Slik er det mange kristne som har det. Gleden over Gud, over livet er fraværende. Alt blir så alvorlig. Dystert.
Betyr det at det ikke finnes synd, og at vi ikke har noe å omvende oss fra, at ikke frafallet er en realitet? Slett ikke. Alt dette er realiteter, men det kan bikke over, rett og slett bli for mye. Da blir gleden i Herren borte, og det er jo den, som skal være vår styrke.
Jeg husker hvor befriende det var å lese ortodoks teologi første gang. Hos våre ortodokse venner ligger tyngepunktet et annet sted. På oppstandelsen! På den tomme graven! På Jesu seier. Våre ortodokse venner har ikke så mange krusifikser. De har 'tomme' kors. Jesus henger ikke lenger på korset, Han er ikke lenger i graven, Han er oppstått fra de døde! Han lever!
Jeg husker det gjorde sånn inntrykk på meg når de snakket om Guds-bildet som finnes i alle mennesker. Ikke fokus på det fordervede syndige mennesket, men på Guds-bildet. Riktignok tilsmusset av synd, lag på lag, som gammel ferniss, men når disse lagene fjernes lag på lag, kommer man til slutt ned til selve urbildet: mennesket skapt i Guds bilde.
Det er frelsen.
En prosess.
La oss slippe til påskelyset over livene våre! La det faktum skinne at graven er tom, Jesus lever, og la oppstandelsens glede fylle vår mørke sjel.
Se det, det vil omskape mismotet til det overflodsliv Jesus sa Han var kommet for å gi.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar