Et stykke ærlighetsteologi, del 2

 Jeg fortsetter å dele noen tanker fra Salme 116:

Salmisten skriver også at han har fått hjelp med sin livsangst: I vers 4-6 heter det: "Da påkalte jeg Herrens navn: Å, Herre, redd livet mitt! Herren er nådig og rettferdig, vår Gud er barmhjertig. Herren vokter de uvitende, han kom meg til hjelp da jeg var langt nede." Og i vers 8: "Ja, du har fridd mitt liv fra døden, øyet fra tårer og foten fra å snuble."

Igjen er det personlige erfaringer vi får del i. Salmisten vitner. Det skulle vi gjøre mye mer. Fortelle om Herrens velgjerninger. Jeg har en god venn, som ofte møter sine medsøsken i troen med disse ordene: 'Har du noe godt å si om Jesus?' Det har vi alle når vi tenker etter! Hvorfor ikke snakke mer om hva Herren gjør i våre liv, smått og stort? I Åpenbaringen 12,10-11 leser vi hvor viktig vårt vitnesbyrd er i den åndelige kampen vi står midt oppe i: "Og jeg hørte en høy røst i himmelen som sa: Nå er seieren og makten og riket fra vår Gud kommet, nå har hans Salvede herredømmet. For anklageren er styrtet, han som dag og natt anklaget våre søsken for vår Guds ansikt. De har seiret over ham ved Lammets blod og ved det ordet de vitnet." 

Salmisten vet hvordan Gud har grepet inn i hans liv, som svar på bønn. Han kom ham til hjelp når salmisten var langt nede. Slik Herren har gjort i mange menneskers liv. Hvorfor ikke snakke om det?

Salmisten har gjennom sine personlige erfaringer fått sett noe av Guds vesen og karakter. Av egne erfaringer kan han si: Herren er nådig, rettferdig og barmhjertig. Det er ikke bare noe du kan lese deg til. Gjennom angsten, frykten og vanskelige omstendigheter har salmisten lært å kjenne disse karakteregenskapene hos Gud. Det er dyrekjøpte erfaringer. Vi kommer ikke utenom prøvelser, og lidelser om vi skal lære Gud å kjenne. Ørkenen er det stedet herren fostrer oss. Rom 8,28 forteller oss at "Alt tjener til det gode for dem som elsker Gud."

Vi ser det kanskje ikke der og da, men etter hvert som tiden går, ser vi hvordan Gud har ledet oss gjennom ødemarken og lidelsen. For å ta med et godt ord til fra Rom 8, nemlig versene 15-17: "Dere har ikke fått den ånden som slavene har, så dere igjen skulle være redde. Nei, dere har fått Ånden som gir rett til å være Guds barn, den som gjør at vi roper: Abba, Far! Ånden selv vitner sammen med vår ånd om at vi er Guds barn. Men er vi barn, er vi også arvinger. Vi er Guds arvinger og Kristi medarvinger, så sant vi lider med ham, så vi også skal få del i herligheten sammen med ham." 

Salmisten opplevde at Gud gjorde noe med hans frykt for døden: "Ja, du har fridd mitt liv fra døden." (v.8)

Dette minner meg om noen ord vi finner i Hebreerbrevet: "...Slik skulle han ved sin død gjøre ende på ham som har dødens makt, det er djevelen, og befri dem som av frykt for døden var i slaveri gjennom hele livet." (Hebr 2,14-15)

Himmelens gledesfest!

 I dag feirer vi festenes fest, den strålende påskedagen! Over alt, i hele kristenheten verden over, hilses det med et triumferende: Han er oppstanden! og det svares med glade stemmer: Han er sannelig oppstanden! Apostelen Peter hadde aldeles rett når han sier det slik på pinsedagen i Jerusalem: "Men Gud reiste ham opp og løste ham fra dødens rier. Døden var ikke sterk nok til å holde ham fast." (Apg 2,24)  

I år vil jeg gjerne dele med mine lesere noe Hyppolytos fra Rom skrev, som ble forfulgt for sin tro og landsforvist til Sardinia, hvor han døde i år 235. Han har skrevet om påskedagen som den himmelske gledesdansen: 

Det er påske, det er Herrens påske, roper Ånden. Ikke en minnehøytid, men den påske som er Guds virkelighet nå. Det uttømte blodet er et tegn på den sannhet som både er og skal komme. Det er det første tegn Ånden gav: "Når jeg ser blodet skal jeg gå forbi." Og du, Jesus, har bevart oss fra en ulykke uten grenser, du har bredt ut en fars armer, du har gitt oss tilflukt under dine vinger. Du har uttømt Guds blod på jorden for å bekrefte pakten med dem du elsker. Du har vendt den bort fra oss og gitt oss din forsoning som er fra Gud.

Du er ensom blant de ensomme og alt i alle. Din ånd har sitt hjem i himmelen og din sjel i paradiset, men ditt blod tilhører jorden. Å, himmelske gledesdans! Å, Åndens fest! Å, Guds påske som senkes ned til jorden fra himmelen og som igjen stiger fra jorden opp til himmelen, høytiden da all skapningen møtes og fornyes!

Å, grenseløse glede, gjestebud for alle, døden skygger er jaget vekk og livet gis til alle, himmelens porter er åpnet. Gud er blitt menneske for at mennesket skal bli som ham. Han har brutt dødsrikets lenker, døde har stått opp som en Guds forsikring til jorden om at løftene er gått i oppfyllelse. Og sangene er kommet tilbake til jorden. 

Å, Guds påske, himmelens Gud har gitt oss sin kostbare gave - enhet i Ånden. Den veldige bryllupssalen er fylt av gjester, alle har bryllupsklær, ingen er satt utenfor. Å, påske, uforlignelige lys, strålende bryllupsfølge! Lampene skal aldri slukne, nådens ild brenner med en evig flamme hos alle - i kropp og sjel - og det er Kristi olje som gir den næring.

Vi ber deg Kristus, vår Gud og konge, bre dine mektige hender ut over din kirke og over ditt folk, som alltid skal tilhøre deg. Forsvar det, bevar det, strid deres stris og lamslå deres fiender, løft din seiersfane over oss! Ingen skal mere behøve å sørge over sin fattigdom, himmelriket er åpent for alle, ingen skal mer behøve å gråte over sine synder, tilgivelsens lys er steget opp fra graven; ingen skal mere behøve å frykte døden, Herrens død har gjort oss frie.

Kristus har stått opp og døden er beseiret. Kristus har stått opp og ondskapens makter er overvunnet. Kristus har stått opp og englene jubler. Kristus har stått opp og alle døde skal forlate sine graver. Ja, Kristus har stått opp fra de døde som førstegrøden av dem som er sovnet inn. Ham tilhører all ære og makt gjennom alle tider.

Dagen derpå

 Dagen etter Allehelgensdag er det et bilde og et bibelvers som lever sitt eget liv i meg. Først til bildet: det er av en gravsten til en for meg ukjent person. Den har påskriften: Guds venn. Så til bibelverset. Det er fra en Davids-salme som apostelen Peter siterer på pinsefestens dag, og lyder slik: "...og selv kroppen slå seg til ro med håp."

Jeg ble så grepet av teksten på gravstenen. Hva vil jeg bli husket for når dette livet er over? Levde jeg for å tilfredsstille og få anerkjennelse fra mennesker, eller vil folk huske meg som en som vandret med Gud? Tenk å få være Guds venn. Noen djupere lengsel enn det har jeg ikke.

Vi skal dø en dag. Alle de andre dagene skal vi leve. Vi leser om Henok (Enok) i 1.Mos 5,23: "Hele Henoks levetid ble 365 år. Henok vandret med Gud. Så var han ikke mer, for Gud tik ham til seg." Jeg vil være som Henok. Jeg vil vandre med Gud i påskemorgenens lys, i lyset fra Kristi oppstandelse fra de døde. For det er oppstandelsen fra de døde Peter understreker i sin pinsepreken: "Men Gud reiste ham opp og løste ham fra dødens rier. Døden var ikke sterk nok til å holde ham fast. For David sier om ham: Alltid har jeg Herren for mine øyne, for han er ved min høyre side, jeg skal ikke vakle. Derfor gledet mitt hjerte seg og min tinge jublet, for selv kroppen skal slå seg til ro med håp. For du skal ikke forlate min sjel i dødsriket og ikke la din hellige se forråtnelse. Du har lært meg å kjenne livets veier, og du skal fylle meg med glede for ditt ansikt." (Apg 2,24-28) Det er når jeg erfarer kraften i Kristi oppstandelse at kropp og sjel kan slå seg til ro, selv innfor døden.

Tren opp dine indre sanser!

 Jesus kommer til disiplene gjennom stengte dører, og de tror han kommer utenfra og så forlater dem igjen. Men Jesus er hos dem hele tiden. Det er bare det at han av og til tenner lyset for at skal kunne se ham omtrent som da han levde midt iblant dem. Etter en tids ubeskrivelig lykkelig samvær blir lyset slukket igjen. Samværet fortsetter, men i mørket. Eller rettere sagt: i troens lys.

Jesus viser seg for disiplene flere ganger etter oppstandelsen. Dette gjør han fordi han vil venne dem til en ny form for nærvær. Ved at han gjør seg synlig og usynlig, får han dem til å trene opp troens øyne. Men så, etter førti dager, forsvinner han ut av syne for dem. Da er disiplene blitt så sterke i troen at de ikke lenger trenger sine ytre sanser for å kjenne igjen Herren.

En kristen har ikke bare ytre sanser, men også indre, troens sanser. Med disse kan vi merke Kristi nærvær alltid og overalt. Takket være troens sanser vet du at Kristi kjærlighet omslutter deg på alle kanter, du vet at du svømmer i et hav av lys og kjærlighet.

Menneskets største lidelse er ensomheten. Den har Kristi oppstandelse beseiret, en gang for alle. "Jeg er stått opp og er fremdeles hos deg" leser vi i den gamle liturgien for første påskedag.

Selvfølgelig kan du kjenne deg ensom og forlatt av og til. Men troens sanser opplyser deg om at denne følelsen er en illusjon som ikke har noe med virkeligheten å gjøre. Virkeligheten er at Kristus er med deg alle dager inntil verdens ende.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 104

Skaren av vitner

Med korona i huset ble Allehelgensdag annerledes i går. Vi tente lys her hjemme, og mintes våre kjære på den måten. Det er en fin skikk, synes jeg. En ærbødighet for livet, Jeg lever med bevisstheten om at de som har gått foran, og er hjemme hos Gud, lever i Guds nærhet. Jesus sa jo at ' den som tror på meg skal leve om hann enn dør' (Joh.11,25) De har brutt målsnoren, fullendt løpet og bevart troen og er mer levende enn noensinne. Hver eneste dag omgis jeg av denne 'skaren med vitner', som Hebreerbrevets forfatter taler om. Vi er ikke alene.

I dagene før Allehelgens dag er jeg blitt så sterkt minnet om det apostelen Paulus skriver til den kristne forsamlingen i Filippi:

'Å leve er for meg Kristus, og å dø en vinning. Men hvis jeg får bli i live, kan jeg gjøre et arbeid som bærer frukt, og da vet jeg ikke hva jeg skal velge. Jeg kjenner meg trukket til begge sider: Jeg lengter etter å bryte opp og være sammen med Kristus, for det er så mye, mye bedre.'  (Fil.1,21-23)

Døden, får apostelen Paulus, er ensbetydende med dette: 'Og være sammen med Kristus.' Det stemmer godt overens med Jesu egne ord: 'Den som tror på meg, skal leve om han enn dør.'

Men Paulus omtaler også døden som 'den siste fiende.' Så, for en kristen er døden både venn og fiende, og vi lever i spenningen mellom disse.

Jeg er glad i Ole Brum, som sier: 'Vi skal alle dø en dag, men alle de andre dagen skal vi ikke gjøre det.' Det er et godt livsmotto, og god teologi.

Kristus ødela døden

I flere måneder nå har jeg levd med disse ordene: "Kristus ødela døden!" Måtte dette forunderlige påskelyset fra Kristi tomme grav alltid følge meg, og forandre mine hverdager. "Men Gud reiste ham opp og løste ham fra dødens rier. Døden var ikke sterk nok til å holde ham fast." (Ap 2,24)

- Bjørn Olav Hansen (c)

Graven er tom - Jesus lever!

 Alt står og faller med Kristi oppstandelse fra de døde!

Det nye testamente slår tydelig fast følgende: 'Er ikke Kristus stått opp, da er vårt budskap tomt, og deres tro er også tom. Da står vi som falske vitner om Gud ... Men hvis Kristus ikke er stått opp, da er deres tro uten mening, og dere er fremdeles i deres synder  ... Hvis vårt håp til Kristus bare gjelder for dette livet, er vi de ynkeligste av alle mennesker'. (1.Kor 15,14-15 og v.17 og v.19)

Men det er interessant å merke seg hvor vi legger tyngdepunktet i forkynnelsen. I Vest har man lagt stor vekt på Jesu kors, og i mange kirker henger det krusifiks. Jesus henger fremdeles på korset. I Øst er vektleggingen annerledes. Der er oppstandelsen tyngdepunktet. Vi trenger selvsagt begge deler, men korset kan ikke stå alene. Uten oppstandelsen ingen frelse!

'Den som vil forkynne evangeliet må gå direkte til forkynnelsen av oppstandelsen, for dette er den viktigste siden av av vår tro'.

Ordene tilhører Martin Luther, og sitatet finnes i Ewald M Plass: What Luther says. St Louis, Concordia 1959, § 3873.

Forkynnelsen av oppstandelsen er det sentrale i den apostoliske forkynnelsen:

'Denne Jesus har Gud reist opp, det er vi alle vitner om'. (Apg 2,32)

Forkynnelsen av Jesu oppstandelse hører med til det som kalles 'paràdosis' - den urkristne og fast utformede læretradisjonen. Det ser vi blant annet av det apostelen Paulus skriver i 1.Kor 15,3-5: 'For først og fremst overga jeg det jeg selv har tatt imot, at Kristus døde for våre synder som skriftene har sagt, at han ble begravet, at han sto opp igjen den tredje dagen som skriftene har sagt, og at viste seg for Kefas og deretter de tolv ...'  Dette er den overleverte lære, den som Judas sikter til, når han skriver: 'den tro som de hellige èn gang for alle har fått overlevert' (Jud v.3)

Kristi oppstandelse betyr at Han er Herre over alt, selv døden!

'Men Gud reiste ham opp og løste ham fra dødens rier. Døden var ikke sterk nok til å holde ham fast'. (Apg 2,24)

Oppstandelsen betyr at ingenting noensinne kan skille den som tror fra Guds kjærlighet i Kristus: 'For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er, eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller det i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre'. (Rom 8,28-39)

Oppstandelsen skaper også håp: 'Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som i sin rike miskunn har født oss på ny til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde'. (1.Pet 1,3)

Oppstandelsen betyr også at Jesu soningsverk på korset er fullført og er fullstendig: '... han som ble overgitt til døden for våre synder for at vi skulle bli rettferdige'. (Rom 4,25) Dette verset er oversatt slik i den engelske Phillps oversettelsen: '... oppstått igjen for å sikre vår rettferdiggjørelse'.

Oppstandelsen betyr også at vi på grunn av den skal leve et nytt og annerledes liv. Dette virkeliggjøres i dåpen:

'Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? Vi ble begravet med ham da vi ble døpt med denne dåpen til døden. Og som Kristus ble reist opp fra de døde ved sin Fars herlighet, skal vi også vandre i et nytt liv'. (Rom 6,3-4)

Han er ikke lenger i graven

Så er den strålende påskedagen her! Dagen da døden døde. Kristus er oppstått. Livet har vunnet.      

Hver dag skulle være som den strålende påskedagen. Vi skulle leve i den trygge forvissningen om at Frelseren lever. 'Han er ikke lenger i graven, hvor bleknet i døden Han lå. Jeg levende så Ham i hagen, og aldri så skjønn jeg Ham så!'

For meg er dette årets store festdag. Større enn julaften, større enn fødselsdagen, større enn 17.mai. For Livet er Kristus! 

Som mange av bloggens lesere vet, har jeg en stor kjærlighet til Russland. Mens julen for mange protestanter, er selve midtpunktet, er påsken det russisk-ortodokse kirkeårets sentrum. Den 5 uker lange store fasten før påske, er en mer intensiv forberedelsestid innfor påsken, enn advent er det for oss innfor Kristi fødsel. Det er jo helt fantastisk, men søndag heter på russisk "voskresenie," som rett og slett betyr oppstandelse. Hver eneste søndag er jo i praksis en liten påskedag, en feiring av Kristi oppstandelse. Men russerne blir påminnet dette hver eneste søndag, gjennom det faktum at denne ukedagen bærer navnet oppstandelse. I den russisk-ortodokse morgengudstjenesten søndag, leses alltid en evangelietekst om oppstandelsen, og mange av søndagens hymner handler om Kristi seier over døden. De troende blir altså gjennom selve gudstjenestefeiringens utforming intensivt bevisstgjort Kristi oppstandelse, og tekstene som omhandler Kristi oppstandelse løftes hele tiden fram i de troendes bevissthet.

Og enda mer på denne dagen, dette er selve festenes fest, hvor kirken feirer Kristi seierrike oppstandelse. I den ortodokse kirkes påskeliturgi, heter det:"Med døden nedtrampet Han døden og til dem i gravene ga Han liv." Det stemmer godt overens med den preken Peter holder 50 dager etter påskedagen. på pinsedagen i Jerusalem."Døden var ikke sterk nok for å holde Ham fast."

Vidunderlige påskemorgen! Gravnattens mørke er brutt. Lyset fra den tomme graven, klarer ikke noe slags mørke å overvinne, selv ikke dødens mørke. I dag stemmer jeg i et rungende Halleluja!

Om å leve i påskelyset

Jeg går rundt og tenker på noen ord av den hellige Athanasios (ca 296-373) disse dagene: "Den Oppstandne forvandler et menneskes liv til en fest uten ende." Overdrev den godeste biskopen av Aleksandria i Egypt? Virkelig 'uten ende'? 

Tro om ikke vår egen Johan Halmrast (1866-1912) svarer på dette spørsmålet i sin vakre påskesalme med strofen fra det siste verset: "Du søkte din trøst i den døde og dvelte ved gravnatten kun; så fikk du den levende møte, å salige, salige stund."

Alt forvandles og forandres når vi møter Den Oppstandne. 

Jeg øver meg i å leve mine dager i lyset av Kristi oppstandelse. 

Det er en øvelse, for mørket i våre liv, forsøker å fortrenge påskelyset. Men "lyset skinner i mørket , og mørket har ikke overvunnet det." (Joh 1,5) Derfor ber jeg om at ikke mørket skal få overtaket i mitt liv, men at påskelyset - lyset fra den tomme graven - skal forjage det. 

Bror Roger av Taize (1915-2005) skriver i en betraktning fra 1970 om dette, her i min oversettelse: "Å være kristen innebærer alltid å leve i påskens mysterium; å stadig på nytt oppleve en slags død men samtidig ane en oppstandelse. Siden står alle veier åpne for oss og vi kan leve videre ... Og feststemningen bryter igjen frem, selv om vi ikke riktig  forstår hva som skjer med oss, til og med i de vanskeligste prøvelsene. i menneskelige relasjoner som har gått i stykker. Hjertet knuses, men forsteines ikke, det vekkes til live på nytt. Hvordan kan man få denne feststemningen i sitt indre? Først og fremst ved å omfavne sin egen menneskelighet. Takket være Kristus har ingen ting gått tapt. Han sammenfatter alt, slik at hver morgen kan lovsangen bryte fram. Hva som enn møter oss gjennom dagen - en indre kraft tar tak i vanskelige og forvandler det!  Det sønderknuste mennesket kan nok en gang reise seg."

Påskevenn

Om jeg skulle ønske å bli kjent som noe må det være som påskevenn! Som bror Bjørn av oppstandelsen. Så sammenvevd med troen på Jesu oppstandelse fra de døde drømmer jeg om å være, at troen på oppstandelsen er min identitet. Dette er blitt så levende for meg etter hjerteinfarktet og den stadige nedbrytningen av kroppen min på grunn av Parkinsons. Hver dag trekkes det dager fra mitt liv, som det gjør det med oss alle, men det er på denne siden. En dag skal jeg oppstå til et evig liv. Hver dag vil jeg derfor leve i lyset av den forunderlige Påskedagen. Jeg skriver den med stor P for den er det store vannskillet. Uten oppstandelsen er vår tro ingenting verd. Da er den i det beste fall et sett med moralnormer. Om dette er den apostoliske tro krytallklar: 

"14 Men er ikke Kristus stått opp, da er vårt budskap tomt, og deres tro er også tom. 15 Da står vi som falske vitner om Gud. For da har vi vitnet imot Gud når vi sier at han har oppreist Kristus, noe han ikke har gjort hvis døde ikke står opp. 16 For hvis døde ikke står opp, er jo heller ikke Kristus stått opp. 17 Men hvis Kristus ikke er stått opp, da er deres tro uten mening, og dere er fremdeles i deres synder. 18 Da er også de fortapt som har sovnet inn i Kristus. 19 Hvis vårt håp til Kristus gjelder bare for dette livet, er vi de ynkeligste av alle mennesker.

    20 Men nå er jo Kristus stått opp fra de døde..." (1.Kor 15,14-20)

Filipperbrevet: Et gledens brev i trengselstider, del 38

 

Et av de flotteste bibelversene jeg kjenner er Apg 2,24: "Men Gud reiste ham opp og løste ham fra dødens rier. Døden var ikke sterk nok til å holde ham fast." (2011-oversettelsen) Apostelen Paulus kobler sammen det 'å kjenne Kristus' og ha del i 'samfunnet med Kristi lidelser' med 'kraften av Hans oppstandelse' (Fil 3,10) Vi kan ikke løsrive disse tingene fra hverandre. I den grad vi kjenner Kristus og har del i lidelsesfellesskapet med Ham, har vi også del i Hans oppstandelseskraft. 

Min åndelige far, som jeg nevnte i forrige artikkel, og som nå er hjemme hos Herren, snaakket ofte med meg om disse ordene fra Romerbrevet: "Hvis Hans Ånd som oppreiste Kristus fra de døde, bor i dere, da skal Han som oppreiste Kristus fra de døde, også levendegjøre de dødelige kroppene deres ved sin Ånd som bor i dere." (8,11)

Jeg tror det ikke helt har gått opp for oss hvilket enormt kraftpotensiale som bor i oss! Når døden ikke klarte å holde Kristus fast i døden, men måtte gi tapt, og denne veldige kraften som selv døden måttte gi tapt for, hva kan ikke da skje med våre liv når det er den samme kraften som bor i oss? Jeg er ganske sikker på at det er Kristi oppstandelseskraft som holder meg i live med de sykdomsutfordringene jeg har og jeg er ganske sikker på at det er denne oppstandelseskraften som kan reise meg opp igjen og fornye hele min dødelige kropp med liv og helse! 

Vi skulle leve hver eneste dag i lyset fra Kristi oppstandelse fra de døde. 

For alt står og faller med oppstandelsen. Det ville ikke vært noen kraft i korset uten Kristi seierrike oppstandelse fra de døde. Da ville budskapet om Kristi stedfortredende død på korset være et tomt budskap uten verdi i det hele tatt. Men med Kristi oppstandelse så har døden tapt. De er ikke djevelen som sitter med nøklene til døden og dødsriket, men Kristus! "Jeg er Han som lever og var død, og se Jeg er levende i all evighet. Amen. Jeg har nøklene til dødsriket og til døden." (Åp 1,18)

Budskapet om Jesu oppstandelse er uløselig knyttet til den overleverte apostoliske troen. Ved en anledning blir Paulus beskyldt for å forkynne at det er flere guder. Vi leser om dette i Apostlenes gjerninger: "Han synes å være en som forkynner fremmede guder. Han forkynte nemlig Jesus og oppstandelsen for dem." (17,18) Dette kommer ikke så godt frem på norsk, men på gresk heter det at Paulus forkynte om Jesus og Anastasis. Dette hørtes for hans tilhørere ut som han forkynte om Jesus og en gud til som het Anatasis. Så sammenvevd var apostlenes forkynnelse av Jesus og Hans oppstandelse at de kunne ta så feil. Anastasis er det greske ordet for 'oppstandelse'.

Hvordan hadde Kristi forsamling i vest sett ut i dag om den hadde lagt større vekt på å kjenne Herren, ha del i Hans lidelser og levd i oppstandelseskraften. Svaret finner vi blant annet i Kina og Iran, som lever i en kolossal menighetsvekst - og forfølgelse. Slik den første menigheten gjorde. Er vi villige til å betale prisen? Dette kommer nemlig ikke av seg selv.

For hvordan får vi del i denne oppstandelseskraften? I 'samfunnet med Kristi lidelser'. Der blir vi sakte men sikkert "likedannet med Hans død." (Fil 3,10)

fortsettes

Bibelstudium: Hellas og Athen nås med evangeliet, del 6

Paulus har ikke vært lenge i Athen før han begynner å forkynne om Jesus! Først i synagogen, deretter på torget. Der støter han på samtidens filosofer. Epikureere og stoikere. Et ordskifte finner sted, og disse intellektuelle menn beskylder Paulus for å være en ordgyter1 En pratmaker eller en mann med munndiare!

Dette var sterkt nedsettende tale. Selve ordet som oversettes med 'ordgyter' i den oversettelsen jeg bruker, som er Norsk Bibel 88/07, betyr bokstavelig 'en som plukker frø'. Den anglikanske presten og teoliogen John Stott kommenterer dette slik: "Det er vanskelig å tenke seg en mindre mottagelig eller mer spottende forsamling." (John Stott: The Spirit, the Church and the Worl,1993 side 278)

Det bloir enda verre i vers 32: "noen spottet". Andre oversetter: "noen lo" eller "noen blåste foraktelig" eller "noen hånte". Eugene Peterson sier det slik i 'The Message' som er en parfrase av Bibelen: "Noen lo av ham og vitset da de gikk derfra."

Andre igjen beskyldte Paulus for å "forkynne utenlandske guddommer" (Apg 17,18) Hvordan kunne de beskylde Paulus for det? Lukas svarer på det spørsmålet: "Det var fordi han forkynte evangeliet om Jesus og oppstandelsen."

Det oppsiktsvekkende i dette svaret forsvinner med oversettelsen fra gresk. Det som står på gresk er: "De gode nyhetene om Jesus og Anastasis". Dermed trodde noen av Paulus snakket om to guder. Den ene het 'Jesus' og den andre het 'Anatasis'. Det de ikke forstod hvor kloke de enn var at Paulus talte to Jesu oppstandelse fra de døde. Så tett sammenvevd var Jesus og oppstandelsen at man ikke kunne snakke om noe annet enn Jesus og Ham oppstanden1 Den kristne tro er jo ingen filosofi eller morallære, men budskapet om en person som har stått opp igjen fra de døde! Dette er den apostoliske troen! Allerede ved begynnelsen av dette kapitlet ser vi denne vektleggingen: "Han la ut for dem og viste at Messias måtte lide og oppstå fra de døde." (Agj 17,3)

Apostelen Peter slo an dennw tonen allerede i sin mektige pinsepreken i Jerusalem: "Ham oppreiste Gud, idet han løste dødens veer. For det var umulig for døden å holde ham fast." (Apg 2,24)

Jesu Kristi kors og oppstandelse er det helt sentrale midtpunkt og sentrum i den kristne tro. Men vi kan ikke forkynne korset alene. Uten oppstandelsen har ikke korset noen verdi. Da ville det hele endt med døden. Men med oppstandelsen er døden død! Døden er overvunnet. Med døden trampet Jesus ned døden. 

fortsettes

Å leve sitt liv i det forunderlige påskelyset

Vi skriver 2. påskedag, For mange er påsken over for i år. Men for de som lever i kirkeårets god rytmen beveger vi oss nå inn i påsketiden, som varer frem til 1.pinsedag. Det er syv uker, en gave til oss, gitt oss av kirken til å dvele ved påskens og ikke minst oppstandelsens mystrerium. Syv uker til å leve i det vidunderlige påskelyset. 

Det var så sterkt og gjenkjennende å lese artikkelen tidligere biskop Per Arne Dahl skrev i Vårt Land under påskeuken, hvor han beskrivr dødsangsten han har slitt med siden han vokste opp på Gjøvik. En døgsangst, som fremdeles er der, men som gradvis har sluppet taket på grunn av møtet med evangelienes fortellinger om oppstandelsen. Påskens gudstjenester opp gjennom livet har gjort noe med Per Arne Dahl. De har gitt ham håp. 

Slik også for meg. Det har vært et så stort savn dette å ikke kunne feire påskens gudstjenester for andre året på rad, men evangeliene har vi jo og jeg har fordjupet meg i dem. Så takker jeg Herren for at jeg hver dag kan få leve i det forunderlige påskelyset og dvele mitt blikk på Ham som ikke selv døden kunne holde fast.

Døden er død.

På grunn av Jesus.

Kristus er oppstanden!

 Kristus er oppstanden fra de døde, med døden nedtrampet Han døden, og til dem i gravene gav Han liv.

Slik lyder det triumferende i kirker verden over i dag! Troen på Kristi oppstandelse og menneskenes oppvekkelse fra de døde er felles for hele kristenheten, men ingen har bevart den med en slik kraft som Den ortodokse kirke. Påsken er det ortodokse kirkeårets sentrum i strørre grad enn julen er midtpunkt i den protestantiske tradisjonen. Den fem uker lange fasten før påske er en enda mer intensiv forberedelsestid innfor påsken enn advent er som forberedelsestid før feiringen av Kristi fødsel. Kristi oppstandelse er ikke bare sentrum i årssyklusen av fester for en ortodoks kristen, men også i ukens og dagens krets av gudstjenester.

Jeg har tenkt på dette når jeg har vært i Russland. Der heter nemlig søndag voskresenie, det vil si oppstandelse! Søndag er for en ortodoks kristen en liten påske! For i morgengudstjenesten leses en evangelietekst om oppstandelsen og mange av søndagens hymner handler om Kristi seier over døden. For de troende, blir søndagen en stadig påminnelse om Kristi oppstandelse. Gjennom selve gudstjenestefeiringens utforming blir de troende bevisst at Kristus er oppstanden, Han lever, og tekstene om hendelsene omkring Kristi oppstandelse løftes hele tiden fram som en sterk påminnelse om dette.

Påskens kanon i 1.tone følger en tekst skrevet av den hellige Johannes Damaskenos og lyder slik:

"Det er oppstandelsens dag, la oss lyse opp, o folk! Påske, det er Herrens påske! For fra døden til livet og fra jorden til himmelen har Kristus, vår Gud, ledet oss som synger seierssangen.

Kristus er oppstanden fra de døde!

La oss rense våre sanser så vi får se oppstandelsens utilgjengelige lys fra Kristus i stråleglans og tydelig høre Ham si: Gled dere alle, og stem i seiersangen!

Må himmelen verdig fryde seg og jorden glede seg, ja verden holde fest, den synlige sammen med den usynlige, for Kristus har stått opp i uendelig glede!

Kom, la oss drikke den nye drikk, ikke den som ved et under sprang frem fra den golde klippe, men av uforengelighetens kilde, som faller lik regn fra Kristi grav; i den har vi vårt feste.

Nå blir allting fylt av lys. himmel og jord og det som under jorden er; må all skapning holde fest for Kristi oppståen; i den har vi vårt feste. (Fra Ortodoks bønnebok, side 131)

For et slitsomt liv

Aldri bra nok. Alltid noe som må endres. Strekker aldri til. En enorm fokus på synd og på frafallet. På mangler. Alt som kunne og burde bli bedre.

Slik er det mange kristne som har det. Gleden over Gud, over livet er fraværende. Alt blir så alvorlig. Dystert.

Betyr det at det ikke finnes synd, og at vi ikke har noe å omvende oss fra, at ikke frafallet er en realitet? Slett ikke. Alt dette er realiteter, men det kan bikke over, rett og slett bli for mye. Da blir gleden i Herren borte, og det er jo den, som skal være vår styrke.

Jeg husker hvor befriende det var å lese ortodoks teologi første gang. Hos våre ortodokse venner ligger tyngepunktet et annet sted. På oppstandelsen! På den tomme graven! På Jesu seier. Våre ortodokse venner har ikke så mange krusifikser. De har 'tomme' kors. Jesus henger ikke lenger på korset, Han er ikke lenger i graven, Han er oppstått fra de døde! Han lever!

Jeg husker det gjorde sånn inntrykk på meg når de snakket om Guds-bildet som finnes i alle mennesker. Ikke fokus på det fordervede syndige mennesket, men på Guds-bildet. Riktignok tilsmusset av synd, lag på lag, som gammel ferniss, men når disse lagene fjernes lag på lag, kommer man til slutt ned til selve urbildet: mennesket skapt i Guds bilde.

Det er frelsen.

En prosess.

La oss slippe til påskelyset over livene våre! La det faktum skinne at graven er tom, Jesus lever, og la oppstandelsens glede fylle vår mørke sjel.

Se det, det vil omskape mismotet til det overflodsliv Jesus sa Han var kommet for å gi.

Døden er død

'Ikke vær redd for døden, for Gud har forberedt alt for at du skal være over den.'

- Isak Syreren, 600-tallet
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

'Med døden trampet han ned døden og til dem som er i gravene, gav Han liv.' (Fra den ortodokse påskeliturgien).

'Jeg er oppstadelsen og livet. Den som tror på meg skal leve om han enn dør.' (Joh 11,25)

'Frykt ikke! Jeg er den første og den siste og den levende. Jeg var død, og se, jeg er levende i all evighet. Oog jeg har nøklene til døden og dødsriket.' (Åp 1,17-18)

Det er Herrens påske

Kristus er oppstanden fra de døde. Stå opp, du også! Kristus som sov, har våknet. Våkn opp, du også! Kristus har gått ut fra graven, fri deg fra syndens lenker! Helvetes porter åpner seg, døden er tilintetgjort, det gamle menneske er avlagt og det nye er endelig satt fri!

Om dere i Kristus er blitt til en ny skapning, forny dere! Det er Herrens påske! Til Treenighetens ære sier jeg det en tredje gang: Herrens påske! Det er festenes fest, høytidenes høytid som overgår alle menneskelige fester. Det er oppstandelsens dag og begynnelsen til det sanne liv. La oss bryte ut i jubel og glede, la oss omfavne hverandre!

- Gregorios av Nyssa (359-394). Spilte en viktig rolle ved kirkemøtet i Konstantinopel i 381. Ble overtalt av sin bror Basilios til å bli biskop av Nyssa i Kappadokia. Forfatter blant annet av en bok om Moses. Sitert fra: Kysse spor av Peter Halldorf. Luther Forlag 2002, side 129.

Vi har sett Herren

Disiplene hadde låst seg inne av frykt for eget liv nå som Mesteren var død. Men mot redselen hjelper ikke lås og slå. Vi kan gjemme oss for hverandre, men ikke for vår egen redsel. Den fyller både sinnet og gjemmestedet.

Plutselig innfinner freden seg, til tross for dører og låser. Til deres store forundring står Jesus foran dem og sier: 'Fred være med dere!' Da han ånder på dem, strømmer freden inn i sjelen. Troen vender tilbake og får nytt liv. 'Fred være med dere',gjentar han, og de blir fylt av en glede som driver frykten ut.

'Vi har sett Herren', vitnet nå disiplene for alle de møtte. En av dem, Johannes, innleder et av brevene sine med disse ordene: 'Det vi har sett med egne øyne, det vi så og som hendene vår tok på, det forkynner vi.'

Påskens vitne har sett og rørt ved ham som var død, men lever. På deres beretning hviler kristendommen. Nyheten om at Jesus var stått opp var ikke en vandrehistorie som de klamret seg fast til for å holde liv i troen sin. Han hadde vist seg, ikke bare for en eller to, men 'for mer enn fem hundre søsken på en gang', skriver Paulus. Men å bli kristen er mer enn å stole på påskens vitner. Det er å få sin egen troshistorie. Troen handler ikke bare om de andre, om de som har sett Jesus. Troens vitner sier: 'Vi har sett Herren.'

Når Jesus ånder på oss, åpnes øynene våre. Han ånder ut Den Hellige Ånd, vi ånder inn den freden som driver frykten ut. Kristus er oppstanden!

- Peter Halldorf: Med evig kjærlighet - Daglige lesninger. Luther Forlag 2013, side 107

Døden maktet ikke å holde Ham fast

Så er den strålende påskedagen her, og vi kan rope med seiersrøst: KRISTUS ER OPPSTANDEN! Ingen dag er som denne. Det evige lys er kommet, og mørket måtte vike. Dødskreftene måtte slippe taket!

Et av mine absolutte favorittskriftsteder er et vers fra Peters pinsepreken: 'Men Gud reiste ham opp og løste ham fra dødens rier. Døden var ikke sterk nok til å holde ham fast.' (Apg 2,24)

Dette betyr mer for meg personlig enn det noensinne har gjort. Når man lever med alvorlig sykdom, gjør man seg mange tanker, og det hender angsten banker på døra. Da blir budskapet om Jesu oppstandelse og seier over døden sterkt. Hvilket håp som ligger i det.

For noen få dager siden markerte vi at det er 80 år siden i år at Norge ble hærtatt. En av de som ble arrrestert og satt i nazistenes fengsel, var den norske forfatteren Ronald Fangen. Han forteller åpent og ærlig at han ble et vergeløst offer for angsten der han satt på cella.  Men så skjedde det noe, noe han beskriver så djupt personlig i et av de vakreste og sterkeste diktene jeg kjenner: Pasjon. Dette diktet får være min personlige påskehilsen i år. Det betyr så mye for meg. Jeg kjenner meg igjen i det:

Du sviktet aldri, Herre Krist, - du sviktet ei - selv når ditt svar på all min bønn var nei og nei. For når jeg skalv i uro, angst og nød, da kom du med din fred, kjøpt i din død.

Ja, Herre, det var godt i nattens spente gru å se ditt kors. Å, brystet åndet ut: Det var jo du som en gang gråt og svedet angstens sved, og det var du som ba om skånsel da du led.

Ja, Herre Jesus, det var du som ble forrådt, med torner kronet, narrekledd og blodig slått. Og da de naglet deg til korset, skammens tre, da var du bare avmakt, kval og ynk å se.

Da spottet de og ropte: Frelser, frels deg selv! Forlat ditt kors! Krev hjelp fra dette sorte himmelhvelv. Men da, i mørkefyrstens avgrunnsdype natt, var du, Guds egen Sønn, av Gud forlatt.

Da var du gitt den stengte himmelsverden helt til pris. Men enda lovet du en røver åpen vei til paradis. Og kongelig befridd for hevnens tørst og nag og hat var det i selve dødens stund for bødlene du bad.

Du frelsesfyrste, kongen til korset naglet fast, - å, aldri seiret livet slik som da ditt hjerte brast. Da skalv de, mørkemaktene, rådløst i avmakts gys. - Hvor skulle de vel skjule seg for påskemorg'nens lys?

Ja, når mitt spente, pinte sinn ser deg i nattens nød, da viker angsten for den fred du kjøpte i din død. Da ser jeg at der er en Gud, og at han er min Far. Om han er skjult, så er han nær. Og jeg skal få hans svar.

Du, Herre, er det sikre pant. Du er det klare bud fra ham som ingen her kan se: Den lysomspente, skjulte Gud. Deg ser vi, Herre, og jeg vet: Ved slutten av min vei når dette hjertes uro dør - da skal jeg møte deg.

(Skrevet desember 1940)

Til alle trette bedere

Her om dagen fikk jeg 'Tomas-nytt' i postkassen. rundbrevet fra Tomasgården ved Kornsjø. Det gleder meg meg til å lese hver gang det  kommer. Denne gangen fikk jeg også stor åndelig hjelp ved å lese en artikkel de gjengir fra en bok Edin Løvås (bildet) skrev, som het 'Oppmuntringer', utgitt på Ansgar forlag i 1990. Det er som om Edin skriver direkte til meg, jeg, som venter på en bypass-operasjon:

"En pasient med hjerteinfarkt lå på overvåkningen på sykehuset. Han tenkte på døden og kjempet med Gud. Var han beredt? Var all synden tilgitt? Han begynte å be. Intenst. Da kom sykesøsteren springende. 'Hva holder du på med?' sa hun. 'Jeg ser på skjermen at du maser med noe. Det tåler ikke ditt hjerte. Du må ligge aldeles stille. Tenk ikke på noe! Slapp helt av!.'

Pasienten som var et Guds barn, slapp seg ned i Fuds favn og falt hel til ro. Etter hvert fikk han små meldinger fra sin kone. 'Alle dine venner ber for deg.' 'Fint,' tenkte han, 'da slipper jeg å be og kjempe.'

Dette er Guds barns situasjon når de har døden for øynene. For, sier Paulus i 1.Kor 15,55: Døden er oppslukt, seieren vunnet!' Denne seieren vant Jesus for oss da han døde på korset. Han kjempet og seiret, for at vi skulle slippe oss ned i vår himmelske Fars favn og falle til ro hos ham. Denne seieren ble demonstrert på påskedagen. Da gikk Kristus ut av graven fordi døden ikke kunne holde på ham. Han har banet veien for alle sine."

Billedtekst: Dette vakre og karakteristiske bildet av Edin Løvås, er tatt av Ragnhild Helena Aadland Høen. Brukt med velvillig tillatelse.