Bibelstudium: Hellas og Athen nås med evangeliet, del 8

 Samtalene med de epikureiske og stoiske filosofene på torget i Athen førte til at de besluttet å ta ham med seg opp på Areopagos. Navnet betyr krigsguden Ares' eller Mars' høyde. Der pleide byens øverste råd å møtes, og der fantes det en foredragssal hvor filosofene holdt til. Like overfor der igjen lå Psrtenon, visdomsgudinnen Palllas Atenes storslagne tempel. 

Det sto apostelen, omgitt av en nyhetshungrig skare, like overfor krigsgudens og visdommens guddoms-templer. For en motsetning mellom all denne hedenskapets makt og herlighet oog den enslige, fattige Kristi tjener og apostel! 

Her setter livet ham stevne; for dette stedet i Athen var den gamle verdens åndelige midtpunkt. Enhver ny tanke som ville erobre verden, måtte først fram til vurdering her. Og for det ordet som lå på denne mannens lepper i Åndens kraft og glød, for det ordet skulle hele den gresk-romerske gudeverden synke i støvet. Krigsguden har rast mot dette ordet, brynjekledde legioner av soldater, hvislende piler og flammende bål har vært satt opp mot evangeliet - de har påkalt visdomsgudinnens hjelp - og enda har evangeliet gått sin seiersgang, tross både ytre vold og åndelige våpen og aldri blir dets sannhetskraft kuet; dødsrikets porter vil aldri få makt over Kristi forsamling. Derfor er det apostelen som går seirende ned fra Marshøyden. 

Når jeg leser historien om Paulus oppe på Areopagos går tankene til en annen ensom Gudsmann, profeten  Elia oppe på en annen høyde - Karmelfjellet. Mot ham sto krigsmakten, kong Akab og dronning Jesabel. Mot ham sto datidens vismenn og hoffprestene, hele 450 avgudsvennlige prester for Baal og Astarte - og likevel sto han der blotttendes alene, uovervinnelig, fortrøstningsfull og rolig; for han visste at Gud var med ham.

Slk var det også med apostelen Paulus. Paulus sto på Areopagos i Athen overfor de greske filosofene med evangeliet i sine hender. Ikke noe mer. Det var alt han trengte. Til den kristne forsamlingen i Korint skriver han:

"For ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft. For det står skrevet: Jeg vil ødelegge de vises visdom, og de forstandige forstand vil jeg gjøre til intet. Hvor er en vismann? Hvor er en skriftlærd? Hvor er en forsker i denne verden? Har ikke Gud gjort verdens visdom til dårskap? For da verden ikke ved sin visdom kjente Gud i Guds visdom, fant Gud for godt å frelse dem som tror, ved forkynnelsens dårskap. For jøder krever tegn og grekere søker visdom, men vi forkynner Kristus korfestet, for jøder et anstøt og for hedninger dårskap. Men for dem som er kalt, både jøder og grekere, forkynner vi Kristus, Guds kraft og Guds visdom. For Guds dårskap er visere enn menneskene, og Guds svakhet er sterkere enn menneskene." (1.Kor 1,17-25)

Bibelstudium: Hellas og Athen nås med evangeliet, del 7

Talen apostelen Paulus holder oppe på Areopagos eller Marshøyden er strålende eksempel på det vi i dag kaller kontekstualisering. Hans sentrale tema da han taler til disse augudsdyrkende filosofene, var forholdet mellom det synlige og det usynlige. Han begynner å tale til dem om deres 'ukjente Gud', som Paulus sa at de dyrket, uten å kjenne. Hvem er dette? Det er den usynlige Herren Gud, som ikke tåler å bli representert av noe som er laget av menneskehender, som den skogen av avguder som kunne sees i Athen. Skaperen tar aldri form av det skapte. Det er denne usynlige Gud Paulus forkynner dem.

Det var mange slags visdomslærere eller filosofer på den tiden, og i sær i Athen. Hver dag holdt de berømte lærerne forelesninger i byens skyggefulle bueganger, og tilhørerne flokket seg omkring dem. Vel var den beste blomstringstiden for filosofene forbi, den pågikk i den edle Sokrates' dager og under hans berømte disipler Platon og Aristoteles, som levde allerede 300-400 år før Kristus; men filosofien blomstret likevel ennå i Athen.

De som historikeren Lukas nevner, var representanter for datidens to største filosofiske skoler. Epikureerne lærte at 'tilfeldighetene' styrte alle ting, derfor var det best å la det stå til og nyte livet. Stoikerne derimot, lærte at alt var bestemt av den ubøyelig skjebne. Derfor måtte en ved hjelp av visdommen forsøke å heve seg opp over det timelige og ta alt med 'stoisk ro'. Derav begrepet! Ble det allikevel for umulig til slutt, så hadde en lov til å ta sitt eget liv. 

Epikureerne lærte at man kan ete, drikke og være glad og på den måten ta med seg så mange goder som mulig i livet, mens stoikerne lærte at man skal undertvinge seg selv og vise selvkontroll i alle livets forhold. Toleransen for begge disse to filosofiske synene ble betraktet som politisk korrekt. Når det gjaldt Paulus og hans tanker, tror jeg folk flest ganske enkelt var nysgjerrige på å høre hva han hadde å si. De hadde rett og slett ikke annet å gjøre. 

Den usynlige Gud som apostelen Paulus talte om skapte verden og alt som er i den (Apg 17,24). Denne Gud opprettholder også verden og gir alle liv og ånde og alle ting (Apg 17,25). Gud skapte også alle mennesker av et blod, han lot dem bo i en mengde forskjellige kulturer, han plasserte menneskene i bestemte territorier, og alt dette gjorde han for at menneskene skulle ha samfunn med ham og for at de skulle kunne glede seg sammen med ham. 

Hvorfor kjente ikke athenerne denne Gud, som var så nær dem? En vesentlig årsak var at de heller hadde valgt å tilbe avguder og underkaste seg slike makter og åndskrefter som Apollo, Dionisos og Zevs. Ved å gjøre det, brøt de de første to budene til den usynlige Gud, han som Paulus talte om og som ingen avgud kunne representere.

Paulus prøvde å fortelle dem om hvor fåfengt det var å dyrke avguder, ved å peke på det synlige. Apostelen understreket to måter der skapningen i alminnelighet blir dyrket framfor Skaperen. 1: Templer som er bygd med hender og 2: Gull eller sølv eller stein, et bilde formet av menneskelig kunst. Et verk av menneskehender kan selvsagt ære Gud, men fra lenge før Paulus kom til Athen og opp til vår egen tid har mennesker valgt å bruke arkitekturen og kunsten for å ære mørkets usynlige makter i stedet for den rettmessige Skaperen. I stedet æres Gud i sitt skaperverk. "For hans usylige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har vært synlig fra verdens skapelse av" (Rom 1,20). 

fortsettes 

Bibelstudium: Hellas og Athen nås med evangeliet, del 6

Paulus har ikke vært lenge i Athen før han begynner å forkynne om Jesus! Først i synagogen, deretter på torget. Der støter han på samtidens filosofer. Epikureere og stoikere. Et ordskifte finner sted, og disse intellektuelle menn beskylder Paulus for å være en ordgyter1 En pratmaker eller en mann med munndiare!

Dette var sterkt nedsettende tale. Selve ordet som oversettes med 'ordgyter' i den oversettelsen jeg bruker, som er Norsk Bibel 88/07, betyr bokstavelig 'en som plukker frø'. Den anglikanske presten og teoliogen John Stott kommenterer dette slik: "Det er vanskelig å tenke seg en mindre mottagelig eller mer spottende forsamling." (John Stott: The Spirit, the Church and the Worl,1993 side 278)

Det bloir enda verre i vers 32: "noen spottet". Andre oversetter: "noen lo" eller "noen blåste foraktelig" eller "noen hånte". Eugene Peterson sier det slik i 'The Message' som er en parfrase av Bibelen: "Noen lo av ham og vitset da de gikk derfra."

Andre igjen beskyldte Paulus for å "forkynne utenlandske guddommer" (Apg 17,18) Hvordan kunne de beskylde Paulus for det? Lukas svarer på det spørsmålet: "Det var fordi han forkynte evangeliet om Jesus og oppstandelsen."

Det oppsiktsvekkende i dette svaret forsvinner med oversettelsen fra gresk. Det som står på gresk er: "De gode nyhetene om Jesus og Anastasis". Dermed trodde noen av Paulus snakket om to guder. Den ene het 'Jesus' og den andre het 'Anatasis'. Det de ikke forstod hvor kloke de enn var at Paulus talte to Jesu oppstandelse fra de døde. Så tett sammenvevd var Jesus og oppstandelsen at man ikke kunne snakke om noe annet enn Jesus og Ham oppstanden1 Den kristne tro er jo ingen filosofi eller morallære, men budskapet om en person som har stått opp igjen fra de døde! Dette er den apostoliske troen! Allerede ved begynnelsen av dette kapitlet ser vi denne vektleggingen: "Han la ut for dem og viste at Messias måtte lide og oppstå fra de døde." (Agj 17,3)

Apostelen Peter slo an dennw tonen allerede i sin mektige pinsepreken i Jerusalem: "Ham oppreiste Gud, idet han løste dødens veer. For det var umulig for døden å holde ham fast." (Apg 2,24)

Jesu Kristi kors og oppstandelse er det helt sentrale midtpunkt og sentrum i den kristne tro. Men vi kan ikke forkynne korset alene. Uten oppstandelsen har ikke korset noen verdi. Da ville det hele endt med døden. Men med oppstandelsen er døden død! Døden er overvunnet. Med døden trampet Jesus ned døden. 

fortsettes

Bibelstudium: Hellas og Athen nås med evangeliet, del 5

Mens Silas og Timoteus blir igjen i Berøa, skynder Paulus seg videre til Athen. Men han er ikke alene. Representanter for menigheten i Berøa og kanskje også Tessaloniki følger ham til Athen. Når reisefølget vender tilbake har de med seg en hilsen fra apostelen. Han ønsker at Silas og Timoteus "måtte komme til ham så fort som mulig." (Apg 17,15) Apostelen trenger profeten og pastoren: "Han er det som ga noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere, for at de hellige kunne bli gjort i stand til tjenestegjerning, til oppbyggelse av Kristi legeme." (Ef 4,11-12) 

Athen var et svært mørkt sted. Mens apostelen venter på at Silas og Timoteus skal komme, "ble han opprørt i sin ånd da han så at byen var full av avgudsbilder" (Apg 17,16). Dette er det eneste stede i Det nye testamente hvor det greske ordet: 'Kateidolos', blir oversatt: 'Full av'. Det er omfattende beskrivelser i historiske kilder av avgudsdyrkelse i Athen. Det er blitt sagt at i Athen var det lettere å finne en gud enn et menneske. Ikke uten grunn ble derfor byen ofte omtalt som: 'En skog av guder'. Enkelte gater i Athen var så fulle av avguder at det var vanskelig å ta seg fram. Det skal ha vært flere avguder i Athen enn i Hellas til sammen på den tiden. 

Avgudsbildene i Athen var den synlige realiteten. Men i den usynlige verden foregikk det en mye større kamp. Okkulte åndskrefter var med og påvirke kunst, filosofi, utdannelse og dagliglivet i byen. Ikke bare det, men Athen var en premissleverandør for okkulte krefter som bredte seg over hele Romerriket. Den hellenistiske eller greske kulturen, påvirket hele det romerske imperium. Gresk ble det førende handelsspråket i denne delen av verden. 

Et åndelig mørke hvilte over Athen. Byens befolkning hadde helt frivillig inngått en allianse med mørkets makter. Navnet Athen kommer av navnet til gudinnen Atene, som på latin er det samme som gudinnen Minerva. De flste byene i den gamle verden hadde nemlig valgt å underlegge seg såkalte 'skytsgudinner'. Dette er det vi kaller territorale åndsmakter som øver kontroll over spesielle geografiske områder. Det er interessant i denne sammenheng å minne om at profeten Daniel beskriver: "Grekenlands fyrste," (Dan 10,19) som er en slik territorial åndsmakt. Atene var 'visdommens og de skjønne kunstners jomfrugudinne'. (Everett Ferguson: Backgrounds of Early Christianity, 1987, side 143) Under denne åndsmaktens innflytelse ble så Athen verdens intellektuelle og kulturelle sentrum.

I Athen ble det feiret en rekke fester til ære for demoniske krefter hvert eneste år. Her er en liten oversikt:

1. Festen til ære for Atene. Denne ble kalt 'Panateneia'. Festen ble feiret hver sommer.

2. Festen til ære for Apollo. Apollo var mannsidealets gud, den mannlige skjønnheten. Denne finner sitt sidestykke i vår tids kroppsbyggerkultur. Feiringen, som foregikk hver sommer: 'Det store offer'.

3. Festen til ære for Demeter eller Ceres på latin. Demeter er det samme som Moder Jord, en fruktbarhetsguddom og samtidig feminismens gudinne, en motsvarighet til Apollos som er den maskuline motsetningen. Festen ble feiret på høsten.

4. Festen til ære for Poseidon eller Neptun på latin. POseidon ble tilbedt som havets og jordskjelvenes gud. Feiringen foregikk midt på vinteren.

5. Festen for de døde, kalt 'Anthesterion'. Dette var en blomsterfest tidlig på våren til ære for dødens ånd.

6. Festen til ære for 'Dionisos' eller 'Bacchus' på latin. Dette var en drukkenskapsorgie sent på våren, til ære for vinhøstens ånd. 

7. Festen til ære for 'Zevs' eller 'Jupiter' på latin. Zevs var den høyeste makten, også kjent som himmelens ånd. Feiringen foregikk på begynnelsen av sommeren.

I sin banebrytende bok skriver historikeren Everett Ferguson, som jeg allerede har sitert fra følgende: "Festene er et dramatisk vitnesbyrd om hvordan religionen innvirket på alle områder i den hedenske antikken."

fortsettes

Bibelstudium: Hellas og Athen nås med evangeliet, del 4

Åtte mil sørvest for Tessaloniki, i et fjellandskap, lå Berøa, som var en by i Makedonia.  Paulus og hans apostoliske team må ha brukt et par dager på å ha kommet hit. Han måtte forlate Via Egnatia, ettersom Berøa ikke lå hans hovedveien, slik de andre byene han hadde besøkt i Hellas. Den lå 80 km fra Tessaloniki  og ca 38 km fra havet. Det er uklart hva som er foranledningen hvorfor han tar denne 'avstikkeren'. Men det er forsamlingen i Tessaloniki som sender dem dit: "Men straks samme natt sendte brødrene både Paulus og Silas av sted til Berøa." (Apg 17,10) 

At dette skjer så hurtig skyldes nok i vesentlig grad den forfølgelsen som finner sted i Tessaloniki. For å verne om apostlene anbefaler menighetens eldste - les brødrene - at de kommer seg av gårde derfra så fort som mulig. Vi ser det samme skje i Berøa når det kommer noen som "hisser opp folket der også" (v.13)

Det samme mønsteret gjentar seg: når Paulus kommer til Berøa drar han rett til synagogen. Det er noe spesielt med jødene i Berøa. Lukas beskriver dem slik: "Disse var av et edlere sinn enn de i Tessalonika. De tok imot Ordet med all godvilje, og gransket hver dag i Skriftene om det forholdt seg slik som det ble sagt." (Apg 17,11) Det er det aller beste noen kan gjøre. Stemmer det ikke med Skriften har det liten eller absolutt ingen verdi. Det kan være menneskelig visdom, men den kan ikke måle seg på noen måte med Guds visdom. Ingenting er over og ingenting er ved siden av Guds ord. Det er Guds ord som er autoritaivt, guddommelig inspirert, og evig gyldig hva angår liv og lære. Dette forstod de i Berøa og derfor ble alle ord Paulus sa prøvd på en høyere autoritet: Skriften. Slik må også all lære og alle profetiske budskap i dag, prøves på Guds ord. Stemmer ikke læren eller de profetiske budskapene med Guds ord, er det ikke fra Gud, uansett hvor riktig det enn måtte høres ut. Gud taler ikke imot sitt Ord.

Mange i Berøa kom til tro. "...og ikke få av de fornemme greske kvinner og mange greske menn." (Apg 17,12) Evangeliet når inn i alle samfunnslag - også her. Både i Filippi, Tessaloniki og Berøa pågår det altså en vekkelse blant de mer velstående i samfunnet. De rike har også behov for Jesus. De åndelige behiovene og lengslene er like uansett sosial status.

Oppviglerne fra Tessaloniki finner også veien til Berøa. Ryktene går om det som skjer der, og når de hører at "Guds ord ble forkynt der, kom de dit og hisset opp folket der også." (Agj 17,13)

Det fører til at menigheten i Berøa sender Paulus avgårde "på veien til havet" (Apg 17,14). Så legger Lukas til: "Men Silas og Timoteus ble igjen der."

Dette er et apostolisk mønster vi ser igjen flere steder i Apostlenes gjerninger. En menighet blir grunnlagt av apostlene, så reiser de videre, men ikke uten at menigheten på stedet får oppfølging i form av undrrvisning og så innsettelse av eldste. Dette hører me til ordningen av de nytestamentlige menighetene. Vi ser det samme skje, for eksempel på Kreta: "Jeg lot deg bli igjen på Kreta for at du skulle ordne det som ennå sto igjen, og innsette eldste i hver by, slik jeg påla deg." (Tit 1,5)

I Berøa ble det igjen både en profet og en menighetsbygger og pastor. Det er en god kombinasjon.

fortsettes

Bibelstudium: Hellas og Athen nås med evangeliet, del 2

Det første stedet apostelen Paulus og hans apostoliske team stanser når de kommer til Tessaloniki, hovedstaden i Makedonia, er synagogen. Dette er ikke et særtilfelle. Det er et mønster. Paulus går dit Guds ord forkynnes, og hvor det bes og hvor det er lengsel etter Gud. Til den kristne forsamlingen i keiserhovedstaden Rom skriver han: "Hva fortrinn har da jøden? Eller hva gagn er det i omskjærelsen? Mye på alle vis! Først og fremst er Guds ord betrodd dem..." (Rom 3,1-2) Med 'Guds ord' menes det her hele Det gamle testamente: loven, paktene og løftene som Gud hadde gitt til sitt folk Israel.

Så det naturlige stopp for Paulus var synagogen: "Etter at de hadde reist gjennom Amfipolis og Apollonia, kom de til Tessalonika. Der hadde jødene en synagoge. Paulus gikk inn til dem, SLIK HAN PLEIDE Å GJØRE, og tre sabbatsdager samtalte han med dem ut fra Skriftene..." (Apg 17,1-2)

Det er interessant å merke seg hva disse samtalene ut fra Skriftene handlet om! Lukas gir oss et lite innblikk i dette. Det var slett ikke perifere emner, men Paulus gikk rett til det mest sentrale: "Han la ut for dem og viste dem at Messias måtte lide og oppstå fra de døde, og sa: Den Jesus som jeg forkynner for dere, han er Messias." (Apg 17,3)

Dette er sentrum for Paulus' forkynnelse: Kristi død og oppstandelse! Til den kristne forsamlingen i Korint sier han: "For jeg ville ikke vite noe blant dere, uten Jesus Kristus, og ham korsfestet..." (1.Kor 2,2) "For", sier han i 1.Kor 1,18 og v22-23:  "ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft... For jøder krever tegn og grekere søker visdom, men vi forkynner Kristus korsfestet, for jøder et anstøt og for hedninger en dårskap."

Paulus "la ut for dem og viste ..." Vi merker oss nyansene i språket som får frem det som skjedde i synagoge i Tessaloniki disse tre sabbatsdagene. Først forkynner han: "la ut for dem", så "viste" han dem, altå gjennomgikk han for dem de skriftstedene og profetiene som handlet om Messias og at Jesus var oppfyllelsen av disse løftene.  Forkynnelsen må ha sitt utgangspunkt i Skriftene, i Guds ord, og ikke bare det: Forkynelsen må også forankres i Guds ord. Slik var den 'metode' Paulus brukte i sin forkynnelse og undervisning. Og den var samtidig sentrert rundt Jesu Kristi kors og i oppstandelsen. Begge deler.  Jeg skal komme tilbake til dette når vi ser nærmere på vers 18 i dette kapitlet. 

Samtalene og undervisningen i synagogen i Tessaloniki bærer frukt: "Noen av dem ble overbevist og sluttet seg til Paulus og Silas. Det gjorde også en stor mengde av de grekere som dyrket Gud, og ikke få av de fornemme kvinner." (Apg 17,4) 

Dette viser oss hvor grensesprengende evangeliet er! Det når inn i alle samfunnslag og berører høy og lav! 

Det vi ser her er de første spirene til en kristen forsamling i Tessaloniki. Med utgangspunkt i byens synagoge, kommer mennesker under Guds ords forkynnelse av korset og oppstandelsen og påvirket av Den  Hellige Ånd som overbeviser om synd, rettferdighet og dom, kommer de til tro."De sluttet seg til Paulus og Silas..." Blant dem fantes det gudfryktige grekere. Dette var mennesker som søkte til synagogen, men som ennå ikke var blitt proselytter - det vil si: omvendt til jødedommen, men som var lengtende og søkede etter Den levende Gud. 

Og det fantes "fornemme kvinner". Det vil si kvinner som tilhørte det øvre samfunnsskiktet i Makedonias hovedstad. Det var kanskje også forretningskvinner som purpurkremmersken Lydia, som ble viktige bidragsytere til etableringen av menigheten i  Tessaloniki og til menighetsplantingen på det europeiske kontinentet. 

De første menighetene på europeisk jord bestod altså av jøder og grekere som var kommet til en bevisst og levende tro på Jesus som Messias. De kom fra ulike samfunnslag. Her var høy og lav i en eneste skjønn forening. I Kristi forsamling viskes skillelinjene ut: vi er alle en i Kristus.

I Tessaloniki kom "en stor mengde" til tro. 

Menigheten som nå vokser frem i Tessaloniki, fremtrer i Paulus' to brev til dem som vital, voksende og hengitt og om en stor forventning om Jesu snarlige komme. Ryktene spredte seg raskt i hele Makedonia om det som skjedde i hovedstaden. Om dette skriver Paulus i 1.Tess 1,7-9: "Slik er dere blitt et forbilde for alle de troende i Makedonia og Akaia, men alle steder er deres tro på Gud blitt kjent, så vi behøver ikke si noe om det. For de forteller selv om de  inngang jeg fikk hos dere. Dere omvendte dere til Gud fra avgudene, for å tjene den levende og sanne Gud." 

fortsettes

Billedtekst: Synagogen i Stolin i Hvite-Russland. Foto: Pixabuy