Gang på gang i sine brev til forsamlingen i Korint omtaler han korinterne som "brødre". Dette var mer enn en talemåte. Disse menn og kvinner hadde kommet inn i et nært søskenfellesskap i troen som en del av Guds familie. "For med en Ånd ble vi alle døpt inn i en kropp - enten vi er jøder eller grekere, enten vi er slaver eller frie - og vi har alle fått èn Ånd å drikke," skriver han i 1.Kor 12,13.Kvaliteten på deres gjensidige kjærlighet, respekt og omsorg, gjorde at medlemmene av forsamlingen skilte seg ut og gjorde inntrykk i hedenske omgivelser. Men det var slett ikke bare fryd og gammen i denne menigheten. Det skal vi komme tilbake til.
Men selv om menigheten i Korint etter hver fikk mange medlemmer, var den til å begynne med og også senere en minoritet. Slik er det med den sanne kirken. Selv om menigheten i Korint hadde innflytelsesrike medlemmer - som jeg skrev om i forrige artikkel - var flertallet nok de som "ingenting var" i menneskelige øyne. Det ser vi ut fra det apostelen Paulus skriver i 1.Kor 1,26-28:
"For se på deres kall, søsken, at ikke mange vise i det menneskelige, ikke mange mektige, ikke mange av høy ætt ble kalt, Men Gud har utvalgt det dåraktige i verden, for å gjøre det vise til skamme. Og Gud har utvalgt det svake i verden, for å gjøre det som er mektig til skamme. Og det som står lavt i verden, og det som blir foraktet, har Gud utvalgt, og det som ikke er noe, for å gjøre det som er noe, til ingenting, for at ingen skapning skal rose seg for Ham."
Dette er en beskrivelse av medlemmene av den kristne forsamlingen i Korint.
Gud utvalgte det som ingenting er. Blant vanlige mennesker, blant samfunnets utstøtte, nådde evangeliet frem og slo rot. Men her - blant menighetens medlemmer - fantes også bykassereren og en synagogeforstander. Disse skulle leve sammen og utgjøre koinonia - samfunnet av de hellige. Ikke de heldige, men de hellige.
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar