Nå er jeg alvorlig bekymret

 Jeg har vært i tvil om jeg skulle skrive dette, men det er noe som bekymrer meg og uroer meg veldig etter 100 dager med Donald Trump finnes det en hardhet og uforsonlighet mellom norske kristne på grunn av synet på Donald Trump. Tenk at en president i et annet land skaper så skarpe skillelinjer kristne imellom. Og det gjelder begge sider. !00 dager med Trump har skapt uvennskap, forårsaket sinte kommentarer og opphetede debatter. Skarpe skillelinjer finnes også blant folk som ber sammen. Norsk bønnebevegelse er også rammet av denne uforsonligheten. De siste dagene har jeg selv fått svært ufine personangrep på meldinger. Samtalen ble så tilspisset at jeg måtte sette sluttstrek for samtalen. På grunn av sykdom tåler jeg ikke så mye som før, og må sette grenser for hvor invaderende folk er.

Det bekymrer meg at kristne ikke lenger kan be sammen, mistenker hverandre, snakker nedsettende om hverandre, måler hverandres åndelighet om man er for eller mot Trump. En viktig premissleverandør for å skape disse steile frontene kristen imellom er avisen Norge idag. Avisen inneholder en uvanlig stor mengde av artikler om Donald Trump, og har Trump som bakgrunnsbilde i avisens heading på nettet.

Jeg sier ikke at det ikke er lov å ha meninger om Donald Trump og hans politikk. Det har jeg selv. Men det går for langt når man måler hverandres åndelighet på grunn av Trump. Det går for langt når man blir aggressiv, ikke kan be sammen lenger og mistenker hverandre. Er det virkelig en amerikansk president som skal få sette skillelinjene mellom de troende i Norge. Da blir dette en forførelse, og det er ingen tvil om hvem som kommer seirende ut av den. Menigheten i storbyen Korint ble rammet av en alvorlig splittelse, da deler av den delte seg i partier for eller imot Apollos og Paulus. Noen holdt seg til den ene, men aaaandre holdt seg til den andre, og noen holdt seg til Peter, mens andre holdt seg til Kristus. Da er det at Paulus spør: "Er da Kristus blitt delt?" Løsningen ble å samle seg om budskapet om Kristi død og oppstandelse. Bør ikke vi kristne i Norge gjøre det samme?

Bibelstudium: Blant tungetalere i Korint, del 7

Apg 18,18 er et godt eksempel på at Nasareerløftet beskrevet i 4.Mos 6,1-5, også kan avlegges under den nye pakt: "I Kenkræ klippet han håret, for han hadde et løfte på seg." 

Etter at Paulus forlater Korint legger han ut på en seilas hvor målet er Syria. Han reiser sammen med sine nære medarbeidere, ekteparet Priskilla og Akvilas. Kenkræ var en av de to havnebyene i det som ble kalt 'Stor-Korint'. Dette var havnebyen i Korint, og den lå ved den Saroniske bukt. På Paulus' tid var den en blomstrende by, men ligger nå i ruiner. Her fantes det en egen kristen menighet. Den omtales i Romerbrevet: "Jeg anbefaler dere Føbe, vår søster som er menighetstjenerinne i Kenkræ." Hvem som grunnla menigheten her og når vet vi ikke.  Det er naturlig å tro at det likevel har skjedd når Paulus oppholdt seg såpass lenge i storbyen Korint. Stemmer det er det interessant å merke seg den menighetsplantingstrategi Paulus hadde. En husmenighet i en havneby er strategisk. Hit kommer folk, og herfra reiser de ut.

Men tilbake til det Nasireerløftet Paulus avlegger her. Det kan ha vært en profetisk handling. Hva mener jeg med det? En profetisk handling forstår jeg som en synlig, fysisk og offentlig handling av et enkelt menneske eller en gruppe, i lydighet mot Den Hellige Ånds ledelse. Bibelske eksempler på profetiske handlinger inkluderer for eksempel Esekiel, som lå på venstre side i 390 dager, deretter på høyre side i 40 dager (jfr Esek 4,4-6), eller Josva som hentet steiner i Jordanelven til et minnesmerke (jfr Jos 4,7).

Blant jødene ble nasireerløftet betraktet som et takksigelsesrituale og en innvielse til en spesiell gjerning. Bibelske eksempler på mennesker som avla et slikt løfte er for eksempel Samson i Dommernes bok og døperen Johannes. Paulus var uten tvil takknemlig for fruktene han hadde sett av den andre misjonreisen, og kanskje spesielt for den store menigheten som hadde vokst fram i Korint og den juridiske seieren han hadde vunnet.

Nasireer, er et hebraisk ord som betyr "utskilt" og som hos jødene betegner et menneske som har avlagt et løfte for en viss tid eller for hele livet eller for å uføre en bestemt oppgave. Foreldre kunne også før sitt barns fødsel innvie det til tjeneste for Herren. En nasireer var innviet for Herren og var til for Ham, jfr Mos 6,8. Samson ble for eksempel innviet til en bestemt oppgave, nemlig til å befri Israel fra filisternes hånd, jfr Dom13,5. Samuel, en annen nasireer, ble innviet til nasireer for å tjene ved helligdommen, selv om han senere ble kalt profet og dommer, jfr 1Sam 1,11. Av Amos 2,12 kan man trekke den sluningen at nasireerne i den gamle pakt har vært mange og at de har spilt en viktig rolle for de sammenlignes med profetene. Også i dag kaller Gud mennesker til særskilte oppgaver som krever en særskilt innvielse for en tid eller for hele livet eller for en særskilt oppgave.

Slutt

Bibelstudium: Blant tungetalere i Korint, del 6

Det kan virke som en motsetning mellom de profetiske ordene apostelen Paulus får i sitt syn denne natten og det som skjer senere i det Lukas forteller. Paulus får en forsikring fra Herren om at han ikke måtte frykte, men bare være frimodig å tale , for Herren var med ham og "ingen skulle gjøre ham noe ondt." (Apg 18,9-10) Det neste Lukas beretter handler likevel om at Paulus råker ut for virkelige problemer! 

Lukas henviser til noe som fant sted mens "Gallio (bildet) var landshøvding i Akaia". Da slo jødene seg sammen mot Paulus", og de fører ham for domstolen og den romerske landshøvdingen, jfr Apg 18,12-16. Det er to ting vi skal merke oss: For det første sier ikke Lukas når dette skjedde. Det må ha skjedd iløpet av den tiden Paulus oppholdt seg i Korint, men vi vet altså ikke om når det skjedde. Det kan for eksempel ha skjedd, slik enkelte hevder, mot slutten av den tiden Paulus oppholdt seg i Korint. Han var der i "et år og seks måneder." (Apg 18,11). Men dette stemmer dårlig med det som Lukas skriver etter denne hendelsen: "Paulus ble der ennå en lang tid. Så tok han avskjed med brødrene og seile av sted til Syria..." (Apg 18,18) Det andre vi skal merke oss, og som vi kan lære av, er at det profetiske ordet Paulus fikk denne natten, ikke ga noen garanti for at ikke Paulus ville få problemer. Det Herren ga lovnader om var at "ikke noe ondt" skulle ramme Paulus mens han oppholdt seg i Korint! Det er interessant å merke seg at det ikke innebar at han ble dratt inn for en domstol! I Herrens øyne var ikke det noe ondt! 

Apostelen Paulus hadde benyttet sin rett som en jødisk rabbiner til å forkynne, men det skapte reaksjoner utfra jødisk tankegang. Han forlot synagogen, samtidig som han tar med seg en gruppe mennesker som har kommet til tro og de danner kjernen i den første kristne forsamlingen i Korint. De begynner å ha møter hjemme hos Justus hvis hus lå vegg i vegg med synagogen. Som om ikke dette var nok ble også synagogeforstanderen Krispus og hele hans hus etterfølgere av Kristus. Den jødiske forsamlingen i Korint var rede til å ta radikale skritt for å kvitte seg med Paulus.

Jødenes anklage var denne: "Denne mannen overtaler folk til å dyrke Gud på en måte som er i strid med loven." (Apg 18,18) Jødene var fullt klar over at den romerske landshøvdingen Gallio ikke ville ta det så tungt om jødenes lov, ble krenket. Derfor bestemte de seg for å anklage Paulus for å bryte den romerske loven. Det gjør vi ved å henvise til keiserdyrkelsen.

Det er viktig å merke seg at på den tiden da den kristne tro begynte å få fotfeste, hadde romerriket begynt å guddommeliggjøre sine keisere, og det ble krevd av enhver romersk borger at han skulle delta i festligheter og seremonier som æret de romerske keiserne som guder. Dette kunne selvsagt de første kristne være med på. Dette blet alvorlig problem mot slutten av det første århundret og fortsatte å være det helt til keiser Konstantins tid i det fjerde århundret. I mer enn to hundre år var de romerske myndighetene ansvarlig for noen av de verste forfølgelser som er begått mot kristne. 

Jødedommen var blitt erklært som: religio licita, altså en lovlig religion. Jødene var derfor unntatt fra kravet om deltagelse av keiserdyrkelsen. Den kristne tro begynte som messiansk jødedom og ble til å begynne med betraktet som en gren av jødedommen av de romerske myndighetene. I årene frem til Apostelmøtet i Jerusalem hevdet jødene det samme. Men det ser ut for at i Korint hadde de jødiske lederne tydelig bestemt seg for å trekke en grense og erklære offentlig at kristendommen ikke kunne betraktes som en del av jødedommen. 

De jødiske lederne forsøkte derfor å rette et knusende slag mot apostelen Paulus og få denne troen erklært som: religio illicita, altså en illegal religion. Det ville tvinge de kristne til å begynne med keiserdyrkelse. For å få til dette måtte de først få overbevist Gallio, som var den høyeste romerske autoriteten i provinsen Akaia, om at den kristne tro ikke var en del av jødedommen. Ved å bringe saken for Gallio, satte de saken virkelig på spissen. 

Men de jødiske lederne led et stort nederlag. Landshøvdingen Gallio fjernet saken fra rettsapparatet før Paulus fikk forsvart seg. Det forelå ingen forbrytelse som krenket romersk lov.

fortsettes

 

Bibelstudium: Blant tungetalere i Korint, del 4

Paulus, Silas og Timoteus - apostel, profet og pastor - hvilken flott kombinasjon. De hører sammen. Så også i vår tid. De hører med til tjenestegavene om er gitt til Kristi kropp. På det tidspunktet de tre gjenforenes i Korint finnes det nystartede kristne forsamlinger i Filippi, Berøa og Tessaloniki. Evangeliet, som skulle snu hele Romerriket opp ned, er på fremmarsj. Silas og Timoteus kom med gode nyheter fra menighetene i nord når de kom til Korint. Spesielt fra Tessaloniki: "Men nå er Timoteus kommet tilbake til oss fra dere. Han har brakt oss gode nyheter om deres tro og kjærlighet, og fortalt at dere stadig tenker på oss med glede og lengter etter å se oss igjen, slik også vi lengter etter å se dere. Slik ble vi da trøstet over dere, brødre, i all vår nød og trengsel, - ved deres tro. For nå lever vi, om dere bare står fast i Herren!" 

Nå vet vi at Paulus skrev både 1. og 2. Tessalonikerbrev mens han var i Korint, kanskje med bakgrunn i de gode nyhetene han hadde fått gjennom Silas og Timoteus. Mens Paulus oppholdt seg i Athen var han urolig over hvordan det gikk med de troende i Tessaloniki. Han hadde sett for seg det verst tenkelige, slik han vedgår i 1.Tess 3,5: "Da jeg så ikke kunne holde det ut lenger, sendte jeg bud for å få vite hvordan det stod til med deres tro, om fristeren skulle ha fristet dere, slik at vårt arbeid ble forgjeves." Så er også det mulig! Frafall fra troen er en ralitet. Ikke alt lykkes i kristent arbeid. Noe går til grunne. Fristeren kan få overtaket. Å bli bevart er bare nåde!

Bekymringene til Paulus var ubegrunnet. Det var han da også svært glad for. Menigheten i Tessaloniki hadde overlevd. 

Som jeg skrev i forrige artikkel var strategien til Paulus at han først gikk til synagogen. Der møtte han både etniske jøder, proselytter og de hedninger som kaltes gudfryktige. Ordet 'overbeviste' som Lukas benytter seg av i teksten sin er det greske ordet 'peitho', som betyr: 'å vinne en annen for sitt eget syn'. 

Jeg tror ikke at det bare var jødene som ivret etter å få Paulus ut av synagogen, men det var også tid for å forlate den. På dette tidspunktet har Paulus samlet seg en god kjerne av hedenske gudfryktige som pleide å gå i synagogen, sammen med noen etniske jøder, blant dem synagogeforstanderen og hans familie. Kanskje ble huset til Justus det huset hvor menigheten i Korint kom sammen for første gang?  Justus hørte med blant de 'gudfrykige', det vil si han var en hedning som søkte Israels Gud. Han må ha vært velstående siden han eide sitt eget hus i storbyen Korint, og huset må ha vært stort nok til å huse den nystartede kristne forsamlingen i byen. 

Kan denne Justus være den samme som Gajus som Paulus nevner i Romerbrevet? At han hadde to navn? Justus Gajus? Da Paulus vendte tilbake til Korint på et besøk seks år senere, skrev han Romerbrevet fra huset til Gajus, der han bodde og hvor hele menigheten møttes: "Gajus, min og hele menighetens vert, hilser dere." (Rom 16,23)

fortsettes

Bibelstudium: Blant tungetalere i Korint, del 3

 "Men hver sabbat holdt han samtaler i synagogen, og han overbeviste både jøder og grekere." (Apg 18,4) Paulus gjentar sin måte å arbeide på også i Korint. I Synagogen traff han mennesker som kjente Skriftene og lengtet etter Gud. Som i de andre byene han besøker er det synagogen han dras mot, og samtalene bærer rik frukt. Det kommer til konfrontasjoner, men noen blir likevel overbevist. 

Det er karakteristisk for Paulus dette som historikeren Lukas nevner for å beskrive ham, som det er for alle apostler: "Da nå Silas og Timoteus kom ned fra Makedonia, var Paulus opptatt med å forkynne." (Apg 18,5) Flere steder i Apostlenes gjerninger viser Lukas at Paulus kommuniserer på tre måter: 1) Gjennom samtaler. 2) Gjennom forkynnelse. 3) Gjennom undervisning. 

Også i Korint blir det brytninger: Paulus er tydelig i sitt vitnesbyrd overfor jødene. Han "vitnet alvorlig for jødene at Jesus er Messias." (Apg 18,5) Til den kristne forsamlingen i keiserhovedstaden Rom skriver han: "For jeg skammer meg ikke ved evangeliet, for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, både for jøde først og så for greker." (Rom 1,18) Evangeliet må forkynnes for alle, også for jøder, ja, først for dem. Kristus kom først til sine egne, så til hedningene.

Forkynnelsen av at Jesus er Messias skaper reaksjoner, som det alltid gjør. Forkynnelsen setter folk på valg: "Men da de stod imot og spottet, ristet han støvet av sine klær og sa til dem: Deres blod skal komme over deres eget hode! Jeg er ren. Fra nå av går jeg til hedningene." (Apg 18,6) Det er tydelig at Paulus har fått del i den undervisningen Jesus ga sine disipler, og at dette var en del av disippeltreningen Ananias og Barnabas ga Saulus i tiden rett etter at han ble en Jesu disippel. Jesus hadde nemlig sagt at "om noen ikke tar imot dere og ikke hører deres ord, da gå ut av huset eller den byen og rist støvet av føttene." (Matt 10,15)

Paulus sikter til profeten Esekiel, når han sier: "Deres blod skal komme over deres eget hode! Jeg er ren." Dette kjente de som deltok i synagogen i Korint godt til, kjent med Skriftene som de var. Paulus siktet til ordene fra Esek 3,18-19: "Når jeg sier til den ugudelige: Du skal visselig dø! - og du ikke advarer ham, ikke taler og advarer den ugudelige for hans ugudelige ferd for å holde ham i live, da skal han, den ugudelige, dø for sin misgjernings skyld, men hans blod vil jeg kreve av din hånd. Men når du har advart den ugudelige, og han ikke omvender seg fra sin ugudelighet og fra sin ugudelige ferd, da skal han dø for sin misgjernings skyld, men du har reddet din sjel."

"Justus, en mann som fryktet Gud", ble vertskap for Paulus og kanskje også hans medarbeidere Silas og Timoteus. De gikk ikke langt. Huset til Justus lå nemlig vegg-i-vegg med synagogen. Hva har ikke gjestfriheten betydd for evangeliets fremme opp gjennom den hellige historien. Hvor mange har ikke huset Herrens vitner!

Justus ble dermed en viktig person i grunnleggelsen av den kristne forsamlingen i Korint. Det er mange måter å tjene Guds rike på. Å være gjestfri er en av dem!

En av fruktene av forkynnervirksomheten til Paulus er at synagogeforstanderen Krispus kommer til tro på Jesus, med hele sitt hus. Og ikke bare ham, men mange korintere som hørte Ordet, kom til tro og de ble døpt. I det første brevet apostelen Paulus skriver til menigheten i Korint nevner han denne dåpshandlingen og noen andre som også ble døpt i denne pionerfasen i storbyen Korint: "Jeg takker Gud for at jeg ikke døpte noen av dere, uten Krispus og Gajus, slik at ingen skal kunne si at dere ble døpt til mitt navn. Sant nok - jeg har også døpt Stefanas' hus. Ellers vet jeg ikke om at jeg har døpt noen annen." (1.Kor 1,14-16)

fortsettes

Bibelstudium: Blant tungetalere i Korint, del 2

Historikeren Lukas gir sine lesere en viktig historisk detalj som gir oss informasjon til å datere når apostelen Paulus befant seg i Korint. Lukas nevner den romerske landshøvdingen Gallio, og historisk kildemateriale vet å fortelle at Gallio regjerte i Korint på den tiden Paulus var der: "Men da Gallio var landshøvding i Akaia, slo jødene seg sammen mot Paulus." (Apg 18,12) Dette innebærer at Paulus mest sannsynlig kom til Korint høsten i år 50 etter Kristus og at han forlot om våren år 52 etter Kristus. 

Paulus hadde et sekulært yrke. Han var teltmaker. Yrket innebar at han kunne finansiere evangeliserings- og misjonsarbeidet ved hjelp av sine egne hender. Noe underhold fikk han gjennom bidrag fra enkelte menigheter og enkeltpersoner. Apostelen Paulus hadde velstående venner, som for eksempel purpurkremmersken Lydia, som støttet ham økonomisk, men han ville ikke ligge noen til byrde, derfor arbeidet han med sine egne hender. 

Paulus arbeidet som teltmaker ikke bare i Korint, men også i Tessaloniki (1.Tess 2,4) og i Efesos (Apg 20,34) og muligens også flere andre steder. Men her i Korint finansierte han dette pionerarbeidet gjennom penger fra utenforstående kilder. 

I den kulturen som Paulus oppholdt seg, var kroppsarbeid alt annet enn selvfølgelig. Manuelt arbeid sto nemlig ikke høyt i kurs blant grekere og romere. Slikt arbeid ble for det meste utført av slaver. da var det annerledes for en som hadde jødisk herkomst. Her ble arbeidet sett på som en del av menneskets forvalterskap. Blant rabbinerne var det ikke uvanlig at man kombinerte oppgaven som åndelig lærer med et fysisk erfaring.

Den senere klosterbevegelsen tok opp i seg denne jødiske tankegangen, ikke minst ser vi dette hos Benediktinerne. Blant dem ser vi den gode balansen mellom arbeid og bønn, uttrykt med ordene: ora et labora: be og arbeid. Arbeid og bønn hører sammen, forutsetter og forsterker hverandre.

I Korint treffer Paulus et ektepar som hadde samme yrke som han: "Der traff han en jøde som hette Akvilas og var født i Pontus. Han var kommet fra Italia, med sin hustru Priskilla, fordi Klaudius hadde påbudt at alle jøder skulle forlate Rom. dem gav han seg i lag med." (Apg 18,2) Akvilas og Priskilla var sannsynligvis medlemmer av den kristne forsamlingen i Rom, og de kunne dermed bli viktige støtter for den nye menigheten som nå skulle grunnlegges i Korint. 

fortsettes

Billedtekst: Teltmakerne Paulus og Akvilas

Bibelstudium: Blant tungetalere i storbyen Korint, del 1

Før apostelen Paulus reiser fra Athen til Korint får vite at talen han holdt på Areopagos bærer rik frukt. Lukas forteller oss at "noen sluttet seg til ham og kom til tro. Blant dem var Dionysios, en av Areopagos-dommerne og en kvinne ved navn Damaris, og noen andre med dem." (Apg 17,34) Disse utgjør noe av kjernen i en ny kristen forsamling i Athen.

Det er omlag 78 kilometer mellom Athen og Korint, det politiske sentrum for provinsen Akaia. Begge byene var berømte i det gamle Hellas eller Grekenland. Byene hadde mange ting til felles, men sett med apostelens øyne var det også tydelige forskjeller:

Athen var å regne for en liten by med færre enn 10.000 innbyggere, mens Korint var en storby. I Korint bodde det mer enn 200.000 innbyggere. Athen var et intellektuelt og kulturelt sentrum, mens Korint var et handelssentrum med sjøforbindelse til Det joniske hav i vest og Egeerhavet i øst. I Athen var Paulus alene, mens han hadde et helt apostolisk team med seg til Korint. I Athen fokuserte Paulus på de hedenske filosofene, mens han i Korint fokuserte på de gudryktige blant hedningene. I Athen la Paulus for dagen en strålende visdom, mens han tjente med overnaturlig kraft i Korint. I Athen overskygget ordet gjerningene, mens tegn- og undergjerningene støttet og stadfestet ordet i Korint. I Athen kom få til tro, mens det i Kkorint var et skikkelig åndelig gjennombrudd. 

Men det er også en annen viktig forskjell meelom Athen og Korint, og det har også betydning for vår egen tid og vår egen åndelige situasjon: det handler om graden av demonisk innflytelse. Hvorfor er det slik at det åndelige mørket er større et sted enn et annet sted? Hvorfor er det mer avgudsdyrkelse, mer motstand og et større åndelig mørke på visse steder? Enkelte steder er det et skikkelig gjennombrudd for evangeliet, andre steder er det helt stengt? Har dette å gjøre med graden av demonisk innflytelse? Moderne kristne avviser en slik tankegang, fordi de rett og slett ikke tror at det finnes en demonisk innflytelse i det hele tatt. De avviser det første århundres tro som overtro. Vi er jo kommet så mye lengre intellektuelt og er så rasjonelle, må vite. Men i det første århundre var man klar over at mørket i Athen var tettere enn i Berøa, som var Paulus' forrige stopp, eller Korint, som ble hans neste. 

Jeg har tidligere i dette bibelstudiet skrevet om territoriale åndsfyrster. Jeg tror de finnes fordi Bibelen omtaler dem. Dette er åndskrefter som har et spesielt ansvar for visse geografiske områder. Også storbyen Korint var influert av dette:

Selv om avguden Poseidon eller Neptun ble tilbedt i Athen, ble den det enda mer i Korint. Poseidon var havets gud, og var derfor en svært viktig avgud for korniterne. Korint er jo en gresk by på den smale landbroen som forener halvøya Peleponnes med resten av det greske fastlandet. Vest for landbroen ligger Korintbukta, i øst ligger Saroniabukta. Landbroen som i antikken ble passert ved å dra skipene over på sleder, er i dag skåret over av en kanal. Det var havet som var selve kilden til byen Korints store rikdom. Så hadde da også Poseidon lovt dem en lukrativ handel i bytte med tilbedelse og avgudsofringer.

Den andre avguden som hadde innflytelse på Korint var Afrodite eller Venus på latin. Afrodite var den frie kjærlighetens gudinne. Hun hadde et eget tempel i Korint. Det lå dominerende til på et 550 meter høyt fjell. Det sies at det var 1000 kvinnelige slaver der som tjente som tempelprostituerte. De var tilgjengelige for alle som ville ære Afrodite og som ville tjene henne. Korint var derfor viden kjent for sin umoral, slik Athen var kjent for filosofien. På datidens gresk var verbet 'korintisere' synonymt med å drive hor.

fortsettes

Billedtekst: Apollo-tempelet i Korint. Foto: MM/Britannica

Ligner dagens husmenigheter de første kristnes sammenkomster? Del 5

Det finnes eksempler på flere navngitte husmenigheter i Det nye testamente, men det er ikke slik at når en menighet ble plantet så var det en husmenighet. Det fantes ulike former for møteplasser avhengig av menighetens størrelse.

Menigheten i Korint ble for eksempel startet som en husmenighet. Vi leser om denne menighetens grunnleggelse i Apg 18. Det hele starter med at evangeliet forkynnes i en av byens synagoger. Når de så får motstand 'tok han inn i huset hos en mann ved navn Titius Justus, som dyrket Gud.' (v.7) Denne Titius Justus vet vi ikke noe annet om enn at han eide et hus: 'Huset hans lå rett ved siden av synagogen.' Her holdes de første kristne gudstjenestene. Og her kommer folk til tro, blant dem 'synagogeforstanderen Krispus med hele sitt hus, og mange andre i Korint som hørte ham'. Det står vider i vers 8 at de 'kom til tro og ble døpt'. Det er altså i huset til Titius Justus at den kristne forsamlingen i Korint grunnlegges. Ut fra det Lukas beskriver i Apg 18 må dette ha vært et stort hus siden 'mange' kom til tro.

Denne Titius Justus er sannsynligvis den samme som Paulus omtaler som 1.Kor 1,14, hvor han forteller om Krispus og en annen ved navn Gaius, som han døper.

Korint hadde også plass for en annen husmenighet, nemlig den som ble ledet av Priskilla og Akvilas:

'Menighetene i Asia hilser dere. Akvilas og Priskilla og menigheten som samles i deres hus...' (1.Kor 16,19)

Går vi videre til Apg 19 leser vi om en annen menighetsdannelse, nemlig den i Efesos. Der startes også evangeliseringsarbeidet i synagogen, og også der kommer det til en konfrontasjon når evangeliet blir forkynt:

'Noen gjorde seg harde og ville ikke tro, men snakket nedsettende om Veien mens alle hørte på'. (v.9)

Da er det at apostelen Paulus bestemmer seg for å holde møter et annet sted:

'Da brøt Paulus med dem og holdt disiplene borte fra dem, og siden gav han hver dag undervisning i skolen i Tyrannos. Dette fortsatte han med i to år, slik at alle som bodde i Asia, fikk høre Herrens ord, både jøder og grekere'. (v.9-10)

Her ser vi at menigheten kom sammen i en skole, og det er her de holder sine gudstjenester. Dette ble møtestedet for den første kristne forsamlingen i Efesos.

Menigheten i Korint startet med tre - ble en forsamling på 25.000, del 7

Gang på gang i sine brev til forsamlingen i Korint omtaler han korinterne som "brødre". Dette var mer enn en talemåte. Disse menn og kvinner hadde kommet inn i et nært søskenfellesskap i troen som en del av Guds familie. "For med en Ånd ble vi alle døpt inn i en kropp - enten vi er jøder eller grekere, enten vi er slaver eller frie - og vi har alle fått èn Ånd å drikke," skriver han i 1.Kor 12,13.

Kvaliteten på deres gjensidige kjærlighet, respekt og omsorg, gjorde at medlemmene av forsamlingen skilte seg ut og gjorde inntrykk i hedenske omgivelser. Men det var slett ikke bare fryd og gammen i denne menigheten. Det skal vi komme tilbake til.

Men selv om menigheten i Korint etter hver fikk mange medlemmer, var den til å begynne med og også senere en minoritet. Slik er det med den sanne kirken. Selv om menigheten i Korint hadde innflytelsesrike medlemmer - som jeg skrev om i forrige artikkel - var flertallet nok de som "ingenting var" i menneskelige øyne. Det ser vi ut fra det apostelen Paulus skriver i 1.Kor 1,26-28:

"For se på deres kall, søsken, at ikke mange vise i det menneskelige, ikke mange mektige, ikke mange av høy ætt ble kalt, Men Gud har utvalgt det dåraktige i verden, for å gjøre det vise til skamme. Og Gud har utvalgt det svake i verden, for å gjøre det som er mektig til skamme. Og det som står lavt i verden, og det som blir foraktet, har Gud utvalgt, og det som ikke er noe, for å gjøre det som er noe, til ingenting, for at ingen skapning skal rose seg for Ham."

Dette er en beskrivelse av medlemmene av den kristne forsamlingen i Korint.

Gud utvalgte det som ingenting er. Blant vanlige mennesker, blant samfunnets utstøtte, nådde evangeliet frem og slo rot. Men her - blant menighetens medlemmer - fantes også bykassereren og en synagogeforstander. Disse skulle leve sammen og utgjøre koinonia - samfunnet av de hellige. Ikke de heldige, men de hellige.

(fortsettes)

Menigheten i Korint startet med tre - ble en forsamling på 25.000, del 6

Vi kjenner faktisk noen av medlemmene i den kristne forsamlingen i Korint. Den kulturelle spredningen i denne menigheten var stor. Medlemmene synes å ha kommet fra alle slags bakgrunner.

De som hørte til huset til Stefanas, var den aller første som kom til tro. De kalles for "førstegrøden i Akaia", og noe av det som kjennetegnet dem var at "de har innviet seg til tjeneste for de hellige." (1.Kor 16,15) Det var apostelen Paulus selv som døpte dem: "Jeg døpte også Stefanas' husfolk." (1.Kor 1,16) Vi bør merke oss at husfolk denne gangen ikke er det samme som familie i vår tid. Den gangen var det også vanlig med tjenere, så et hushold er et utvidet begrep.

Et annet medlem var Titus Justus. Huset hans ble brukt til husmøter! "Og han dro derfra og gikk inn i huset til en mann ved navn Justus, en som fryktet Gud. Huset hans lå rett ved siden av synagogen." (Apgj 18,7)

Denne Titus Justus var sannsynligvis en proselytt, det vil si en som hadde konvertert til jødedommen. Dette leser vi oss til ut fra to forhold. 1) I verset forut for de vi har sitert leser vi: "Men da de motsa ham og spottet, ristet han klærne sine og sa til dem: Deres blod skal komme over deres eget hode. Jeg er ren. Fra nå av går jeg til hedningefolkene." Apgj 18,6) De som motsier Paulus er jødene, og når han drar "derfra" så er det fra synagogen. Han går ikke langt! Han flytter møtet over i nabohuset. Titus Justus beskrives om "en som frykter Gud". Han har sikkert lyttet til den undervisningen Paulus gir i synagogen.

Et annet prominent medlem, om vi kan bruke et slikt ord, var Krispus - synagogeforstanderen! "Kristus, synagogeforstanderen, kom til tro på Herren med hele sitt husfolk." (Apgj 18,8)

Det må ha fått voldsom oppmerksomhet! Synagogeforstanderen blir frelst. Og ikke bare ham, men hele hans hus.

I vers 8 leser vi også: "Og mange av korinterne hørte, trodde og ble døpt."

Legg merke til rekkefølgen her, den er ikke tilfeldig: Man hører evangeliet, man tror det man hører og så lar man seg døpe. Det er den nytestamentlige metoden! "Så kommer da troen av det en hører og det en hører kommer ved Guds ord." (Rom 10,17)

Disse andre var menn og kvinner som hadde all slags håndbaggasje. Det er interessant å lese 1.Kor 6,9-11. I de versene stifter vi nemlig bekjentskap med de andre medlemmene av den kristne forsamlingen i Korint:

"Vet dere ikke at de urettferdige ikke skal arve Guds rike? Far ikke vill! Verken de som lever i hor, eller avgudsdyrkere eller ekteskapsbrytere eller menn som lar seg bruke til unaturlig utukt med menn, eller menn som driver utukt med menn, eller tyver eller grådige eller drukkenbolter eller spottere eller pengeutpressere skal arve Guds rike. Og slik var noen av dere en gang. Men dere ble renset, dere ble helliget og dere ble rettferdigjort i Den Herre Jesu navn og i vår Guds Ånd."

Med andre: det var mennesker med en slik bakgrunn som utgjorde forsamlingen i Korint! Ikke mors beste barn med andre ord!

I tillegg kom også Erastus og Gaius. Vi leser om dem i Rom 16,23. Paulus er i Rom når han skriver dette brevet, og i dette verset stifter vi bekjentskap med "Gaius" som er vertskap for Paulus, og her møter vi også "Erastus, bykassereren". Så det fantes alle slags folk som var medlemmer av forsamlingen i Korint.

På tegningen ser vi Paulus og hans medarbeidere Priskilla og Akvilas.

(fortsettes)

Menigheten i Korint startet med tre - ble en forsamling på 25.000, del 5

Etter å ha etablert en base for sitt evangeliseringsarbeid, hviler ikke Paulus på sine laurbær. I Apgj 18,5 leser vi at da Silas og Timoteus kommer fra Makedonia, "var Paulus ved Ånden fullt opptatt med å forkynne for jødene at Jesus er Kristus."

Dette er interessant av flere grunner. En: Paulus kjøper den lagelige tid. Det vil si: han vet å utnytte mulighetene og anledningene som gis. Til den kristne forsamlingen i Efesos skriver han: "Se da til at dere vandrer varsomt, ikke som uvise, men som vise, så dere kjøper den beleilige tid, for dagene er onde." (Ef 5,15-16) To: Han slår ikke av på budskapet! Paulus gikk rett på og forkynte for jødene at Jesus er deres lovede Messias. Her er det ingen forsiktighet å spore, ingen redsel for at noen skulle ta anstøt. Han pakker ikke inn budskapet, han forkynner klart og rent og tydelig.

Motstanden må komme. "Men da de motsa ham og spottet ..." (Apgj 18,6)

Det er interessant å merke seg at Paulus blir oppmuntret gjennom et syn om natten. Dette er jo en del av Helligåndens gjerning:

"Og det skal skje i de siste dager, sier Gud, at Jeg vil utøse Min Ånd over alle mennesker. Deres sønner og døtre skal profetere, deres unge menn skal se syner ...." (Apgj 2,17a)

I Jobs bok sier Elihu:

"For Gud taler både på den ene og den andre måten, uten at mennesket får tak i det. I en drøm, i et syn om natten, når dyp søvn faller over menneskene, mens de slumrer på sitt leie, da åpner han menneskers ører og besegler rettledningen de får, så Han kan vende mennesket bort fra sin gjerning og skjule stoltheten for mannen, og holde hans sjel tilbake fra avgrunnen og hans liv fra å forgå ved spydet. Mennesket blir også tuktet med smerte på sitt leie, ja, med stadig smerte i sine bein." (Job 33,14-19)

I et syn taler Herren til Paulus og sier:

"Vær ikke redd, men tal og ti ikke, for Jeg er med deg, og ingen skal angripe deg eller skade deg. For Jeg har mye folk i denne byen." (Apgj 18,9-10)

Når vi går Guds ærend må vi være åpne for at Gud kan tale til oss, og lede oss, på mange forskjellige måter. Også gjennom syner og åpenbaringer.

For Paulus må dette ha vært en veldig oppmuntring, slik det er for enhver som Herren taler til! Når Herren taler skaper det tro, og djervhet.

Menigheten i Korint startet med tre - ble en forsamling på 25.000, del 4

Denne serien handler om grunnleggelsen av den kristne forsamlingen i Korint, en menighet som startet med tre og som bibelforskere mener kan ha hatt så mange som 25.000 medlemmer. I den forrige artikkelen så vi på samarbeidet apostelen Paulus hadde med ekteparet Priskilla og Akvilas.

Dette samarbeidet ledet nemlig til muligheter for å forkynne: "Og hver sabbat samtalte han i synagogen og overbeviste både jøder og grekere." (Apgj 18,4) Paulus ble invitert til å tale i synagogen, selv om han var fariseer, vil jeg tro han vant deres tillit ved å gå der en tid og bli kjent med de lokale forholdene. Her har vi noe å lære. Tillit er ikke noe man kan kreve, det er noe som gis, og det tar gjerne tid å bygge opp et forhold preget av nettopp tillit. Men når vi har bygget en slik plattform, gis det også anledninger til at vi kan avlegge vårt vitnesbyrd. Derfor er det av avgjørende betydning at man kan bli på et sted over tid, om man skal se en menighet vokse frem.

Det finnes mange omreisende predikanter, og det er flott, men spørsmålet er om en del av disse møtene som kun varer en kveld, og så reiser man videre, får den gjennomslagskraften som trengs?

De siste årene har jeg bygget et forhold til noen menigheter. Disse besøker jeg jevnlig. På den måten lærer jeg menigheten å kjenne, og de lærer meg. Over tid kommer vi nærmere hverandre, og kan dermed ta opp ting man ikke kan om man bare hadde hatt et møte eller to.

Paulus er tydelig i hva han forkynner, og budskapet han gir var betydningsfullt for grunnleggelsen av menigheten i Korint. Vi finner dette budskapet beskrevet i 1.Kor 1,18:

"For ordet om korset er en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft."

Paulus forkynte det sentrale, ikke det perifere. Den danske forfatteren Kathrine Lilleør har sagt noe om forkynnelsen som det er verd å merke seg:

"Ideen om en gudstjeneste som favner alle er en vrangforestilling som bidrar til å tømme kirkene." Hun sier også at prestene (og alle forkynnere) må få anledning til å slippe å "forkynne en slags minste felles multiplum, som kan forstås av alle, men ikke engasjere noen."

Dagens forkynnelse handler mest om det å føle godt, eller hvordan man kan hjelpe mennesker til å få et bedre selvbilde. Så annerledes Paulus forkynte! Det som andre så på som dumskap, nemlig korset, det forkynte han. Men så fikk han da også se resultater: forvandlede liv. Vi må tilbake til forkynnelsen av Jesu Kristi kors! Kun korset bringer frelse og frihet for de bundne.

(forsettes)

Menigheten i Korint startet med tre - ble en forsamling på 25.000, del 3

Den kristne forsamlingen i Korint er et eksempel på pionerarbeid. Den er født i misjon, og misjon var da også denne menighetens topp-prioritet, slik det var det i livet til apostelen Paulus.

Menigheten i Korint begynner med en manns arbeid. "Deretter forlot Paulus Aten og dro til Korint." (Apgj 18,1) Jeg synes det er grunn til å tenke på det i en tid hvor man synes å måtte ha så mye på plass før man kan begynne et menighetsarbeid. Vår tid er avhengig av alle mulige tekniske ting, og et velsmurt apparat bak. Paulus var avhengig av Den Hellige Ånd, og han var fullstendig overgitt til evangeliet om Guds rike. For det riket var Han villig til å betale alle omkostningene, og ofre om det så var livet. Han lot seg ikke knekke av den nokså moderate oppslutningen han hadde fått i Athen, men dro videre til Korint.

Det er sjeldent at en kommisjon eller en komite grunnlegger en menighet. Sansynligheten er større at det skjer ved en hengitt kristen som ganske enkelt ikke klarer å tie om sin Mester og Herre. Paulus var en slik mann. En mann med en lidenskap.

Jeg glemmer ikke en mann jeg møtte for noen år siden. Han ble radikalt frelst i et av mine møter. Noen uker senere ringer han meg og spurte: "Tror du jeg er normal?" "Hva tenker du på da," spurte jeg og så mannen: "Jeg må stanse alle jeg møter langs veien og fortelle den om den store nåde som er blitt meg til del ved at jeg fikk møte Jesus!" Jeg svarte ham: "Du er nok mer normal enn det mange kristne er som har vært det i mange år!"

Men Paulus var ingen individualist. Ikke før er han kommet til Korint før han innleder et samarbeide med et kristent ektepar, som også er pionermisjonærer.

"Og han fant en jøde ved navn Akvilas, født i Pontos, som nylig var kommet fra Italia med sin kone Priskilla, siden Klaudius hadde befalt at alle jødene skulle forlate Rom. Og han slo seg i lag med dem. Siden Paulus hadde samme håndverk, ble han hos dem og arbeidet. De var teltmakere av yrke." (Apgj 18,2-3)

Med hjemmet deres som base, og med yrket som skapte en kontaktflate satte Paulus i gang. Fortsatt fungerer dette svært enkle arbeidsredskapet! Mennesker møter Jesus i vanlige hjem, over en kaffekopp, i forbindelse med en hverdagssamtale. Eller på arbeidsplassen. Dette er helt naturlige samlingsplasser for folk. Vi burde sikkert bli mye mer uredde for å bruke hjemmet vårt til evangelisering! Kanskje ikke nødvendigvis invitere til møte, for terskelen er ganske høy for folk til å komme om det er noe slikt på gang, men terskelen er mye lavere om du inviterer inn på kaffe og vafler.

Kanskje ikke med kaffe og vafler - men i et hjem, startet den kristne forsamlingen i Korint. Som jeg alt har nevnt vokste den til 25.000 medlemmer.

(fortsettes)

Menigheten i Korint startet med tre - ble en forsamling på 25.000, del 2

Her følger andre artikkelen som omhandler grunnleggelsen av menigheten i Korint.

Korint var en romersk koloni, gjenoppbygget i år 46 f.Kr. Her hadde prokonsulen av Akaia sin hovedby etter år 27 f.Kr og her var latin hovedspråket. Korint var også en gresk havn av stor betydning, men viktigere enn dette var at Korint var en oriental by med hensyn til moral og religion. Tilbedelsen av Afrodite og Astarte, Isis og Osiris gjorde kultisk prostitusjon til en viktig del av det hverdagslige liv. Her fantes kvinnelige okkulte prestinner.

Det er til dette blandede multietniske samfunnet - en by preget av maktbegjær, dedikert til nytelse, fascinert av retorikk og kunnskap, at Paulus kom og forkynte evangeliet. Han tilbringer 18 måneder her, før han flytter tilbake til Antiokia. I mellomtiden opplever en mann ved navn Apollos frelsens under, og ble fulgt opp av ekteparet Akvilas og Priskilla, som etter å ha vært i Korint flyttet til Efesos. Denne Apollos reiser til Korint og gjør et dypt inntrykk på den unge forsamlingen:

"Og da han (altså Apollos) ønsket å dra over til Akaia, skrev brødrene og oppmuntret disiplene til å ta vel imot ham. Og da han kom fram, ble han til stor hjelp for dem som var kommet til tro ved nåden. For med stor kraft tilbakeviste han jødene offentlig, idet han beviste ut fra Skriftene at Jesus er Kristus." (Ap.gj 18,27-28)

Senere tilbrakte apostelen Paulus vintermånedene mellom 56-57 e.Kr i Korint. Det var herfra han skrev Romerbrevet. Akkurat det synes jeg er en interessant opplysning. En må formode at en del av den undervisningen han gir i Romerbrevet, var noe han også delte med den nye kristne forsamlingen i Korint.

(fortsettes)

Menigheten i Korint startet med tre - ble en forsamling på 25.000, del 1

Som jeg har fortalt tidligere holder jeg på å lese Apostlenes gjerninger for tiden. I den forbindelse har jeg sett litt nærmere på hvordan menigheten i Korint ble grunnlagt. Det var et virkelig nybrottsarbeid apostelen Paulus startet opp i denne byen.

Det ble begynte med at Paulus dro fra Aten til Korint, en omlag 80 kilometer lang tur. Her møter han en jøde som hette Akvilas, som nylig var kommet til Korint med sin hustru Priskilla. Vi skriver omkring år 49 e.Kr. Akvilas og Priskilla som hadde samme yrke som Paulus - de var teltmakere - hadde kommet til Korint kort tid før Paulus. Keiser Klaudius hadde tvunget jødene til å forlate Rom. Sammen med dette ekteparet starter Paulus opp et pionerarbeid i Korint. Den kristne forsamlingen i Korint starter med tre personer. Enkelte kirkehistorikere vil ha det til at denne menigheten fikk 25.000 medlemmer!

Menigheten i Korint ble grunnlagt av apostelen Paulus omkring 20 år etter Kristi oppstandelse. Han kom hit på sin andre misjonsreise. Det var en dynamisk - men kaotisk - menighet som Paulus elsket lidenskapelig. Om grunnleggelsen leser vi i Apostlenes gjerninger kapitel 18, og to av de lengste brevene i Det nye testamente er adressert til denne forsamlingen.

Korint lå strategisk til på det korintiske neset som forbandt Makedonia og det greske innlandet med halvøya Pelopnnes. Dermed ble Korint sentrum for handelen mellom østre og vestre Middelhavsområde. Det er interessant å sammenligne Aten og Korint. Den gang var nemlig Aten en liten by med færre enn 10.000 innbyggere. Korint var på sin side en storby. Her bodde mer enn 200.000 innbyggere. Nå var riktignok Aten et intellektuelt og kulturelt sentrum, mens Korint på sin side var et handelssentrum med forbindelse via sjøveien til Det joniske hav i vest og Egeerhavet i øst.

I Aten var Paulus alene, om vi da ser bort fra et kort besøk av Timoteus. I Korint får han etter hvert et apostolisk team til å stå sammen med seg i tjenesten. Det er de hedenske filosofene apostelen Paulus konsentrerte seg om i Aten, mens målgruppen i Korint er de hedenske gudfryktige. I Aten opplevde han liten grad av fruktbærende tjeneste, mens han i Korint opplevde en rik innhøstning av sjeler.

Korint var en blomstrende handelsby. På markedene ble det solgt arabisk balsam, egyptisk papyrus, dadler fra Fønika, elfenben fra Libya, babylonske tepper, geitehårsskinn fra Kilikia, ull fra Lykanonia og frygiske slaver. Her i Korint holdt man også de såkalte isthminske leker, som ligner mye på de olympiske lekene, og som Korint var vertskap for hvert annet år. Men Korint handlet også med mennesker.

Til byen var det knyttet en omfattende prostitusjonsvirksomhet, en trafikk som fikk sin næring fra den blomstrende Afrodite-kulten.

I en serie artikler skal vi se nærmere på både grunnleggelsen av menigheten og grunntrekkene ved denne menigheten. Jeg håper du følger med fra starten.

(fortsettes)

Bildet viser byen Korint med ruinene av Afrodite-templet