Svenskættet baptistpastor opplevde store vekkelser i Russland, del 2

I den første artikkelen fortalte jeg om den svenskættede baptistpastoren som fikk stå i store vekkelser i Russland. Vi kom så langt i hans livshistorie at Nikolaj Peysti møtte sin livsledsagerske, Martha Ivanovna Finskas, i Finland. Vi ser de to på dette bildet som er tatt i 1919.

Martha Ivanovna forteller at hennes mann kom til henne i 1918, og meddelte at han ville reise tilbake til Russland, fordi han opplevde at Gud kalte ham tilbake. Som jeg nevnte i forrige artikkel ble Nikolaj Peysti deportert til Finland på grunn av sitt misjonsarbeid i St.Petersburg. Nå - et år etter den kommunistiske maktovertagelsen i hjemlandet - ville han tilbake. Ekteparet Peysti var nå blitt foreldre til en liten gutt.

Martha Ivanovna ble fortvilet over det mannen sa: "Hvordan kan vi reise til Russland når det er slike forferdelige tider der borte?" Hun forteller også om reaksjonene i menigheten som ekteparet Peysti var en del av i Finland. De protesterte: "Dette ønsket ditt er ikke fra Gud. Hvis du reiser tilbake vil du ikke få mulighet til å forkynne. De vil skyte deg, eller du vil dø av sult." Så legger Martha Ivanovna til: "Men min mann hadde allerede gjort seg noen erfaringer om Guds ledelse og Guds vilje, og han ville ikke gi opp. Og ingen klarte å overtale ham, så vi pakket og dro." Til Petrograd som St. Petersburg nå ble kalt.

Martha Ivanovna forteller at det slett ikke var overdrevne de ryktene de hadde hørt om situasjonen i Russland:

"Hungersnøden var forferdelig, og mennesker ble myrdet på gatene. Dette så vi med våre egne øyne. Det ble delt ut matkuponger som gjorde at vi kunne få kjøpt en svært liten bit med brød, den var ikke tykkere enn fingeren min, litt hvete og to egg. Hveten og eggene skulle vare en måned. Selv om brødet var tynt, var det tungt. Det inneholdt mye urene ting. Brødet som vi fikk hver dag, delte jeg i tre deler. Det ene spiste vi til frokost, det andre til lunsj og den tredje biten til middag. Dette var alt vi hadde. Om vi hadde hatt penger spilte det ingen rolle, vi kunne ikke fått kjøpt noe likevel. Til påske hadde vi tre frosne poteter å spise. Jeg hadde det vondt i hjertet, når jeg så hvordan barnet vårt led."

Ekteparet Peysti sultet og led. Nikolaij fortsatte med å forkynne evangeliet i gatene. Ofte var han dødstrøtt og spurte om hans kone hadde noe de kunne spise. Det hadde hun ikke.

(fortsettes)