Schleitheimbekjennelsen - en trosbekjennelse som kostet mange livet, del 6

Anabaptister er fredens mennesker, og deres historie viser at de har handlet annerledes enn andre kristne i spørsmål som handler om maktutøvelse. Her kommer sjette del av den anabaptistiske Schleitheim bekjennelsen som nettopp handler om krig og fred og verdslig makt:

Om sverdet:
6. Angående sverdet er vi blitt enige om følgende: Sverdet er en Guds ordning utenfor Kristi fullkomne vilje. Det straffer og døder den som er ond og beskytter og bevarer den som er god. Gjennom loven er sverdet innsatt over den som er ond til avstraffelse og død, og de verdslige herskere har i oppdrag og anvende det på en slik måte. Men innen Kristi fullkomne husholdning skal kun forsamlingstukt anvendes til formaning og utestengelse av den som har syndet, det er snakk om kjødets død, en advarsel og befaling om ikke å synde mer.

Nå spør mange, som ikke forstår Kristi vilje for oss; om en kristen får eller bør anvende sverdet mot den som er ond til beskyttelse og forsvar av det som er godt, eller for kjærlighetens skyld. Svaret er tydelig åpenbart; Kristus lærer og befaler oss til å lære av Ham, for Han er saktmodig og ydmyk av hjertet, og da skal vi finne hvile for våre sjeler. Kristus sier jo til kvinnen som ble tatt til fange på grunn av sitt ekteskapsbrudd, ikke at hun skulle stenes, i overensstemmelse med Hans Fars lov (og likevel sier Han: det som Faderen har befalt meg, det gjør jeg) men med barmhjertighet og tilgivelse og med advarsel om ikke å synde igjen: "Gå, og synd ikke mer!"
På samme måte skal vi gå frem, i følge forsamlingstuktens ordning.

For det andre blir det spurt om sverdet: om en kristen skal ta avgjørelsen i disputer og kamp om verdslige spørsmål, slik som de vantro har det seg imellom. Svaret: Kristus ønsket ikke å beslutte eller felle dom mellom brødre angående arv, men vegret seg for å gjøre det. Slik skal vi også handle.

For det tredje, i spørsmål om sverdet: om en kristen skal være en øvrighetsperson som han kan velges til? Til dette gir vi følgende svar: Kristus skulle gjøres til konge, men Han vek unna og betraktet ikke denne utvelgelsen som noe som kom fra Faderen. Slik skal vi også handle og etterfølge Ham og vi skal ikke vandre i mørket. For selv sier Han: "Den som vil følge ettter meg, han skal fornekte seg selv, ta sitt kors opp og følge meg." Han selv forbyr bruken av sverdet når Han sier: "denne verdens herskere opptrer som herrer etc, men blant dere skal det ikke være slik." Paulus sier også: "Den Gud har kjent, har han også forutbestemt til å bli sin Sønns avbilde." etc. Peter sier også: "Kristus har lidd (ikke regjert) og gitt oss et forbilde for at vi skulle følge i hans fotspor."

Til slutt kan man se ut fra følgende punkter hvorfor det ikke passer seg for en kristen å være en øvrighetsperson: deres måte å styre på er i overensstemmelse med kjødet, den kristne ifølge Ånden. Deres hjemstavn er denne jorden, den kristnes hjemstavn er himmelen. Deres medborgerskap er her i verden, den kristnes himmelen. Deres stridsvåpen er kjødelige og kun rettet mot kjøttet, men de kristnes våpen er åndelige, rettet mot djevelens festningsverk. De verdslige er rustet med stål og jern, de kristne er bevæpnet med Guds våpenrustning med sannhet, fred, tro, frelse og med Guds ord. Summen er: slik som Kristus, vårt Hodes sinnelag er, slik er også de til sinn som er lemmer på Kristi kropp; slik at det ikke finnes noen splittelse i kroppen som skulle forderve den. Ettersom Kristus er slik det står skrevet om Ham, så skal også Hans lemmer være slik at Hans kropp kan forbli hel og forenet slik at den kan gå fremover og bygges opp. For hvert rike som er delt i seg selv kan ikke bli stående.

Billedtekst: Det er ikke tilfeldig at mennonitene har tatt duen som sitt symbol.

(fortsettes)