltid, del 2

Her fortsetter artikkelen til Edin Løvås om kjærlighetsmåltidet. Første del ble publisert i går:

Nattverden under måltidet
Slik forteller Markus: 'Mens de holdt måltid, tok han et brød, takket og brøt det, ga dem og sa: Ta imot, dette er min kropp. Og han tok et beger, takket, ga dem og de drakk alle av den. Og han sa til dem: Dette er mitt blod, paktens blod, som blir utøst for mange'. 

Merk dette: 'Mens de holdt måltid.' Jesus løftet altså ikke nattverdhandlingen ut av måltidet. Han sa ikke: 'Nå har vi spist og drukket. Nå rydder vi av bordet, slik at vi kan ha nattverd'. Men nattverden var en del av måltidet, og hørte sammen med dette.

Da kjærlighetsmåltidene startet i de første menighetene, ble det selvfølgelig ordnet på samme måte. Det finnes i NT ingen beskrivelse av noen annen form for nattverd enn den Jesus gav disiplene del i. Det finnes heller ingen ny ordre, enn den Jesus ga dem når Han sa: 'Gjør dette til minne om meg'. 

Hva er konsekvensene av dette? Det kan ikke være at nattverden, slik den feires i våre kirker og bedehus, mister sin gyldighet. Vi er jo alle enige om vi ikke kan legge blåpapir på urkristendommen. Vi kan heller ikke hoppe over 2000 års kirkehistorie.

Men vi kan ennå mindre gå til den andre ytterligheten og hevde at den eneste formen som skildres i NT ikke er brukbar. Det kloke og riktige må være at kjærlighetsmåltidet får leve i hjemmene, og den vanlige nattverdformen i kirker/forsamlingslokalene.

Men dersom en absolutt vil vurdere det ene mot det andre, må kjærlighetsmåltidet komme først. Sett fra denne synsvinkelen kan man forstå den kjente, svenske statskirkepresten som uttalte dette: 'Jeg vil arbeide for at nattverden igjen blir forenet med et virkelig måltid'.

I hjemmene
Slik var det i den første tiden: I hundrevis av hjem rundt omkring i Jerusalem holdt disiplene kjærlighetsmåltider. Dette skjedde hver eneste kveld. Det fantes ingen kirker. Den første ble bygget 200-250 år senere. Synagogene ble jo også snart stengt for disiplene. Det var i hjemmene og i husfellesskapene de hadde sine aller viktigste samlinger. Skoler og torg ble iblant benyttet, men det var i hjemmene den urkristne menigheten sitt viktigste tilhold. Uttrykket 'Guds hus' er jo aldri en bygning i NT. 'Hans hus er vi' forteller Skriften.

(fortsettes)

Hvordan feire kjærlighetsmåltid, del 1

Denne påsken har jeg valgt å hente frem igjen en tekst av en av mine største påvirkningskilder, Edin Løvås (bildet). Jeg kjenner på en djup takknemlighet for at jeg fikk lære og alle de gode velsignelsene som jeg fikk ta del i gjennom Edin. Han er djupt savnet. Denne artikkelen handler om 'kjærlighetsmåltidet', ikke bare dets teologiske bakgrunnn, men Edin Løvås gir også praktisk undervisning om hvordan det kan feires i en kirke eller i et hjem. Det er mitt inderlige håp at mange kristne begynner å feire 'kjærlighetsmåltidet' eller Agapemåltidet, slik de første kristne gjorde:

Måltidet har stor plass i Guds ord. Sett i forhold til våre matvaner, kan en bli ganske forundret over en del av det som fortelles. Et par eksempler fra GT: Da Abraham fikk besøk av englene, stelte han i stand et måltid for dem. En skulle tro at det hadde passet bedre med lydhørhet og taushet, enn mat og drikke. Da Moses og Israels eldste kom opp på fjellet, og fikk se Guds ufattelige herlighet. ble dette skildret på følgende måte: De skuet Gud, og de spiste og drakk.

Når vi kommer over i NT, finner vi det samme. Noe av det første som fortelles om Jesus og disiplene, er at de deltok i et bryllupsmåltid i Kana i Galilea. Tolleren Levi holdt et selskap for Jesus hjemme hos seg. En gang da folkemassen var særlig ivrig og hele situasjonen var ganske stresset, kommer Markus med dette sukket: 'Det var så mange som kom og gikk at vi ikke engang fikk tid til å spise'. Hadde det vært i dag, ville Peter ha bedt dem ta det med ro et øyeblikk, så de kunne få slengt i seg et par brødskiver. I stedet innbød Jesus disiplene med til et ensomt sted hvor de kunne være for seg selv. Hans hensikt var utvilsomt at de skulle holde et måltid sammen. Vi vet hvordan det gikk. Resultatet ble massemøtet, og brødunderet på den andre siden av sjøen.

En av fariseernes alvorligste anklager mot Jesus var at han spiste og drakk sammen med tollere og syndere. Man kan tenke seg hvordan de skokker seg sammen ved dørene til disse menneskenes tilholdssted, for å se hvordan Jesus fryder seg sammen med prostituerte og svindlere. Gjennom måltidet viste Han sin kjærlighet, og søkte vennskap med disse utstøtte menneskene.

Måltidet i de 40 dagene

Vi skulle tro at Jesus, da Han viste seg for disiplene etter oppstandelsen, ville la spisingen være. Det er snarere tvert imot slik at han demonstrerer betydningen av måltidsfellesskap.

Noe av det første som fortelles er at disiplene gav ham fisk og honningkake, slik at han kunne spise for deres øyne. Emmausvandrerne hadde fått ham med seg inn i byen, og inn i huset der de hadde sitt losji. Der satte Han seg ned for å spise sammen med dem. Da Han brøt brødet, kjente de Ham igjen. Etter at noen av disiplene hadde vært på sin mislykkede fisketur og kom tilbake i morgengryningen, hadde deres oppstandne Herre tent opp bål og stelt til frokost for dem. Og da Peter skal forkynne evangeliet i Kornelius' hus, ordlegger Han seg på denne måten: 'Gud reiste ham opp på den tredje dag, og lot ham tre synlig fram, ikke for hele folket, men for de vitner Gud i forveien hadde utvalgt, for oss som spiste og drakk sammen med ham etter at han var stått opp fra de døde'.

Men det måltidet som har fått aller størst betydning, er det aller siste - før lidelsen. Forberedelsene som Han gav ordre om, Hans ord om at Han hadde lengtet etter å sette seg til bords sammen med dem og de viktige hendelsene ved selve måltidet, forteller om dets betydning. Hele kirkens historie understreker hvor viktig denne kvelden var. 

(fortsettes)

Billedtekst: Edin Løvås taler. Legg merke til korset bak. Det er det såkalte 'Oppstandelseskorset' som Edin Løvås designet. Det er å få kjøpt hos Misjonsforbundet, som også har tatt dette bildet.

Nattverdmystikken - del 2

Her fortsetter andre og siste del av artikkelen til Edin Løvås om nattverden. Den første delen ble publisert i går:

Nattverden er også et fellesskapsmåltid. Dette har de ikke-lutherske, frikirkelige ofte fått levende frem. Vennesamfunnet har fått dybde og intensitet. Kjærligheten mellom brødre og søstre har bredt seg med varme og liv når nattverdens hellige gaver er blitt delt ut.

Når det gjelder yttersiden og altså den praksis vi bruker, så kan det ene være like så godt som det andre. For ikke noe av det er en fortsettelse av det som ble praktisert ved den første nattverden og slik de første kristne ordnet seg. Nattverden ble innstiftet midt i et skikkelig kveldsmåltid, og de første kristne gjorde det på samme måten. De samlet seg rundt omkring i hjemmene til kjærlighetsmåltid. Det omfattet nattverd. Noen annen skildring av nattverdhandlingen finnes ikke i NT.

I dag har bi kirker å samles i. Der har vi utviklet ulike tradisjoner. Personlig liker jeg bedre kalken i Den norske kirke og Metodistkirken enn den oppsatsen av ringer med lokk over, som brukes i de fleste frikirker. 

Jesus og de første kristne velsignet en felleskalk med nattverden, men særkalker fantes verken ved innstiftelsen eller i de urkristne kjærlighetsmåltidene. 

For mer enn tusen år siden oppstod det en form for nattverdmeddelelse som kalles intinksjon. Nattverdgjestene dypper da brødet i vinen. I de ortodokse kirkene er dette allmenn praksis. Ordningen finnes også i Taize. I Den norske kirke må biskopen gi tillatelse til å bruke intinksjon.

I statskirkene og metodistkirkene kneler man ved alteret. I de fleste frikirkene sitter man som oftest i benkene og sender gavene til hverandre. I det siste er det blitt ganske vanlig at folk tar imot nattverden stående. Dette skjer f.eks i Tomasmessene.

I den retreatbevegelsen som er utgått fra Sandom Retreatsenter, har det urkristne kjærlighetsmåltidet fått en naturlig plass. Hver morgen samles vi til nattverd i kapellet og følger da en vanlig ordning. Men den siste kvelden, før gjestene reiser hjem, dekker vi et enkelt kveldsmåltid og pynter bordet så vakkert vi kan. Midt på bordet legger vi en vakker duk og på den setter vi den vakre kalken og det vakre fatet. Vi spiser, samtaler, synger og ber. Og når måltidet går mot sin slutt, leser vi innstiftelsesordene, velsigner brødet og vinen og deler de hellige gavene gjennom å sende dem til hverandre rundt bordet.

Paulus ga korintermenigheten skarpe formaninger, fordi de misbrukte kjærlighetsmåltidene. Men han ba dem ikke slutte med dem. De opphørte antagelig når kirkene etter hvert ble bygget opp og de opprinnelige husmenighetene ble sjeldnere.

Noen av de mest Kristusmettede stundene i mitt liv har jeg opplevd ved disse kjærlighetsmåltidene. Jesus har vært oss så inderlig nær. En rektor, som er en nøktern mann, sa etter et slikt kjærlighetsmåltid, men han smålo litt sjenert:

'Jeg var så sikker på at Jesus var midt i blant oss, at jeg begynte å titte meg omkring for å finne ut hvor Han satt'.

Og han var virkelig der hos oss. Usynlig til stede. I, med og under skikkelsen av brød og vin fikk vi del i Ham, i Hans legeme og blod. Her smelter både innerside og ytterside sammen i en levende nattverdmystikk.

Nattverdmystikken - del 1

Jeg ble sittende å bla i tidsskriftet Over Alt i går kveld. Nr jeg bladde i er en samling av artikler av Edin Løvås, og mår jeg blar igjennom det kjenner på en slik djup takknemlighet for hva den mannen har fått bety for Kristi kropp - og for meg.

Artikkelen jeg stanset ved er en artikkel om Herrens måltid. Den velsignet meg, og jeg er sikker på at den vil velsigne deg også. Den er litt lang for bloggen, så jeg har valgt å dele den opp i to deler:

'Den eneste formen for mystikk som den lutherske kirken har tatt vare på, er nattverden'. Dette hørte jeg en gang i min ungdom. Helt stemmer det nok ikke. Et eksempel er det bønnelivet som utfoldet seg i pietismens blomstringstid. Det var så inderlig og mettet med kjærlighet til Kristus at det nettopp var uttrykk for mystikk, for Kristusmystikk.

Men det er riktig at nattverdmystikken har vært levende i den lutherske kirken helt siden reformasjonen. Luther har prentet inn i hodene på millioner av barn og voksne at vi får del i Kristi legeme og blod i og med og under skikkelse av brød og vin. Dette er godt sagt og stemmer med Skriften. For hva sier Paulus:

'Velsignelsens beger som vi velsigner, gir det ikke del i Kristi blod. Brødet som vi bryter, gir det oss ikke del i Kristi legeme?'

Like fullt er det nettopp denne bibelske sannheten som har vært diskutert både heftig og langvarig i kirkens historie. 'Nattverdstrid' er et fryktelig ord, men det forteller oss hva som har skjedd gang på gang. 

På Sandom retreatsenter ble vi fort enige om at vi skulle klamre oss til Paulusordet i 1.Kor 10,16, men uten å utlegge det eller tolke det. Vi tok det inn i vår nattverdliturgi. Og vi våget oss til å ta bort spørsmålstegnet, slik at det nakne budskapet ble stående. På den måten regnet vi med å unngå strid. Det har vi også gjort. 

Nattverden har andre sider. Den er et minnemåltid. Jesus sier jo at vi skal bruke nattverden for å minnes ham. 'Se på hva jeg gjør når jeg bryter brødet', sier jeg ofte når jeg forretter. 'Akkurat som Jesu legeme ble brutt i døden, slik bryter jeg nå dette brød. Se også på det jeg gjør når jeg løfter kalken og velsigner den. I denne kalken er den vin som minner oss om det blod som rant på Golgata kors'. I blant legger jeg til: 'Sitt ikke med hodet bøyd og øynene lukket. Følg med i handlingen. Den vil minne deg om Jesu død'. 

Og de som har meditativ trening samler sitt sinn, åpner for den indre bibelske verden og ser samtidig både brødet som blir brutt, kalken som blir løftet og Jesus på korset. 

(fortsettes)

Å være menighet, del 13

Menigheten skal være et helbredende fellesskap. Jakob gir oss oppskriften på hvordan:

'Bekjenn derfor deres synder for hverandre og be for hverandre, for at dere skal bli helbredet. Et rettferdig menneskes bønn har stor kraft i sin virkning'. (Jak 5,16)

Det er ganske annerledes toner enn det som hevdes blant talsmennene for den nye nådelæren. De har nemlig ingen synder å bekjenne, fordi alle deres synder - de syndene de hadde ført de ble kristne, de synder de nå har begått og de synder de en gang kommer til å begå - er alle tilgitt første gangen de ba om det! Jakob derimot holder fast ved det sjelehygieniske ved det å kunne bekjenne synd - og så bli løst og fri. Jeg snakket med en lege for en tid tilbake, som sa at hun skulle ønske skriftemålet ble moderne i protestantiske sammenhenger, så ville folk få muligheten av å kunne få lesse av seg mye av det de går og bærer på. Det tror jeg hun har rett i.

Fra de tidligste tider har Guds bevegelse vært en omvendelsesbevegelse! Et kall 'til å komme ut' slik at vi kan lære en annerledes måte å leve på. Når vi ikke har noen synd å bekjenne lenger, har vi ikke noe redskap til å plassere alt det vonde som skjer med oss og i oss.

Karl Barth, den kjente teologen fra det 20-århundre, sa at vi bare kan kjenne vår synd 'på vei ut'. Å bekjenne vår synd er et tegn på at vår bundethet til verden er blitt forstyrret. Da er ikke grådighet lenger normalt. Vold er ingen realitet. Selv om dette er vanlig i denne verden, så har de ikke siste ordet i en troendes liv - om han velger å bryte med dem! Å kalle dette for synd er å se at de er en korrupsjon fra det vi var ment til å være.

Å bekjenne synd er å bryte med verden. Det er ikke nok å bli satt fri fra denne verdens korrupte systemer, sier Gud. Det er ikke nok bare å komme ut av Egypt. Vi må få Egypt ut av oss! Det er å vende seg mot håpet.

Synden mister noe av sin makt når vi setter navn på den og bekjenner den for en annen. Da er den ikke lenger skjult, eller jeg kan skjule meg bak den. Da kommer den frem i lyset - og sprekker. Og jeg blir fri!

'Dersom vi sier at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet'. (1.Joh 1,8-9)

Å være menighet, del 12

Enkelte representanter for den nye nådeforkynnelsen kaller det for 'svett kristendom' og mener at faste ikke hører den nye pakten til. Da hopper de bukk over viktig dokumentasjon om urkirkens og apostlenes praksis!

Om menigheten i Antiokia - en menighet som bestod av mennesker med både jødisk- og hedensk bakgrunn, heter det:

'Mens de tjente Gud og fastet, sa Den Hellige Ånd ... etter at de hadde fastet og bedt ...' (Apg 13,2-3. Bibelen -Guds ord, 1997)

Når apostelen Paulus vitner om hva han har vært igjennom, skriver han følgende til menigheten i Korint: '... i sult og tørst, ofte i faste ...' (2.Kor 11,27)

Av andre skrifter fra den tidlige kirkens historie finner vi også flere beretninger om at faste var en helt vanlig del av et normalt kristenliv. Og når Jesus underviser sine disipler, lærer han dem om fasten, rett etter at han har lært dem å be den bønn vi kaller Fadervår. Han sier: 'Når dere faster ...' (Matt 6,16) Ikke 'om', men 'når'.

I den tidlige kirken var det slik at om noen i fellesskapet var sulten, var det en vanlig praksis at hele fellesskapet gikk sulten inntil de kunne sørge for brødrenes og søstrenes behov. Ingen skulle gå sultne. Man sørget for hverandre.

Allerede i det fjerde århundre satte man av en periode av kirkeåret som man kalte fastetiden. Etter hvert begynte man også å faste ved ulike andre anledninger, særlig foran store kirkelige festdager. Jeg tror vi har mye å hente på å holde disse fastetidene. Ikke fordi det gir noen form for fortjeneste overfor Gud. Dette handler om oss! I et samfunn som blir mer og mer komplisert, og det er om å gjøre å forbruke mest mulig og kaste det vi ikke har behov for, trenger vi kristne å gjøre opprør!

Det er godt for oss å leve enklere i perioder av året. Spise enklere, kjøpe mindre, og la det vi tjener på dette komme andre mennesker til gode. Både ved at vi kan gi bort det vi sparer, både av tid og penger.  I fastetiden kan vi sette av dager hvor vi besøker ensomme, syke og trengende og vi kan overraske dem med å spandere et godt måltid mat - på dem. Eller være en som har tid til å lytte!

(fortsettes)

Å være menighet, del 11

Jesus og Hans disipler spiste ofte sammen. Det understreker måltidets store betydning, for vennskap, for samtale, for fellesskap. Og vi leser at Han gikk hjem til ulike mennesker - gjerne mennesker som tilhørte marginaliserte grupper i samfunnet - og da spiste de sammen. Å spise sammen med noen gir aksept. Da blir man sett og bekreftet. Noe som mange mennesker i dag lengter etter.

I denne artikkelen vil jeg ta frem tre skriftsteder. Det ene er beretningen om Emmaus-vandrerne i Luk 24. Etter at Jesus hadde gått et veistykke med disse to, leser vi: 'De nærmet seg nå den landsbyen de skulle til, og han lot som han ville dra videre. Men de ba ham inntrengende: Bli hos oss! Det lir mot kveld, og dagen heller. Da gikk han inn og ble hos dem. Og mens han satt til bords med dem, tok han brødet, ba takkebønnen, brøt det og ga dem. Da ble øynene deres åpnet, så de kjente ham igjen'. (v.28-31a)

Disse to forsto ikke hvem de hadde gått ved siden av. Det er først under måltidsfellesskapet at de gjenkjenner Jesus, og det skjer når Han bryter brødet. Det forteller noe om hva Herrens måltid gir oss: Det åpner våre øyne så vi får se hvem Jesus er! Brødsbrytelsen eller Nattverden åpenbarer Jesus!

Det andre skriftstedet er også hentet fra tiden etter Jesu oppstandelse fra de døde. Fra Tiberiassjøen. Disiplene har vært på fisketur. Fangsten er heller skrall. Det er først når de gjør som mannen som står langs Tiberiassjøens bredder sier at de får fisk. Og fisk i mengder. Johannes skriver:

'Da de var kommet i land, så de et bål der, og det lå fisk og brød på glørne'. (Joh 21,9)

Igjen er det at Jesus innbyr til et godt måltid mat. Så skriver Johannes: 'Da de var ferdige med måltidet, sier Jesus til Simon Peter: Simon, sønn av Johannes, elsker du meg mer enn disse?' (v.15) Rammen som måltidet har skapt, åpner for muligheten til en djup og avgjørende samtale. Måltidsfellesskap gjør gjerne det. Det er noe med den avslappende atmosfæren, som gjør at spørsmål som ellers ikke kan stilles på grunn av støy av ulike kilder, gis det åpninger for under et måltid mat. Det er noe med at vi ikke er så på vakt og så kritiske, men åpne for det andre mennesket som vi sitter ved siden av.

Det tredje skriftstedet er det kjente verset fra Åp 3,20:

'Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg'.

I andre oversettelser står det: vil jeg holde nattverd med ham. Men ordet 'nattverd' betyr ikke noe annet enn kveldsmat, kveldsmåltid. Det er hva Jesus inviterer en hver troende til: måltidsfellesskapet. På den tiden satt man ikke på hver sin side av et bord, nei, man satt ved siden av hverandre! Så nært ønsker Jesus å være hver eneste en av oss.

(fortsettes)

Å være menighet, del 10

Mange mennesker sliter med ensomhet. Det gjelder også kristne. Noe av det mest ensomme som finnes er å spise alene.

Det finnes de som går på butikken flere ganger om dagen, bare for å se andre mennesker. Kanskje ha muligheten til å veksle noen ord med betjeningen.

Når de så kommer til gudstjenesten opplever de ofte at de for det meste kjører buss. De sitter etter hverandre og det eneste de blir kjent med er hverandres nakker. Kanskje har de hilst på møteverten i døra, og kanskje hilser de på noen på vei ut når gudstjenesten er ferdig. Er de riktig heldige er det noen som stanser opp for en prat. Så går de hjem til nok en ensom uke.

Er dette en karikatur av menigheten? Nei, dessverre. Jeg møter mange som opplever det slik. Og ensomheten forsterkes fordi man lengter etter fellesskap med andre kristne. Men alle har det så travelt. Alle har noe de skulle ha rukket.

Tenk hva gjeninnføringen av måltidsfellesskapet ville ha betydd for alle disse ensomme! Noen å snakke med, noen å dele en god historie med, noen å smile med og noen å le sammen med.

Dette er en viktig del av det å være menighet! Alt handler ikke om lovsang, preken og kollekt.

Måltidet var en integrert del av den første menighetens gudstjenesteliv. Det forsvant en gang etter at apostlene var døde, blant annet fordi den etter-konstantinske kirken innførte en regel om at man skulle faste før man tok del i nattverden. En slik fastepraksis er Det nye testamente fremmed.

I den nymonastiske bevegelsen har man en sterk understrekning av betydningen av måltidsfelleskapet. Mange av de ny-monastiske kommunitetene befinner seg på skyggesidene i storbyene, hvor kriminaliteten er høy og menneskene er isolerte. Der inviteres man naboer og folk man blir kjent med til å dele et måltid mat, og man legger stor vekt på å tilberede god, næringsrik mat laget med masse kjærlighet.

La oss ta fram de radikale tekstene i Det nye testamente hvor Jesus taler om hvem vi skal invitere når vi byr på selskap. Våger vi å ta dem på alvor?

Finn frem Bibelen din og les sakte Luk 14,7-24. Hvordan kan du praktisk handle på disse ordene?

(fortsettes)

Å være menighet, del 9

Måltidsfellesskapet har stor plass i Bibelen. Allerede på Bibelens første blader leser vi at Gud planter en hage i Eden full av fruktbærende tre og inviterer de første menneskene til å komme for å spise.

Om de første kristne leser vi: '... og i hjemmene brøt de brødet og holdt måltid ...' (Apg 2,46)

Et av bildene Jesus bruker for himmelen er en stor bryllupsfest hvor alle Guds barn skal lene seg tilbake, og feste. Vi synes å være skapt for å spise sammen! Det er ingen tilfeldighet at Brødsbrytelsen har vært sentrum i den kristne gudstjenesten siden starten. Ordet 'nattverd' betyr ganske enkelt 'kveldsmåltid'. Det hele minner oss om hvordan Guds kjærlighet til verden ser ut: Jesus gir oss et måltid - brød som et symbol på Hans kropp, vin som Hans livsblod som gis til alle - venner som fiender.

Gjennom kirkens 2000 årige historie har dette måltidet skandalisert status quo i det det har brakt jøder og hedninger, slaver og frie, mennesker som har lykkes eller mislykkes, svarte og hvite, sammen rundt et bord.

Hvis vi skal forstå hva Gud gjør og ta del i det Han gjør i verden i dag, finnes det ikke noe bedre sted å begynne enn å spørre hvorfor Guds folk spiser sammen! For når kristne spiser sammen så kobler de seg på selve fundamentet i deres tro og i deres historie.

Derfor er det intet mindre enn en tragedie at Agapemåltidet forsvant fra kirken. Vi vet ikke helt riktig når det skjedde, fordi vi har god dokumentasjon på at den tidlige kirken kom sammen for å spise og mens de holdt måltid brøt de brødet, en god stund etter apostlenes død. Men så endres dette. Brødsbrytelsen - det vi kaller nattverden eller eukatistien - tas ut av Agapemåltidet - eller Kjærlighetsmåltidet - og blir en egen del for seg selv. Dermed forsvant noe av det mest sentrale i selve handlingen: fellesskapet, muligheten for å dele med hverandre. Enkelte mener at Agapemåltidet forsvant på grunn av det misbruk som apostelen Paulus beskriver skjedde i menigheten i Korint, men da er det underlig at de likevel fortsatte etter at apostlene var død. Jeg tror heller det skjedde en endring i teologien.

Min drøm er at måltidsfelleskapet kan gjenopptas. At kristne kommer sammen for å spise! Og så mens de spiser bryter de brødet og deler ut vinen og feirer Herrens måltid sammen. Et spisefellesskap som inkluderer alle.

(fortsettes)

Å være menighet, del 8

I forrige artikkel i denne serien skrev jeg at jeg ville komme tilbake til hvordan menigheten, Church of the Sojourners (bildet), feirer gudstjeneste. Deres gudstjenesteform tiltaler meg veldig.

Pilegrimskirken er kanskje en god oversettelse av menighetsnavnet, og den holder til i det såkalte Mission District i San Francisco. Medlemmene lever sammen i fire store hus og feirer gudstjeneste sammen med venner og naboer søndag kveld. Slik ser søndagen ut:

Formiddagene er det opp til de enkelte medlemmene til å bruke som det passer dem. Noen starter dagen med en stille frokost, før de tar med barna ut på ulike ting de har lyst til å drive med. Stillheten som oppstår etter at barna har dratt til sine aktiviteter bruker noen til en stille stund i hagen, hvor de leser Bibelen eller er i stillhet. Andre oppholder seg på rommene sine, eller er ute på en gåtur.

På ettermiddagen samles man så i en av hagene for å spille og synge sammen, gjerne i en sirkel, slik at alle blir inkludert. Mens dette pågår er det noen som bryter brødet, og så sendes det rundt fra person til person med ordene: 'Dette er min kropp, sønderbrutt for deg'.

Etter at brødet er delt ut inviteres det inn til middag. Denne er forberedt av noen av menighetens medlemmer, og hvem som har ansvaret for middagslagingen går på rundgang. Mange av ingrediensene er hentet fra kjøkkenhagene. I forbindelse med måltidsfellesskapet deles smått og stort fra hverdagslivet. Når måltidet er fortært fortsetter gudstjenesten - det vil si: slik denne menigheten ser det, og jeg er helt enig med dem - har gudstjenesten vart hele tiden! Måltidsfellesskapet er en del av den - slik det også var i den første menighetens tid.

Etter å ha sunget og bedt er det noen som underviser fra Bibelen. Her har alle Biblene sine med seg, og notatbøker. Og det åpnes for spørsmål og samtale etterpå og man ber for og med hverandre.

Når undervisningen er unnagjort sendes kalken rundt og man skilles fra hverandre etter å ha omfavnet hverandre og ønsket hverandre: Kristi fred.

En menighet som denne kunne jeg gjerne ha tenkt å tilhøre!                                                        
(fortsettes)

Å være menighet, del 7

Når Agapemåltidet eller Kjærlighetsmåltidet forsvant fra gudstjenesten i den tidlige kirken forsvant noe av meningen med det å være menighet. Jeg våger den påstanden at det er en av årsakene til at mange mennesker ikke forstår at kirke er noe man er, ikke noe man går til.

Måltidet har en sentral plass i den hellige historien. Allerede på Bibelens første blader leser vi om at Gud sier: 'Se, jeg har gitt dere alle planter som sår seg over hele jorden, og hvert tre med frukt som setter frø. De skal være føde for dere'. (1.Mos 1,29).

Etter vannflommen inngår Gud en pakt med Noah og der heter det: 'Frykt og redsel for dere skal være over alle jordens dyr og alle himmelens fugler, over alt som kryper på marken, og over alle fiskene i havet. De er gitt i deres hånd. Alt som rører seg og lever, skal være til føde for dere. Likesom jeg ga dere de grønne plantene, gir jeg nå dere alt dette'. (1.Mos 9,3)

I 1.Mos 18 leser vi så den strålende historien om Abraham som får gjester fra himmelen. Det første han tenker på er at de må ha noe å spise!

'La oss få hente litt vann så dere kan få vasket føttene, og hvile dere her under treet. La meg hente et stykke brød så dere kan styrke dere før dere drar videre - siden dere nå har lagt veien om deres tjener. Og de sa: Gjør som du har sagt! Da skyndte Abraham seg inn i teltet til Sara og sa: Skynd deg, ta tre mål fint mel, kna det og bak kaker. Abraham løp så bort til buskapen og hentet en fin og god kalv, og ga den til tjenestegutten, som skyndte seg å lage den til. Så tok han rømme og melk og kalven som han hadde gjort i stand, og satte det fram for dem. Og han sto hos dem under treet mens de spiste'. (v.4-8)

Et måltid er så mye mer enn maten. Selv om den er viktig i seg selv. Et måltid handler om fellesskap, om gjestfrihet, om den gode samtalen, om muligheten til å se en annen, til å lytte og til å glede seg i godt lag. Dette bar de første kristnes gudstjenester preg av. Ved siden av opplesningen av Skriften, forkynnelsen, bønnene.

Mennesker er sosiale vesener, og vi lever i en tid med stor ensomhet. Jeg tror på betydningen av å bringe måltidet tilbake til våre gudstjenester, sammen med nattverdfeiringen. Husk at 'det var mens de holdt måltid, at Jesus tok et brød, takket og brøt det ...' Det skjer noe også med vår forståelse av nattverden når vi fjerner måltidsfellesskapet.

Vi skal se nærmere på dette i neste artikkel, hvor jeg skriver om The Church of the Sojourners, et fellesskap av troende, som lever i fire store hus syv dager i uka og holder gudstjeneste hver søndag sammen med naboer og venner.

(fortsettes)

Gudstjenesten og disippellivet i menigheten i Jerusalem, del 17

Før vi fortsetter denne serien som tar utgangspunkt i urkirken i Jerusalem, og hvor vi har sett nærmere på utviklingen frem til den keiserlige statskirken og konsekvensen av den for apostolisk kristentro, vil jeg gjerne få sitere John W.Kennedy, som i mange år arbeidet i India hvor han plantet frie menigheter. Han har skrevet en bok i kirkehistorie, som jeg har hatt stor glede av å lese.

John W. Kennedy skriver følgende: 'Uten Kristi herrevelde eksisterer det ingen menighet'.

La det stå som overskrift over hele denne serien. Dette er så grunnleggende for at vi skal ha en bibelsk forståelse av menigheten og kirkens historie. Vi skal nå se nærmere på en vekkelsesbevegelse som sto utenfor den keiserlige statskirken, nemlig Priscillianismen.

Tilbake til urkirken
Omtrent på den tiden hvor Augustin blir født i år 354, så en bemerkelsesverdig bevegelse dagens lys som hadde til hensikt å vende tilbake til urkirkens kraft og troskap mot Guds ord. Det hele begynte i Spania, og spredte seg så til Portugal og Frankrike.

En fremstående mann assosiert med denne bevegelsen var en velstående spanjol, særdeles begavet, ved navn Priscillian. Han hadde vendt seg bort fra de hedenske avgudene, men han følte ingen attraksjon til den kristne tro. Han søkte derimot til de filosofiske retningene i sin samtid. Men i sin søken skulle han finne Kristus, som han tidligere hadde avvist. Han ble en ivrig gransker av Bibelen, og han begynte å undervise i den. Mange kom for å høre. De ble dratt til en mann hvis ærlighet og praktiske tilnærming til Guds ord gjorde at mange kom til tro på Jesus som sin Frelser og Herre.

Priscillian var legmann, men hans kunnskaper i Guds ord, ble anerkjent av kirken og han ble utnevnt til biskop av Avila i Spania. Men hans gudfryktighet og den hellighet som preget ham, hans undervisning og ikke minst hans popularitet, gjorde at han fikk fiender blant presteskapet. Det ble rettet anklager mot ham, nemlig at Priscillian skulle tilhøre en gnostisk bevegelse, kalt Manicæismen. Dette skjedde i år 380.

Dette var en av favorittanklagene den keiserlige statskirken hadde på lager når den møtte noe som kunne rokke ved dens makt. Dermed kunne de fordømme de som hadde andre synspunkter på den som kjettere.

Anklagene lot seg derimot ikke bevise, men fire år senere slo anklagerne til igjen, denne gangen ledet an av den onde biskop Ithacus. På synoden i Bordeaux ble Priscillian og hans tilhengere ikke bare anklaget for vranglære, men også for umoral og for magi eller hekseri.

Halshugget
Priscillian og hans tilhengere ble kjent skyldige. En benådning ble sendt til keiser Maximillian, men avslått. Priscillian og seks andre priscillianere - slik ble de kalt av sine motstandere, selv kalte de seg kristne - ble halshugget. Og bøkene Priscillian skrev ble bannlyst. De man fant ble ødelagt.

Men avrettingen av Priscillian og hans tilhengere skapte sterke reaksjoner. Blant de som reagerte var Martin av Tours og den fryktløse biskopen av Milano, Ambrosios. De protesterte på det sterkeste mot denne ondskapen, og de ville ikke ha noe å gjøre med de biskopene som hadde stilt seg bak drapene på Priscillian og hans tilhengere.

I neste artikkel skal vi se nærmere på hva som forårsaket en så sterk reaksjon at Priscillian ble henrettet. Det handlet blant annet om dåpen og om menighetens frie stilling.

Billedtekst: Den keiserlige statskirken kvittet seg med brysomme kritikere ved å brenne dem, henge dem, halshugge dem eller drukne dem. For meg er det umulig å forstå at man kunne forsvare dette og samtidig påstå at man var Kristi sanne kirke. Det er lite som ligner på apostolisk kristen tro ved en slik handlemåte.

(fortsetter)

Gudstjenesten og disippellivet i menigheten i Jerusalem, del 16

Den donastiske bevegelsen i Nord-Afrika var betydningsfull både i åndelig styrke og i antall. Den var helt på høyde med Den ortodokse kirke hva medlemstall angår. I år 330 kom 270 donastiske biskoper sammen i Kartago, og beregninger viser at Den ortodokse kirke ikke hadde hatt mange flere i denne kirkeprovinsen.

Dette er interessant av flere grunner. Blant annet fordi dette er de områdene hvor Tertullian og Cyprian hadde nedlagt så mye av sin store arbeidsinnsats. En av årsakene til denne store menighetsveksten skyldes nok blant annet den monastiske frimenighetstradisjonen, som også Tertullian sluttet seg til. Kontrasten til dette sto Cyprian for med sin sterke understrekning av biskopens rolle. Dette gjorde nok kløften større, og den protestbevegelsen som donatismen representerte fikk dermed større slagkraft.

Men det er også et annet moment som vi ikke kan se helt bort fra, nemlig at det fantes en anti-romersk tradisjon i Nord-Afrika. I lang tid hadde det ligget et gammelt og steilt motsetningsforhold mellom Rom og Kartago. Likevel - disse nasjonalistiske undertonene forklarer likevel ikke den menighetsveksten og det sterke åndelige livet som fantes blant donatistene. Vi må tilbake til urkirken for å finne den samme vitaliteten og åndelige kraften. Vi ser noe av det samme i dag i den koptiske kirkens bønneliv.

En sterk leder
Det er interessant å merke seg at om man leter på Internett etter en billedlig fremstilling av Donastus finner man ingen. Man finner derimot mange ikoner og billedlige fremstillinger av andre profilerte kirkelige ledere i hans samtid. Det er en naturlig forklaring på dette: Donastus var for statskirken en kjetter, en heretiker. Slike er ikke verd å minnes. Men for tusenvis av mennesker var han en sann åndelig veileder.

Da Donastus i år 316 ble valgt til erkebiskop blant donatistene fikk bevegelsen en sterk leder. Han beskrives som svært velstalende, som en stor begavelse, og svært lærd.

Hvordan skulle så keiseren forsøke å få ham i tale - og vinne ham over på sitt parti?

Jo, ved penger! Slik keiseren hadde opptrådt når han forsøkte å vinne biskopene over på sin side. Da gav ham dem pengegaver. Avguden Mammon har alltid vært en fristelse. Også for kirkeledere. Men Donastus takket nei. Han betraktet pengene som det de var: en bestikkelse.

Og det er nå han bruker de etter hvert så berømte ordene: 'Hva har keiseren med kirken å gjøre?'

Med dette gav han for alltid frimenighetsbevegelsen dens slagord. For slikt har det lydt og lyder helt opp til vår tid. Problemstillingen er ikke mindre aktuell i det 21 århundre.

Hans død og bevegelsens framtid
Donastus døde i landflyktighet omkrng år 350. Lederskapet for den donastiske bevegelsen ble tatt over av en spanjol, nemlig Parmenian. Donastus og Parmenian lignet på hverandre. Begge var preget av et liv i bønn. Begynnelsen på 360-tallet ble nok en storhetstid for denne vekkelsen.

De tok så sterk avstand til statskirken at de renset de kirkebyggene de overtok fra den, de ordinerte på nytt de prestene som gikk over på donatistenes side og de døpte alle som hadde vært medlemmer av statskirken og som nå ønsket å bli medlemmer i deres sammenhenger. For donatistene var ikke dette snakk om noen gjendåp. De anerkjente ikke statskirken som kirke, og dermed heller ikke den dåp denne kirken utførte.

I de siste årtier av det fjerde århundre var donatismen den dominerende frimenighetsbevegelsen i Nord-Afrika.

Augustin og den voldelige forfølgelsen av annerledes troende
Noen ord må sies om Augustin i denne sammenhengen. Augustin bekjempet donatismen først og fremt teologisk. Men han stanset ikke der.

Augustin tydde til vold. Vi kommer ikke bort fra at Augustin, som hadde så mye fint å bidra med teologisk, ble de selve premissleverandøren for den voldelige forfølgelsen av kristne som har tenkt annerledes enn statskirken. Denne siden ved Augustin nevnes sjelden blant hans mange beundrere.

Det er fra Augustin vi har ordene: 'cogite intrare! Oversatt: tving den tilbake!

Da de romerske tvangslovene igjen ble fornyet, kunne de begynne å inndra donatistenes eiendommer og kirker. Augustin var svært fornøyd. Nå kunne han tvinge folk tilbake til statskirken. Og det ble gjort. Det bel innkalt til en synode i Kartago i 411 som skulle forsøke å løse de store utfordringene man nå sto overfor. 279 donastiske biskoper og 286 av statskirkens biskoper deltok. Det ble heftige diskusjoner, og Augustin var den den ledet an. Donatistene anklaget statskirken for grusomme forfølgelser av annerledes tenkende, men det var Augustin og hans fløy som vant frem.

Forfølgelse
Etter denne synoden brøt forfølgelsene løs. Donatistenes sammenkomster ble forbudt med dødsstraff, deres kirker stengt, medlemmene fratatt alle sine borgerlige rettigheter og mange måtte betale store bøter. Slik behandlet altså storkirken - statens kirke - de som ønsket å leve i tråd med urkirkens idealer.

Donatismen levde likevel videre et par århundrer .

I neste artikkel skal vi se nærmere på den frimenighetsbevegelsen som ble kalt for pricillianere.

Bildet viser en billedlig fremstilling av forfølgelsen av donatistene.

(fortsettes)

Gudstjenesten og disippellivet i menigheten i Jerusalem, del 15

Vi skal nå se nærmere på de kristne gruppene som befant seg utenfor den instiusjonelle statskirken eller storkirken som hadde keiseren som overhode. For de fantes. Vi begynner med Donatistene

Quid sit imperatori cum ecclesia
Disse ordene, uttalt av biskop Donatus, får stå som det viktigste spørsmålet som ble stilt i denne for kirken skjebnesvangre tiden: 'Hva har keiseren med kirken å gjøre?'

En av de mest betydningsfulle retningene som gjorde motstand mot statskirken, oppstod blant berberne i det romerske Nord-Afrika, dagens Algerie og Tunis. Det er interessant at disse områdene den dag i dag opplever en gjennomgripende vekkelse hvor et stort antall mennesker har kommet til tro de siste årene. Her hadde den kristne tro fått slå djupe røtter, og de kristne som befant seg i dette landskapet hadde ikke blitt influert av kompromissmakerne ellers i Romerriket. Blant de berberske menighetene fantes det et rikt åndelig liv, preget av Åndens gaver.

En menighet av mennesker kalt ut av verden
For de kristne berberne var det et viktig spørsmål som meldte seg:  hvem består den kristne menigheten av? De var opptatt av å holde menigheten ren i den forstand at den bestod av mennesker som var kommet til tro, hadde omvendt seg fra sine synder, og latt seg døpe på bekjennelsen av sin tro.

Allerede like etter keiserediktet i 313 om toleranse mot kristendommen, ble dette en aktuell problemstilling, og det er da den såkalte donatismen oppstår. Bevegelsens tilblivelse er knyttet til et biskopvalg. En gruppering så det slik at siden den nye biskopen av Kartago ble vigslet av en som hadde sviktet under forfølgelestiden under keiser Diocletian, ville de ikke godkjenne den nye biskopen. De velger en annen. Med dette oppstod det djupe skillet som skulle karakterisere den nord-afrikanske kirken.

De to grupperingene er i utgangspunktet ganske jevnstore, men visse steder vokser den ene seg sterkere enn den andre, og får etter hvert kallenavnet 'donastisme', etter Donastus den store, som i en mannsalder frem til omkring 350 var det nye samfunnets kraftfulle leder.

Synodene i Rom og Arles
Det fant sted to betydningsfulle synoder i denne tiden. Den ene i Rom år 313 og den andre i Arles i Sør-Frankrike året etter. De drøftet blant annet den strid som oppsto om hvem som skulle eie de ulike kirkebyggene. Dette gjaldt kirkebygg som under forfølgelsen ble stengt eller beslaglagt. Når de skulle gis tilbake kunne det melde seg både representanter for Statskirken eller Storkirken og donastene. For keiseren og hans kirkelige embetsmenn ble dette en særdeles vanskelig problemstilling, som ikke minst hadde med sammenblandingen av stat og kirke å gjøre.

Striden var uløselig. Keiseren utstedte et nytt edikt som inndro donatistenes kirker og eiendom og forbød dem å døpe! Når uroligheter brøt ut på grunn av sosial nød satte keiseren inn militæret mot donatistene, og flere av dem led martyrdøden.

Døpere
Det er i forbindelse med denne striden at begrepet 'omdøpere' eller 'anabaptister' oppstår. For donatistene lot seg ikke stanse. De døpte de som kom til tro, og de døpte 'om igjen' de som hadde tilhørt den keiserlige storkirken og som brøt med den.

Den keiserlige storkirken hevdet sin rett til å representere den sanne tro, mens donatistene mente den hadde forrådt troen ved å inngå samarbeide med keiseren. De kunne ikke akseptere sammenblandingen mellom stat og kirke, og ville ikke akseptere keiseren som kirkens overhode. For dem hadde kirken bare et hode, og det var Kristus.

I neste artikkel skal vi se nærmere på denne bevegelsens utbredelse.

(fortsettes)

Gudstjenesten og disippellivet i menigheten i Jerusalem, del 14

Det kunne kanskje være av interesse for de som følger denne serien å lese hva en av de konservative lutherske kirkehistorikerne har å si om den kirke som fremstår med keiser Konstantin og keiser Theodosios.

I boken 'Religionsfrihetens historie', skriver biskop Christen Brun, som støttet opprettelsen av Menighetsfakultetet, og var sensor da institusjonen fikk eksamensrett i 1913, følgende:

'Det er denne fra det romerske hedenskap overførte tankegang, som bestemmer den statskirkelige ordning ... Men det sier seg selv at prinsippet om keiserens selvskrevethet til å gjøre sin makt gjeldende på kirkens enemerker, måtte medføre et betydelig tap for kirkens selvstendige handlefrihet. Og innførselen av maktmidler på det område hvor de ingen rett hadde, tjente også til å fremkalle forvirring i begrepene hos kirkens menn, så den falske lære her fikk inngang, at når et statsoverhoved sluttet seg til kristendommen, så var han i kraft av sin høye stilling kalt og forpliktet til å verne om den kristelige lære og virke for dens utbredelse. I stedet for å kjempe for sannhetens seier med åndens våpen alene, søkte derfor kirken hjelp hos staten.

Det vil forstås som noe i seg selv ganske naturlig at de gledet seg over at staten hadde oppgitt sin fiendtlige holdning, så kirken uforstyrret kunne utføre sin gjerning. Men samtidig ble de således blendet av tronens glans, av den keiserlige gunst og nåde som i voksende grad ble kirken til del, særlig gjennom økonomiske understøttelser, at de betenkelige konsekvenser som kunne utvikle seg herav synes å være trådt tilbake for den alminnelige bevissthet. Og enn mere, krenkelsen av den religiøse frihet ved voldsomme forhåndsregler mot hedenskapet og overfor de fra den katolske kirke avvikende kristelige retninger, fant endog bifall hos mange og fremkalte ikke i det hele den kraftige protest som her hadde vært på plass ...' (Religionsfrihetens historie, side 27flg)

Det som keiseren vil er lov
Det er to uttalelser  som til fulle viser hvem som virkelig bestemte i den nye statskirken. I forbindelse med en synode i Mailand i år 355 uttalte keiser Konstantin følgende til de forsamlede biskopene: 'Det som jeg vil, er lov'. Dette blir fulgt opp av keiser Theodosios som i år 382 bestemmer at det skal være dødsstraff  'for de sekteriske retninger', og med keiser Justinian føres den statskirkelige tanken til sin ytterste konsekvens. I forbindelse med synoden i Konstantinopel i 536 gav de tilstedeværende biskopene tilslutning til at 'i kirken må intet skje uten keiserens vilje og befaling'.

Det var altså ikke lenger Kristus som var hode for menigheten, men keiseren, og det var keiseren man måtte lyde, ikke Kristus.

Oppsiktsvekkende
Biskop Christen Brun kommer med en oppsiktsvekkende uttalelse i sin bok på side 39:

'Vi må søke utenfor den katolske storkirke til de dissenterende retninger for å kunne finne igjen de opprinnelige, kirken tilhørende trosfrihetens grunnsetninger'.

(fortsettes)

Gudstjenesten og disippellivet i menigheten i Jerusalem, del 13

Et eller annet sted underveis mistet kristenheten kallet til 'å gjøre disipler' levd ut i et felles liv som en norm for en hver kristen.                                

Etter Jesu død og oppstandelse, fulgte apostlene dette kallet. I det vi kaller urkirken ble Bergprekenen selve grunnlagsundervisningen for katekumenene - de som gikk i dåpsopplæring.

Tre århundrer senere, solgte Antonios alt han eide, og gav det til de fattige, samtidig som han vendte ryggen til en kirke som ikke bare hadde blitt en institusjon knyttet til det romerske statsapparatet, men som hadde blitt 'verdsliggjort' ved at dens medlemmer ble tvunget til å bli en del av den. Den kirke som ble grunnlagt på pinsefestens dag hvor omvendelse, tro og dåp var kriteriet for medlemskap, besto nå av i all hovedsak mennesker som ble lagt til fordi staten krevde det. Antonios responderte på Jesu kall til den rike unge mannen, om å selge alt for å følge Ham.

Under den tiden Antonios levde gjorde Konstantin kristendommen til den religion som var foretrukket av imperiet, en form for tilpasset religion, hvor den store mengden av medlemmer ble nominelle. En minimalistisk  versjon av den kristne tro oppsto, hvor det ikke lenger gjaldt å være en disippel, men en deltager i gudstjenesten uavhengig av det øvrige liv. Kirken ble et sted for livsritene: dåp, vigsel og begravelse.

Men dette gikk ikke upåaktet hen. Blant de kristne fantes det de som søkte tilbake til røttene, som bar på en lengsel om en kirke som var preget av det liv og den kraft som aposteltiden representerte. Antonios var en av disse, men han var ikke alene. Tusener søkte ut i ødemarken for å finne Gud. Etter hvert dannet de kommuniteter for å leve ut dette livet sammen: i bønn, stillhet, måltidsfellesskap og i eukaristien.

Benedikt av Nursia
Benedikt av Nursia, i det sjette århundre, satte så sammen noen av de erfaringene som mange av disse monastiske kommunitetene hadde gjort seg. Han organiserte dem i en regel som fokuserte på bønn og arbeid, og som så skulle veilede Benediktinerne og som skulle inspirere andre monastiske og nymonastiske tradisjoner helt frem til vår egen tid.

I disse monastiske kommunitetene forsøkte man å leve ut det disippelliv som de fant beskrevet i evangeliene, brevene og i Apostlenes gjerninger. Her tok de vare på den apostoliske praksis, på både liv og lære, og det er gjennom disse klostrene og monastiske kommunitetene at kirken har fått del i fornyelse og åndelig liv. Klostrene og de monastiske kommunitetene ble et sterkt korrektiv til det manglende åndelige liv i mange av kirkene, og ble ikke minst et kall til omvendelse.

Slik det også er i dag. Den fornyelsen våre kirker så sårt trenger vil komme fra små og store monastiske og nymonastiske kommuniteter hvor bønnen er det viktige pulsslaget i hverdagene. Og måten å leve ut Jesuslivet på fremdeles utgjør en stor utfordring for menighetsliv som har stivnet.

På bildet ser vi Benedikt av Nursia be sammen med noen av sine disipler.

(fortsettes)

Gudstjenesten og disippellivet i menigheten i Jerusalem, del 12

Er det ikke noe som heter at om du ikke kan overvinne noen, slå lag med dem?

Det var kanskje slik han tenkte, keiser Konstantin. Med ham endrer mye seg for menigheten som ble grunnlagt i Jerusalem. Tidligere romerske keisere hadde forsøkt å knuse kirken. Det skjedde gjennom forfølgelser, som kom og gikk. Men ingen av dem klarte å sette en stopper for en kolossale kirkeveksten de første kristne opplevde. Og ingen av disse tidlige kristne ville finne på å gå på kompromiss med evangeliet om Guds rike. At keiser og kirke kunne høre sammen var en uhørt ting - helt frem til keiser Konstantin kom på banen.

Keiser Konstantin
Hvem var han så denne keiser Konstantin? Jeg skal gi deg kortversjonen: Han ble født 27.februar 272 og døde 22.mai 337. Han var romersk keiser fra år 306 og frem til sin død. Og hadde sin fulle hyre med å holde rivaler fra tronen for å beholde sin makt. Under slaget ved Milviusboren, like utenfor Rom, nærmere bestemt den 27.oktober 312, fikk han om kvelden se et syn av et kors mot himmelen. Det viste seg like over den nedadgående sol. Over dette skal det ha stått skrevet: 'I dette tegn skal du seire'. Overveldet av synet skal han ha fått soldatene sine til å male et kors på skjoldene sine, og han vant det blodige slaget. Det er ikke vanskelig å forstå at dette har ingen ting med kristen tro å gjøre. Så er da også omvendelsen til keiseren til den kristne tro svært omdiskutert blant historikerne og teologene. Den skjedde ikke før enn på dødsleiet.

I 313 sender så keiser Konstantin ut et edikt hvor han så gav de kristne og alle andre full frihet til å følge den religion de selv ønsket. Noe slikt hadde man aldri før sett i historien. Men keiser Konstantin stanser ikke med dette. Han favoriserer nå den troen som de andre keiserne hadde gjort det de kunne for å knuse. Han fylte kontorene sine med kristne, og fritok de kristne fra skatter og fra militærtjeneste. Vel å merke: de kristne ble en del av keiserens hær etter hvert! Keiser Konstantin gjør med andre ord den kristne tro til statens religion, til sin hoffreligion. Det utenkelige sett fra Jesus og apostlenes side, er nå plutselig blitt mulig. Kirke og keiser er blitt ett.

Fra å samles i hjem store nok til å romme mange gir keiseren kirken muligheten til å bygge kirker. Og han utsteder en forordning i år 325 hvor han ber alle sine undersåtter om å ta imot den kristne tro. Med dette introduseres statskirke- og folkekirkeordningen. Nå gjelder ikke lenger omvendelse og tro som kriterium for å bli en kristen, men en keiserlig forordning. Selv om mange romere fortsatt ville holde fast ved sin hedendom, var det mange som fulgte keiserens forordning. Menighetene fikk plutselig å gjøre med mennesker som ikke var kommet til tro på Jesus gjennom omvendelse fra sine synder, men som ble en del av kirken fordi keiseren mente det var best! Og medlemskap i kirken gav sosial status!

Kirkens verdsliggjøring
Kirkehistorikeren Leonard Verduin skriver i sin svært så leseverdige bok: 'The Anatomy of a Hybrid. A Study in Chuch-State Relationship':                                                                                                                

'Den tragiske unionen av kirke og stat i det fjerde århundre førte til at en sjarmløs hybrid ble født. Det som hadde ført til at kong Saul ble avvist av Gud ble re-introdusert med applaus av Konstantin. Det var en fusjon eller sammensmeltning av motstridene trosretninger, en sammenblanding av evangeliet med hedenskap. Når en ser på omstendighetene som omgav kristendommens fødsel, hvis arkitekt var keiseren, så kommer det ikke som noen overraskelse at denne hybriden ble et instrument for krig ...'

Nå var det ikke keiser Konstantin, men keiser Theodosios (378-398) som fullfører det keiser Konstantin begynte på: den kristne tro er blitt statsreligion. Og folk tvinges til å bli medlem av kirken! Det fører til en forferdelig situasjon for Kristi forsamling. Den fylles av mennesker som ikke er født på ny.

Ikke bare det: Keiser Theodosios begynte også å undertrykke andre religioner. Etter hans påbud ble hedenske templer revet av 'kristen' mobb, og det fløt mye blod. Den keiserlige militærånden kom inn i kirken. Med sin fenomenale kirkevekst hadde jo kirken beseiret Romerriket, men nå skjer tragedien: Romerriket beseirer kirken, og den omskaper mye av originalen til en kirke i Romerrikets bilde. Kirken hadde forandret sin natur og ble nå en politisk maktorganisasjon i det imperialistiske Roms ånd og vesen.

Som en motreaksjon mot denne verdliggjøringen av kirken kom ørkenvekkelsen med blant annet Antonios den store og de såkalte ørkenfedrene.

(fortsettes)