På jakt etter Chametz

 Det er et ord fra 2.Mos 12,15 som ikke vil slippe taket i meg. Ved innledningen til den jødiske påskehøytiden heter det: "I sju dager skal dere spise usyret brød. Allerede den første dagen skal dere fjerne all surdeig fra husene deres." Man skulle saumfare hver krik og krok, og lete med lys og lykte for å se om man fant rester etter surdeig i huset. Surdeig heter: 'chametz' på hebraisk. Når denne surdeigen er samlet sammen skulle den brennes og asken skulle spres med vinden eller med bølgene.

Hva har dette å gjøre med nytestamentlig menighetsliv, spør du kanskje? Visste du at apostelen Paulus spanderer et helt kapittel i 1.Kor på spørsmålet om hvordan vi skal forholde oss til 'Chametz'. Hør bare: "Vet dere ikke at litt surdeig gjennomsyrer hele deigen? Rens ut den gamle surdeigen så dere kan være en ny deig! Dere er jo som usyret brød. For vårt påskelam er slaktet, Kristus. Så la oss holde høytid, ikke med gammel surdeig av ondskap og synd, men med renhetens og sannhetens usyrede brød." (1.Kor 5,6 b-8)

Konteksten til disse versene handler om synd i menigheten. Paulus slår fast at vi ikke har noe å gjøre med de som ikke tilhører menigheten: "Hva har jeg å dømme dem som står utenfor? Er det ikke dem som er innenfor dere skal dømme?" (v.12) Det er vanskelig å forestille seg tanken om en folkekirke hvor alle er medregnet, når Bibelen snakker om de helliges samfunn. Kristi forsamling består av de som er kalt ut av verden. Så vi må feie først for vår egen dør!

I forberedelsen til Den hellige påskefeiringen bør vi derfor omvende oss, og be Den Hellige Ånd minne og overbevise oss om synd i våre egne liv. Dagene før den stille uken bør derfor være selvransakelsens dager, da vi kvitter oss med vår egen surdeig.

Shlomo Ben Ezra fra den gallileiske landsbyen Tsippori, forteller i en reiseskildring fra tempeltiden i Jerusalem for 2000 år siden, som er gjenfunnet, at i ukene før påske ble arbeiderne sendt ut for å sette veiene opp til Jerusalem i stand for at folk kunne vandre på dem, og vannkildene og brønnene, slik at folk kunne drikke seg utørste. Dette minner meg om ordene fra Jesaja 58,11-12: "Herren skal alltid lede deg og mette din sjel i det tørre landet. Han skal styrke kroppen din så du blir som en vannrik hage, en kilde der vannet aldri svikter. Dine gamle ruiner skal bygges opp igjen, du skal gjenreise grunnmurer fra eldgamle slekter. Du skal kalles Den som murer igjen revner. Den som setter i stand veier så folk kan bo der."

Et stormvarsel

 Værtjenesten vår advarte nettopp vårt område om at en sterk storm kommer. De spår omfattende regn og flom. I Ånden kommer det også stormer som vil komme i årstider der vi ikke forventer at de dukker opp.

Klokken er litt etter 04:00, og jeg sitter i skrivestolen min. Det var fortsatt mørkt ute da jeg hørte det første klappet av høy torden på himmelen over hjemmet vårt. Sterk vind begynte å blåse. Dette kan være normalt på en varm sommerdag, men ikke i desember når kaldere temperaturer er tilstede.

Jeg var midt i å skrive noe annet da jeg stoppet for å lytte og skjønne om det jeg opplevde i det naturlige inneholdt et ord fra Herren i Ånden.

Mens jeg lyttet til lyden av stormen som forsterket seg over meg, gjennomgikk jeg eiendommen vår for å forsikre meg om at vinduene var lukket, rennene var rene og at vi hadde rikelig med ved til å varme opp hjemmet vårt hvis vi skulle miste strømmen.

Akkurat som mine tanker om hvordan vi forbereder oss i det naturlige for det som kommer, må vi lytte til Herrens røst. Han forbereder seg på å gjøre noe viktig i Ånden, og han utsteder en advarsel til Kirken. Vi blir advart om et innkommende verk av Ånden som vil virke forstyrrende. Dette vil ikke være ankomsten til «Jesus, saktmodig og mild». Han utsteder en sterk advarsel til kirken om hva som kommer når hans dom begynner i Guds hus.

Advarselen har to elementer – omvendelse og eksponering. Vi blir kalt til å omvende oss fra synder, spesielt de syndene som til å begynne med virker små, men som til slutt vil vokse til noe mye verre. Vi må avsløre det som har vært skjult og ikke frykte konsekvensene av denne eksponeringen selv på bekostning av våre nåværende forhold.

Denne advarselen fra Herren er gitt for å redde, ikke ødelegge. Å leve i hemmelighet med synd som ikke har angret på jobb i våre liv, vil ikke være sterkt nok til å motstå den åndelige stormen som kommer. Når vårt åndelige liv er i orden, vil vi være i stand til å ri bort det som kommer og se Herren gjøre et mektig forløsningsverk i vårt personlige liv, våre kirker og vår nasjon.

- Garris Elkins. Til norsk ved Bjørn Olav Hansen

Guds nådefulle tillgivelse

 Herren vil trofast tilgi våre synder hvis vi bekjenner dem for ham. Det er veldig annerledes når vi prøver å skjule våre synder og benåde dem som var medskyldige i deres henrettelse. I så fall vil ikke barmhjertighet komme til gjerningsmannen og de som fulgte deres synd fordi synd bare kan helbredes ved eksponering, ikke skjult ved avvisning av vår synd og utstede benådninger for de hvis handlinger bidrar til å konspirere for å skjule vår synd.

Herren ønsker å være barmhjertig mot de verste syndere hvis de bekjenner sine synder og vandrer i sannhetens lys. Den eksponeringen er ment å helbrede, ikke straffe. Det skjedde med David da han var leder for Israel. Han begikk utroskap med Batseba og sørget for at mannen hennes døde. I stedet for å forsøke å skjule sin synd og tilgi dem som hjalp ham med å begå synden, skrev David følgende salme etter at profeten Natan konfronterte ham om hans synd.

«Vær meg nådig, Gud, på grunn av din usvikelige kjærlighet. På grunn av din store medfølelse, slett flekken av mine synder. Vask meg ren fra skyldfølelsen. Rens meg fra min synd. For jeg kjenner igjen mitt opprør; det hjemsøker meg dag og natt.; Mot deg og deg alene har jeg syndet; Jeg har gjort det som er ondt i dine øine» (Salme 51:1-4).

Det er et løfte som venter på dem som har syndet og er villige til å bekjenne sine synder: "Mennesker som skjuler sine synder vil ikke ha framgang, men hvis de bekjenner og vender seg fra dem, vil de få barmhjertighet" (Ordspråkene 28:13).

Guds barmhjertighet venter på å bli utøst over alle som lever i sannheten og ikke prøver å skjule sin synd og andres synder som jobbet sammen med dem for å skjule sin synd. Vår bekjennelse må gjøres for Herren, ikke som en religiøs eller politisk gest. Som David klokelig sa: "Mot deg og deg alene har jeg syndet." Bare når vi innser at vår synd var mot Herren og åpenlyst bekjente for ham, er barmhjertighet mulig. Kloke mennesker søker Guds nåde, ikke illegitime erstatninger som forsøker å vaske bort sannheten om det som skjedde.

- Garris Elkins. Oversettelse til norsk av Bjørn Olav Hansen

Kjent og elsket innenfra

 Når et menneske åpner seg for Jesu blikk og lar lyset trenge inn, da skjer det et under. Lyset avslører det urene i menneskets hjerte, men dette urene blir forvandlet til lys. Når du avslører ditt mørke for Jesus, forvandler han det til lys. 

Jesus kjenner oss ikke bare utenfra. Slik en lege kjenner pasientens sykdommer. Da kunne han ikke ha befridd oss helt fra vår indre ensomhet. Men Jesus kjenner oss innenfra. Han har opplevd det vi opplever. Jesus vet av egen erfaring hvor fristende den kan være, den veien so ikke er Guds vei. "Fordi han selv led og ble fristet, kan han hjelpe dem som fristes" (Hebr 2,18).

Jesus har ikke syndet. Likevel har han båret hele menneskehetens synd på skuldrene sine. Ikke som en fremmed byrde som tross alt ikke kunne berøre hans innerste. Nei, han har båret synden i sitt hjerte. Synden har trengt inn i ham. Han har kjent hvor vondt synden gjør, og det har han kjent mye mer enn en hvilken som helst synder. Hans natur var å være ett med sin Far. Derfor kan vi ikke fatte hvor grusomt det var for ham å være forlatt av Faderen.

Jesus kjenner oss innenfra. Ingen kjenner oss så godt som han. Han er den eneste som kan forvandle vårt mørke til lys. 

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 70

Guds lam

 I ett benådet øyeblikk får døperen Johannes se noe av Jesu sanne identitet. Da kommer han med et utsagn, treffsikkert og skarpt som et sverd: "Se, der er Guds lam, som bærer verdens synd" (Joh 1,29).

Han går rett på det vesentlige, det som utgjør selve brennpunktet i Jesu tilværelse. Han ser at Jesu sannhet er en paradoksal syntese av uskyld og synd. Johannes sier ikke at Jesus er uskyldig, ikke en gang at han er uskyldig som et lam. Nei, han er Guds lam, han er selve uskylden. Johannes sier heler ikke at dette lammet tar bort verdens synder. Lammet utsletter verdens synd, synden som helhet.

Jesus har fått et oppdrag av Faderen, hvor kjernen i dette oppdraget er å forene den totale uskylden med den totale synden.

Vi kan ikke en gang ane hva det kostet den fullkomment rene Jesus å bære hele skapningens bortventhet fra Gud. Tenk hvilke avgrunner av lidelse han har gjennomgått for vår skyld! Men den beste måten å vise takknemlighet på, er å åpne seg for den kraftkilden han øste fra.

Hvert eneste øyeblikk har Jesus tatt imot kraften fra den kjærligheten som uoppløselig forbinder ham med Faderen. Denne kraften er Den Hellige Ånd. Når Jesus har tatt bort din synd, vil han ikke la deg være tom. Da han tok sitt siste åndedrag på korset, fylte han hele verden med sin Hellige Ånd. Når du blr befridd fra synden, blir du samtidig fylt av Den Hellige Ånd.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 89

I Esra's ånd

I økende grad slår Jan og jeg av TV-programmer vi begynte å se på Netflix eller Amazon i håp om å nyte litt enkel underholdning. Noen av disse programmene begynte å avsløre innhold som gjorde at vi følte oss fulle av slim. Hvis vi ikke tok et valg om å slutte å se, ville det tilsmusset ånden vår og desensibilisere vår moralske fiber. Herren har også kalt oss til å endre noen av våre talemønstre som var troløse. Selv hvordan vi spiser har kommet under Åndens disiplin. Synd tar mange former og krever en konfrontasjon for å stoppe dens innflytelse på livene våre.

Esra var en skriftlærd som var kjent med Guds lover. Som Skriften gjentatte ganger sa om ham: "Guds nådige hånd var over ham" (Esra 7:6). Han ville trenge Guds nåde for å fullføre sitt kall – å vekke Israels folk til syndene som hadde forårsaket nedgangen i deres trofasthet mot Gud.

​Israelittene hadde giftet seg med hedenske koner og fikk avkom utenfor Guds vilje og befalinger. Deres ulydighet forurenset renheten i deres forhold til Herren. Da Esra oppdaget dybden av denne avlen, ba han til Herren og bekjente nasjonens synder. Han forsto hvorfor Israels avl hadde gjort dem sårbare for horder av inntrengere, "Det er derfor vi og våre konger og våre prester har vært prisgitt landets hedenske konger" (9:7)

Uansett hvor ille det blir, har Herren alltid en levning, og den levningen, når de først innser synden sin, er villig til å omvende seg og ordne opp med Gud, "Men nå har vi fått et kort nådeøyeblikk, for Herren vår Gud har tillatt noen få av oss å overleve som en rest» (9:8).

Esra visste at sammenblanding med et verdensbilde i strid med Guds vilje ville avspore hans hensikt for Israels fremtid, å "overlate denne velstanden til dine barn for alltid" (9:12).

Esra ventet ikke på at noen skulle slutte seg til ham, umiddelbart etter bekjennelsen hans: «Mens Esra ba og avla denne bekjennelsen, gråt og lå med ansiktet ned på bakken foran Guds tempel, en veldig stor folkemengde fra Israel— menn, kvinner og barn – samlet seg og gråt bittert sammen med ham» (10:1). En nasjonal omvendelse begynte da en person oppdaget feilen i deres veier. Stemmer steg opp fra de som var samlet rundt Esra som erklærte "Men til tross for dette er det håp for Israel" (10:2). Først etter bekjennelse og omvendelse er håp mulig for et individ eller en nasjon.

I dag står kirken ved et historisk veiskille. Kulturen påvirker kirken i stedet for at kirken påvirker kulturen. Vi har blandet oss med verdens synder og tenker at det vil gjøre oss mer tiltalende og akseptable når det vil frarøve oss, og avkom av vår tro, arven vi ble kalt til å etterlate. Tilbake til et liv i renhet krever en rest som er villig til å ta avgjørende valg nå som vil avgjøre hvordan historien deres vil bli nedtegnet og husket.

- Garris Elkins/Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)

 

Ikke forbli på stedet der du er falt

Vi har dypt rotfestede svakheter, lidenskaper og mangler i oss. Alt dette kan ikke kuttes ut med én skarp bevegelse, men tålmodighet, utholdenhet, omsorg og oppmerksomhet. Veien til fullkommenhet er lang. Be til Gud så han vil styrke deg. Godta tålmodig dine fall, og etter å ha reist deg, løp umiddelbart til Gud, ikke forbli på det stedet der du har falt. Fortvil ikke hvis du fortsetter å falle i dine gamle synder. Mange av dem er sterke fordi de har mottatt vanens kraft. Bare med tidens gang og med glød vil de bli erobret. Ikke la noe frata deg håpet.~

- Hellige Nektarios av Aegina/Norsk oversettelse. Bjørn Olav Hansen (c)

Min synd

For riktig mange år siden leste jeg en bok av den finsk-svenske evangelisten Frank Mangs. Boken var en kommentar til Salme 51 i Salmenes bok i Bibelen. Den gjorde et sterkt inntryk på meg. Det som har fulgt meg i alle disse årene etterpå har vært den sterke understrekning av det personlige ansvaret kong David hadde for sine egne synder. Ikke andres, men sine egne. 

Det begynner allerede i vers 3: "MINE overtredelser". Så følger den djupe syndserkjennelsen i de påfølgende versene: "MIN synd" (v.4), "MINE overtredelser" (v.5), "MIN synd" (v.5), "mot deg alene har JEG syndet" (v.6), "har JEG gjort" (v.6), "rens MEG" (v.9), "vask MEG" (v.9), "skjul ditt åsyn for MINE synder" (v.11), "utslett MINE overtredelser" (v.11)

David var ikke opptatt av andres synder.  Noen kristne har sin glede i det. Det er de andres sløvhet, manglende iver, deres åpenbare feil, de påpeker. Gjerne offentlig i sosiale medier. En av de ivrigste til å påpeke andres synd, er også ivrig etter å sette merkelappen: 'religiøs' på andre, og påpeker andres materialisme, tar bilder av den maten han selv spiser, mens han påppeker at andre, ja de, fråtser! Snakk om manglende selverkjennelse!

Da var det anderledes med kong David.

Han hadde fått Åndens ransakende lys ovver seg, og var kommet i syndenød. Det var hans egne synder han var opptatt av. Bare da kan vi komme videre i livet, og få våre synder tilgitt. 

Tilgi oss hva?

Gjeld? Synder? Overtredelser?

"Og tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere." (Matt 6,12)

Fordi han er vår kjærlige Far, gjør Gud det vi ber om. Når vi går til ham, tynget av all vår skyld og synd, setter han seg ikke ned med oss for å utarbeide en betalingsplan. I stedet tilbyr han full tilgivelse og gratis. (Philip Graham Ryken)

OM Å  BE OM DET UMULIGE

Har du noen gang vært i så forferdelig gjeld at det ikke var mulig å komme deg ut av det? Det var det som skjedde med en venn av meg som var medlem av vårt lille kristne fellesskap i Colorado. Mannen hennes hadde forlatt henne, og uten at hun visste det, ble hun overlatt til å betale av ti års restskatt. Hun kunne ikke komme seg ut av det og hun klarte ikke å få endene til å møtes. Så en dag bestemte en felles venn i vårt fellesskap seg for å betale ned gjelden hennes – over $20 000. Han ønsket å være anonym og ga meg derfor en postanvisning som jeg skulle gi henne. Livet hennes ble satt fri.

Når vi ber Gud om å tilgi oss vår gjeld, ber vi ham om å gjøre det som ikke er mulig for oss å gjøre – å gjøre opp regnskap, å gjøre det bra. Gud gir oss det vi ikke kan gi oss selv. Når vi ber «tilgi oss vår gjeld», ber vi Gud om å sette oss fri.

MER ENN OVERTREDELSER 

Ordet "gjeld" er opheílō på gresk, som bokstavelig talt betyr å skylde, å stå i gjeld. De mest pålitelige oversettelsene av Herrens bønn refererer derfor alle til «gjeld». Bare de mer moderne oversettelsene har «synder» eller «feil». Ordet "overtredelse" kommer fra Book of Common Prayer, som igjen er basert på Tyndale bibeloversettelsen (1526). Hvorfor Tyndale oversatte opheílō som "overtredelse" er et interessant puslespill som jeg ikke vil utforske her.

Hvordan vi forstår "gjeld" er viktig. Vi står i gjeld til Gud på alle mulige måter. Det samme gjelder med hverandre. Men "gjeld" er ikke bare et vagt begrep. Dens primære bruk i Det nye testamente har å gjøre med å skylde penger, etter å ha pådratt seg en juridisk og økonomisk gjeld. Med andre ord, når vi tilgir våre skyldnere, tilgir vi ikke bare på en eller annen tåkelig måte de som har såret eller skapt vanskeligheter for oss. Vi sletter faktisk gjelden til de som skylder oss noe, enten de kan betale eller ikke.

Spesielt Jesu bruk av ordet «gjeld» har en historie bak seg. Det har å gjøre med jubelåret (5. Mosebok 15): løslatelse av fanger og sletting av all materiell gjeld. André Trocmé forklarer dette godt og inngående i sin bok, 'Jesus and the Nonviolent Revolution'. I følge Trocmé handlet jubileumsfriheten Jesus kom for å forkynne (Luk 4:16-21) om ettergivelse av sosial og materiell gjeld, som strakte seg til alle livets områder. Derav Jesu lignelse om den uforsonlige tjeneren i Matteus 18. Her fremstilles Gud som en konge som ettergir en stor pengegjeld som hans tjener ervervet. Denne tjeneren nekter imidlertid å tilgi noen som skylder ham svært lite. Poenget med lignelsen, som i Herrens bønn, er tydelig: ingen barmhjertighet for den som ikke har noen mot sin skyldner. Guds tilgivelse er forgjeves hvis vi nekter å tilgi våre skyldnere.

Hva dette betyr i praksis i dagens verden er verdt å utforske. Det er gjeldsettergivelsesselskaper, internasjonale gjeldsettergivelseskriterier, ettergivelsesplaner for studielån som holder lovende i vanskelige situasjoner. Å vurdere disse i dybden vil ta oss for langt unna. Imidlertid bør praksisen med gjeldsettergivelse fortsatt ha daglige, praktiske hender og føtter blant Kristi etterfølgere. Apostelen Paulus er klar: i speiling av det Jesus lærte (Matt. 5:25ff), skal vi ikke la noen gjeld forbli utestående bortsett fra kjærlighetens gjeld (Rom. 13:8).

For lenge siden bestemte min kone og jeg å aldri låne ut penger til noen. Vi ville rett og slett gitt. «For intet har dere fått det, for intet skal dere gi det,» (Matt. 10:8). Hvorfor sette noen i materiell gjeld hvis, som apostelen sier, den eneste typen gjeld vi bør skylde hverandre er kjærlighetens gjeld? Med andre ord, som Kristi kropp skal vi leve på en måte der gjeld, bortsett fra kjærlighetens gjeld, fjernes helt. Dette er hva vår venn demonstrerte da han betalte ned gjelden vår felles venn hadde pådratt seg. Når gjeld ettergis, enten det er mellom oss eller på hverandres vegne, blir vi alle satt fri. Kjærligheten råder. Ingenting gjenstår mellom oss eller mot oss.

HUSK Å FEIRE

Hva skjer hvis vi, uansett grunn, finner oss selv eller andre i faktisk, materiell gjeld? Hva om vi eller de ikke kan betale? Hva betyr da tilgivelse? Og hva om noen skylder oss personlig noe, spesielt noe vi trenger? Hva om de heller ikke kan betale? Se gjennom fingrene? Holde dette mot dem? Holde dem ansvarlige? Ta dem retten? Eller tilbyr vi, som Ryken uttrykker det, tilgivelsen full og gratis?

Tilgivelse er faktisk gratis. Men det er også kostbart. Det kostet Jesus alt, inkludert livet hans. Dette er grunnen til at tilgivelse ikke bare er verdifull, men endrer ting. Dette er selvfølgelig det vi ofte motsetter oss.

Hvis vi synes det er vanskelig å tilgi våre skyldnere, er det svært sannsynlig at vi rett og slett har glemt hvorfor Jesus kom i utgangspunktet og hva det er vi ber om. Vi har blitt, med apostelen Peters ord, "så nærsynte at vi er blinde, etter å ha glemt at vi ble renset fra våre tidligere synder" (2 Pet. 1:9). Dette er hva som skjedde i Jesu lignelse om den bortkomne sønnen. I motsetning til sin far, kunne ikke sønnen som ble hjemme, ønske sin egensindige bror velkommen hjem. Han var ute av kontakt med farens nåde. Han kunne ikke bli med på festen.

Når vi misliker å måtte tilgi våre skyldnere, er vi ute av kontakt med Guds barmhjertighet. Å tilgi er ikke en plikt, men en feiring av det faktum at Gud elsker oss, uverdige som vi er. Dette er hva som skjedde med den «syndige» kvinnen som salvet Jesu føtter og tørket dem med tårene. Det var nettopp fordi hennes mange synder ble tilgitt at hun elsket Jesus så høyt (Luk 7:44-50). Guds store kjærlighet fikk henne til å utvide den samme kjærligheten. Hennes frihet kjente ingen grenser.

I Kristus er det virkelig et jubelår. Å bli tilgitt og å tilgi hverandre gir opphav til en feiring som inkluderer alle – selv de verste skyldnere. "Det er Guds glede å tilgi," skriver Kierkegaard. Når vi ber om og opplever Guds nåde, kan det også være vår glede. Livet, ikke bare for oss selv, men også for andre, kan være fullt og fritt.

DIN TUR

Hvilken forskjell har tilgivelse gjort i livet ditt? Har du noen gang ettergitt en gjeld? Hadde en av dine skyldnere tilgitt? 

- Charles E. Moore fra Bruderhof-kommuniteten/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Repons på synd

'Bibelen forteller oss ingen steder at vi skal respondere på synd med sinne. Vi blir fortalt at vi skal respondere med sorg, gråt og omendelse. Hvis vår neste synder mot oss skal 'vi tale ham til rette (Luk 17,3), men i kjærlighet ikke i sinne.'

- Bob Sorge (bildet).
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Lengselen etter Gud - noen personlige notater om fader Sofrony, del 2

For kunstmaleren Sergeij Sacharov ble livet snudd på hodet den dagen Gud viste seg for ham, som 'Jeg er'. Selv hadde han gitt opp Gud, men Gud hadde på ingen måte overgitt Sergeij.  En overveldende opplevelse, som fikk sin rette betydning fra en tekst i Bibelen:. 'Jeg er den jeg er.' (2.Mos 3,14), endret hans livskurs.  Og Gud, får for Sergeij et ansikt i Sønnen, i Jesus.

Sergeij Sacharov skulle bli munken Sofrony. Det er hans historie vi skal følge et lite veistykke, med noen innsmett fra mitt personlige møte med hans tekster.

'Uten Ham (Jesus), kjenner jeg verken Gud eller mennesker,' skriver fader Sofrony, som i Guds Sønns inkarnasjon så Guds evige hensikt med mennesket: frelsen som guddommeliggjørelse. 'Mennesket er mer enn et mikrokosmos, hun er et mikrotheos,' skrev fader Sofrony. Et sted hvor Gud har sin bolig.

For fader Sofrony er hellighet ikke en etisk, men en ontologisk kategori. Dette forklarer han slik: 'Et menneske er hellig, ikke fordi hun har oppnådd et høyt nivå på det menneskelige, moralske området, eller et liv i aske eller til og med i bønn (også fariseerne fastet og leste lange bønner), men fordi hun er bærer av Den Hellige Ånd, inne i seg.'

Denne Guds åpenbarelse av seg selv ble for fader Sofrony ikke bare en uendelig glede, men også en kilde til det han beskriver som en 'en smerte som skulle bli et livsmotto for hele hans liv i Gud.' For da Gud åpenbarte seg for ham som Han er, lot han Sergeij se seg selv som den han var, i sitt innerste. Han fikk gjennom Den Hellige Ånd se sitt eget hjerte, se sin synd og sitt indre mørke. Synd, ikke som en overtredelse av en etisk norm, men som uvitenhet om den sanne Gud. som vegring mot å ta imot Fars kjærlighet. Dette førte til at Segeij opplevde det han kaller 'angerens helvete'. Ja, han kaller det 'en gave fra himmelen, større enn gaven til å se engler'.

Han som skulle bli fader Sofrony, kom inn i et mørke. Som apostelen Peter gråt han fortvilelsens bitre tårer. Men inne i ham skaptes et nytt liv, inne i ham spirte det han kaller 'et annet blikk, en annen hørsel, kraften til et nytt liv.'

Sergeij skulle få oppleve at det finnes et Lys som fortrenger alt mørke.

På påskeaften 1924, rett etter nattverden, besøker Gud ham og lar ham få skue Det uskapte lyset fra sitt rike. Han beskriver det slik:

'Det var om et pust av Guds evighet hadde berørt min sjel. Det var som et teppe av fred og kjærlighet ble værende igjen hos meg i tre dager. Det fordrev mørket som omga meg. Jeg vendte tilbake til livet, og i meg og med meg var hele verden gjenoppstått. Den eneste virkelige ufriheten er syndens slaveri. Den eneste virkelige friheten er oppstandelsen i Gud.'

fortsettes

For et slitsomt liv

Aldri bra nok. Alltid noe som må endres. Strekker aldri til. En enorm fokus på synd og på frafallet. På mangler. Alt som kunne og burde bli bedre.

Slik er det mange kristne som har det. Gleden over Gud, over livet er fraværende. Alt blir så alvorlig. Dystert.

Betyr det at det ikke finnes synd, og at vi ikke har noe å omvende oss fra, at ikke frafallet er en realitet? Slett ikke. Alt dette er realiteter, men det kan bikke over, rett og slett bli for mye. Da blir gleden i Herren borte, og det er jo den, som skal være vår styrke.

Jeg husker hvor befriende det var å lese ortodoks teologi første gang. Hos våre ortodokse venner ligger tyngepunktet et annet sted. På oppstandelsen! På den tomme graven! På Jesu seier. Våre ortodokse venner har ikke så mange krusifikser. De har 'tomme' kors. Jesus henger ikke lenger på korset, Han er ikke lenger i graven, Han er oppstått fra de døde! Han lever!

Jeg husker det gjorde sånn inntrykk på meg når de snakket om Guds-bildet som finnes i alle mennesker. Ikke fokus på det fordervede syndige mennesket, men på Guds-bildet. Riktignok tilsmusset av synd, lag på lag, som gammel ferniss, men når disse lagene fjernes lag på lag, kommer man til slutt ned til selve urbildet: mennesket skapt i Guds bilde.

Det er frelsen.

En prosess.

La oss slippe til påskelyset over livene våre! La det faktum skinne at graven er tom, Jesus lever, og la oppstandelsens glede fylle vår mørke sjel.

Se det, det vil omskape mismotet til det overflodsliv Jesus sa Han var kommet for å gi.

Et groteskt gudsbilde

Hva tenker du om noen som konsekvent går etter de skrøpeligste i et samfunn, de mest sårbare, de gamle og de som sliter med kronisk sykdom?

Jeg aner hva du ville svare.

Ingen - om de ikke var riktig onde - ville like det.

Likevel er det slik enkelte kristne presenterer Gud i disse korona tider. De mener nemlig at Gud nå straffer verden på grunn av synd. Vår Herre Jesu Kristi Far, all nådes og barmhjertighetens Gud, skulle altså dømme verden ved å ta livet av de skrøpeligste, de mest sårbare, de gamle og de som sliter med kronisk sykdom, for å dømmme verdens synder? Og for å gjøre det skaper han et virus?

Ja, de hevder så.

Har de helt glemt hvorfor Jesus kom?

Skal jeg si hva jeg tror? Det er kanskje ikke så viktig, for mot denne formen for trosformidling nytter det nok ikke å si så mye.

Jeg tror Gud sørger med de sørgende, at Han gir kraft til de som bekjemper viruset, er på lag med leger og helsearbeidere, renhokdsarbeidere og alle andre som er i frontlinjene og som leger, helbreder og gjenoppretter. Fordi Han elsker verden. Jeg tror koronaviruset er en del av en fallen verden.

At det kommer en dom en dag, det gjør det. Men dette er ikke dommen. Ganske enkelt fordi det som skjer rammer de svakeste i samfunnet. Slik er ikke den Gud vi har lært å kjenne som Jesu Kristi far. Han er på parti med de svake, de marginaliserte, de sårbare.

De som formidler et slikt gudsbilde, har de ikke syndet selv? Hvorfor skulle Gud spare dem? Bare fordi de er sterke?

Dine synder er aldri for store

Nøl ikke med å erkjenne at dere er syndere. På den måten legger dere av dere det gamle menneske som var skrøpelig fordi det var fordervet. Og dere tar på dere det nye menneske, det menneske som har ikledd seg fortrolighet med Skaperen.

Den forvandling jeg snakker om, består ikke i at kroppen blir gjenfødt, men at sjelen blir født på ny. Kroppen blir til ved våre foreldre, men sjelen blir født på ny ved troen, ettersom Ånden blåser dit den vil.

Gud er god, hans godhet er ubegrenset.

Si ikke: 'Jeg har vært uærlig, jeg har brutt ekteskapet, jeg har utallige ganger begått grove overtredelser. Vil han komme til å tilgi meg? Vil han nedlate seg til å tilgi dem? Hør i stedet hva salmisten sier: Stor er din godhet.'

Alle dine synder, stablet oppå hverandre, kan ikke overstige Guds veldige kjærlighet. Dine sår er ikke for store for den erfarne lege.

Det er bare en kur du kan følge: sett din lit til ham i tro. Si rett ut til legen hva som er galt og bekjenn med salmisten: 'Da bekjente jeg min synd for deg og dekket ikke over min skyld.' Deretter kan du fortsette med ham: 'og du tok bort min syndeskyld.'

Kyrill av Jerusalem (Ca.315-386). Biskop i Jerusalem som fornyet liturgien og fremholdt kirkeårets betydning. Deltok på kirkemøtet i Konstantinopel i 381. Sitert fra: Peter Haldorf: Kysse spor. Luther Forlag 2002, side 122.

Syndenes forlatelse

Syndenes forlatelse, hva er større enn det? Jeg vet ikke om noe større jeg kan få del i fra Gud, enn at Han tilsier meg mine synders nådige forlatelse. Etter hvert som årene går blir dette bare større og større for meg.

Disse dagene tenker jeg på ordene fra Luk 24,46-47: '...og han sa til dem: Slik står det skrevet: Messias skal lide og stå opp fra de døde tredje dag, OG I HANS NAVN SKAL OMVENDELSE OG TILGIVELSE FOR SYNDENE FORKYNNES FOR ALLE FOLKESLAG...'

'I Hans navn...' Det er bare i navnet Jesus det finnes tilgivelse for synd. Det er bare i det navnet vi kan få fred med Gud. Intet annet navn frelser. For en kristen er dette selvsagt, men det selvsagte kan ogsdå bli for selvsagt, slik at vi mister storheten i det.

Men tenk å få sine synder tilgitt!

Hvilken gave!

Mine synder er mange, og de kan telles.

Hver dag ber jeg: 'Se i nåde til meg, arme syndige menneske, som har syndet mot deg i tanker, ord og gjerninger, og kjenner lysten til det onde i mitt hjerte. For Jesu Kristi skyld, ha langmodighet med deg, og tilgi meg alle mine synder, og gi meg å frykte og elske deg alene.'

Og så får jeg ta imot syndenes forlatelse. Fantastisk! Jeg får lov å tro at de er sonet for av Jesus på Golgata kors, gjort opp og slettet ut. Alt dette av bare nåde. Det er det største av alt.

Aktuell problemstilling: Simoni

Beretningen om trollmannen Simon i Apostlenes gjerninger har fått fornyet aktualitet. Denne trollmannen hadde vært vitne til vekkelsen i Samaria, og var kommet til tro. Han ble veldig fascinert av de tegn og undergjerninger som fant sted. Lukas forteller at etter at han var blitt døpt, 'holdt han seg stadig til Filip og var overveldet av de tegn og mektige gjerninger han så.' (Apg 8,13)

Når så apostlene kommer ned fra Jerusalem for å se det som hadde skjedd gjennom evangelisten Filip, la de hendene på de nydøpte for at de skulle få del i Den Hellige Ånd. Da leser vi følgende:

'Men da Simon så at Ånden ble gitt ved at apostlene la hendene på dem, tilbød han dem penger og sa: 'Gi meg også en slik makt, så den jeg legger hendene på, kan få Den Hellige Ånd.'  (Apg 8,19)

Hva er apostlenes reaksjon på dette? Tar de imot pengene? Lar Guds gave seg kjøpe? Kan man ofre penger for å få del i det Gud vil gi?

Dette er veldig relevante og aktuelle spørsmål.

La oss høre hva Guds ord har å si om dette:

'Men Peter sa til ham: Måtte pengene dine gå til grunne sammen med deg, du som tror at du kan kjøpe Guds gave for penger! Du har ingen arvelodd eller del i dette, for ditt hjerte er ikke oppriktig mot Gud. Omvend deg fra denne ondskapen din , og be til Herren, så kanskje han vil tilgi deg det du tenker i ditt hjerte...' (Apg 8,20-22)

Denne synden - at man tror at man kan kjøpe Guds gave for penger, har kirken til alle tider kalt 'simoni', til minne om denne trollmannen.

Skal vi holde oss til Guds ord - og det skal vi - så kan ingen ting, absolutt ingen ting, i Guds rike kjøpes for penger. Verken helse, frelse, beskyttelse, tjenestegaver. Alt gis gratis av bare nåde.

Synden 'simoni' fikk kanskje sitt grelleste uttrykk med avlatshandelen i sen-middelalderen.

Min båt er så liten - om Jean Vaniers svik

Her er noen uferdige tanker og refleksjoner i kjølvannet av avsløringen av Jean Vanier som overgriper. Jeg har fått mange henvendelser etter at jeg valgte å skrive om saken. Det har fått meg til å tenke. Fortsatt er jeg forferdet og nummen.

MEN - jeg har ingenting å skryte av; jeg er en synder. Jeg har syndet i tanker, ord og handlinger. Farkosten min er skrøpelig. Og jeg er hele tiden avhengig av Guds nåde. Også Jean Vanier var et skrøpelig menneske og en synder. Dette er på ingen måte skrevet for å rettferdiggjøre hans handlinger, men kanskje vi kan skimte noe av det forunderlige at Gud kan bruke oss ufullkomne mennesker? Jeg tenkte med det samme at nå er alt det Vanier har skrevet og gjort ødelagt. Det er ubrukelig som åndelig veiledning. Men da er vel alt det vi andre har skrevet og gjort også ubrukelig? For også vi er syndere, vi har urene motiver, også vi svikter. Som apostelen Peter. Også vi er i stand til å fornekte Kristus. Også vi er i stand til å forføre og bli forført.

Den endelige dommen hører Herren til.

Både når det gjelder Jean Vanier og oss.

Jeg tror ikke på tesen om 'en gang frelst alltid frelst'. Jeg tenker at vi er ikke hjemme før vi er hjemme i himmelen, berget i havn. Av Ham. Av bare nåde. Frafall fra troen er alltid en mulighet, for alle. Selv for den som er skråsikker på det motsatte, ja, kanskje mest for ham eller henne.

Derfor ber jeg: 'bevar meg i en sann tro til det evige liv.'

Vi setter ikke vår lit til mennesker, men til Kristus, Han som er den eneste som ikke svikter.

Derfor vil jeg ta vare på det beste hos Jean Vanier. Tross alt har mye av det han har skrevet vært til stor hjelp for meg. Så får jeg tenke på at han slett ikke var en helgen. Det er ikke jeg heller.

Ser jeg min egen synd?

Jeg er så inderlig lei av å lese alle disse innleggene hvor det hele tiden er snakk om andres synder. Alle disse andre som det er noe galt med. Det er 'dem', mot 'oss', og det er 'han' eller 'hun' mot 'meg'. 'Jeg' er på trygg grunn, 'de' derimot er det ikke. 'Jeg' er 'frelst', i motsetning til 'de' som ikke er det. 'Jeg' har sikret himmelbilletten, mens 'de andre', ja, 'de' kommer til å gå fortapt en dag.

Vi anklager andre for å gjøre nøyaktig de samme tingene som vi selv gjør, men ser det ikke. Vi ser ikke vår egen blindsone. Vi ser ikke vår egen synd.

Kan vi ikke bruke resten av 2019 til å be Den Hellige Ånd om å vise oss VÅR synd? MIN synd. MINE tilkortkommenheter. Han gjør det villig.

Men det er kanskje for ubehagelig? Det er lettere å korrigere andre, veilede andre, formane andre. Det er lettere å sitte foran en skjerm å advare mot vranglære, enn å se hvor jeg har sporet av selv.

Har jeg noen gang møtt meg selv i døra?

Herre, frels meg av hovmodet.
Kyrie eleison.
Herre, forbarm deg.

Har vi for høye og for urealistiske forventninger?

Mange forteller om skuffelser i møte med kirker og menigheter. De hadde forventet så mye mer, særlig fordi folk kaller seg kristne.

Men kanskje er forventningene for høye og for urealistiske? For sannheten er at vi har med mennesker å gjøre - og mennesker er ikke ufeilbare.

Jeg har gjort mange feil. Noen skyldes at jeg er en synder. Andre skyldes at jeg har vært umoden, hatt for lite kunnskap og kjennskap, vært for sikker i min sak. Med årene har jeg kanskje blitt mer moden - forhåpentligvis. Men jeg gjør fortsatt feil.

Noen bærer på bitterhet mot noe som har skjedd i en menighet for mange, mange år siden. De er skuffet. Og klarer ikke å komme seg videre. Klarer bare å se en side av en konflikt.

Kanskje det er på tide å tilgi? Bli fri fra skuffelsene og bitterheten. Tenke på at det handler om mennesker som har gjort feil, som har sagt sårende ting - mennesker. Har aldri du skuffet noen? Såret noen? Trukket feil slutninger? Er du uten feil?

Jesus lærte oss å be:

'og tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere...' (Matt 6,12)

Mine synder og Herrens nåde

'Mine synder er som en vegg mellom meg og Din godhet. Riv den ned slik at jeg kan nærme meg Din kjærlige vennlighet; øs ut Din kjærlighet over meg og ta meg opp til Dine høyder.'

- Hl.Efraim av Syria