Bibelstudium: Blant tungetalere i Korint, del 7

Apg 18,18 er et godt eksempel på at Nasareerløftet beskrevet i 4.Mos 6,1-5, også kan avlegges under den nye pakt: "I Kenkræ klippet han håret, for han hadde et løfte på seg." 

Etter at Paulus forlater Korint legger han ut på en seilas hvor målet er Syria. Han reiser sammen med sine nære medarbeidere, ekteparet Priskilla og Akvilas. Kenkræ var en av de to havnebyene i det som ble kalt 'Stor-Korint'. Dette var havnebyen i Korint, og den lå ved den Saroniske bukt. På Paulus' tid var den en blomstrende by, men ligger nå i ruiner. Her fantes det en egen kristen menighet. Den omtales i Romerbrevet: "Jeg anbefaler dere Føbe, vår søster som er menighetstjenerinne i Kenkræ." Hvem som grunnla menigheten her og når vet vi ikke.  Det er naturlig å tro at det likevel har skjedd når Paulus oppholdt seg såpass lenge i storbyen Korint. Stemmer det er det interessant å merke seg den menighetsplantingstrategi Paulus hadde. En husmenighet i en havneby er strategisk. Hit kommer folk, og herfra reiser de ut.

Men tilbake til det Nasireerløftet Paulus avlegger her. Det kan ha vært en profetisk handling. Hva mener jeg med det? En profetisk handling forstår jeg som en synlig, fysisk og offentlig handling av et enkelt menneske eller en gruppe, i lydighet mot Den Hellige Ånds ledelse. Bibelske eksempler på profetiske handlinger inkluderer for eksempel Esekiel, som lå på venstre side i 390 dager, deretter på høyre side i 40 dager (jfr Esek 4,4-6), eller Josva som hentet steiner i Jordanelven til et minnesmerke (jfr Jos 4,7).

Blant jødene ble nasireerløftet betraktet som et takksigelsesrituale og en innvielse til en spesiell gjerning. Bibelske eksempler på mennesker som avla et slikt løfte er for eksempel Samson i Dommernes bok og døperen Johannes. Paulus var uten tvil takknemlig for fruktene han hadde sett av den andre misjonreisen, og kanskje spesielt for den store menigheten som hadde vokst fram i Korint og den juridiske seieren han hadde vunnet.

Nasireer, er et hebraisk ord som betyr "utskilt" og som hos jødene betegner et menneske som har avlagt et løfte for en viss tid eller for hele livet eller for å uføre en bestemt oppgave. Foreldre kunne også før sitt barns fødsel innvie det til tjeneste for Herren. En nasireer var innviet for Herren og var til for Ham, jfr Mos 6,8. Samson ble for eksempel innviet til en bestemt oppgave, nemlig til å befri Israel fra filisternes hånd, jfr Dom13,5. Samuel, en annen nasireer, ble innviet til nasireer for å tjene ved helligdommen, selv om han senere ble kalt profet og dommer, jfr 1Sam 1,11. Av Amos 2,12 kan man trekke den sluningen at nasireerne i den gamle pakt har vært mange og at de har spilt en viktig rolle for de sammenlignes med profetene. Også i dag kaller Gud mennesker til særskilte oppgaver som krever en særskilt innvielse for en tid eller for hele livet eller for en særskilt oppgave.

Slutt

Bibelstudium: Blant tungetalere i Korint, del 6

Det kan virke som en motsetning mellom de profetiske ordene apostelen Paulus får i sitt syn denne natten og det som skjer senere i det Lukas forteller. Paulus får en forsikring fra Herren om at han ikke måtte frykte, men bare være frimodig å tale , for Herren var med ham og "ingen skulle gjøre ham noe ondt." (Apg 18,9-10) Det neste Lukas beretter handler likevel om at Paulus råker ut for virkelige problemer! 

Lukas henviser til noe som fant sted mens "Gallio (bildet) var landshøvding i Akaia". Da slo jødene seg sammen mot Paulus", og de fører ham for domstolen og den romerske landshøvdingen, jfr Apg 18,12-16. Det er to ting vi skal merke oss: For det første sier ikke Lukas når dette skjedde. Det må ha skjedd iløpet av den tiden Paulus oppholdt seg i Korint, men vi vet altså ikke om når det skjedde. Det kan for eksempel ha skjedd, slik enkelte hevder, mot slutten av den tiden Paulus oppholdt seg i Korint. Han var der i "et år og seks måneder." (Apg 18,11). Men dette stemmer dårlig med det som Lukas skriver etter denne hendelsen: "Paulus ble der ennå en lang tid. Så tok han avskjed med brødrene og seile av sted til Syria..." (Apg 18,18) Det andre vi skal merke oss, og som vi kan lære av, er at det profetiske ordet Paulus fikk denne natten, ikke ga noen garanti for at ikke Paulus ville få problemer. Det Herren ga lovnader om var at "ikke noe ondt" skulle ramme Paulus mens han oppholdt seg i Korint! Det er interessant å merke seg at det ikke innebar at han ble dratt inn for en domstol! I Herrens øyne var ikke det noe ondt! 

Apostelen Paulus hadde benyttet sin rett som en jødisk rabbiner til å forkynne, men det skapte reaksjoner utfra jødisk tankegang. Han forlot synagogen, samtidig som han tar med seg en gruppe mennesker som har kommet til tro og de danner kjernen i den første kristne forsamlingen i Korint. De begynner å ha møter hjemme hos Justus hvis hus lå vegg i vegg med synagogen. Som om ikke dette var nok ble også synagogeforstanderen Krispus og hele hans hus etterfølgere av Kristus. Den jødiske forsamlingen i Korint var rede til å ta radikale skritt for å kvitte seg med Paulus.

Jødenes anklage var denne: "Denne mannen overtaler folk til å dyrke Gud på en måte som er i strid med loven." (Apg 18,18) Jødene var fullt klar over at den romerske landshøvdingen Gallio ikke ville ta det så tungt om jødenes lov, ble krenket. Derfor bestemte de seg for å anklage Paulus for å bryte den romerske loven. Det gjør vi ved å henvise til keiserdyrkelsen.

Det er viktig å merke seg at på den tiden da den kristne tro begynte å få fotfeste, hadde romerriket begynt å guddommeliggjøre sine keisere, og det ble krevd av enhver romersk borger at han skulle delta i festligheter og seremonier som æret de romerske keiserne som guder. Dette kunne selvsagt de første kristne være med på. Dette blet alvorlig problem mot slutten av det første århundret og fortsatte å være det helt til keiser Konstantins tid i det fjerde århundret. I mer enn to hundre år var de romerske myndighetene ansvarlig for noen av de verste forfølgelser som er begått mot kristne. 

Jødedommen var blitt erklært som: religio licita, altså en lovlig religion. Jødene var derfor unntatt fra kravet om deltagelse av keiserdyrkelsen. Den kristne tro begynte som messiansk jødedom og ble til å begynne med betraktet som en gren av jødedommen av de romerske myndighetene. I årene frem til Apostelmøtet i Jerusalem hevdet jødene det samme. Men det ser ut for at i Korint hadde de jødiske lederne tydelig bestemt seg for å trekke en grense og erklære offentlig at kristendommen ikke kunne betraktes som en del av jødedommen. 

De jødiske lederne forsøkte derfor å rette et knusende slag mot apostelen Paulus og få denne troen erklært som: religio illicita, altså en illegal religion. Det ville tvinge de kristne til å begynne med keiserdyrkelse. For å få til dette måtte de først få overbevist Gallio, som var den høyeste romerske autoriteten i provinsen Akaia, om at den kristne tro ikke var en del av jødedommen. Ved å bringe saken for Gallio, satte de saken virkelig på spissen. 

Men de jødiske lederne led et stort nederlag. Landshøvdingen Gallio fjernet saken fra rettsapparatet før Paulus fikk forsvart seg. Det forelå ingen forbrytelse som krenket romersk lov.

fortsettes

 

Bibelstudium: Blant tungetalere i Korint, del 5

 "Og Herren sa til Paulus i et syn om natten: Frykt ikke, men tal, og ti ikke! For jeg er med deg, og ingen skal røre deg eller gjøre deg noe ondt. For jeg har mye folk i denne byen." (Apg 18,9-10) Nok en gang får vi et eksempel på at Gud taler gjennom syner og drømmer! Bibelen er full av slike eksempler. Dette er det normale kristenlivet. Det vi leser om tiden for profeten Samuel var derimot oppsiktsvekkende: "Gutten Samuel tjente Herren under Elis tilsyn. Herrens ord var dyrt i de dager. Av syner var det få." (1.Sam 2,1) 

Ordene fra Apg 18,9-10 er en oppfyllelse av de profetiske ordene til Elihu i Job 33,14-16: "Men en gang taler Gud, ja, to ganger hvis mennesket ikke akter på det. I drømmer, i syner om natten, når dyp søvn faller på menneskene, når de slumrer på sitt leie, da åpner han deres ører og trykker sitt segl på advarselen til dem."

Det er en oppmuntrende profetisk hilsen apostelen Paulus får i dette synet om natten. Han skal bare være frimodig, og behøver ikke å være redd for at noen skal gjøre ham noe ondt. Apostelen Paulus var jo vant til motstand, både verbalt og fysisk. Men det er viktig å få med seg at dette profetiske ordet var temporært, altså begrenset, midlertidig og forbigående. Det gjaldt for tiden han oppholdt seg i Korint. Senere kom nye vanskeligheter. Den kristne tro er ingen garanti for at man ikke vil oppleve vanskeligheter og prøvvelser. 

"For jeg har mye folk i denne byen..." (Apg 18,10) Ordene minner meg om Jesu møte med en skriftlærd Jesus kom i snakk med, og som Jesus sier dette om: "Du er ikke langt borte fra Guds rike!" (Matt 12,34)  

I prologen til Evangeliet etter Johannes står det: "Det sanne lys som lyyser for hvert menneske, kom nå til verden." (Joh 1,9) "Opplyser hvert menneske", heter det i oversettelsen til Norsk Bibel. Om dette verset pleide Edin Løvås å si: 'Kristus lyser for alle, men det er noen han lyser mer for enn andre.' Med andre ord: det finnes tider og øyeblikk hvor mennesket er mer åpent for Gud enn andre tider. Det er de gyldne øyeblikkene hvor Guds Ånd på en helt spesiell måte har bearbeidet deres hjerter, hvor de er påvirkelige og mottagelige. Korint hadde en besøkelsestid og Paulus og hans apostoliske tid vaar i denne storbyen på rett sted og rett tid. 

Paulus ble derfor halvannet år i Korint, lengre enn han vanligvis pleide å stanse på et sted. Uten tvil var en av grunnene at Gud ba ham om å bli der i byen.

fortsettes

Bibelstudium: Blant tungetalere i Korint, del 4

Paulus, Silas og Timoteus - apostel, profet og pastor - hvilken flott kombinasjon. De hører sammen. Så også i vår tid. De hører med til tjenestegavene om er gitt til Kristi kropp. På det tidspunktet de tre gjenforenes i Korint finnes det nystartede kristne forsamlinger i Filippi, Berøa og Tessaloniki. Evangeliet, som skulle snu hele Romerriket opp ned, er på fremmarsj. Silas og Timoteus kom med gode nyheter fra menighetene i nord når de kom til Korint. Spesielt fra Tessaloniki: "Men nå er Timoteus kommet tilbake til oss fra dere. Han har brakt oss gode nyheter om deres tro og kjærlighet, og fortalt at dere stadig tenker på oss med glede og lengter etter å se oss igjen, slik også vi lengter etter å se dere. Slik ble vi da trøstet over dere, brødre, i all vår nød og trengsel, - ved deres tro. For nå lever vi, om dere bare står fast i Herren!" 

Nå vet vi at Paulus skrev både 1. og 2. Tessalonikerbrev mens han var i Korint, kanskje med bakgrunn i de gode nyhetene han hadde fått gjennom Silas og Timoteus. Mens Paulus oppholdt seg i Athen var han urolig over hvordan det gikk med de troende i Tessaloniki. Han hadde sett for seg det verst tenkelige, slik han vedgår i 1.Tess 3,5: "Da jeg så ikke kunne holde det ut lenger, sendte jeg bud for å få vite hvordan det stod til med deres tro, om fristeren skulle ha fristet dere, slik at vårt arbeid ble forgjeves." Så er også det mulig! Frafall fra troen er en ralitet. Ikke alt lykkes i kristent arbeid. Noe går til grunne. Fristeren kan få overtaket. Å bli bevart er bare nåde!

Bekymringene til Paulus var ubegrunnet. Det var han da også svært glad for. Menigheten i Tessaloniki hadde overlevd. 

Som jeg skrev i forrige artikkel var strategien til Paulus at han først gikk til synagogen. Der møtte han både etniske jøder, proselytter og de hedninger som kaltes gudfryktige. Ordet 'overbeviste' som Lukas benytter seg av i teksten sin er det greske ordet 'peitho', som betyr: 'å vinne en annen for sitt eget syn'. 

Jeg tror ikke at det bare var jødene som ivret etter å få Paulus ut av synagogen, men det var også tid for å forlate den. På dette tidspunktet har Paulus samlet seg en god kjerne av hedenske gudfryktige som pleide å gå i synagogen, sammen med noen etniske jøder, blant dem synagogeforstanderen og hans familie. Kanskje ble huset til Justus det huset hvor menigheten i Korint kom sammen for første gang?  Justus hørte med blant de 'gudfrykige', det vil si han var en hedning som søkte Israels Gud. Han må ha vært velstående siden han eide sitt eget hus i storbyen Korint, og huset må ha vært stort nok til å huse den nystartede kristne forsamlingen i byen. 

Kan denne Justus være den samme som Gajus som Paulus nevner i Romerbrevet? At han hadde to navn? Justus Gajus? Da Paulus vendte tilbake til Korint på et besøk seks år senere, skrev han Romerbrevet fra huset til Gajus, der han bodde og hvor hele menigheten møttes: "Gajus, min og hele menighetens vert, hilser dere." (Rom 16,23)

fortsettes

Bibelstudium: Blant tungetalere i Korint, del 3

 "Men hver sabbat holdt han samtaler i synagogen, og han overbeviste både jøder og grekere." (Apg 18,4) Paulus gjentar sin måte å arbeide på også i Korint. I Synagogen traff han mennesker som kjente Skriftene og lengtet etter Gud. Som i de andre byene han besøker er det synagogen han dras mot, og samtalene bærer rik frukt. Det kommer til konfrontasjoner, men noen blir likevel overbevist. 

Det er karakteristisk for Paulus dette som historikeren Lukas nevner for å beskrive ham, som det er for alle apostler: "Da nå Silas og Timoteus kom ned fra Makedonia, var Paulus opptatt med å forkynne." (Apg 18,5) Flere steder i Apostlenes gjerninger viser Lukas at Paulus kommuniserer på tre måter: 1) Gjennom samtaler. 2) Gjennom forkynnelse. 3) Gjennom undervisning. 

Også i Korint blir det brytninger: Paulus er tydelig i sitt vitnesbyrd overfor jødene. Han "vitnet alvorlig for jødene at Jesus er Messias." (Apg 18,5) Til den kristne forsamlingen i keiserhovedstaden Rom skriver han: "For jeg skammer meg ikke ved evangeliet, for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, både for jøde først og så for greker." (Rom 1,18) Evangeliet må forkynnes for alle, også for jøder, ja, først for dem. Kristus kom først til sine egne, så til hedningene.

Forkynnelsen av at Jesus er Messias skaper reaksjoner, som det alltid gjør. Forkynnelsen setter folk på valg: "Men da de stod imot og spottet, ristet han støvet av sine klær og sa til dem: Deres blod skal komme over deres eget hode! Jeg er ren. Fra nå av går jeg til hedningene." (Apg 18,6) Det er tydelig at Paulus har fått del i den undervisningen Jesus ga sine disipler, og at dette var en del av disippeltreningen Ananias og Barnabas ga Saulus i tiden rett etter at han ble en Jesu disippel. Jesus hadde nemlig sagt at "om noen ikke tar imot dere og ikke hører deres ord, da gå ut av huset eller den byen og rist støvet av føttene." (Matt 10,15)

Paulus sikter til profeten Esekiel, når han sier: "Deres blod skal komme over deres eget hode! Jeg er ren." Dette kjente de som deltok i synagogen i Korint godt til, kjent med Skriftene som de var. Paulus siktet til ordene fra Esek 3,18-19: "Når jeg sier til den ugudelige: Du skal visselig dø! - og du ikke advarer ham, ikke taler og advarer den ugudelige for hans ugudelige ferd for å holde ham i live, da skal han, den ugudelige, dø for sin misgjernings skyld, men hans blod vil jeg kreve av din hånd. Men når du har advart den ugudelige, og han ikke omvender seg fra sin ugudelighet og fra sin ugudelige ferd, da skal han dø for sin misgjernings skyld, men du har reddet din sjel."

"Justus, en mann som fryktet Gud", ble vertskap for Paulus og kanskje også hans medarbeidere Silas og Timoteus. De gikk ikke langt. Huset til Justus lå nemlig vegg-i-vegg med synagogen. Hva har ikke gjestfriheten betydd for evangeliets fremme opp gjennom den hellige historien. Hvor mange har ikke huset Herrens vitner!

Justus ble dermed en viktig person i grunnleggelsen av den kristne forsamlingen i Korint. Det er mange måter å tjene Guds rike på. Å være gjestfri er en av dem!

En av fruktene av forkynnervirksomheten til Paulus er at synagogeforstanderen Krispus kommer til tro på Jesus, med hele sitt hus. Og ikke bare ham, men mange korintere som hørte Ordet, kom til tro og de ble døpt. I det første brevet apostelen Paulus skriver til menigheten i Korint nevner han denne dåpshandlingen og noen andre som også ble døpt i denne pionerfasen i storbyen Korint: "Jeg takker Gud for at jeg ikke døpte noen av dere, uten Krispus og Gajus, slik at ingen skal kunne si at dere ble døpt til mitt navn. Sant nok - jeg har også døpt Stefanas' hus. Ellers vet jeg ikke om at jeg har døpt noen annen." (1.Kor 1,14-16)

fortsettes

Bibelstudium: Blant tungetalere i Korint, del 2

Historikeren Lukas gir sine lesere en viktig historisk detalj som gir oss informasjon til å datere når apostelen Paulus befant seg i Korint. Lukas nevner den romerske landshøvdingen Gallio, og historisk kildemateriale vet å fortelle at Gallio regjerte i Korint på den tiden Paulus var der: "Men da Gallio var landshøvding i Akaia, slo jødene seg sammen mot Paulus." (Apg 18,12) Dette innebærer at Paulus mest sannsynlig kom til Korint høsten i år 50 etter Kristus og at han forlot om våren år 52 etter Kristus. 

Paulus hadde et sekulært yrke. Han var teltmaker. Yrket innebar at han kunne finansiere evangeliserings- og misjonsarbeidet ved hjelp av sine egne hender. Noe underhold fikk han gjennom bidrag fra enkelte menigheter og enkeltpersoner. Apostelen Paulus hadde velstående venner, som for eksempel purpurkremmersken Lydia, som støttet ham økonomisk, men han ville ikke ligge noen til byrde, derfor arbeidet han med sine egne hender. 

Paulus arbeidet som teltmaker ikke bare i Korint, men også i Tessaloniki (1.Tess 2,4) og i Efesos (Apg 20,34) og muligens også flere andre steder. Men her i Korint finansierte han dette pionerarbeidet gjennom penger fra utenforstående kilder. 

I den kulturen som Paulus oppholdt seg, var kroppsarbeid alt annet enn selvfølgelig. Manuelt arbeid sto nemlig ikke høyt i kurs blant grekere og romere. Slikt arbeid ble for det meste utført av slaver. da var det annerledes for en som hadde jødisk herkomst. Her ble arbeidet sett på som en del av menneskets forvalterskap. Blant rabbinerne var det ikke uvanlig at man kombinerte oppgaven som åndelig lærer med et fysisk erfaring.

Den senere klosterbevegelsen tok opp i seg denne jødiske tankegangen, ikke minst ser vi dette hos Benediktinerne. Blant dem ser vi den gode balansen mellom arbeid og bønn, uttrykt med ordene: ora et labora: be og arbeid. Arbeid og bønn hører sammen, forutsetter og forsterker hverandre.

I Korint treffer Paulus et ektepar som hadde samme yrke som han: "Der traff han en jøde som hette Akvilas og var født i Pontus. Han var kommet fra Italia, med sin hustru Priskilla, fordi Klaudius hadde påbudt at alle jøder skulle forlate Rom. dem gav han seg i lag med." (Apg 18,2) Akvilas og Priskilla var sannsynligvis medlemmer av den kristne forsamlingen i Rom, og de kunne dermed bli viktige støtter for den nye menigheten som nå skulle grunnlegges i Korint. 

fortsettes

Billedtekst: Teltmakerne Paulus og Akvilas

Bibelstudium: Blant tungetalere i storbyen Korint, del 1

Før apostelen Paulus reiser fra Athen til Korint får vite at talen han holdt på Areopagos bærer rik frukt. Lukas forteller oss at "noen sluttet seg til ham og kom til tro. Blant dem var Dionysios, en av Areopagos-dommerne og en kvinne ved navn Damaris, og noen andre med dem." (Apg 17,34) Disse utgjør noe av kjernen i en ny kristen forsamling i Athen.

Det er omlag 78 kilometer mellom Athen og Korint, det politiske sentrum for provinsen Akaia. Begge byene var berømte i det gamle Hellas eller Grekenland. Byene hadde mange ting til felles, men sett med apostelens øyne var det også tydelige forskjeller:

Athen var å regne for en liten by med færre enn 10.000 innbyggere, mens Korint var en storby. I Korint bodde det mer enn 200.000 innbyggere. Athen var et intellektuelt og kulturelt sentrum, mens Korint var et handelssentrum med sjøforbindelse til Det joniske hav i vest og Egeerhavet i øst. I Athen var Paulus alene, mens han hadde et helt apostolisk team med seg til Korint. I Athen fokuserte Paulus på de hedenske filosofene, mens han i Korint fokuserte på de gudryktige blant hedningene. I Athen la Paulus for dagen en strålende visdom, mens han tjente med overnaturlig kraft i Korint. I Athen overskygget ordet gjerningene, mens tegn- og undergjerningene støttet og stadfestet ordet i Korint. I Athen kom få til tro, mens det i Kkorint var et skikkelig åndelig gjennombrudd. 

Men det er også en annen viktig forskjell meelom Athen og Korint, og det har også betydning for vår egen tid og vår egen åndelige situasjon: det handler om graden av demonisk innflytelse. Hvorfor er det slik at det åndelige mørket er større et sted enn et annet sted? Hvorfor er det mer avgudsdyrkelse, mer motstand og et større åndelig mørke på visse steder? Enkelte steder er det et skikkelig gjennombrudd for evangeliet, andre steder er det helt stengt? Har dette å gjøre med graden av demonisk innflytelse? Moderne kristne avviser en slik tankegang, fordi de rett og slett ikke tror at det finnes en demonisk innflytelse i det hele tatt. De avviser det første århundres tro som overtro. Vi er jo kommet så mye lengre intellektuelt og er så rasjonelle, må vite. Men i det første århundre var man klar over at mørket i Athen var tettere enn i Berøa, som var Paulus' forrige stopp, eller Korint, som ble hans neste. 

Jeg har tidligere i dette bibelstudiet skrevet om territoriale åndsfyrster. Jeg tror de finnes fordi Bibelen omtaler dem. Dette er åndskrefter som har et spesielt ansvar for visse geografiske områder. Også storbyen Korint var influert av dette:

Selv om avguden Poseidon eller Neptun ble tilbedt i Athen, ble den det enda mer i Korint. Poseidon var havets gud, og var derfor en svært viktig avgud for korniterne. Korint er jo en gresk by på den smale landbroen som forener halvøya Peleponnes med resten av det greske fastlandet. Vest for landbroen ligger Korintbukta, i øst ligger Saroniabukta. Landbroen som i antikken ble passert ved å dra skipene over på sleder, er i dag skåret over av en kanal. Det var havet som var selve kilden til byen Korints store rikdom. Så hadde da også Poseidon lovt dem en lukrativ handel i bytte med tilbedelse og avgudsofringer.

Den andre avguden som hadde innflytelse på Korint var Afrodite eller Venus på latin. Afrodite var den frie kjærlighetens gudinne. Hun hadde et eget tempel i Korint. Det lå dominerende til på et 550 meter høyt fjell. Det sies at det var 1000 kvinnelige slaver der som tjente som tempelprostituerte. De var tilgjengelige for alle som ville ære Afrodite og som ville tjene henne. Korint var derfor viden kjent for sin umoral, slik Athen var kjent for filosofien. På datidens gresk var verbet 'korintisere' synonymt med å drive hor.

fortsettes

Billedtekst: Apollo-tempelet i Korint. Foto: MM/Britannica

Når Herren endrer livskursen vår og fører oss inn i en ny sesong

Det er forskjellige faser i en troendes vandring med Herren. Noen av dem er intense, hvor det skjer mye, mens andre er mer stillfarne og det skjer tilsynelatende lite eller ingenting. I disse stille fasene, må vi ikke glemme at Gud gjør mer bak ryggen vår, enn foran øynene våre. Enkelte ganger er det slik at Herren gir oss noe for en slik fase eller periode eller sesong, og så kan Han ta det fra oss, fordi det ikke passer inn i den nye fasen vi går inn i. Ingen ting er statisk i Guds rike. Guds ord l æewe oss at 'vinden blåser dit den vil.' Vi kan høre den 'suse', men vi 'vet ikke hvor den farer hen.' 'Slik,' sier Jesus, 'er det med hver den som er født av Ånden.'

Utfordringene våre består ofte i å justere livene våre etter disse endringene i livsfasene.

Et ord fra Apostlenes gjerninger har talt til meg de siste ukene.

Det er hentet fra Apg 18 hvor apostelen Paulus er kommet til Korint. Her treffer han ekteparet Akvilas og Priskilla, som var kommmet fra Italia. De tre har en ting tilfelles, de er teltmakere av yrke. Så leser vi: 'ble han hos dem og arbeidet.' (v.3)

Da har Paulus bak seg en aktiv periode med reisevirksomhet, forkynnelse og undervisning. Nå kommer en periode hvor han arbeider med sine hender. Noen vill vel kanskje si at det var bortkastet, eller noe utenfor Guds plan med en apostels liv og tjeneste.

Slett ikke!

Hvis ikke vi er villige til å gå inn  i de fasene Gud kaller oss inn i, vil vi kunne komme til å bli stående utenfor Guds vilje med våre liv. Det ligger mye visdom i det å være villig til å justeres, forandres, legge ting bak seg og tre inn i det nye.

Om vi vil at Herren skal tale til oss og åpenbare ting for oss må vi være villige til endringer og avslutte ting.