Tren opp dine indre sanser!

 Jesus kommer til disiplene gjennom stengte dører, og de tror han kommer utenfra og så forlater dem igjen. Men Jesus er hos dem hele tiden. Det er bare det at han av og til tenner lyset for at skal kunne se ham omtrent som da han levde midt iblant dem. Etter en tids ubeskrivelig lykkelig samvær blir lyset slukket igjen. Samværet fortsetter, men i mørket. Eller rettere sagt: i troens lys.

Jesus viser seg for disiplene flere ganger etter oppstandelsen. Dette gjør han fordi han vil venne dem til en ny form for nærvær. Ved at han gjør seg synlig og usynlig, får han dem til å trene opp troens øyne. Men så, etter førti dager, forsvinner han ut av syne for dem. Da er disiplene blitt så sterke i troen at de ikke lenger trenger sine ytre sanser for å kjenne igjen Herren.

En kristen har ikke bare ytre sanser, men også indre, troens sanser. Med disse kan vi merke Kristi nærvær alltid og overalt. Takket være troens sanser vet du at Kristi kjærlighet omslutter deg på alle kanter, du vet at du svømmer i et hav av lys og kjærlighet.

Menneskets største lidelse er ensomheten. Den har Kristi oppstandelse beseiret, en gang for alle. "Jeg er stått opp og er fremdeles hos deg" leser vi i den gamle liturgien for første påskedag.

Selvfølgelig kan du kjenne deg ensom og forlatt av og til. Men troens sanser opplyser deg om at denne følelsen er en illusjon som ikke har noe med virkeligheten å gjøre. Virkeligheten er at Kristus er med deg alle dager inntil verdens ende.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 104

Kjent og elsket innenfra

 Når et menneske åpner seg for Jesu blikk og lar lyset trenge inn, da skjer det et under. Lyset avslører det urene i menneskers hjerte, men dette urene blir forvandlet til lys. Når du avslører ditt mørke for Jesus, forvandler han det til lys.

Jesus kjenner oss ikke bare utenfra, slik en lege kjenner pasientenes sykdommer. Da kunne han ikke befridd oss helt fra vår indre ensomhet. Men Jesus kjenner oss innenfra. Han har opplevd det vi opplever. Jesus vet av egen erfaring hvor fristende den kan være, den veien som ikke er Guds vei. "Fordi han selv led og ble fristet, kan han hjelpe dem som fristes" (Hebr 2,18).

Jesus har ikke syndet. Likevel har han båret hele menneskehetens synd på skuldrene sine. Ikke som en fremmed byrde so tross alt ikke berørte hans innerste. Nei, han har båret synden i sitt hjerte. Synden har trengt inn i ham. Han har kjent på hvor vondt synden gjør, og det har han kjent mye mer enn en hvilken som helst synder. Hans natur var å være ett med sin Far. Derfor kan vi ikke fatte hvor grusomt det var for ham å være forlatt av Faderen.

Jesus kjenner oss innenfra. Ingen kjenner oss så godt som han. Han er den eneste som kan forvandle vårt mørke til lys. 

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 70

Om å gå glipp av det viktigste

 "Det som står på spill er i siste instans det hellige, det innerste i oss." 

Jeg har levd med den setningen noen dager nå. Dvelt ved den. Så mye stjeler vår oppmerksomhet, og det gode kan bli det aller bestes fiende. Vi kan ha aldeles rett, og likevel ta grundig feil. Fremfor alt annet må vi derfor ta vare på det indre rommet, der ånden vår har sin bolig i sjelen. Sann åndelighet er den viktigste roten til integriteten.

Det er mulig å bli så opptatt av å tyde tidens tegn, at man mister Tegnet. Vi kan bli så opptatt av nåde, at vi går glipp av Nåden. Vi kan bli så opptatt av læren, at vi ikke blir kjent med Læreren. 

Når alt kommer til alt, hva er det viktigste?

Den første kjærligheten!

"Men dette har jeg imot deg: Du har forlatt din første kjærlighet." (Jesus i Åp 2,4)

Uten den første kjærligheten blir alt bare ord og ytre former. 

Ta vare på ditt indre liv.

Om å vokte det indre livet

"Noen ganger tror vi helt feilaktig at alle tanker bør uttrykkes, alle visjoner proklameres og alle drømmer tenkes høyt. Vi tror at alt som skjer i vår indre verden, straks skal deles med alle andre.

Dette er selvsagt ikke tilfelle. Det finnes mye som er hellig og privat. Vanligvis bekjentgjør vi ikke de intime sidene av vårt kjærlighetsliv for andre. På samme måte finnes det intime sider ved vårt indre liv som bør forbli skjult. Henri Nouwen bemerker at "taushet er den disiplin som vokter Guds flamme i oss og holder den ved like." Det er i stillheten i vårt eget indre vi best kan hegne om våre tanker.

Det er der vi hardnakket kan holde håpet oppe. Det er der drømmer kan vekkes. Det er i vårt indre livs ensomhet vi kan smi våre planer og fatte vanskelige beslutninger. Der kan fortroligheten øves uforstyrret. Der kan vårt eget jeg bli fornyet og forvandlet. Der kan kjærligheten vokse og det som er hellig, voktes og beskyttes.

Hvis vi ikke tar vare på dette indre livet, vil vi svekke vår indre styrke og vakle i våre beslutninger. Vi vil stå i stadig større fare for å bli styrt av vår tids dominerende stemmer og miste oss selv. Å holde fast på det som er hellig for oss, er ikke egoisme. Det er rett å ta vare på det som beskytter vårt eget jeg. Dessuten er dette det jordsmonnet modig handling kan vokse opp av."

- Charles Ringma: Den indre rytmen under Henri Nouwens veiledning. Genesis forlag, Oslo 1997.

Vær barmhjertig mot deg selv

"Vi trenger stillhet i livet. Vi lengter etter stillheten, men når vi går inn i den møter vi mange indre ulyder som ofte er så forstyrrende at et stresset og splittet liv virker å være å fortrekke. To irriterende 'lyder' dukker raskt opp i stillheten: begjæret og vreden. Begjæret fjerner alle utilfredstillende behov og vreden alle trasige relasjoner. Men det er svært vanskelig å håndtere begjæret og vreden.

Hva skal vi da gjøre! Jesus sa: 'Gå og lær hva dette betyr: Det er barmhjertighet jeg vil ha, ikke offer.' (Matt 9,13) Offer betyr her at man overlater, utestenger, brenner bort eller døder. Det kan vi ikke gjøre med begjæret og vreden. Det skulle ganske enkelt ikke fungere. Men vi kan være barmhjertige mot oss selv og forvandle disse fiender til venner."

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen