Filipperbrevet: Et gledens brev i trengelstider, del 29

Paulus hadde en god og ikke minst trofast medarbeider i Timoteus, som ofte fungerte som en utsending for apostelen. Gode og trofaste medarbeidere i Guds rike er gull verd og må tas godt vare på. 

Timoteus var en ung mann. Han kom enten fra Derbe eller Lystra. Derbe var en by i den sørøstlige delen av Lykaonia. Derbe lå 40-45 km sørøst for Lystra. På keiser Klaudius' tid ble Derbe en romersk koloni. Paulus  og Barnabas besøkte byen på sin første misjonsreise. Til og med på sin andre misjonsreise besøkte Paulus Derbe, og en av hans medarbeidere, Gajus, kom fra denne byen. Lystra, lå ca 38 km sør for Ikonium, og var en romersk koloni. Paulus besøkte byen på sin første misjonsreise. Det gjorde han også på sin tredje misjonsreise, og det var fra Lystra han tok med seg disippelen Timoteus: "Så kom han til Derbe og Lystra. Se, der var det en disippel som het Timoteus, sønn av en troende jødisk kvinne. Hans far var greker. Han fikk godt vitnesbyrd av brødrene i Lystra og Ikonium." (Apg 16,1-2)Vi vet ingenting om hvordan han ble en kristen, men Apg 16,1 beskriver han som 'en disippel'. Det var i forbindelse med den andre misjonsreisen til Paulus at de to traff hverandre. Fra den dag av sto Paulus og Timoteus hverandre svært nær. I 1.Kor 4,17 omtaler Paulus Timoteus slik: "Derfor har jeg sendt Timoteus til dere. Han er min elskede og trofaste sønn i Herren, og han skal minne dere om mine veier i Kristus, slik jeg lærer overalt i hver menighet."

Vi vet at Timoteus var sammen med Paulus i Filippi i følge Apg 16. Timoteus var også sammen med Paulus i Tessaloniki og Berøa (Apg 17,1-14); han var med ham i Korint og i Efesos (Apg 18,5 og 19,21-22); og han var med ham da Paulus satt fengslet i Rom (Kol 1,1 og Fil 1,1). Timoteus var også sammen med Paulus da denne skrev ikke mindre enn fem av sine brev. Det dreier seg om 1. og 2.brev til Tessalonikerne, 2. brev til Korinterne, og brevene til menighetene i Kolossæ og Filippi; og da Paulus skrev til menigheten i Rom var også Timoteus hos ham og sendte med sine hilsener til dem (Rom 16,21). 

Timoteus var også Paulus' helt spesielle utsending. Paulus sendte ham til Tessaloniki (1.Tess 3,6) til Korint (1.Kor 4,17 og 16,10-11) og til Filippi. Forfatteren av Hebreerbrevet forteller oss at Timoteus ble fengslet ved en anledning, men ble satt fri: "Dere skal vite at vår bror Timoteus er satt fri, og sammen med ham vil jeg se dere, hvis han kommer snart." (Hebr 13,23).

Apostelen Paulus beskriver Timoteus på denne måten i Filipperbrevet: "Jeg har nemlig ingen andre med samme sinnelag, som så oppriktig vil vise omsorg for deres åndelige ve og vel. For alle søker sitt eget, ikke de ting som hører Kristus til. Men dere kjenner hans prøvede troskap, at han tjente evangeliets sak sammen med meg, som en sønn hjelper sin far" (Fil 2, 20-23). Vi merker oss at Timoteus har en hyrdes sinn. Han er opptatt av menighetens åndelige ve og vel. Han har rett fokus. Han søker ikke sitt eget, men det som hører Kristus til. Det er opplagt en fare at vi kan bli så opptatt av det som skjer her og nå at vi mister fokus på Guds rike. Jesus oppmuntret oss til å søke: "Først Guds rike og Hans rettferdighet! Så skal at dette bli gitt dere i tillegg." (Matt 6,33)

fortsettes

Bibelstudium: Blant tungetalere i Korint, del 4

Paulus, Silas og Timoteus - apostel, profet og pastor - hvilken flott kombinasjon. De hører sammen. Så også i vår tid. De hører med til tjenestegavene om er gitt til Kristi kropp. På det tidspunktet de tre gjenforenes i Korint finnes det nystartede kristne forsamlinger i Filippi, Berøa og Tessaloniki. Evangeliet, som skulle snu hele Romerriket opp ned, er på fremmarsj. Silas og Timoteus kom med gode nyheter fra menighetene i nord når de kom til Korint. Spesielt fra Tessaloniki: "Men nå er Timoteus kommet tilbake til oss fra dere. Han har brakt oss gode nyheter om deres tro og kjærlighet, og fortalt at dere stadig tenker på oss med glede og lengter etter å se oss igjen, slik også vi lengter etter å se dere. Slik ble vi da trøstet over dere, brødre, i all vår nød og trengsel, - ved deres tro. For nå lever vi, om dere bare står fast i Herren!" 

Nå vet vi at Paulus skrev både 1. og 2. Tessalonikerbrev mens han var i Korint, kanskje med bakgrunn i de gode nyhetene han hadde fått gjennom Silas og Timoteus. Mens Paulus oppholdt seg i Athen var han urolig over hvordan det gikk med de troende i Tessaloniki. Han hadde sett for seg det verst tenkelige, slik han vedgår i 1.Tess 3,5: "Da jeg så ikke kunne holde det ut lenger, sendte jeg bud for å få vite hvordan det stod til med deres tro, om fristeren skulle ha fristet dere, slik at vårt arbeid ble forgjeves." Så er også det mulig! Frafall fra troen er en ralitet. Ikke alt lykkes i kristent arbeid. Noe går til grunne. Fristeren kan få overtaket. Å bli bevart er bare nåde!

Bekymringene til Paulus var ubegrunnet. Det var han da også svært glad for. Menigheten i Tessaloniki hadde overlevd. 

Som jeg skrev i forrige artikkel var strategien til Paulus at han først gikk til synagogen. Der møtte han både etniske jøder, proselytter og de hedninger som kaltes gudfryktige. Ordet 'overbeviste' som Lukas benytter seg av i teksten sin er det greske ordet 'peitho', som betyr: 'å vinne en annen for sitt eget syn'. 

Jeg tror ikke at det bare var jødene som ivret etter å få Paulus ut av synagogen, men det var også tid for å forlate den. På dette tidspunktet har Paulus samlet seg en god kjerne av hedenske gudfryktige som pleide å gå i synagogen, sammen med noen etniske jøder, blant dem synagogeforstanderen og hans familie. Kanskje ble huset til Justus det huset hvor menigheten i Korint kom sammen for første gang?  Justus hørte med blant de 'gudfrykige', det vil si han var en hedning som søkte Israels Gud. Han må ha vært velstående siden han eide sitt eget hus i storbyen Korint, og huset må ha vært stort nok til å huse den nystartede kristne forsamlingen i byen. 

Kan denne Justus være den samme som Gajus som Paulus nevner i Romerbrevet? At han hadde to navn? Justus Gajus? Da Paulus vendte tilbake til Korint på et besøk seks år senere, skrev han Romerbrevet fra huset til Gajus, der han bodde og hvor hele menigheten møttes: "Gajus, min og hele menighetens vert, hilser dere." (Rom 16,23)

fortsettes

Bibelstudium: Hellas og Athen nås med evangeliet, del 4

Åtte mil sørvest for Tessaloniki, i et fjellandskap, lå Berøa, som var en by i Makedonia.  Paulus og hans apostoliske team må ha brukt et par dager på å ha kommet hit. Han måtte forlate Via Egnatia, ettersom Berøa ikke lå hans hovedveien, slik de andre byene han hadde besøkt i Hellas. Den lå 80 km fra Tessaloniki  og ca 38 km fra havet. Det er uklart hva som er foranledningen hvorfor han tar denne 'avstikkeren'. Men det er forsamlingen i Tessaloniki som sender dem dit: "Men straks samme natt sendte brødrene både Paulus og Silas av sted til Berøa." (Apg 17,10) 

At dette skjer så hurtig skyldes nok i vesentlig grad den forfølgelsen som finner sted i Tessaloniki. For å verne om apostlene anbefaler menighetens eldste - les brødrene - at de kommer seg av gårde derfra så fort som mulig. Vi ser det samme skje i Berøa når det kommer noen som "hisser opp folket der også" (v.13)

Det samme mønsteret gjentar seg: når Paulus kommer til Berøa drar han rett til synagogen. Det er noe spesielt med jødene i Berøa. Lukas beskriver dem slik: "Disse var av et edlere sinn enn de i Tessalonika. De tok imot Ordet med all godvilje, og gransket hver dag i Skriftene om det forholdt seg slik som det ble sagt." (Apg 17,11) Det er det aller beste noen kan gjøre. Stemmer det ikke med Skriften har det liten eller absolutt ingen verdi. Det kan være menneskelig visdom, men den kan ikke måle seg på noen måte med Guds visdom. Ingenting er over og ingenting er ved siden av Guds ord. Det er Guds ord som er autoritaivt, guddommelig inspirert, og evig gyldig hva angår liv og lære. Dette forstod de i Berøa og derfor ble alle ord Paulus sa prøvd på en høyere autoritet: Skriften. Slik må også all lære og alle profetiske budskap i dag, prøves på Guds ord. Stemmer ikke læren eller de profetiske budskapene med Guds ord, er det ikke fra Gud, uansett hvor riktig det enn måtte høres ut. Gud taler ikke imot sitt Ord.

Mange i Berøa kom til tro. "...og ikke få av de fornemme greske kvinner og mange greske menn." (Apg 17,12) Evangeliet når inn i alle samfunnslag - også her. Både i Filippi, Tessaloniki og Berøa pågår det altså en vekkelse blant de mer velstående i samfunnet. De rike har også behov for Jesus. De åndelige behiovene og lengslene er like uansett sosial status.

Oppviglerne fra Tessaloniki finner også veien til Berøa. Ryktene går om det som skjer der, og når de hører at "Guds ord ble forkynt der, kom de dit og hisset opp folket der også." (Agj 17,13)

Det fører til at menigheten i Berøa sender Paulus avgårde "på veien til havet" (Apg 17,14). Så legger Lukas til: "Men Silas og Timoteus ble igjen der."

Dette er et apostolisk mønster vi ser igjen flere steder i Apostlenes gjerninger. En menighet blir grunnlagt av apostlene, så reiser de videre, men ikke uten at menigheten på stedet får oppfølging i form av undrrvisning og så innsettelse av eldste. Dette hører me til ordningen av de nytestamentlige menighetene. Vi ser det samme skje, for eksempel på Kreta: "Jeg lot deg bli igjen på Kreta for at du skulle ordne det som ennå sto igjen, og innsette eldste i hver by, slik jeg påla deg." (Tit 1,5)

I Berøa ble det igjen både en profet og en menighetsbygger og pastor. Det er en god kombinasjon.

fortsettes

Evangelistenes tjeneste, del 2

Det var en tid norsk pinsebevegelse hadde mange evangelister. Men så skjedde det noe underlig. Evangelistene ble forstandere. På en måte var det å være evangelist et slags forstadium til å bli forstander. Man gikk i lære hos en eldre forstander, og når han trakk seg tilbake, ble man hans arvtager. I mens var man evangelist.

Det er vanskelig å finne en slik modell igjen i Det nye testamente.

Evangelisten er i følge Ef 4,11 en av de femfoldige tjenestegavene til Kristi kropp. Det er også hyrden, eller pastoren. De er ikke en og samme person. Det har vist seg i mange tilfeller at det å innsette en evangelist i pastor- eller forstandertjenesten, har vært en ren ulykke. Av to årsaker:

Kristi kropp har mistet en evangelist, som har gått inn i en annen oppgave. Og: evangelister blir ofte for ensidige i den kosten de serverer en forsamling. Kirkehistorien kan også vise til at evangelister har sporet av læremessig når de trer inn i en rolle de ikke har. Men selvsagt finnes det eksempler på at evangelister er blitt gode pastorer.

"Evangelistembetet er menighetens kraftkilde utad," skriver Aril Edvardsen i boken: "Gjenopprettelsen", utgitt på Logos forlag i 1978, side 100.

Og Edvardsen viser til evangelisten Timoteus. Det er han kunsteren har forsøkt å avbilde på det bildet som følger denne artikkelen.

Til sin unge medarbeider skriver apostelen Paulus:

"Men du må være edruelig i at du gjør. Bær lidelsene, gjør din gjerning som evangelist..." (2.Tim 4,5).

Dette gir oss et bilde av noen av de karaktertrekkene som bør finnes hos en med dette kallet. Han må være en person som er årvåken, sindig og han må tåle lidelse. Lidelsen hørte med til den erfaringen alle kristne i urkirken hadde. Det var en pris å betale for å forkynne De gode nyhetene om Guds rike. Det kunne føre til forfølgelse, mishandling, fengselsstraff, ja, martyrdøden. Slik mange evangelister opplever i dag i mange land. De er ganske ulik de som skaffer seg egne jetfly, dyre biler og som bokstavelig talt smykker seg med gull og glitter, slik vi finner eksempler på dag.

Evangelisten er først og fremst et vitne. Det skal vi se nærmere på i neste artikkel.

(fortsettes)

Å avlegge den gode bekjennelsen for mange vitner

Av og til er det liksom noen brikker faller på plass, og man ser ting i sin sammenheng eller kanskje på en annen måte enn før. Så skjedde med meg i går. Jeg leste noe apostelen Paulus skriver til sin unge medarbeider Timoteus:

"Strid troens gode strid! Grip det evige liv som du ble kalt til - du som og har avlagt den gode bekjennelsen for mange vitner." (1.Tim 3,12)

Da var det jeg så det! Dette skjedde i forbindelse med at Timoteus ble døpt! Det var som om jeg så scenen for meg. Timoteus ute i vannet sammen med den som forrettet dåpen, og med alle vitnene omkring. Da avla han "den gode bekjennelsen for mange vitner." Dåpen er jo blant annet dette: en bekjennelse av troen.

Det er en sammenheng mellom troen som et aktivt vitnesbyrd som vi avlegger når vi blir døpt og innlemmelsen i Kristi menighet. Kanskje er Rom 10,9 også en tekst som kan knyttes til selve dåpshandlingen?

"For dersom du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud oppreiste ham fra de døde, da skal du bli frelst."

Den kristne forsamlingens kanskje eldste trosbekjennelse er jo nettopp denne: JESUS ER HERRE! Og det er mye som taler for at den bekjennelsen ble avlagt når noen ble døpt i de første kristne forsamlingene. At man lar seg døpe er jo en meget sterk understrekelse av at det gamle livet er begravd, og et nytt liv er begynt med Kristus som Herre i ens liv:

"Vi ble altså begravet med ham ved dåpen til døden, for at likesom Kristus ble oppreist fra de døde ved Faderens herlighet, så skal også vi vandre i et nytt liv." (Rom 6,4)

Jeg ble både glad, oppmuntret og aldri så lite begeistret over å gjøre denne "oppdagelsen" i går. Det var liksom noe som falt på plass.